I dag lærte jeg noe nytt: Det finnes 36 forskjellige versjoner av rosa. Hvor mange kan du?
Før du får svaret kan du prøve å se hvor mange du kommer på, og hva de heter. Siden jeg lærte dette gjennom Internett, som heldigvis kommer med grafiske presentasjoner, så kan jeg bare navnene på engelsk. Sant og si aner jeg ikke om alle finnes på norsk, og egentlig kan jeg dem heller ikke, men jeg har nettopp lest dem.
Her er de:
Pink Carnation Pink Fuchsia Magenta Salmon Pink Deep Pink Hollywood Cerise Hot Pink Medium Pink Shocking Pink Cherry Blossom Pink Coral Pink French Rose Lavender Pink Persian Rose Carmine Pink Cerise Pink Fuchsia Pink Japanese Pink Persian Pink Dark Pink Hot Magenta Lavender Rose Rose Thulian Pink Amaranth Light Thulian Pink Puce Rose Pink Tea Rose Amaranth Pink Brink Pink Cerise Deep Carmine Pink Mountbatten pink Ultra Pink
Wikipedia
onsdag, november 28, 2007
søndag, november 04, 2007
Vær og vind
Vognen er fredelig, med et venninnepar og en tre-fire andre enkeltmennesker utenom meg selv. Ut av det blå, nesten plutselig, dukker fjordene opp på venstre side av toget. Utsikten skjærer dypt inn i fjorden, og på andre siden stiger fjellet til værs i grønne, brune, gule og røde toner. Den øverste halvdelen av fjellet skinner, den har kledd seg i finstasen for de reisende med NSBs regiontog.
I realiteten har vi det som er en heldig blanding av høstfarger og solskinn, der det siste er langt mindre dagligdags i denne landsdelen enn det andre. Vestlandet er skremmende vakkert, men så altfor ofte blir du tvunget til å feste blikket på bakken da piskende regn og isende vind oftere er hverdagen enn sol og ro i luften.
Det er flere som har lurt på om det er denne blandingen som stod bak pietismen på vestlandet. Det kan synes som om Gud har gjort sitt aller beste da han skapte denne lille flekken land og vann, men at han i retrospekt fant ut det ville være urettferdig mot resten av menneskeheten om ikke denne skjønnheten kom med en pris som veide opp; gjorde det hele rettferdig. Så han gjorde det så utsatt og vanskelig å leve her at bare de mest hardføre, de som sjeldnest la merke til skjønnheten, overlevde og trivdes her. En liten skjebnens ironi og rettferdighet fra den Allmektige.
I Bergen sier man "i Bergen skapte Gud verdens vakreste by, derfor har han også sørget for å vaske den titt og ofte." Vi her vest er fullt klar over at været ikke er det beste, men vi er her fortsatt.
Min barnetro har for lengst forlatt meg, noe jeg tidvis synes er trist, men landskapet på utsiden av toget vekker ærefrykt og jeg ender opp med å tenke noe jeg ofte tenker når jeg innser hvor fantastisk alt er; hva tenkte vikingene?
Vikingene er for mange et symbol på at også Norge og Norden kan oppnå store ting med begrensede midler. Sammenlignet med antikkens Hellas og Roma fremstår Norden uutviklet, men når det gjalt sjøfart var de de største på sin tid, og det er med dette som dominerende idé jeg lurer; "hva tenkte Vikingene?"
De satte ut herfra, de fyllte sine beskjedne, om enn fantastisk enkle, stabile og hardføre båter med folk og rodde ut. Med høyreiste fjell på begge sider satt småvokste vikinger på rundt halvannen meter ut i en liten båt og rodde ut i det ukjente, eller etter enkle navigasjonsasvisninger på vei mot handel, oppdagelser og tidvise plyndringer. Når jeg, som har stått på toppen av Ëifeltårnet, har bodd i 42. etasje i Mariott Marquis Hotel og som har sittet øverst på domkirken i Firenze, il Duomo, på kuppelen og sett utover en by som er fantastisk imponerende på tross av myldrende turister og omtrent uforandret bykjerne de siste 400 år, jeg sitter her i et tog og er så imponert av disse fjordene som glir forbi at jeg får frysninger og blir lettere rørt. Jeg blir sittende og se ut vinduet i tunnelene også for ikke å gå glipp av noe når fjorden igjen dukker opp. Når jeg er så slått til bakken av ærefrykt, hva tenkte da Vikingene?
Så da lurer jeg også; hvorfor vil jeg forlate dette? Hvordan har det seg at jeg tidvis så fullstendig glemmer hva det er jeg elsker med denne landsdelen i dette lille landet at jeg vurderer å forlate det? Hvorfor vil noen flytte til Østlandet, flate, rike og urbane østlandet, når de kan ha lettvint tilgang til denne ubegrensede skjønnheten, som jeg forøvrig egentlig synes er enda vakrere i lys av det lokale klimaets nådeløshet?
Det er med disse tankene jeg sitter på toget til Oslo på besøk vel vitende om at jeg på samme tid neste år kanskje bor der. Kanskje bor jeg i Italia. Oslo lokker med sine interessante jobber og sin unikt, i nasjonal sammenheng, urbane sjel, og Italia lokker med, vel, med seg selv. Med Italia. Hva nå enn som skjer så kommer jeg tilbake, det er jeg sikker på.
I realiteten har vi det som er en heldig blanding av høstfarger og solskinn, der det siste er langt mindre dagligdags i denne landsdelen enn det andre. Vestlandet er skremmende vakkert, men så altfor ofte blir du tvunget til å feste blikket på bakken da piskende regn og isende vind oftere er hverdagen enn sol og ro i luften.
Det er flere som har lurt på om det er denne blandingen som stod bak pietismen på vestlandet. Det kan synes som om Gud har gjort sitt aller beste da han skapte denne lille flekken land og vann, men at han i retrospekt fant ut det ville være urettferdig mot resten av menneskeheten om ikke denne skjønnheten kom med en pris som veide opp; gjorde det hele rettferdig. Så han gjorde det så utsatt og vanskelig å leve her at bare de mest hardføre, de som sjeldnest la merke til skjønnheten, overlevde og trivdes her. En liten skjebnens ironi og rettferdighet fra den Allmektige.
I Bergen sier man "i Bergen skapte Gud verdens vakreste by, derfor har han også sørget for å vaske den titt og ofte." Vi her vest er fullt klar over at været ikke er det beste, men vi er her fortsatt.
Min barnetro har for lengst forlatt meg, noe jeg tidvis synes er trist, men landskapet på utsiden av toget vekker ærefrykt og jeg ender opp med å tenke noe jeg ofte tenker når jeg innser hvor fantastisk alt er; hva tenkte vikingene?
Vikingene er for mange et symbol på at også Norge og Norden kan oppnå store ting med begrensede midler. Sammenlignet med antikkens Hellas og Roma fremstår Norden uutviklet, men når det gjalt sjøfart var de de største på sin tid, og det er med dette som dominerende idé jeg lurer; "hva tenkte Vikingene?"
De satte ut herfra, de fyllte sine beskjedne, om enn fantastisk enkle, stabile og hardføre båter med folk og rodde ut. Med høyreiste fjell på begge sider satt småvokste vikinger på rundt halvannen meter ut i en liten båt og rodde ut i det ukjente, eller etter enkle navigasjonsasvisninger på vei mot handel, oppdagelser og tidvise plyndringer. Når jeg, som har stått på toppen av Ëifeltårnet, har bodd i 42. etasje i Mariott Marquis Hotel og som har sittet øverst på domkirken i Firenze, il Duomo, på kuppelen og sett utover en by som er fantastisk imponerende på tross av myldrende turister og omtrent uforandret bykjerne de siste 400 år, jeg sitter her i et tog og er så imponert av disse fjordene som glir forbi at jeg får frysninger og blir lettere rørt. Jeg blir sittende og se ut vinduet i tunnelene også for ikke å gå glipp av noe når fjorden igjen dukker opp. Når jeg er så slått til bakken av ærefrykt, hva tenkte da Vikingene?
Så da lurer jeg også; hvorfor vil jeg forlate dette? Hvordan har det seg at jeg tidvis så fullstendig glemmer hva det er jeg elsker med denne landsdelen i dette lille landet at jeg vurderer å forlate det? Hvorfor vil noen flytte til Østlandet, flate, rike og urbane østlandet, når de kan ha lettvint tilgang til denne ubegrensede skjønnheten, som jeg forøvrig egentlig synes er enda vakrere i lys av det lokale klimaets nådeløshet?
Det er med disse tankene jeg sitter på toget til Oslo på besøk vel vitende om at jeg på samme tid neste år kanskje bor der. Kanskje bor jeg i Italia. Oslo lokker med sine interessante jobber og sin unikt, i nasjonal sammenheng, urbane sjel, og Italia lokker med, vel, med seg selv. Med Italia. Hva nå enn som skjer så kommer jeg tilbake, det er jeg sikker på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)