Hm, jeg skriver for tiden en oppgave om institusjonsbygging med tanke på å skape eller opprettholde demokrati. I den sammenheng tenkte jeg det var fornuftig og relativt interessant å se på det som skjer i Irak om dagen. Der de er i full gang med å bygge politiske institusjoner gjennom en grunnlov, lokalt selvstyre, egne Irakiske sikkerhetsstyrker og generelle valg.

Disse forsøkene blir kontinuerlig forsøkt stoppet gjennom Irakiske, fortrinnsvis Sunnier lojale til den forrige regjeringen, og utelandske opprørere som begår alt fra tilfeldige beskytninger av amerikanske tropper til sabotasje av strømlinjer og selvmordsbombing. Dødstallene er, etter forholdene, relativt beskjedne med 1-2 døde soldater per dag, men om det er historisk beskjedent og ikke en reell trussel mot freden i Irak i seg selv, så er det en stor trussel mot Bush' popularitet og sådan gjerne mot USAs engasjement i regionen på sikt.

Dette skaper et stort problem for gjenoppbyggingen av Irak. Uten sikkerhet og trygg og forutsigbar leveranse av vann, strøm, gass og olje kan ikke Irak bygges opp igjen. Flertallet av befolkningen føler seg utrygge, og mange kvinner går sjeldent eller aldri ut, og ihvertfall ikke på natten. Kidnapping av unge kvinner, voldtekt, plyndring og drap er dagligdags i byene, og de amerikanske troppene makter ikke å holde sikkerheten oppe.

James T. Quinlivan, en militæranalytiker fra RAND, har vist at for å stabilisere et land trenger man omtrent 20 soldater til sikkerhetsstyrker per 1000 innbyggere. Dette betyr at i Irak trenger man ca. 500.000 soldater, noe som vi ikke er i nærheten av nå. USA har i underkant av 130.000 soldater og med Britiske og Polske styrker er vi oppe i 150.000. Ca. 7 per 1000 innbyggere.

I Norge har vi nettopp fått en ny regjering som i all hovedsak er svært negativ til å sende tropper til gjenoppbyggingen av Irak. Selv om jeg mener denne regjeringen kan føre mye bra med seg, mener jeg det er utrolig historieløst og ansvarsløst av den å ikke stille med minst ett kompani med soldater, og helst langt flere, i Irak. Og de bør kunne bedrive aktiv sikkerhetstjeneste. Det er neppe noe problem å rekruttere dem med den vanlig lønnen som fredsbevarende styrker får.

Jeg er fullt klar over at dette ville koste masse penger som Norge med fordel kunne brukt på seg selv. Noe vi selvsagt helst gjør. Enten det er gjennom å gjøre barnehagen billigere, få ned egenandelen ved legebesøk eller forsøke å bekjempe fattigdommen i Norge.

Det er alltid en uendelig lang liste av gode saker man kan bruke pengene til, og jeg ønsker ikke å spissformulere for å poengtere hvor mye viktigere jeg mener det er at vi heller bruker oljepenger i Irak enn i Norge. Overdreven bruk av oljepenger i Norge kan, som media har poengtert til det kjedsommelige, føre til en overopphetet økonomi med, i verste fall, inflasjon og renteoppgang samt en styrket kronekurs. Noe som er døden for alle andre norske næringer enn oljeindustrien, som jo også taper på det, men klarer seg uansett. Slik sett er det jo bedre å bruke pengene på å skape ro i Irak. Det har ingen negativ innflytelse på norsk økonomi, men desto større positiv innflytelse på Iraks økonomiske fremtid.

Problemet er i bunn og grunn at jeg mener Norge har et ansvar til å være med på å stabilisere den persiske gulfen. Det er en historisk mulighet, uansett hvor lite vi ønsket krigen, til å være med å skape noe godt i en svært ustabil region som i teorien er proppfull av naturressurser. Ved å hjelpe å stabilisere Irak kan vi kanskje være med å hjelpe hele regionen til sterkere økonomisk vekst, og på sikt er dette selvsagt til fordel for Norge også. Statoil sitter jo ikke akkurat på gjerdet i den regionen heller. På sikt vil Norge antageligvis tjene penger på et stabilisert Irak, men å sende tropper ned er som kjent politisk ukorrekt og svært upopulært i et tradisjonelt fredselskende Norge. Likevel, jeg skulle så inderlig ønske at vi turte å se på et litt større perspektiv og ta det ansvaret det er å være helt i toppen i rikmannsklubben.

Når vi nå sitter i denne situasjonen synes jeg vi skal se bort fra USAs valg i forkant og underveis i krigen, samt deres noe hastige avgjørelse om ikke å la FN styre gjenoppbyggingen av Irak. Jeg synes vi skal melde oss til tjeneste, for vår egen del og for Iraks del. Så kan vi heller, når vi har opparbeidet oss litt godvilje på andre siden av dammen, komme med den nødvendige kritikken i etterkant. Når vi nå sitter her med penger opp til ørene og nekter plent å engasjere oss der vi kan gjøre mest godt, så har vi lite rom til å komme med den moralske pekefingeren. Skaff rom først, så kan vi heller komme med pekefingeren etterpå. Om vi nå skulle ønske det.

Nå må jeg advare dere folkens. Etter det jeg skal snakke om her kan det komme til å virke som om jeg vandrer rundt i en naiv og rosa sky av kjærlighet, men det stemmer ikke. Hovedfokuset i hodet mitt de siste dagene har vært tanker av denne sorten:

-Hvorfor er jeg syk enda? Og hvorfor får jeg først feber på kvelden eller kanskje til og med bare om natten?
-Hvorfor har dette medført at øynene mine er slitne og røde, og at jeg ikke klarer å fokusere på ting som er mer enn to meter unna?
-Hvorfor har jeg blitt så klumsete i samme slengen?

Utover dette har jeg også ofret en del tanker på studiene mine. I feberrus har jeg nemlig ikke fått studert særlig mye siste uken, for å si det mildt. Jeg har vært fraværende på universitet og jobb av naturlige årsaker, og må ta meg hardt sammen og skrive to hjemmeeksamener, to obligatoriske oppgaver og begynne å lese pensum til eksamen (som er en stusselig måned unna!). I praksis går altså tankevirksomheten min ut på mye det samme som mange andre studenter, men i tillegg så har jeg altså fått tid til å tenke litt på kjærlighet.

En venninne av meg spurte for omtrent en uke siden hvilken forelskelse som var den vanskeligste å komme over, og for et par dager siden spurte en annen venninne om hvilken forelskelse som var den største. Svaret var det samme i begge tilfellene, og hun siste spurte også om historien bak.

Jeg jobbet på Dolly Rosenkrantz den gangen, i 1999, og etter et halvt år ble jeg nestleder. Det er en liten restaurant.

Kort tid etter at jeg hadde fått dette utvidete ansvaret fant vi ut at det var gunstig om jeg lærte meg å bake (bunner og hvitløksbrød, denslags), og en morgen mens jeg stod og bakte kom hun på døren. Jeg husker bildet så godt at jeg tror jeg kunne malt det. Hun tok ut tomme pizzastativ fra dagen før fra bilen, og banket på døren. Det er store vinduer langst to vegger i den restauranten, og jeg kunne se utmerket godt alt som skjedde der ute. Som vanlig var jeg helt utkjørt og så ut som et helvete. Snittet mitt var rundt to timer søvn før disse bakevaktene, som som oftest kom oppå mine andre plikter, men jeg var likevel våken nok til å skjønne hva som skjedde. Det er eneste gangen i mitt liv jeg skjønte, ved første blikk, at jeg kom til å bli forelsket i denne jenten. At jeg innså, allerede da, hvor fantastisk denne personen er, anser jeg som en av de sterkeste preasjonene mine noensinne.

Historien videre er relativt uinteressant for de fleste. Vi endte etterhvert opp med å jobbe på samme sted, og min forelskelse vokste meg langt over hodet, men hun var hele tiden opptatt, og er det fortsatt med samme mann, som hun nå er forlovet med. Etterhvert gikk det opp for meg at jeg hadde lite å stille opp med overfor ham, og jeg så lite poeng i å prøve så veldig aktivt å "vinne" henne. Til det har jeg altfor mye respekt for henne. Hvilket leder meg til det som slår meg som mest fantastisk og overraskende, for meg, med hele historien.

Denne personen, denne jenten, er på mange måter et mye større menneske enn jeg noensinne kan håpe å bli. Hun handler om å være gjennomført god, om å se det gode i alle. Det er noe ved måten hun behandler alle mennesker like respektfult og åpent på, som fascinerer meg. Det er noe jeg aldri har klart, men skulle ønske jeg klarte. Jeg tror det er få av mine venner jeg har lært mer av, og antageligvis ingen jeg har lært mer om det å være menneske av.

Og det overraskende i dette er at hun har en merkverdig høy aktelse for meg, som om hun ser noe i meg som jeg ikke ser selv. Og misforstå meg ikke, jeg trives med å være meg og mener ikke jeg er et dårlig menneske, men noen når likevel høyder som jeg sliter med så mye som å strekke meg etter.

Vel, som alle skjønner, så har jeg veldig mye respekt for henne og det hun står for, men det kan nok også nevnes at det har jeg for alle mine venner. Man har muligheten til å velge venner, og jeg har vært heldig nok til å kunne velge meg mange gode venner, og jeg har høy aktelse for samtlige.

Det er litt trist med mennesker som ikke tror på kjærligheten. Jeg er jo en overmåte overbevist tilhenger, men det må jeg vel nesten forfekte, om ikke annet så for å rettferdiggjøre mine egne handlinger. Dog, det finnes noen gode medisiner for de som ikke har troen, men som kanskje skulle ønske de hadde et lite snever av tro; på at én dag, en vakker dag så sitter det nydeligste mennesket de kan tenke seg på trappen deres. Denne personen sitter der og tenker ut hva som kan sies for å overbevise akkurat deg, om at kjærligheten finnes, og at den finnes akkurat der. Mellom dere to.

Et av tipsene er The Shins - New Slang. Det er en sang som vel kanskje ikke handler direkte om kjærlighet slik tekstmessig, men stemingen i sangen gir meg tro på sol i Bergen og fred i verden. Kjærligheten er jo nesten sannsynlig til sammenligning.

Det neste er filmen Garden State. Jeg, og mange med meg, ble rett og slett forelsket i Natalie Portman omtrent tyve minutter ut i filmen, og det var en herlig liten forelskelse som varte så lenge filmen varte, og med denne nydelige historien, med slike sjarmerende karakterer så må da troen på kjærligheten gjenopprettes? Se filmen om du føler for en fin aften!

Det er mye aktiv tankevirksomhet på min front om dagen. Ikke for å blåse i mitt eget horn, som de sier på engelsk, men hodet mitt er noe mer aktivt enn det pleier å være. I denne tidvis stressende perioden har jeg funnet tid til å bli kjent med noen nye mennesker. Faktisk er det vel mer eller mindre de som har valgt å bli kjent med meg, sjarmerende som de er, og en ting slo meg etter min første aften hos dem.

Vi var der og lagde mat sammen, en aktivitet jeg er veldig glad i å bedrive sammen med andre, og stemningen var veldig fin, men jeg sa svært lite. Faktisk så lite at en av de som var der ikke skjønte hvor jeg var fra før hun spurte direkte.

Grunnen var enkel. Da jeg kom var vi de to jeg kjente fra før, og en de bodde med. Så dukket det opp to venninner av dem, og så enda en. Plutselig var hele leiligheten full av folk jeg ikke ante hvem var. Da blir jeg ofte stille en stund mens jeg føler meg litt frem. Spesielt når det, som i dette tilfellet, er snakk om en gjeng der alle kjenner alle veldig godt, utenom meg.

Dog, etterhvert forsvant flesteparten, og kun jeg og de to jeg var blitt invitert av var igjen. Det som slo meg etterhvert var hvor behagelig de var å være rundt. Dette var første gangen jeg var med dem utenom studier, og den åpenheten som regjerte gjorde det veldig lett for meg å komme innpå dem, og alt ble så avslappet.

Så da er vi ved tanken min, og den er at åpenhet er et veldig fint og konstruktivt sosialt verktøy. Det er ofte noe vi i Norge er kjent for å være tilbakeholdende med, men når man er åpne med hverandre løser spenninger seg opp veldig lett. Man slipper å ha masse ting liggende som undertoner i det man sier, og mine skuldre senkes ihvertfall utrolig raskt.

Etterhvert ble det sent og jeg endte opp med å overnatte på sofaen, og de hadde til og med en ubrukt tannbørste å tilby meg, samt toast og espresso til frokost neste morgen. Svært gode verter.

Den roen og den behagelige stemningen som dominerte den leiligheten fjernet alt av komplikasjoner og stress fra mitt tidvis slitsomme liv. For noen timer og en natt var jeg så avslappet som jeg overhodet kunne bli. Det er ingen bombe at det frister til gjentagelse.

I disse tider med komplisert kjærlighetsliv, et Brann-lag i berg-og-dal-bane-form, stor studiebør og ekstremt tabloidisert valgkampdekning, noe som er bekymrende, er en god og sammenhengen natts søvn uten foruroligende drømmer en sjelden luksus.

Da er det viktig å finne andre måter å slappe av på. Å få senket skuldrene slik at man igjen kan konsentrere seg om studier i store nok doser til å få kontroll på pensum, samt for sin egen mentale helse.

En av måtene som fungere, men som tar opp nokså mye tid, er to glass vin, en fin film og en venn eller to i samme rom. Det er kanskje den beste teknikken for avslapning og meditasjon for øyeblikket, men det finnes også andre ting man kan trekke inn om man bare vil slappe av i noen få minutter. Her har jeg to forslag som fungerer for meg om dagen.

Det første er å ta en titt på denne fine animasjonsfilmen.

Det neste er å ta en lytterunde på Timbuktus siste album. Det er overraskende bra jevnt over, og dette kommer fra en person som aldri før i sitt liv har preket hip hopens sak. Men Timbuktu gir meg senkede skuldre og god samvittighet der de synger og rapper om at "Det Lõser Seg" eller "Kärlekens Bandavgn." De har et budskap, men det er ikke det som appelerer til meg, det er rett og slett humoren og den avslappede holdningen til de store spørsmål. De preker min livsfilosofi på en overbevisende måte. Dessuten har de tydeligvis rett. Det løser seg.