For lenge siden så jeg en film der hovedpersonene var et par. På slutten av dagen spurte de hverandre hva som var dagens høydepunkt, og hva som var dagens bunnpunkt.

Vil bare si at denne dagens, eller nå har det blitt gårsdagens høydepunkt var da min kjæreste ringte meg for å spørre om en oppskrift.

Hm, tenkte på ting og tang i sted og det slår meg hvor rart mye er.

En tanke som slo meg er hvor bra noen ting blir, og hvordan forskjellige situasjoner og mennesker og deres forhold seg imellom gir deg håp, og tro, på din egen fremtid og egne prestasjoner. Det er rart hvordan samme forhold og samme person kan skape tanker som er så grunnleggende forskjellige i humør alt ettersom hvilke småting som nettopp har påvirket humøret mitt.

Venner betyr skremmende mye for meg, og når jeg tenker meg om har jeg alltid valgt venner med egenskaper jeg skulle ønske jeg hadde, eller ihvertfall hadde mer av selv, og på samme måte velger jeg kjærester. En merkelig egenskap sådan, som kanskje virker teit, er at flertallet av jentene jeg har falt for de siste ti årene har kunnet synge. Noe jeg absolutt ikke kan. Det kan alle som kjenner meg skrive under på. Jeg vet jeg har andre ting jeg er flink til, og slik skulle det kanskje ikke bety noe, men jeg har alltid ønsket at jeg hadde sterke musikalske evner, og gjerne en god sangstemme.

Det er selvsagt ikke en egenskap stor nok til å basere et forhold på, og i bunnen av mine forhold ligger alltid respekt for personen, enten det er et vennskapsforhold eller kjærlighetsforhold. I tillegg til å være glad i alle mine venner, så glad i dem at jeg av og til har mareritt om at de dør, har jeg så stor respekt for deres person at jeg nesten beundrer dem. I det siste har mesteparten av min sosiale tid gått med til et nytt kjærlighetsforhold. Et jeg har stor tro på, et forhold som gir meg både tro og håp på egen fremtid, samt et og annet mareritt om at hun skal gjøre det slutt eller dø.

En ting som virkelig dominerer tankene mine er tanken på restauranten min. Min tid på Dolly Dimple's, på godt og vondt og som leder og deltidsansatt, mine studier i organisasjonsteori, min egen tro på demokratisk styring og mitt tidvis lidenskapelige forhold til mat gjør at bare må lage min egen restaurant en gang i tiden. Jeg vet også at dette ikke er noe jeg vil gjøre hele året, og ikke med det første, selv om jeg nok hadde gjort begge deler om noen plutselig sa de skulle komme og finansiere den, men jeg må gjøre det en gang. Titt og ofte får jeg idéer til oppskrifter og tanker om hvordan jeg vil drive restauranten. Den kan vanskelig leve opp til forventningene jeg har, men om jeg klarer å bare nærme meg idealrestauranten min vil det bli et sted jeg selv både ville elsket å jobbe og å spise.

Due to popular demand...blabla, det kunne jeg sagt, men så veldig mange er det ikke som har bedt om min tilstedeværelse her. En og annen er det dog, og det er jo uansett motiverende.

Det er i grunn på tide å oppsummere året litt. Noen forbehold må jeg dog ta.

Studiene har gått bra på høsten. Takket være et turbulent år personlig, samt tre uker sykdom kuttet jeg ned studiemengden til 40 poeng og endte opp med tre Ber. Resultatet er vel greit nok alt tatt i betraktning, men det kunne vært bedre. Hva om jeg f.eks begynner å lese i begynnelsen av semesteret og ikke bare når det er på tide å levere hjemmeeksamener?

Ellers har det skjedd nokså mye personlig, men jeg står over å kommentere videre. De som kjenner meg godt nok til å bry seg vet hva jeg sikter til, og resten hopper gladelig over dette likevel.

Ble en kortere oppsummering enn forventet, men slik kan det gå.

Hm, jeg skriver for tiden en oppgave om institusjonsbygging med tanke på å skape eller opprettholde demokrati. I den sammenheng tenkte jeg det var fornuftig og relativt interessant å se på det som skjer i Irak om dagen. Der de er i full gang med å bygge politiske institusjoner gjennom en grunnlov, lokalt selvstyre, egne Irakiske sikkerhetsstyrker og generelle valg.

Disse forsøkene blir kontinuerlig forsøkt stoppet gjennom Irakiske, fortrinnsvis Sunnier lojale til den forrige regjeringen, og utelandske opprørere som begår alt fra tilfeldige beskytninger av amerikanske tropper til sabotasje av strømlinjer og selvmordsbombing. Dødstallene er, etter forholdene, relativt beskjedne med 1-2 døde soldater per dag, men om det er historisk beskjedent og ikke en reell trussel mot freden i Irak i seg selv, så er det en stor trussel mot Bush' popularitet og sådan gjerne mot USAs engasjement i regionen på sikt.

Dette skaper et stort problem for gjenoppbyggingen av Irak. Uten sikkerhet og trygg og forutsigbar leveranse av vann, strøm, gass og olje kan ikke Irak bygges opp igjen. Flertallet av befolkningen føler seg utrygge, og mange kvinner går sjeldent eller aldri ut, og ihvertfall ikke på natten. Kidnapping av unge kvinner, voldtekt, plyndring og drap er dagligdags i byene, og de amerikanske troppene makter ikke å holde sikkerheten oppe.

James T. Quinlivan, en militæranalytiker fra RAND, har vist at for å stabilisere et land trenger man omtrent 20 soldater til sikkerhetsstyrker per 1000 innbyggere. Dette betyr at i Irak trenger man ca. 500.000 soldater, noe som vi ikke er i nærheten av nå. USA har i underkant av 130.000 soldater og med Britiske og Polske styrker er vi oppe i 150.000. Ca. 7 per 1000 innbyggere.

I Norge har vi nettopp fått en ny regjering som i all hovedsak er svært negativ til å sende tropper til gjenoppbyggingen av Irak. Selv om jeg mener denne regjeringen kan føre mye bra med seg, mener jeg det er utrolig historieløst og ansvarsløst av den å ikke stille med minst ett kompani med soldater, og helst langt flere, i Irak. Og de bør kunne bedrive aktiv sikkerhetstjeneste. Det er neppe noe problem å rekruttere dem med den vanlig lønnen som fredsbevarende styrker får.

Jeg er fullt klar over at dette ville koste masse penger som Norge med fordel kunne brukt på seg selv. Noe vi selvsagt helst gjør. Enten det er gjennom å gjøre barnehagen billigere, få ned egenandelen ved legebesøk eller forsøke å bekjempe fattigdommen i Norge.

Det er alltid en uendelig lang liste av gode saker man kan bruke pengene til, og jeg ønsker ikke å spissformulere for å poengtere hvor mye viktigere jeg mener det er at vi heller bruker oljepenger i Irak enn i Norge. Overdreven bruk av oljepenger i Norge kan, som media har poengtert til det kjedsommelige, føre til en overopphetet økonomi med, i verste fall, inflasjon og renteoppgang samt en styrket kronekurs. Noe som er døden for alle andre norske næringer enn oljeindustrien, som jo også taper på det, men klarer seg uansett. Slik sett er det jo bedre å bruke pengene på å skape ro i Irak. Det har ingen negativ innflytelse på norsk økonomi, men desto større positiv innflytelse på Iraks økonomiske fremtid.

Problemet er i bunn og grunn at jeg mener Norge har et ansvar til å være med på å stabilisere den persiske gulfen. Det er en historisk mulighet, uansett hvor lite vi ønsket krigen, til å være med å skape noe godt i en svært ustabil region som i teorien er proppfull av naturressurser. Ved å hjelpe å stabilisere Irak kan vi kanskje være med å hjelpe hele regionen til sterkere økonomisk vekst, og på sikt er dette selvsagt til fordel for Norge også. Statoil sitter jo ikke akkurat på gjerdet i den regionen heller. På sikt vil Norge antageligvis tjene penger på et stabilisert Irak, men å sende tropper ned er som kjent politisk ukorrekt og svært upopulært i et tradisjonelt fredselskende Norge. Likevel, jeg skulle så inderlig ønske at vi turte å se på et litt større perspektiv og ta det ansvaret det er å være helt i toppen i rikmannsklubben.

Når vi nå sitter i denne situasjonen synes jeg vi skal se bort fra USAs valg i forkant og underveis i krigen, samt deres noe hastige avgjørelse om ikke å la FN styre gjenoppbyggingen av Irak. Jeg synes vi skal melde oss til tjeneste, for vår egen del og for Iraks del. Så kan vi heller, når vi har opparbeidet oss litt godvilje på andre siden av dammen, komme med den nødvendige kritikken i etterkant. Når vi nå sitter her med penger opp til ørene og nekter plent å engasjere oss der vi kan gjøre mest godt, så har vi lite rom til å komme med den moralske pekefingeren. Skaff rom først, så kan vi heller komme med pekefingeren etterpå. Om vi nå skulle ønske det.

Nå må jeg advare dere folkens. Etter det jeg skal snakke om her kan det komme til å virke som om jeg vandrer rundt i en naiv og rosa sky av kjærlighet, men det stemmer ikke. Hovedfokuset i hodet mitt de siste dagene har vært tanker av denne sorten:

-Hvorfor er jeg syk enda? Og hvorfor får jeg først feber på kvelden eller kanskje til og med bare om natten?
-Hvorfor har dette medført at øynene mine er slitne og røde, og at jeg ikke klarer å fokusere på ting som er mer enn to meter unna?
-Hvorfor har jeg blitt så klumsete i samme slengen?

Utover dette har jeg også ofret en del tanker på studiene mine. I feberrus har jeg nemlig ikke fått studert særlig mye siste uken, for å si det mildt. Jeg har vært fraværende på universitet og jobb av naturlige årsaker, og må ta meg hardt sammen og skrive to hjemmeeksamener, to obligatoriske oppgaver og begynne å lese pensum til eksamen (som er en stusselig måned unna!). I praksis går altså tankevirksomheten min ut på mye det samme som mange andre studenter, men i tillegg så har jeg altså fått tid til å tenke litt på kjærlighet.

En venninne av meg spurte for omtrent en uke siden hvilken forelskelse som var den vanskeligste å komme over, og for et par dager siden spurte en annen venninne om hvilken forelskelse som var den største. Svaret var det samme i begge tilfellene, og hun siste spurte også om historien bak.

Jeg jobbet på Dolly Rosenkrantz den gangen, i 1999, og etter et halvt år ble jeg nestleder. Det er en liten restaurant.

Kort tid etter at jeg hadde fått dette utvidete ansvaret fant vi ut at det var gunstig om jeg lærte meg å bake (bunner og hvitløksbrød, denslags), og en morgen mens jeg stod og bakte kom hun på døren. Jeg husker bildet så godt at jeg tror jeg kunne malt det. Hun tok ut tomme pizzastativ fra dagen før fra bilen, og banket på døren. Det er store vinduer langst to vegger i den restauranten, og jeg kunne se utmerket godt alt som skjedde der ute. Som vanlig var jeg helt utkjørt og så ut som et helvete. Snittet mitt var rundt to timer søvn før disse bakevaktene, som som oftest kom oppå mine andre plikter, men jeg var likevel våken nok til å skjønne hva som skjedde. Det er eneste gangen i mitt liv jeg skjønte, ved første blikk, at jeg kom til å bli forelsket i denne jenten. At jeg innså, allerede da, hvor fantastisk denne personen er, anser jeg som en av de sterkeste preasjonene mine noensinne.

Historien videre er relativt uinteressant for de fleste. Vi endte etterhvert opp med å jobbe på samme sted, og min forelskelse vokste meg langt over hodet, men hun var hele tiden opptatt, og er det fortsatt med samme mann, som hun nå er forlovet med. Etterhvert gikk det opp for meg at jeg hadde lite å stille opp med overfor ham, og jeg så lite poeng i å prøve så veldig aktivt å "vinne" henne. Til det har jeg altfor mye respekt for henne. Hvilket leder meg til det som slår meg som mest fantastisk og overraskende, for meg, med hele historien.

Denne personen, denne jenten, er på mange måter et mye større menneske enn jeg noensinne kan håpe å bli. Hun handler om å være gjennomført god, om å se det gode i alle. Det er noe ved måten hun behandler alle mennesker like respektfult og åpent på, som fascinerer meg. Det er noe jeg aldri har klart, men skulle ønske jeg klarte. Jeg tror det er få av mine venner jeg har lært mer av, og antageligvis ingen jeg har lært mer om det å være menneske av.

Og det overraskende i dette er at hun har en merkverdig høy aktelse for meg, som om hun ser noe i meg som jeg ikke ser selv. Og misforstå meg ikke, jeg trives med å være meg og mener ikke jeg er et dårlig menneske, men noen når likevel høyder som jeg sliter med så mye som å strekke meg etter.

Vel, som alle skjønner, så har jeg veldig mye respekt for henne og det hun står for, men det kan nok også nevnes at det har jeg for alle mine venner. Man har muligheten til å velge venner, og jeg har vært heldig nok til å kunne velge meg mange gode venner, og jeg har høy aktelse for samtlige.