For lenge siden så jeg en film der hovedpersonene var et par. På slutten av dagen spurte de hverandre hva som var dagens høydepunkt, og hva som var dagens bunnpunkt.

Vil bare si at denne dagens, eller nå har det blitt gårsdagens høydepunkt var da min kjæreste ringte meg for å spørre om en oppskrift.

Hm, tenkte på ting og tang i sted og det slår meg hvor rart mye er.

En tanke som slo meg er hvor bra noen ting blir, og hvordan forskjellige situasjoner og mennesker og deres forhold seg imellom gir deg håp, og tro, på din egen fremtid og egne prestasjoner. Det er rart hvordan samme forhold og samme person kan skape tanker som er så grunnleggende forskjellige i humør alt ettersom hvilke småting som nettopp har påvirket humøret mitt.

Venner betyr skremmende mye for meg, og når jeg tenker meg om har jeg alltid valgt venner med egenskaper jeg skulle ønske jeg hadde, eller ihvertfall hadde mer av selv, og på samme måte velger jeg kjærester. En merkelig egenskap sådan, som kanskje virker teit, er at flertallet av jentene jeg har falt for de siste ti årene har kunnet synge. Noe jeg absolutt ikke kan. Det kan alle som kjenner meg skrive under på. Jeg vet jeg har andre ting jeg er flink til, og slik skulle det kanskje ikke bety noe, men jeg har alltid ønsket at jeg hadde sterke musikalske evner, og gjerne en god sangstemme.

Det er selvsagt ikke en egenskap stor nok til å basere et forhold på, og i bunnen av mine forhold ligger alltid respekt for personen, enten det er et vennskapsforhold eller kjærlighetsforhold. I tillegg til å være glad i alle mine venner, så glad i dem at jeg av og til har mareritt om at de dør, har jeg så stor respekt for deres person at jeg nesten beundrer dem. I det siste har mesteparten av min sosiale tid gått med til et nytt kjærlighetsforhold. Et jeg har stor tro på, et forhold som gir meg både tro og håp på egen fremtid, samt et og annet mareritt om at hun skal gjøre det slutt eller dø.

En ting som virkelig dominerer tankene mine er tanken på restauranten min. Min tid på Dolly Dimple's, på godt og vondt og som leder og deltidsansatt, mine studier i organisasjonsteori, min egen tro på demokratisk styring og mitt tidvis lidenskapelige forhold til mat gjør at bare må lage min egen restaurant en gang i tiden. Jeg vet også at dette ikke er noe jeg vil gjøre hele året, og ikke med det første, selv om jeg nok hadde gjort begge deler om noen plutselig sa de skulle komme og finansiere den, men jeg må gjøre det en gang. Titt og ofte får jeg idéer til oppskrifter og tanker om hvordan jeg vil drive restauranten. Den kan vanskelig leve opp til forventningene jeg har, men om jeg klarer å bare nærme meg idealrestauranten min vil det bli et sted jeg selv både ville elsket å jobbe og å spise.

Due to popular demand...blabla, det kunne jeg sagt, men så veldig mange er det ikke som har bedt om min tilstedeværelse her. En og annen er det dog, og det er jo uansett motiverende.

Det er i grunn på tide å oppsummere året litt. Noen forbehold må jeg dog ta.

Studiene har gått bra på høsten. Takket være et turbulent år personlig, samt tre uker sykdom kuttet jeg ned studiemengden til 40 poeng og endte opp med tre Ber. Resultatet er vel greit nok alt tatt i betraktning, men det kunne vært bedre. Hva om jeg f.eks begynner å lese i begynnelsen av semesteret og ikke bare når det er på tide å levere hjemmeeksamener?

Ellers har det skjedd nokså mye personlig, men jeg står over å kommentere videre. De som kjenner meg godt nok til å bry seg vet hva jeg sikter til, og resten hopper gladelig over dette likevel.

Ble en kortere oppsummering enn forventet, men slik kan det gå.