mandag, september 20, 2004

Fenomenet 'post hoc ergo propter hoc' er vanlig i norsk, og antageligvis utenlandsk, presse. Det er også vanlig blant politikere, enten tilfeldig, eller med vilje. De smarte kan bruke denne tilsynelatende logiske tankegangen til å skape oppslutning om sine meninger, og de uvitende kan bruke denne tankegangen til å forlede seg selv til å tro at noe er sant. Dette kan være fint å ha i bakhodet når kommunalminister Erna Solberg lanserer sine tilsynelatende fornuftige tanker, forslag og politiske slagplaner. Ha det i bakhodet neste gang du ser Erna Solberg, eller Carl I. Hagen argumentere for nye, strenge lover med hensyn til innvandring. Eller når regjeringen kommer med sin smørbrødliste over hva som har blitt bedre etter at de tok over. Likeledes kan det være godt å ha i bakhodet nå Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen eller når LO-leder Gerd-Liv Valla påpeker alt som er feil med landet.

lørdag, september 18, 2004

Jeg har vært beskjeden her, i det siste. Jeg har ikke latt meg høre så klart og tydelig som planen har vært. De som eventuelt har ofret det en tanke har vel tenkt:"jaja, han er vel opptatt," og helt usannt er det jo ikke.

Ute er det 23 grader, og høsten har begynt å sette sitt preg på Bologna. I parken i går, etter en gitarkonsert i en kirke i nærheten, oppdaget jeg løv på bakken, og det har regnet i tre dager før denne dagens skyfrie himmel fikk sette sitt preg på klimaet. I kjøleskapet er det en stor boks med pomodorini, cherrytomater, som kommer fra Davides foreldres orto, grønnsakshage. Noen melanzana, aubergine, har også funnet veien fra selsamme orto til vårt kjøleskap. Høstens preg på hverdagen merkes altså.

Det er ikke bare fryd og gammen her nede. Mitt sosiale liv er preget av variasjon, fra en dag på byen med tre irske piker, til en annen med tre smågale franskfødte og syngende mennesker jeg deler språkkursgruppe med. De jeg bor med er Davide og hans søster Valentina, begge italienere fra fjellene like utenfor Bologna. Så langt har jeg bare møtt hyggelige mennesker, og noen venner ser det ut til å bli. Det tar dog lang tid å bygge opp den typen vennskap jeg har satt fra meg hjemme, og det innebærer gode kommunikasjonsmuligheter. Det er nok mye derfor jeg så langt har pratet mye med amerikanere og irer.

Engelsken min er betydelig bedre enn italiensken, som rett og slett er elendig. 90% av det jeg hører, og rundt 80% av det jeg leser, forstår jeg fortsatt ikke. Jeg er i stand til å kjøpe ting på butikken, uttrykke hvilke som helst tall, spørre hva klokken er, om navn, hvor folk kommer fra og en god del andre standardfraser, men utover det står det dårlig til. Jeg har vært syv ganger på språkkurs, men det er først de to siste som ikke har fått meg til å trave hjem proppfull av frustrasjon, og heller dårlig humør. Hele kurset foregår på italiensk, og i begynnelsen skjønte jeg ikke en gang hva læreren ville jeg skulle gjøre.

Hvilke oppgaver? Hva skal jeg gjøre med dem? Aaaa, lytte...ikke? Om jeg savner jenten? Hvilken jente? Ah, ragazza betyr også kjæreste... men jeg er ...um...come si dice "single" in Italiano? Samme ja. Single, jeg sa "gatta" ikke ragazza, altså katten min. Pus. Sosial status er litt mer komplisert enn bare å si "single" eller "opptatt", men det er det dødfødt å forsøke å kommunisere, så da blir det "single", med mindre noen insisterer på nærmere forklaring etter at de ser min nøling.

Det er altså tidvis en frustrerende, og kanskje til og med litt ensom, men ikke egentlig, affære, dette her. Med sine helt klare høydepunkter, som byturen der jeg etterhvert endte med tre irske jenter og en italiensk, og en av irene ba, overraskende nok, om telefonnummeret mitt ("Qual è il tuo numero di telefono?"), og ikke minst maten selvsagt. Davide er nesten like glad i mat som meg, men med et mer begrenset repertoar av oppskrifter, mye fordi han deler matkonservatismen som hersker her med resten av landet. Italiensk mat er best, den er best slik den er (så vi må for all del ikke eksperimentere), og det er dermed lite poeng i å spise noe annet. Jeg har talt tre asiatiske restauranter, en fransk kafé og tre irske barer i en by med et sentrum som er minst ti ganger Bergen sentrum, og med stort sett to-tre kaféer på hver side av enhver gate. Italienerne går mye på bar og kafé. Her serverer forresten barene alltid mat, og selv McDonald's serverer øl og vin. McDonald's har forresten også en stor salatbar med borlottibønner, diverse oliven, risotto etc.

Selv om frustrasjonen ved ikke å snakke språket av og til når uante høyder må jeg si at jeg ikke savner Norge. Dog savner jeg vennene mine, pusen min, søskenene mine, datamaskinen min og norsk kaffé. Jeg liker italiensk kaffé, men den har en helt annen funksjon og bruk, enn norsk kaffé. Jeg skal forklare en annen gang.

tirsdag, juli 13, 2004

Jeg vet dere alle ser på meg som en raring. Jeg gjør lite for å bote på bildet. Jeg prøver tidvis å holde for meg selv hva jeg tenker, men klarer det sjeldent. Jeg er lett gjennomskuelig i mine fåfengte forsøk på å skjule min misnøye med noen personer og lette grad av betatthet overfor andre.

Jeg har i en periode nå sett på en venn av meg som et barn. Han er bortimot like gammel som meg, men en del trekk i hans personlighet gir meg følelse av å ha med en snill, men engstelig lillebror å gjøre. En åtteåring som bruker mesteparten av sin tid på å forsøke å gjøre gode ting, å leve opp til omverdenens forventninger, til å gjøre det rette, og som i sin uskyldige naivitet ikke forstår at andre tidvis føler for å gjøre det motsatte. Han ser ut til å leve i en evig tilværesle av engstelse og uskyldig spenning. Han har et barns tålmodighet og entusiasme i påvente av positive opplevelser, og tilsvarende høye stressnivå når ting går galt og han ser sine forsøk på å leve opp til oppgaver og selvsatte prestasjonsnivå forsvinne som sand mellom fingrene. Han er titt og ofte irriterende på en uskyldig måte som bare barn kan være. Jeg er overbevist om at han kommer til å dø av høyt blodtrykk, men han kommer til å ha vært her. I sin entusiasme og tro på det gode i mennesket er han alltid tilstede. Hva han ellers har blitt og gjort når han en dag kaster inn håndkledet håper jeg han aldri gir slipp på den delen av seg.

Jeg gav uttrykk for dette synet på ham, som barn, for en felles venn, og fikk litt indignert til svar: "det er vi alle." Personen hadde selvsagt rett. På stedet gjorde jeg som jeg alltid gjør når jeg tror jeg har sagt noe lurt, men lytteren poengterer at jeg bare har sagt noe selvfølgelig som har vært innlysende for alle andre lenge; jeg sa "jammen..." Med andre ord oppførte jeg meg som et barn.

søndag, juli 04, 2004

I dag er jeg i et besynderlig humør. Inn i hodet mitt faller det de merkeligste historier. Her er historien om kanarifuglkongen Kong Ratulerer av Kanaristan og årsaken til at kanarifugler er gule.

Det har seg nemlig slik at kanarifugler er svært motebevisste (de har en uvanlig stor andel homofile i sine rekker) og i gamle dager var fargevariasjonene svært små blant kanarifugler. De kledde seg i stilfulle, minimalistiske dresser og med jakker i tweed.

En dag gjespet Kong Ratulerer med feil nebbdel. Resultatet ble en forstrukket tungemuskel. For at ikke han skulle være den eneste gretne i Kanaristan påbød han alle kanarifugler å gå i stramme, gule dresser. Dette er en lov som aldri har blitt forandret, og Kong Ratulerer er fortsatt like gretten.

Skjønner dere hva jeg mener med et besynderlig humør? Det har kanskje med filmen Elf å gjøre. En svært morsom film om en menneskegutt som blir oppdratt blant alver, men som etter å ha fyllt tredve oppdager at han ikke er en alv. Han drar så til New York for å finne sin biologiske far. New York er et problematisk sted for en som aldri har vært noe anne sted enn på Nordpolen (det er i utgangspunktet en julefilm). Filmen er ikke fullt så slitsom som den kan høres ut og fikk meg i julehumør trass i at det er juli nå. Moro, moro, moro.

torsdag, juni 24, 2004

I det siste har mye av min hjernekapasitet vært fyllt opp med tanker rundt den nye røykeloven. En ting er at den fremstår som urettferdig og paternalistisk og derfor virkelig plager meg, noe helt annet er det at mennesker jeg respekterer blant annet for deres meninger faktisk er for loven. Det plager meg betydelig mer enn selve loven. Nå hadde jeg tenkt å skrive en lang avhandling om hva som er galt med loven, men det velger jeg å la være for ikke å frem stå som en sur grinebiter lenge før det er sosialt akseptabelt. Grinebiter skal jeg bli når jeg blir gammel.

Jeg leste en undersøkelse i fredagsbilaget til aftenposten der det stod at barn av uføretrygdede foreldre hadde over dobbelt så stor sjanse for selv å bli uføretrygdet i ung alder (i løpet av tyveårene) enn barn av foreldre som ikke er uføretrygdede. Det å være uføretrygdet fører med seg en del sosiale problemer såvel som økonomiske problemer, samt at årsaken til uføretrygdingen kan være en arvelig sykdom, og alle disse tingene påvirker barnas muligheter til å lykkes i arbeidslivet senere. Selv om man justerer for alle disse problemene, har disse barna over dobbelt så stor sjanse for selv å bli uføretrygdet og man vet ikke hvorfor. I tillegg vet jeg fra før at familiens utdannelsesnivå har mye å si for hvilket utdannelsesnivå en selv havner på.

Nå skal jeg i lys av den informasjonen presentere noe om meg selv.

Jeg har ikke sett min biologiske far siden jeg var 1.5 år gammel. Han har aldri forsøkt å ta kontakt siden den gang. Min mors side er den eneste biologiske siden av familien jeg har hatt kontakt med. På denne siden er og har vært alkoholisme et stort problem. Ingen på den siden av familien, i rett linje over meg på slektstreet, har tatt høyere utdanning så vidt jeg vet. Så vidt jeg vet har ingen i hele familien på noen som helst side noensinne tatt utdanning på universitet.

Sett i lys av dette er min sjanse for å bli uføretrygdet nokså stor, og min sjanse for å få høyere utdanning nokså liten.

Så kan man se på det at sjanse for uføretrygding følger kjønn fra foreldrene. Hvis mor er uføretrygdet har en datter større sjanse for å bli det enn en sønn. I tillegg vokste jeg opp med to foreldre som gjorde en, ihvertfall godkjent, jobb med å oppdra meg. Riktignok var en av mine foreldren en stefar, men han og hans familie er min familie for meg, og jeg bruker bare begrepet stefar/stefamilie når jeg skal poengetere at jeg har en annen biologisk far (slik som nå). I tillegg har han høyere utdanning (Maritim Høgskole) og familien på hans side har hele tiden poengtert hvor viktig det er med høyere utdanning. Samtidig har de bygget opp min tro på egne evner og har forsøkt, om enn forjeves store deler av tiden, å bygge opp min vilje til å jobbe for resultater og ønsket om ikke å være fornøyd med halvgjort arbeid.

Dette er ikke et forsøk på å være personlig på denne siden, men å gjøre et poeng av hvor viktig vinkling er når man skal presentere noe. Dette kan det være greit å ha i bakhodet neste gang du leser en avis eller ser nyhetene på tv.

Noen seiglivede og moderne myter som media har hatt stort ansvar for:

Tilfeldig vold: ikke tilfeldig i det hele tatt. Et bedre navn er kreativ vold.

Innvandrere står for flere grove forbrytelser enn andre nordmenn: Ikke sant. Forholdstallene viser at innvandrere er overrepresentert, men de står likevel bare for 10% av alle voldshandlinger i Norge (og lavere tall i annen kriminalitet). Forøvrig viser undersøkelser fra EU at det er liten, eller ingen sammenheng mellom kriminalitet og innvandring i et land.

Spiseforstyrrelser er noe som i overveiende grad rammer jenter, og hovedsaklig jenter i alderen 14 til 18: I den alderen har litt under 10% av alle jenter spiseforstyrrelser en eller annen grad(omtrent 1% for gutter). I alderen 18 til 24 har litt under 10% av alle gutter spiseforstyrrelser(omtrent 8% for jenter). Disse tallene inkluderer ikke gutter som bruker trening(hovedsaklig vekter og annen form for kroppsbygging) i stedet for f.eks å kaste opp mat. Mange psykologer klassifiserer disse under samme kategori vrangforestillinger som de med spiseforstyrrelser.

Når dette er sagt så er jeg ikke skeptisk til media som fenomen, men mener tvert imot at medias rolle er viktig og at det er viktig at folk leser aviser, ser på nyheter osv. men at folk må være mer kritisk til det bildet media skaper av verden. Når man f.eks stusser over noe, eller blir litt skeptisk til noe skal man selv undersøke hva som ligger bak, og husk: stol aldri på TV2s presentasjoner av undersøkelser.