Jeg bor med en fyr som heter Lars. Han ble tilbudt å flytte inn her på grunn av at jeg kjente ham fra før, og vi allerede var venner, men vi er veldig forskjellige. Vi møttes riktignok grunnet en felles interesse, men som personer er vi nokså forskjellige. Likevel har vi nok likheter til at vi går svært godt sammen.
Etter at han flyttet inn her har han blitt introdusert for en del av mine interesser, og de som oftest dukker opp er mat og vin. Vininteressen min har blitt forsterket etter at jeg begynte som ekstrahjelp på Boha. Det på snakke med andre som også er interessert i vin, og som gjerne kan mer om vin og har bredere vinerfaring enn meg selv, nærer oppunder en interesse som jeg egentlig ikke har råd til å dyrke, men til en viss grad gjelder det matinteressen også, så det får nå stå sin prøve.
Uansett spurte Lars en dag, da jeg satt og drakk og animert la ut om vin, om jeg alltid satt og snurret på glasset og sugde inn vinen med nesen når jeg drakk vin, og om jeg mente man alltid skulle gjøre det slikt. Dette igjen førte til diskusjon om hva som er god vin, og hva som ikke er det.
For det første vil jeg si at for meg er det viktig å ordentlig smake på vinen, å lukte og snurre og tenke over hva det er jeg smaker, dette er med på å forhøye opplevelsen for meg, men jeg mener ikke at man bør gjør det slik. Det får være opp til hver enkelt, og når jeg kommer litt ned i flasken eller ut i måltidet reduseres tiden jeg bruker på å lukte, tenke og smake. Etter stund forsvinner mye av poenget også siden alkoholen demper smaksinntrykkene og nyansene forsvinner for meg.
En annen sak som dukket opp er definisjonen av hva som er god og dårlig vin, og det å kunne litt om hvilke viner som passer til hvilken mat.
Her er det mye som er overdrevet, etter min mening. Det er en stor bredde av vin som passer til veldig mye mat. Personlig mener jeg for eksempel at en Riesling med bittelitt restsødme passer strålende til pinnekjøtt, men det er ikke noe folk flest ønsker. Veldig mange er opphengt i "rødt til kjøtt" og "hvitt til fisk", noe som er en sannhet med modifikasjoner. For det første mener jeg at du bør gå for det du mener er bra. Hvis du er ute og spiser og vil ha anbefalinger så får du det, og det fungerer antageligvis veldig bra, men du må gjerne komme med ønsker og endre til mindre tradisjonelle kombinasjoner om du mener dette fungerer veldig bra. Hvis jeg mener Riesling (en hvitvinsdrue som veldig ofte er frisk og syrlig, og som jeg mener er best om den har en anelse ressødme) er bra til pinnekjøtt spiser jeg det, men jeg ser ikke noen grunn til å påtvinge dette andre. Jeg kan godt si at jeg mener det er bra, men det er ingen sannhet. Det er få sannheter i vin. Det er noen enkle regler og smaker man kan lære seg som de fleste enige om at fungerer bra, men det er ikke mange av dem, og selv de er ikke sannheter skrevet på steintavler.
Det er med vin som med for eksempel film. Etterhvert som man får mer erfaringer og kunnskap endrer smaken seg, men den endrer seg ikke nødvendigvis så utrolig mye og man slutter kanskje å like søte hvitviner uten særlig karakter, eller saftige, tynne og fruktige rødviner med samme mangel, men ikke nødvendigvis. Personlig liker jeg litt komplekse rødviner, helst med en del kraft og litt trelukt. Dette høres kanskje rart ut, men jeg synes barriquelagrede (små eiketønner) rødviner får en lukt som minner om nykuttet tre og vått lær. Luktassosiasjoner kan være så mangt, og her er det vanskelig å finne standarder. Årsaken til at jeg liker trelukten er antageligvis at de for meg symboliserer de litt kraftige og komplekse vinene som jeg har best erfaring med, og dette er fordi det nettopp er det som er hensikten med lagring på barriques. Gjennom barriquen får hvitvin tanniner, noe som er med på å gi vinen struktur og kompleksitet, mens rødvinens tanniner blir noe myknet og smakene ellers i vinen gjerne blir bedre integrert.
Akkurat nå sitter jeg og drikker Poliziano Rosso di Montepulciano 2005, en vin jeg fikk til jul av Boha. Foreløpig er vinen litt vel kald, men jeg kan kjenne trelukt, litt lær og ganske mye bærlukt. Aller mest synes jeg lukten minner om bjørnebærsaus mens den koker. En kraftig søtlig såvel som syrlig lukt. Dette er, for meg, en god vin som viser italiensk vin fra sin bedre side. Italia har mye dårlig vin, spesielt er det får gode hvitviner, men området Montepulciano har generelt svært gode viner, men da først og fremst de som får betegnelsen Vino Nobile. Området bruker først og fremst Sangiovese, en druetype som mange kjenner best gjennom Chianti-vinene, men også gjerne fra Brunello. I Montepulciano blandes Sangiovese også med mindre mengder Cabernet Sauvignon og andre druer som i Chianti (og i motsetning til Brunello). Vino Nobile er generelt bedre enn Rosso di Montepulciano, men også generelt dyrere og tidvis ufortjent hypet, og derfor finner man ofte bedre kjøp blant betegnelsen Rosso di Montepulciano. Politiziano er helt klart en anbefalingsverdig produsent og her synes jeg Rossoen er en svært god vin. Forøvrig kan jeg anbefale Casanova di Neris Rosso di Montalcino, som er nærtbeslektet både i type vin og smak. Dog, Polizianos Rosso di Montepulciano er muligens et bedre kjøp. For 50 kroner mindre får man en svært god vin, men Casanova di Neris vin har kanskje en noe bedre integrert struktur. Om den er verdt de ekstra 50 kronene er en annen sak.
