Hvis man skal klassifisere min dialekt består 'an av en blanding av diverse bergensdialekter. Ja, for eg é bergenser. Bare i tilfelle dokker isje har fått det med dokker. For å uvikle den særegne dialektblandingen, dette ufyselige og ekle krattet av en dialekt må man dytte in en haug med deler.

1 del dannet bergensk. Eg sier "hvilken" isje "kas, kalla eller kasla". Eg sier tidvis "nå" isje "no", og når eg har fått litt å drikke og eg snakker med andre som snakker dannet kan eg finne på å slå om. Plutselig snakker eg dannet. Tenker det e mange så blir provosert av det, ja.

1 del gatebergensk. Eg sier jo eg og isje. Det heter tøs, nikkenolliker og når noe e greit så e det brunt. Mitt geografisk ustabile liv har gjort meg til litt av en blandingsfyr.

Okei, så var det bare to deler.

Nå skal jeg slutte å skrive på dialekt. Jeg er egentlig ikke noe tilhenger av det, men grunnen til at jeg gjorde det var at jeg leste BTs lørdagsmagasin som var en eneste stor hyllest til Bergen. Som en trøst for det som skjedde sist helg som vi ikke snakker om (jeg tuller ikke).

Det er et par ting som appelerer mer til meg i dette magasinet enn de andre tingene. For det første har de en fin dialektordliste. Den er langt fra komplett, men den har en del fine bidrag. Mange av ordene bruker jeg aldri, men et par jeg kan erindre å ha brukt i løpet av livet. Nylig eller lengre tilbake i tid(et par er mine tillegg som ikke er med i magasinets liste):
Pale, brelonge, brelebolette, flais, fortutlet, månebedotten, gibba, belite seg, ani, slit 'an, hallaien daien, daier, nikkenolliker, stril, slaur, likke, luddig, wittenberger (dette brødet har jo til og med Rema1000), molefonken, mosjø(tenk fransk), nai, persetorsk, reddafis, gnitalus, den é brun, hivert, kik, brødboks, dusement(fransk uttale), sabb, snøsokk, rævadilter, karnøfle, pailabb, småtør og tullerusk.

Ja, bare for å nevne noen. Er det noen du ikke kjenner til kanskje?

Ikke overraskende hadde listen noen jeg ikke kjente fra før. Bergensdialekten er noe avhengig av opprinnelsessted. De fleste er gatebergensk og min halve tilhørighet med Fana fjerner jo store deler av dem fra mitt vokabular. Et par jeg ikke kjente til, men som jeg liker og dermed skal jobbe hardt for å implementere i mitt eget vokabular er:
Søtestril (innflytter, gjerne østlending, som smiler falsk til alle)
Halvskillingsjuks (uekte vare, dårlig etterligning)
Følgemosjø (ung herre som følger en dame hjem)

Forresten hadde lørdagsmagasinet en viktig statistisk viten å komme med, vi har nemlig hatt 21 klarværsdager i år! 21! Allerede tre mer enn vi hadde i hele fjor. Ikke at sjansen for at vi får noen flere er så grådig stor, men det er jo noe.

Nye drømmer

I disse eksamenstider tenker jeg, tradisjonen tro, på helt andre ting enn eksamen. Ikke er det videre uvanlig at jeg tenker på mat heller. Mye mat. Jeg trøstespiser, og det jeg trenger trøst for er min egen manglende evne til å lese til eksamen.

Hvis man først skal trøstespise kan man vel like gjerne gjøre det ordentlig. Det gjelder å finne den varen, eller den retten som gir meg mest trøst, men hvordan finner jeg det ut? Hvilke kriterier skal jeg måle det etter?

1. Ren nytelse

Her er det mye som dukker opp. Den største daglige nytelsen får jeg fra min italienske kaffe. I løpet av dagen drikker jeg langt mer kaffe fra presskanne, men når jeg finner en ordentlig god italiensk kaffe (kaffe fra mokkakanne) sitter nytelsen langt dypere. Den enkeltopplevelsen som har gitt meg størst nytelse i det siste er krigsskipsushi med lakserogn.

2. Fyosiologiske effekter

B12 er visstnok vitaminet som skal ha størst effekt mot depresjoner. Naturens eget antidepressiva. Jeg har litt problemer med å verifisere dette, men kanskje jeg skal komme tilbake til det. Rogn er proppfullt av B12. Den oppmerksomme leser vet nå hvor jeg vil.

Konklusjonen, basert på et tynt datamateriale, er altså rogn. Rogn er veien å gå for å få ordnet meg effektiv trøst gjennom mat.

Vi har lakserogn på små glass servert av Lerøy. De koster en fin femtilapp per stykke, og er dermed langt fra billige. Det er snakk om kanskje 30 gram for femti kroner her. Dog, du kommer nokså langt med de grammene. I motsetning til en 30 grams biff sitter du ikke igjen med akutt mangel på tilfredsstillelse. Faktum er at de er proppfulle i smak. Det er ikke uten grunn at jeg lukket øynene hin dagen, da jeg satt der og spiste krigsskipsushi (gunkan maki på japansk), og jeg forsvant helt. Selv om det satt en venninne til høyre for meg og spurte om det var godt, og det svirret hauger av mennesker rundt meg på alle kanter, dette var på Akvariet, så forsvant jeg fra verden i noen sekunder. Det var helt fantastisk. Jeg elsker lakserogn.

Så kommer aberet. Folk sier russisk kaviar er bedre. Sunnere skal den også være, siden lakserogn inneholder en god del dioksiner om dagen. Da snakker vi altså om rogn fra stør, helst belugastør.De aller fleste av disse størene lever i det kaspiske hav og den rogn utvinnes dermed av Iranere eller Russere avhengig av i hvilken ende støren svømmer.

Stør er en utrolig fascinerende fisk. For 250 millioner år siden oppdaget den at havet ble fullt av rovdyr, noe den trege støren ikke trivdes med, så den trakk opp i elvene. I løpet av årene som har gått siden den gang har elvene endret retning gang på gang, støren har funnet seg en plass likevel, og de millioner egg den legger (hvorav bare ett i snitt blir til en ny fisk) har etterhvert blitt ettertraktet hos det største rovdyret av alle. Mennesket.

Fisken er rett og slett en lettere inkompetent fisk. Den er halvblind, treg og så godt som uten tenner. Den gyter samme sted hvert år, i likhet med laksen, og er dermed meget forutsigbar, den bruker lengre tid enn mennesket på å bli kjønnsmoden og den bruker 100 år på å bli fullt utvokst. Den største arten, altså. Den største noensinne fanget veide 1,2 tonn, eller 1200 kilo og inneholdt 450 kilo rogn. Den ble fanget i 1760-årene i Russland, på den tid var det bare russerne som hadde lagt sin elsk på rognen, men med dagens priser ville denne fiskens rogn vært verd ca. 6,5 millioner kroner på markedet. Slike fisker finner man neppe igjen siden støren aldri lengre får bli gammel nok til å bli utvokst. Den er nesten utryddet. Faktisk var det masser av den for omtrent hundre år siden. Den levde i enkelte elver i Frankrike (blant annet Gironde, der de nå driver oppdrett på den), den levde i Themsen på 1300-tallet (men de kulinarisk handicappede engelskmennene utryddet den for kjøttet!) og den var i overflod i elvene rundt New York på slutten av 1800-tallet. Faktisk fikk man kaviaren gratis i barer som salt snacks. Nå får vi peanøtter. Fra 1870-1900 ble den helt utryddet der borte. Nå lever den bare naturlig i det kaspiske hav og elvene rundt.

Denne fiskens gullvarer vil jeg gjerne smake. Hvis denne smaker som lakserogn, bare fetere, mer nøtteaktig og visstnok langt, langt bedre, så vil jeg smake på den. Jeg nekter å pakke penalet, legge inn årene, legge skoene på hyllen eller på annet eufemisisk vis takke for meg på denne planeten før jeg har smak denne rognen. Så da har jeg to problemer:
1. Den må skaffes.
2. Den koster flesk.

Det første løser jeg ved å bestille hos fiskemannen på Kjøttbasaren, det eneste stedet i Bergen man fortsatt får fersk kvalitetsfisk, og det andre løser jeg ved å bruke en ukes matbudsjett på denne rognen alene. 400 kroner for 30 gram. Fint det.

Jeg har med andre ord nå fått meg en ny drøm, og den skal oppfylles. Jeg skal spise russisk kaviar. Jeg kommer tilbake med rapport når så har skjedd. Om noen ønsker å være med å bruke latterlig mye penger på latterlig lite mat på denne måten er det bare å ta kontakt så skal jeg fikse det for alle interesserte. Hvis jeg først skal spise det så blir det men blinis. Disse russiske pannekakene de har for vane å servere rognen på.

Hvis du vil tyvstarte med blinier på forhånd så har jeg en oppskrift til deg (blini kan man fint spise uten rogn):

Blinier (15-18 stk):

3 dl melk
10 g gjær (1 ts tørrgjær)
50 g hvetemel
100 g bokhvetemel
1 klype salt
2 eggeplommer
3 eggehviter
smør til steking

Rør ut gjæren i lunken melk. Rør inn melet, eggeplommene og saltet til du har en jevn røre. Dekk bollen med plastfolie eller lokk og la heve et lunt sted i 1-1½ time. Vend inn stivpiskede eggehviter rett før steking. Smelt litt smør i en teflonpanne og stek små pannekaker.

Jeg har hatt en matglad uke. Om man kjenner meg godt nok så kan man kanskje si at jeg bytter kjærlighet for mat, men det er ikke helt sant. Ikke helt.

Noen høydepunkter:

Gresskarravioli med salviesmør og kantareller.

Ravioli
Fersk salvie
Smør
Kantareller
Salt og pepper
Parmesan

Kok ravioliene i godt saltet vann[1].
Surr kantarellene i smør til de får litt varme i seg. Ikke la dem steke særlig lenge. Så snart de blir overstekt blir de vasne og mister smak i tillegg til konsistens. De som spiste hos meg på mandag merket dette. Smak dem til med salt og pepper. Du kan godt ha en liten skive hvitløk eller to sammen med kantarellene. Det hever dem ganske kraftig.

Smelt smør i en liten panne. Ha i salvieblader. Jeg tar det på gefũlen, men om du vil ha en mengde så vil jeg anbefale tre blader for to personer. Maks fem blader med mindre du lager til mer enn seks personer. 2-3 blader rekker langt, mens for mange blader fører til en bitter saus. Smak til med pepper.

Bland pastaen med salviesmøret. Fordel på tallerkener og dryss først kantareller over, så parmesan. Mmmmm. Nam!

Geitost- og tomatsalat

Jeg oppdaget Fjellgeit BAs hvitmuggost hin dagen. Den er fantastisk. Virkelig fantastisk sammen med tomater. Nå er det også bra sesong for en del importerte tomater.

6 skiver hvitmuggost
6 skiver tomat (en helt plommetomat)

Bare skjær begge deler i skiver. Geitosten smaker mye og har lange skiver når du skjærer på tvers så skjær dem tynne. 2-3 millimeter er bra. Brett osteskivene rundt tomatene og spis. Hvis du skal servere dem til gjester som en forrett f.eks kan du med fordel stikke tannpirkere gjennom og legge dem på et fat. Tre til hver person er sikkert fint. Drypp litt olivenolje over og dryss på litt salt og pepper. Bruk ordentlig salt (Maldon), det er det verdt.



[1] Tester som har blitt gjort av blant annet kjemikerlauget for kokker viser at små mengder salt i vannet når man koker grønnsaker (og likeledes pasta, må man kunne anta) ikke har noen som helst effekt på grønnsakene. Ikke blir de grønnere, som noen kokebøker påstår, ikke kjenner du noen smaksforskjell og vannet koker ihvertfall ikke fortere. Dette er det samme for pasta. Du trenger relativt store mengder salt i vannet om det skal ha noen effekt. På mange pastapakker står det 1 ts salt. Juba. Det kan du bare glemme. Italienerne sier vannet skal være like salt som middelhavet. Det er ihvertfall langt nærmere sannheten.

Ref: Kitchen Chemistry

I boken Garlic and Sapphires skriver Ruth Reichl strålende om sitt virke som restaurantkritiker for The New York Times. New York er antageligvis verdens restaurantsentrum, og The New York Times er sjeldent langt nede på listen over de mest prestisjetunge avisene i verden. Å få være restaurantkritier der er en ære av den sjeldne sorten, hvilket er noe hun setter pris på. Heldigvis er hun også et dypere menneske enn den sorten kritiker som kun tenker på mat.

Hun har blant annet dårlig samvittighet for den priviligerte luksusjobben det er å være restaurantkritiker. En jobb som stort sett vil si å fortelle rike mennesker hvor de bør spise neste gang.

Hennes dårlige samvittighet, som fikk meg til å tenke på mine mange egne alltids tilstedeværende dårlige samvittigheter, fikk meg også til å tenke på tyskerne. Kanskje Europas mest utskjelte folk med størst mengde dårlig samvittighet i bagasjen til enhver tid. Ingen folkeslag jeg noensinne har lært noe om har noensinne tatt sine synder så inn over seg som tyskerne. Man kan fint argumentere for at deres nyere historie ikke er av den hyggelige sorten, men jeg har aldri møtt noen eks-jugoslaver med samme holdning til sin historie, eller italienere for det de gjorde. I Rwanda har de fortsatt ikke ryddet opp og Østerrike har valgt en tidligere SS-offiser som statsoverhode. Det er bare 40 år siden nordmenn nektet samene å snakke sitt eget språk, tvangssteriliserte tatere og tvangsadopterte bort deres barn.

På mange måter er tyskernes oppgjør med egen historie en god ting. Det er muligens den beste sikring for at de aldri gjør det igjen, men hva med alle andre? Har vi lært?

Det største problemet med tyskernes elendige samvittighet på vegne av hele sin nasjon er den hårsårheten som følger med. Det er svært vanskelig å spøke med tyskere på en generaliserende måte i en tyskers nærvær, eller si noe spøkefullt om deres fortid, selv helt usannsynlige ting, uten at de tar seg nær av det. Enhver referanse til andre verdenskrig tar de ille opp og ber instendig om at vi må la være fordi de føler seg støtt. Dette er et kollektivt problem for den tyske folkesjelen.

Det er mye fint i tyskland, og de gjør best å lære seg i å være åpent stolt av det samtidig som de lærer seg å spøke med egne svakheter. Den tyske aksenten, som oftest er svært tydelig, er hysterisk morsom. Lederhosen er et festlig ord, og hele den tradisjonelle og stereotype sør-tyske kulturen med bierstube, lederhosen og mustasche er så festlig at selv tyskerne trekker på sine stramme smilebånd av det. Når tyskerne har kommet så langt at de kan være selvironiske da har de kommet helt til målet. Da har de bearbeidet sorgen, skammen, skyldfølelsen og kommet så langt at verden atter en gang ser lys ut. De har igjen fått tilbake humøret og sitt lenge etterlengtede medlemsskap i det menneskelige fellesskap. Alle har godt av selvironi, og det er her hele poenget mitt kommer. Langt om lenge (jeg sa mine tankerekker ikke er videre enkle å ha med å gjøre).

Selvironi er vårt best middel mot lav selvtillit, skyldfølelse og andres spotting. Nordmenn har også hauger av lettere festlige kulturtrekk som jeg med glede ler av mens jeg kjenner meg stukket.

Hvem har ikke satt sekken sin på setet ved siden av seg på bussen fordi de vil sitte alene? Hvem har ikke kimset av en stakkar som prøvde litt for hardt? Nerden, eller den skoleflinke som kunne algebra allerede i 6. klasse? Hun som forsøkte å være kul, men falt helt gjennom fordi alle klærene var fra feil butikk eller i verste fall arvet? Alle disse menneskene som ser ut som om de forsøker å være noe mer enn oss andre og dermed umiddelbart dyttes ned i driten til sjansen for at de prøver igjen er lik null. Når vi nordmenn klarer å le av disse kulturtrekkene, alle disse tingene som gjør oss til nordmenn, på godt og vondt, da bør selv tyskerne klare å le av sin manglende humor (paradoksalt nok) og sitt barteimage.

Det er greit å ha dårlig samvittighet for at vi er heldige, for at vi ikke gjorde det vi burde ha gjort på skole eller jobb, for at vi kaldt avviste den stakkars utlendingen som prøvde å bli kjent med nordmann på tvers av kultur, språk og hudfarge (*), eller for at man sitter og spiser snop og skriver blogg mens man burde sove. Alt dette er greit, Morten. Du kan legge deg nå. Men man må komme seg forbi det om man skal kunne leve et fint nok liv til at man blir i stand til å spre glede til de rundt en.

(*) Stakkars mann. Han forsøkt ihvertfall, men jeg ble så tatt på sengen som overhodet mulig. Jeg var i utgangspunktet negativt innstilt der jeg satt i forelesningssalen og kjedet meg og bare ventet på å få gå hjem. Så, da jeg endelig kunne reise meg og gå, presenterer denne rare mannen seg for meg og hindrer min avstedskomst. Da reagerte jeg som nordmenn flest. Jeg sa hei og tok ham i hånden, og så var jeg så avvisende det er mulig å være uten å si noe spesielt. Jeg så ned, så bort, var uttålmodig kroppspråket og kom meg avgårde så fort som mulig. Jeg håper han ikke gir opp. Vi er noen fine folk så snart man bli kjent med oss. Vi er bare ikke så snakkesalige (bortsett fra nordlendingene, og de banner stort sett), vi er ikke så åpent kjærlige eller åpne generellt sett. Vi har fine egenskaper likevel. Et eller annet sted langt der nede under to lag med avvisning, tre med kjølig innesluttethet og fire forskjellige lag med usosiale dyder av sorten: "Tale er sølv, taushet er gull". Under der et sted finnes det et varmt og ærlig menneske som virkelig mener det når han spør om du vil komme hjem på kaffeslabberas, og som gjerne huser deg en uke mens du ser det om i Bergen, en som er lojal til sine siste dager og som aldri glemmer en venn.

Nederland er på ingen måte en kaffehimmel. I løpet av fem dager i Nederland fikk jeg ikke en eneste god kopp kaffe. Jeg angrer i ettertid på mine valgte kaffesteder, men jeg ville trodd ellers gode kaféer ville være i stand til å lage god kaffe. Enten det er espresso, cappuccino eller vanlig kaffe.

Espressoene jeg fikk var hver eneste gang servert med dobbelt så mye vann som normalt (i Italia, Norge og andre rettroende land). Hvilket bare gjorde espressoen tynnere, på ingen måte bedre.

Den vanlige svarte kaffen var bare ille. Den er det vanskelig å få god sør for Skandinavia, men jeg innser at det meget mulig kan være et spørsmål om kultur på dette området.