Tok en tur til Rimini på dagen i går. Tenkte det var mer behagelig å ligge på stranden og lese enn å sitte hjemme i varmen. Bologna er en varmegrop om sommeren. Ligger på fine 35 grader midt på dagen for tiden, hvilket er litt mye for min nordlige kropp. Kanskje hjernen min er silikonbasert og jeg fungerer best ved lave temperaturer? Enkelte av gårsdagens deliberasjoner og påfølgende konklusjoner kan tyde på det.

På toget til Rimini kom det et herlig sjarmtroll av en konduktør og sjekket billettene våre. Han så ut som en karakter fra en italiensk film fra 30-tallet. Med barbert hode og en stor kost av en bart gikk han humørfyllt rundt og flørtet med alt og alle. Varmen gjorde tydeligvis inntrykk på ham også og etterhvert som han klødde seg i hodebunnen ble hatten flyttet lengre og lengre bak på hodet.

Da han kom til meg så det ut som et lite under at hatten fortsatt satt der oppe.Han kom bort til meg og tok imot billetten min, så på den et par sekunder og stilte meg et spørsmål. Setningen inneholdt mest sannsynlig ordet billett (biglietto), men dialekten hans var helt uforståelig for meg. Jeg tenkte kjapt og fant ut at det sikkert var best å være positiv så jeg svarte "sí." Han så fornøyd ut og tasset videre. Trass intens konsentrasjon fra min side hadde jeg ikke sjanse til å skjønne et kvekk av hva han sa. Dialekter i Italia er vanskelig for en middels nybegynner i Dantes språk. Jeg lurer fortsatt på hva det var han sa til søtnosene i setene foran meg. Kunne vært lærerikt.

Vel fremme på stranden tok jeg den ikke uvanlige, men noe ulure avgjørelsen at jeg ikke skulle smøre meg. Ikke enda.

Tidligere samme dag hadde jeg stukket innom apoteket like ved der jeg bor. Til min store forskrekkelse i det jeg kom inn døren stod det tre apotekere der inne, alle helt fri for kunder å plage. Hun fremste hilset meg med det sedvanlige buongiorno og jeg svarte det samme. Det var tydeligvis ikke nok så hun så forventningsfullt på meg. Jeg brøt kjapt sammen og innrømmet at jeg så etter en solkrem. Etter å ha klarert at det var snakk om en krem for beskyttelse før soling, og ikke skademinimering etter soling, kom hun med en anbefaling. Dobbel UV-beskyttelse og faktor 25.
"De har vel sart hud så dette kan vel være greit?"

Full av norsk sjenanse og skam over egne mangelfulle italienskkunnskaper turte jeg ikke å gi uttrykk for at jeg helst så at faktoren var tilpasset en kombinasjon av ønsket om brunfarge og sikkerhet. Jeg takket ja til solkremen og gikk for å rekke bussen til togstasjonen.

Vel nede på stranden fikk jeg altså den geniale ideen at jeg skulle først sole meg uten solkrem så kunne jeg heller smøre meg etter en stund. Resultatet er en hudfarge som minner mye om lampene i de lugubre erotiske strøkene rundt om i verden. Såkalte red light districts.

Senere samme kveld var det tid for St. Hans, eller San Giovanni som det heter her, og Valentina og jeg ble hentet av hennes venninne Alessia* for en tur langt pokker i vold opp på fjellet sammen med deres yoga-gruppe. Jada, jeg vet. Yoga er ikke normalt helt min ting heller, men dette var jo en fest? Valentina hadde lokket meg med løfter om mat og drikke i fine omgivelser.

Vi dro opp, kjøpte take-away pizza og satte oss i skauen og spiste og drakk. Valentinas yoga-instruktør hadde også med seg kjeks, sjokolade og kaker til dessert. Ble et fint måltid. Forøvrig var denne instruktøren, som jeg ikke husker navnet på, en rimelig underlig skrue. Valentina har en haug med rare, men koselige venner. Like før vi dro sa hun: "Vent til du får møte yoga-instruktøren, hun er gal." "Hun også", svarte jeg tørt. "Hun er i en egen klasse, hun vinner(i kampen om å være galest)**."

Vel, Valentina hadde rett. Se for deg en Herborg Kråkevik uten stjernenykkene, men med dobbelt så godt humør. Bytt ut Kråkeviks blonde krøller med like store og dominerende sorte krøller. Resultatet er en hulder, uten tvil. I tillegg løper denne personen rundt og kiler og kniper, klemmer og kysser på alle og enhver. Inkludert en lettere sjokkert og småsjenert nordmann som har trukket seg en meter utenfor ringen i et forsøk på å være anonym i mørket. Det gikk dårlig. Da hun kom bort til Valentina (som jeg forsøker å gjemme meg bak samtidig som jeg ikke vil være direkte uhøflig) spurte hun hvem jeg var. "Il tuo moroso?" Valentina smiler og svarer at det er nok bare en kompis. "Ma é cosí silencioso!" Men han er jo så stille? Det tok hun tydeligvis ikke som et tegn på at jeg kanskje trengte litt tid til å venne meg til denne overstrømmende italienske situasjonen, og jeg ble behørlig klemt og kysset på.

Vel, like etterpå ble jeg informert om at vi skulle meditere ved midtnatt og takke San Giovanni for alt som var bra, og så kunne vi komme med et umaterielt ønske etterpå. Jeg prøvde å snike meg ut av ringen da det nærmet seg meditering, men det var det lite håp om. En smilende Valentina dro meg inn i ringen, og jeg fant ut at det var bedre å prøve så godt jeg kunne i stedet for å lage oppstyr. Temperaturen hadde på dette tidspunktet sunket til rundt 20 grader, så hjernen min fungerte bedre enn tidligere på dagen. Etter noen runder med ooooommmmmm-ing var det hele over og man avsluttet med å klemme og kysse de to nærmeste. Jeg slapp unna med kun Valentina, men det var ikke over. Vi fikk så trekke et bånd (til å knytte rundt håndleddet) ut av en pose, og ikke overraskende trakk jeg (som eneste) et rosa bånd. Hvilket visstnok betyr kjærlighet både for en annen og seg selv (ego, det er det jeg er). Ved avreise var det atter en gang tid for kyssing og klemming, og alle skulle etter sigende kysse og klemme alle de andre før de gikk noe sted. Jeg mottok nyheten om dette med lett skjelving i beina og mistenkte sjansene for å slippe unna uten å lage oppstyr som små. Dog, som den nye, rare og ukjente i gruppen (ikke så rar som jeg ville vært i dagslys med min nye hudfarge) slapp jeg unna med å bli klemt og kysset på av to, for meg totalt ukjente yoga-damer. Jeg har vent meg til å kysse og klemme venner og venninner når jeg møter dem her nede, men denne nye sitausjonen ble litt mye for meg så jeg snek meg unna det meste.

På vei ned fra fjellet stoppet vi ved en durumhveteåker og plukket korn som vi tok med oss hjem. Det skal etter sigende gi fruktbarhet (de har bra mye overtro i dette landet), og siden jeg har planer om å bli pappa en dag (må bare finne en søtnos som overraskende nok kan tenke seg å dele det ansvaret med meg) tok jeg med meg elleve stykker. Mitt lykketall.

Det merkeligste ved hele opplevelse var ærlig talt Valentinas tydelige og ektefølte stolthet over at jeg hadde meditert. Hun proklamerte det for Marko (som vi også bor med) med tydelig stolthet og en anelse undring i stemmen da vi kom hjem. Er meditasjon noe man er stolt av her nede? Litt som når du får gode karakterer, eller i dette tilfellet når en kompis får det? Jaja, andre kulturer osv....

* Se! Jeg husker navnet hennes! Husker dog ikke navnet på instruktøren...

** Italienerne har et fint navn på det å være forrykt (mitt favorittord for galskap i det norske språket): "fuori di testa." Rett og slett utenfor hodet. Veldig bra.