Nå må jeg advare dere folkens. Etter det jeg skal snakke om her kan det komme til å virke som om jeg vandrer rundt i en naiv og rosa sky av kjærlighet, men det stemmer ikke. Hovedfokuset i hodet mitt de siste dagene har vært tanker av denne sorten:

-Hvorfor er jeg syk enda? Og hvorfor får jeg først feber på kvelden eller kanskje til og med bare om natten?
-Hvorfor har dette medført at øynene mine er slitne og røde, og at jeg ikke klarer å fokusere på ting som er mer enn to meter unna?
-Hvorfor har jeg blitt så klumsete i samme slengen?

Utover dette har jeg også ofret en del tanker på studiene mine. I feberrus har jeg nemlig ikke fått studert særlig mye siste uken, for å si det mildt. Jeg har vært fraværende på universitet og jobb av naturlige årsaker, og må ta meg hardt sammen og skrive to hjemmeeksamener, to obligatoriske oppgaver og begynne å lese pensum til eksamen (som er en stusselig måned unna!). I praksis går altså tankevirksomheten min ut på mye det samme som mange andre studenter, men i tillegg så har jeg altså fått tid til å tenke litt på kjærlighet.

En venninne av meg spurte for omtrent en uke siden hvilken forelskelse som var den vanskeligste å komme over, og for et par dager siden spurte en annen venninne om hvilken forelskelse som var den største. Svaret var det samme i begge tilfellene, og hun siste spurte også om historien bak.

Jeg jobbet på Dolly Rosenkrantz den gangen, i 1999, og etter et halvt år ble jeg nestleder. Det er en liten restaurant.

Kort tid etter at jeg hadde fått dette utvidete ansvaret fant vi ut at det var gunstig om jeg lærte meg å bake (bunner og hvitløksbrød, denslags), og en morgen mens jeg stod og bakte kom hun på døren. Jeg husker bildet så godt at jeg tror jeg kunne malt det. Hun tok ut tomme pizzastativ fra dagen før fra bilen, og banket på døren. Det er store vinduer langst to vegger i den restauranten, og jeg kunne se utmerket godt alt som skjedde der ute. Som vanlig var jeg helt utkjørt og så ut som et helvete. Snittet mitt var rundt to timer søvn før disse bakevaktene, som som oftest kom oppå mine andre plikter, men jeg var likevel våken nok til å skjønne hva som skjedde. Det er eneste gangen i mitt liv jeg skjønte, ved første blikk, at jeg kom til å bli forelsket i denne jenten. At jeg innså, allerede da, hvor fantastisk denne personen er, anser jeg som en av de sterkeste preasjonene mine noensinne.

Historien videre er relativt uinteressant for de fleste. Vi endte etterhvert opp med å jobbe på samme sted, og min forelskelse vokste meg langt over hodet, men hun var hele tiden opptatt, og er det fortsatt med samme mann, som hun nå er forlovet med. Etterhvert gikk det opp for meg at jeg hadde lite å stille opp med overfor ham, og jeg så lite poeng i å prøve så veldig aktivt å "vinne" henne. Til det har jeg altfor mye respekt for henne. Hvilket leder meg til det som slår meg som mest fantastisk og overraskende, for meg, med hele historien.

Denne personen, denne jenten, er på mange måter et mye større menneske enn jeg noensinne kan håpe å bli. Hun handler om å være gjennomført god, om å se det gode i alle. Det er noe ved måten hun behandler alle mennesker like respektfult og åpent på, som fascinerer meg. Det er noe jeg aldri har klart, men skulle ønske jeg klarte. Jeg tror det er få av mine venner jeg har lært mer av, og antageligvis ingen jeg har lært mer om det å være menneske av.

Og det overraskende i dette er at hun har en merkverdig høy aktelse for meg, som om hun ser noe i meg som jeg ikke ser selv. Og misforstå meg ikke, jeg trives med å være meg og mener ikke jeg er et dårlig menneske, men noen når likevel høyder som jeg sliter med så mye som å strekke meg etter.

Vel, som alle skjønner, så har jeg veldig mye respekt for henne og det hun står for, men det kan nok også nevnes at det har jeg for alle mine venner. Man har muligheten til å velge venner, og jeg har vært heldig nok til å kunne velge meg mange gode venner, og jeg har høy aktelse for samtlige.