I boken Garlic and Sapphires skriver Ruth Reichl strålende om sitt virke som restaurantkritiker for The New York Times. New York er antageligvis verdens restaurantsentrum, og The New York Times er sjeldent langt nede på listen over de mest prestisjetunge avisene i verden. Å få være restaurantkritier der er en ære av den sjeldne sorten, hvilket er noe hun setter pris på. Heldigvis er hun også et dypere menneske enn den sorten kritiker som kun tenker på mat.

Hun har blant annet dårlig samvittighet for den priviligerte luksusjobben det er å være restaurantkritiker. En jobb som stort sett vil si å fortelle rike mennesker hvor de bør spise neste gang.

Hennes dårlige samvittighet, som fikk meg til å tenke på mine mange egne alltids tilstedeværende dårlige samvittigheter, fikk meg også til å tenke på tyskerne. Kanskje Europas mest utskjelte folk med størst mengde dårlig samvittighet i bagasjen til enhver tid. Ingen folkeslag jeg noensinne har lært noe om har noensinne tatt sine synder så inn over seg som tyskerne. Man kan fint argumentere for at deres nyere historie ikke er av den hyggelige sorten, men jeg har aldri møtt noen eks-jugoslaver med samme holdning til sin historie, eller italienere for det de gjorde. I Rwanda har de fortsatt ikke ryddet opp og Østerrike har valgt en tidligere SS-offiser som statsoverhode. Det er bare 40 år siden nordmenn nektet samene å snakke sitt eget språk, tvangssteriliserte tatere og tvangsadopterte bort deres barn.

På mange måter er tyskernes oppgjør med egen historie en god ting. Det er muligens den beste sikring for at de aldri gjør det igjen, men hva med alle andre? Har vi lært?

Det største problemet med tyskernes elendige samvittighet på vegne av hele sin nasjon er den hårsårheten som følger med. Det er svært vanskelig å spøke med tyskere på en generaliserende måte i en tyskers nærvær, eller si noe spøkefullt om deres fortid, selv helt usannsynlige ting, uten at de tar seg nær av det. Enhver referanse til andre verdenskrig tar de ille opp og ber instendig om at vi må la være fordi de føler seg støtt. Dette er et kollektivt problem for den tyske folkesjelen.

Det er mye fint i tyskland, og de gjør best å lære seg i å være åpent stolt av det samtidig som de lærer seg å spøke med egne svakheter. Den tyske aksenten, som oftest er svært tydelig, er hysterisk morsom. Lederhosen er et festlig ord, og hele den tradisjonelle og stereotype sør-tyske kulturen med bierstube, lederhosen og mustasche er så festlig at selv tyskerne trekker på sine stramme smilebånd av det. Når tyskerne har kommet så langt at de kan være selvironiske da har de kommet helt til målet. Da har de bearbeidet sorgen, skammen, skyldfølelsen og kommet så langt at verden atter en gang ser lys ut. De har igjen fått tilbake humøret og sitt lenge etterlengtede medlemsskap i det menneskelige fellesskap. Alle har godt av selvironi, og det er her hele poenget mitt kommer. Langt om lenge (jeg sa mine tankerekker ikke er videre enkle å ha med å gjøre).

Selvironi er vårt best middel mot lav selvtillit, skyldfølelse og andres spotting. Nordmenn har også hauger av lettere festlige kulturtrekk som jeg med glede ler av mens jeg kjenner meg stukket.

Hvem har ikke satt sekken sin på setet ved siden av seg på bussen fordi de vil sitte alene? Hvem har ikke kimset av en stakkar som prøvde litt for hardt? Nerden, eller den skoleflinke som kunne algebra allerede i 6. klasse? Hun som forsøkte å være kul, men falt helt gjennom fordi alle klærene var fra feil butikk eller i verste fall arvet? Alle disse menneskene som ser ut som om de forsøker å være noe mer enn oss andre og dermed umiddelbart dyttes ned i driten til sjansen for at de prøver igjen er lik null. Når vi nordmenn klarer å le av disse kulturtrekkene, alle disse tingene som gjør oss til nordmenn, på godt og vondt, da bør selv tyskerne klare å le av sin manglende humor (paradoksalt nok) og sitt barteimage.

Det er greit å ha dårlig samvittighet for at vi er heldige, for at vi ikke gjorde det vi burde ha gjort på skole eller jobb, for at vi kaldt avviste den stakkars utlendingen som prøvde å bli kjent med nordmann på tvers av kultur, språk og hudfarge (*), eller for at man sitter og spiser snop og skriver blogg mens man burde sove. Alt dette er greit, Morten. Du kan legge deg nå. Men man må komme seg forbi det om man skal kunne leve et fint nok liv til at man blir i stand til å spre glede til de rundt en.

(*) Stakkars mann. Han forsøkt ihvertfall, men jeg ble så tatt på sengen som overhodet mulig. Jeg var i utgangspunktet negativt innstilt der jeg satt i forelesningssalen og kjedet meg og bare ventet på å få gå hjem. Så, da jeg endelig kunne reise meg og gå, presenterer denne rare mannen seg for meg og hindrer min avstedskomst. Da reagerte jeg som nordmenn flest. Jeg sa hei og tok ham i hånden, og så var jeg så avvisende det er mulig å være uten å si noe spesielt. Jeg så ned, så bort, var uttålmodig kroppspråket og kom meg avgårde så fort som mulig. Jeg håper han ikke gir opp. Vi er noen fine folk så snart man bli kjent med oss. Vi er bare ikke så snakkesalige (bortsett fra nordlendingene, og de banner stort sett), vi er ikke så åpent kjærlige eller åpne generellt sett. Vi har fine egenskaper likevel. Et eller annet sted langt der nede under to lag med avvisning, tre med kjølig innesluttethet og fire forskjellige lag med usosiale dyder av sorten: "Tale er sølv, taushet er gull". Under der et sted finnes det et varmt og ærlig menneske som virkelig mener det når han spør om du vil komme hjem på kaffeslabberas, og som gjerne huser deg en uke mens du ser det om i Bergen, en som er lojal til sine siste dager og som aldri glemmer en venn.

Nederland er på ingen måte en kaffehimmel. I løpet av fem dager i Nederland fikk jeg ikke en eneste god kopp kaffe. Jeg angrer i ettertid på mine valgte kaffesteder, men jeg ville trodd ellers gode kaféer ville være i stand til å lage god kaffe. Enten det er espresso, cappuccino eller vanlig kaffe.

Espressoene jeg fikk var hver eneste gang servert med dobbelt så mye vann som normalt (i Italia, Norge og andre rettroende land). Hvilket bare gjorde espressoen tynnere, på ingen måte bedre.

Den vanlige svarte kaffen var bare ille. Den er det vanskelig å få god sør for Skandinavia, men jeg innser at det meget mulig kan være et spørsmål om kultur på dette området.

Jeg er for øyeblikket i Oslo for å møte andre nerder, og på vei til Oslo paserte jeg deler av Asker, Sandvika, inkludert deres i overkant moderne Sandvika Storsenter, og en del forsteder til den såkalt hovedstaden. Disse forstedene er virkelig fascinerende. Hvert hus er relativt stort, antageligvis dyrt, alle har en liten hageflekk inkludert en plen som er for liten til å kunne brukes som fotballbane og dermed er to av tre dekket av en svært trampoline. Alle har to-tre trær, litt hekk og to bilder, en liten og en større. Mor og fars. Denne typen steder gir meg frysninger, og jeg kommer på hvorfor jeg liker å bo en sentrum av en by, eller tettsted som alle andre enn nordmenn vil kalle Bergen, i en leilighet, i et langt fra ensidig nabolag.

Men en dag kommer sikkert min kjære og våre 2,1 barn å overtale meg til å kjøpe et stort hus ved siden av et annet nesten kliss likt hus i en eller annen forstad et eller annet sted. Er jeg heldig skjer det i utlandet, og med på kjøpet følger en stasjonsvogn. Jeg kommer til å tilbringe resten av mitt liv med å jobb 12 timer dagen for å slippe å se det nitriste nabolaget der den eneste moroen jeg får bedrevet er ukentlige møter med et par andre like deprimerte menn foran den største tven i mils omkrets. Der spiser vi pizza og drikker øl mens vi ser på overbetalte menn som bedriver fotball eller en annen meningsløs sport som virker som verdens viktigste hendelse mens det pågår. Hver natt kommer jeg til å ha lykkelige drømmer om det året jeg tilbragte i Italia og hvordan jeg der drømte om å slå meg til ro på en bitteliten klippehylle på Sicilia, der jeg dyrker et par sorter grønnsaker og nok vin til meg og mine nærmeste. Hver gang jeg våkner kommer jeg til å gå i en tung depresjon når jeg oppdager hvor jeg egentlig bor.

Normally this blog is in Norwegian, the beautiful language of weegies everywhere, but I shall deviate from this to ease the understanding for all Norwegian-impaired people out there. This means that this post will be filled to the brim with bad language, grammatical and misclicking errors as well as misspelling. It has been unsuccesfully proof read.

Recently my girlfriend's house has been occupied by myself and two american tourists. I stay there mostly because I can't stay away from her, but part of the reason at this point was also the fact that it's easier to stay in the same house as your guests if you are to entertain them, and I put them in her house because there was more room there at the time. Anyway, on to the story.

Robyn is a girl I've known online for about five years. A rather long time even in my soon to be thirty year long life. Not as long as I've known Kåre (about 17 years, which Giso finds cute, but she finds many, in my opinion, uncute things cute, including yours truly), but still a long time.

So earlier this year she and I, or she, or I, don't really remember, we figured that she should come here. Her mother was convinced that I would do unspeakable things to her upon arrival and that she would never see her treasure again, so she insisted that Robyn came with a friend, which of course just would make my catch bigger. Her friend was the, at that time, unknown Diana. I had no idea who this was or even what her interests may or may not be. For all I knew Robyn might have paid this girl to be her chaperone.

There's always some level of uncertainty connected to aquainting oneself with people who one have never met before, but with Robyn I didn't think much about it. After all I've known her for five years. Originally we started talking about music, but eventually food has become a rather large shared interest. Her chaperone on the other hand was a different story, but I trusted Robyns judgement, and her friends are my friends and vice versa.

It was a nice and sunny day, and I spent part of it eating and drinking coffee with Kåre. At some point Robyn called from the airport and told me she had arrived and was ready for the airport bus. About half an hour later I went to the stop I had instructed them to get off at and there they weren't. Then I went and looked in a shop and came back for the next bus. There they weren't. Then I went home with some groceries and came back. There they were! They were here! In Bergen! It had happened! (I had half expected it to never happen.)

So what did we do once I had lured two unsuspecting americans to the absurdly proud city of Bergen? Of course I showed them around. A short list of what I did to them:

Fed them icecream of the Italian kind.

Pushed and shoved them onto the Fløibanen funicular.

Lured them back down the scenic route aka the route that is occasionally dangerous to those not accustomed to physical activites in the semi-wild. Aka city dwellers from New York and other American cities, suburbs and states that starts with New. Nobody died, but I did get to show them my giant rhubarb.

Took them grocery shopping for Norwegian foods, American foods dressed in Norwegian packaging and the occasional bacon in a tube. To much amusement all across the globe. Nobody died from food posioning. Slight stomach aches due to overeating did occur as did the education of taste buds to new tastes and textures that would constantly be compared to Asian-American foods. At some point everything was eventually compared to something either American or Asian or both. Quite enlightening.

Took them hiking from Ulriken and over a couple of peaks, down some valleys, through forests and ponds and eventually along roads back to civilization. Nobody died, broke a foot, sprained an ear, lost their hearing or became incapable to return to their homeland. Sprouts of asthma and the occasional outburst of whining did occur. Someone may hate me in secrecy for this.

Exposed them to all sorts of Norwegian foods (and some that aren't) like mashed fish, raspeballer, lefse, crabs (the edible kind), waffles, ridiculously fresh fish, my famous sandwiches (I'm the king!) and melkesjokolade. Oh, and there was even bacalao followed by homemade rhubarb tart. Some of which were down right hated, others were put on clothes, some were ruined by ignorrance and others were enjoyed so much that they were brought back to the homeland. Safely. With their new owners.

Put them on a boat and went fishing. Almost lost a finger, but all others remained safe. Even though some, names shall no be mentioned, can't swim. Can't swim. How is that possible? Ask Diana. Oh, sorry about that one. I blame the American educational system. The fish was barbecued and eaten. With something as unnorwegian as barbecued corn. Couldn't just let them have all foreign tastes for a full week, now could I? There's got to be a law against that.

Took them to see animals in captivity while pointing out how good those animals most likely would taste after being boiled, fried, deep fried, baked or steamed. Some would need a sauce.

Exposed them to the colourfulness of art and Norwegian houses. None was blinded.

Oh well, eventually the trip was concluded with unsuccesful attempts at pouting and sobbing that will convince just about anyone of our lack of acting abilities. Still nobody was seriously injured. Though a slight feeling of loss may occur upon return to the homeland.

What can I say? I tried it all, and still they had a good time. So good, in fact, that I will most likely visit them at some point.

Jeg har besøk fra USA og de dokumenterer alt gjennom bilder og blogg. På forhånd var det bare Robyn jeg kjente, men hun tok med seg en venninne. Ikke veldig overraskende er begge veldig hyggelig. Om du vil ha en titt på hva som foregår og hva vi driver med kan du se her:

Robyns flickr (bilder)
Dianas flickr (bilder)

Robyns blogg