Da jeg kom hjem til Bergen for snart en måned siden innså jeg etterhvert noe viktig om meg. For meg er fjell veldig viktig. Flate områder stort større enn en fotballbane gjør meg rastløs og ille til mote. Da jeg kom hjem og kunne se fjell på alle kanter følte jeg umiddeltbart en indre ro som jeg ikke har følt på lenge.

Den første tiden der roen kom og gleden over å se familie og venner igjen skylte over meg, er nå over. Den siste uken har jeg vært plaget med indre uro. Jeg har mye kortere lunte enn ellers, jeg er oftere sur og er mer nærtagende enn normalt er. Dessuten får jeg et og annet utbrudd som ikke ligner meg i det hele tatt. Det går dessverre stort sett utover venner. Jeg må bare unnskylde. Det er ikke ment å være grinete og furten. Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik heller. Jeg må bare finne roen og meningen igjen.

Ikke misforstå meg. Jeg er ikke trist eller deprimert. Det er ingenting nytt gale. Alt er ved det samme, men jeg klarer bare ikke å samle et standhaftig godt humør. Stort sett går det greit, og på jobb går det helt fint, men innimellom dukker det opp irrasjonelle utbrudd av grinetehet og generell furting.

Trikset hadde kanskje vært å møte noen. En søtnos, men det er mange grunner til at det neppe skjer. For det første fungerer grinebitere dårlig i rollen som Don Juan, og for det andre er jeg av innlysende årsaker ekstra kritisk og restriktiv på området om dagen. Jeg skal jo ikke være i samme land mer enn maks to år av gangen i nærmeste fremtid. Det er ikke en fremtid å bygge noe forhold på.

Vel, akkurat nå gjør Chopin det kun han og et knippe andre komponister klarer. Han gir meg roen igjen. Det er godt. Burde ha ham på øret døgnet rundt.