I mitt tredje opphold i London får jeg endelig tid og anledning til å besøke restauranten Giso har snakket om i evigheter; Ping Pong.
Det er en dumpling- eller dimsum-, om du vil, restaurant. Faktisk er det blitt en kjede med en håndfull restauranter i London. Det overrasker ikke veldig at det har gått bra nok med konseptet til at det har blitt en kjede, og det overrasker heller ikke om kjeden sprer seg til andre land. Personlig kunne jeg godt tenke meg å starte en i Bergen eller Oslo. Konseptet er godt gjennomarbeidet og både presentasjon av lokale og mat, samt service er langt over det jeg forventer i denne prisklassen.
Jeg begynte oppholdet mitt med å spørre hvor mange dumplingporsjoner jeg burde bestille for å bli mett. Tre til fire, var svaret, der det er tre dumplinger i hver porsjon. Porsjonene ligger på 3-3.50 pung, så prisen for tre blir ca. 120 kroner og fire 150-160 litt avhengig av hvilke du kjøper.
Etter en titt på menyen bestemte jeg meg for honningglaserte spareribs, sterke svinedumplinger og kamskjell- og shitakedumplinger. I tillegg bestilte jeg et fat med tre forskjellige sauser for 1.29 pund(rød, rosa og grønn). Det angret jeg ikke på.
Jeg begynte med spareribs og de smakte godt, men var en anelse tørre. Jeg satte karakter på hver rett mens jeg noterte og spiste og 7/10 ble resultatet for ribbene. Ikke ille, men jeg rullet ikke øynene bakover i hodet i ren vellyst heller. Jeg testet dem med de forskjellige sausene og fant ut at den røde passet veldig bra til Nasses ribben.
Etterpå plukket jeg opp de sterke Nasse Nøff-dumplingene. Her ble jeg litt skuffet. Nasse smakte ikke så mye. Dumplingene var passe sterke. De brant ikke, men ga en liten piff i ganen, men Nasse og urtene i dumplingene nådde ikke helt opp. Dumplingene ble litt flate på smak. Den ene dumplingen var forøvrig litt dårlig laget og falt delvis fra hverandre ved første berøring. Jeg ga disse 6/10 poeng. Disse også tjente på sausene, men på egenhånd var de ikke allverdens.
De siste dumplingene jeg bestilte i første omgang var kamskjell og shitake. At jeg spiste disse sist ga Ping Pong mersalg av seg selv. Disse dumplingene var svært gode. Shitake hever det meste og sammen med kamskjellene ble dette en slager. Dette ga mersmak og førte alene til at jeg bestilte en porsjon til før den planlagte desserten. Disse ga jeg 9/10 og her førte ikke dypping i saus til noen forbedring, men sausen maskerte heller de fine smakene dumplingene hadde fra før. Svært bra!
Den siste hovedretten jeg endte opp med var en spontan anbefaling fra servitøren. Tradisjonell klebrig ris med kongereker og Nasse Nøff dampet i lotusblader. Disse også var svært gode. Det var overraskende mye smak i risen, som tydeligvis tjente på å bli dampet sammen med Nasse og rekevennene hans. Det luktet nydelig mens jeg satt og åpnet pakkene og smaken fulgte opp. Dette var nok ingen tilfeldig anbefaling, men noe servitøren visste var en sikker vinner. Etter denne retten, som var noe mer mettende enn de andre, var jeg allerede i overkant mett, men vi har som kjent en egen mage for dessert. Jeg ga forresten risen 9/10 også.
Desserten var også dumplinger(!). Nemlig dumplinger av søt og noe tykkere pasta med fyll av mørk sjokolade. Dette var meget godt, men nådde ikke helt opp til de to rettene før. Muligens hadde dette å gjøre med at jeg på dette tidspunktet var i overkant mett, men i alle tilfeller ga jeg desserten 8/10.
Etter en titt i baren, der jeg ikke fant noen ordentlig espressomaskin, dro jeg videre til Starbucks for en ordentlig kopp kaffe. Man kan si mye om Starbucks, men i England er de en av de svært få stedene man får god kaffe av den sorten vi er så vante med i Norge. Espresso og cappuccino finnes det mange kjeder som gjør bra (men ikke bestill kaffe på pub/kafé med mindre du vet de gjør dette uvanlig bra), som Caffé Nero og Costa Coffee, men begge de to er elendige på kaffe på den måten vi pleier å servere våre gjester. Forøvrig en kaffesort mange kaller amerikansk, og noen kaller skandinavisk. Jeg har ikke gjort et forsøk på å finne ut hvor den opprinnelig startet, men utenfor USA og skandinavia sliter jeg ofte med å finne god kaffe av denne sorten. Dette gjelder også England. Starbucks er det dog utrolig mange av i London. Ikke bry deg med å dra til en t-banestasjon du vet har en Starbucks ved seg. Så langt har jeg aldri trengt å gå mer enn tre kvartaler i en tilfeldig retning (der jeg ser det er kaféer og/eller butikker) før jeg finner en Starbucks, og jeg har funnet en på denne måten ved alle stoppene i London sentrum.
Forøvrig har alle Starbucks T-Mobile-basert trådløst internett (10 pund for 24 timer, 5 pund for 1 time) noe som gjør dem greie å gå til om du har med deg bærbar og har behov for eller ønske om internett. Gratis trådløst på kaféer og barer er langt mindre utbredt enn i Norge, så det er like greit å betale for 24 timer med T-Mobile og så vite at man har det man trenger, syntes jeg.
Det er alt fra England for nå. Når jeg kommer hjem (tirsdag 24. juli) skal jeg se på bildene og legge dem ut. Da kommer det nok noen flere kommentarer og anektdoter fra England.
Oi, forresten: Totnes er å anbefale om du er i nærheten.
torsdag, juli 19, 2007
lørdag, juli 07, 2007
Noen inntrykk fra England
Så langt er det meste bra. Jeg er en allround go-to-guy her i England, men det var forventet.
Da jeg jobbet som leder på Dolly Dimple's fikk jeg telefoner hele tiden, og følte deler av arbeidet var som å ta vare på en barnehage. Her i England er det mye det samme, men langt mindre enn forventet.
Studentene er fra 14(1) til 17(3) og de kan bli redde og gjøre uomtenksomme ting, men stort sett er jeg veldig imponert. De er ikke minst veldig tålmodige og har godtatt mengder av venting og problemer med alt fra matkuponger til bestilling av time på Madame Tussauds. Noen varierende problemer har oppstått. En med skadet fot, en fikk matforgiftning (antageligvis), en fikk andre mageproblemer og en annen forsvant på egenhånd uten å si ifra. Etterhvert som jeg blir vant til hvordan de tenker har jeg og Stuart fått kontroll på hvilken sort beskjeder som fungerer best og hva de blir gretne for og hva som går bra. For eksempel blir jenter i den alderen svært sutrete av å være sultne så en plan for måltidene som gjør at man ikke må lete eller vente på noe, er definitivt viktig.
Et par andre interessante ting er hvordan de utvikler seg mens vi er sammen. Noen gutter og jenter er svært åpne fra første stund og spøker og koser seg, mens andre først er stille og så blir mer åpne og trygge etterhvert som de finner sin plass i gruppen. Det er en kjerne av byfolk som er glad i å shoppe og prate om det motsatte kjønn, men etterhvert har også de leseglade og musikkinteresserte funnet hverandre.
Dessuten fremstår de som langt tøffere og selvstendige i utgangspunktet enn de egentlig er. Oppstår problemer de ikke vet hvordan de skal løse, eller ting som gjør at de må snakke på engelsk med fremmede er det plutselig mange som er redde og sjenerte. Dette er nok naturlig, men for en som er vant å tenke at de rundt en klarer seg selv og gir beskjed om det er noe, så er det viktig å huske på å sjekke om ting går bra. Jeg blir en slags storebror som tar vare på dem, og de er i grunn jobben min også. Forøvrig en storebror som må få dem til å følge strengere regler enn det jeg ville gjort med min egen søster, ettersom større grupper må ha mer struktur for å fungere for at ting skal gå greit.
En annen ting jeg har lagt merke til er at guttene oftere virker litt mer overfladiske og barnslige til å begynne med enn de egentlig er. Så snart guttene har funnet frem til å plassen sin i gruppen, som jo vanligvis betyr å forsøke å hevde seg på forskjellig vis blant de andre gruppene, fremstår de som like modne og reflekterte som sine jevnaldrende jenter, og definitivt mer modne enn førsteinntrykket skulle tilsi. Det er mulig gutter, såvels som jenter i grunn, har et litt ufortjent dårlig rykte i den alderen :)
Da jeg jobbet som leder på Dolly Dimple's fikk jeg telefoner hele tiden, og følte deler av arbeidet var som å ta vare på en barnehage. Her i England er det mye det samme, men langt mindre enn forventet.
Studentene er fra 14(1) til 17(3) og de kan bli redde og gjøre uomtenksomme ting, men stort sett er jeg veldig imponert. De er ikke minst veldig tålmodige og har godtatt mengder av venting og problemer med alt fra matkuponger til bestilling av time på Madame Tussauds. Noen varierende problemer har oppstått. En med skadet fot, en fikk matforgiftning (antageligvis), en fikk andre mageproblemer og en annen forsvant på egenhånd uten å si ifra. Etterhvert som jeg blir vant til hvordan de tenker har jeg og Stuart fått kontroll på hvilken sort beskjeder som fungerer best og hva de blir gretne for og hva som går bra. For eksempel blir jenter i den alderen svært sutrete av å være sultne så en plan for måltidene som gjør at man ikke må lete eller vente på noe, er definitivt viktig.
Et par andre interessante ting er hvordan de utvikler seg mens vi er sammen. Noen gutter og jenter er svært åpne fra første stund og spøker og koser seg, mens andre først er stille og så blir mer åpne og trygge etterhvert som de finner sin plass i gruppen. Det er en kjerne av byfolk som er glad i å shoppe og prate om det motsatte kjønn, men etterhvert har også de leseglade og musikkinteresserte funnet hverandre.
Dessuten fremstår de som langt tøffere og selvstendige i utgangspunktet enn de egentlig er. Oppstår problemer de ikke vet hvordan de skal løse, eller ting som gjør at de må snakke på engelsk med fremmede er det plutselig mange som er redde og sjenerte. Dette er nok naturlig, men for en som er vant å tenke at de rundt en klarer seg selv og gir beskjed om det er noe, så er det viktig å huske på å sjekke om ting går bra. Jeg blir en slags storebror som tar vare på dem, og de er i grunn jobben min også. Forøvrig en storebror som må få dem til å følge strengere regler enn det jeg ville gjort med min egen søster, ettersom større grupper må ha mer struktur for å fungere for at ting skal gå greit.
En annen ting jeg har lagt merke til er at guttene oftere virker litt mer overfladiske og barnslige til å begynne med enn de egentlig er. Så snart guttene har funnet frem til å plassen sin i gruppen, som jo vanligvis betyr å forsøke å hevde seg på forskjellig vis blant de andre gruppene, fremstår de som like modne og reflekterte som sine jevnaldrende jenter, og definitivt mer modne enn førsteinntrykket skulle tilsi. Det er mulig gutter, såvels som jenter i grunn, har et litt ufortjent dårlig rykte i den alderen :)
lørdag, juni 02, 2007
Italia, igjen.
Det blir mer og mer tydelig at Italia satte sine permanente spor i meg. Alt som minner om Italia, og alt som får meg til å tenke tilbake på turene rundt i butikkene mens jeg sniffer og snuser på alt ukjent og spennende, eller rolige timer på kaféer mens jeg skriver i min lille notatblokk i varme omgivelser og med det nydeligste språket i Europa rundt meg gjør meg sentimental til sinns. Jeg må tilbake.
Det er ikke umulig at jeg husker noen ting i et i overkant glorifisert lys, men det er kun ved å dra tilbake jeg finner ut om det er tilfelle.
Problemet er nå hvor lenge og hvordan jeg skal gjøre det når jeg drar tilbake. En ting jeg vurderer nå er å dra dit i tre månedere mens jeg er i startfasen på masteroppgaven og likevel bare skal samle stoff og skissere opp oppgaven. Det som fort kan bli litt kjedelig er manglende sosial kontakt. Uten å være oppmeldt til noen fag der, ha en jobb der eller gjøre andre ting sammen med andre er det vanskelig å bli kjent med folk. Dette kan løses ved et seks måneders opphold. Da kan jeg melde meg på et fag, ta et språkkurs og skrive på masteren samtidig. Så var det denne masteren da. Hvis jeg skal gjøre dette må det gjøres i starten av et semester, og det er for sent å søke utveksling for høsten nå. Januar hadde vært fint, men da får jeg problemer med masteren på slutten. Det litt langt å pendle til Bergen for veiledning.
Hm, jeg tror jeg får bruke litt tid i den kommende uken på å sende eposter og ringe til Italia og høre om det er mulig å melde seg på fag og språkkurs der nede selv uten offisiell utveksling. Ihvertfall språkkurs burde vel være mulig?
I verste fall får jeg bare ta en måneds ferie og sose rundt mens jeg skriver en avisartikkel eller to om italiensk mat og kultur, en artikkel jeg kanskje klarer å selge til en eller annen avis når jeg kommer tilbake. Det er definitivt verdt et forsøk.
Det er ikke umulig at jeg husker noen ting i et i overkant glorifisert lys, men det er kun ved å dra tilbake jeg finner ut om det er tilfelle.
Problemet er nå hvor lenge og hvordan jeg skal gjøre det når jeg drar tilbake. En ting jeg vurderer nå er å dra dit i tre månedere mens jeg er i startfasen på masteroppgaven og likevel bare skal samle stoff og skissere opp oppgaven. Det som fort kan bli litt kjedelig er manglende sosial kontakt. Uten å være oppmeldt til noen fag der, ha en jobb der eller gjøre andre ting sammen med andre er det vanskelig å bli kjent med folk. Dette kan løses ved et seks måneders opphold. Da kan jeg melde meg på et fag, ta et språkkurs og skrive på masteren samtidig. Så var det denne masteren da. Hvis jeg skal gjøre dette må det gjøres i starten av et semester, og det er for sent å søke utveksling for høsten nå. Januar hadde vært fint, men da får jeg problemer med masteren på slutten. Det litt langt å pendle til Bergen for veiledning.
Hm, jeg tror jeg får bruke litt tid i den kommende uken på å sende eposter og ringe til Italia og høre om det er mulig å melde seg på fag og språkkurs der nede selv uten offisiell utveksling. Ihvertfall språkkurs burde vel være mulig?
I verste fall får jeg bare ta en måneds ferie og sose rundt mens jeg skriver en avisartikkel eller to om italiensk mat og kultur, en artikkel jeg kanskje klarer å selge til en eller annen avis når jeg kommer tilbake. Det er definitivt verdt et forsøk.
søndag, april 22, 2007
Raines
Raines er en krimserie om morddetektiven Michael Raines i Los Angeles som ser de døde ofrene for seg mens han etterforsker saken. I stedet for å se spøkelser ser han mentale bilder satt sammen av den informasjonen han har, og det er tydelig at det ofrene sier når han snakker med dem til syvende og sist kommer fra ham selv.
I tillegg til at denne pratingen med ofrene hjelper ham i etterforskningen forstyrrer det ham også, og innimellom sliter han med å holde fokus på virkeligheten. Ofrenes mentale bilder kommer imellom ham og jobben.
Dette og hans rolige og sarkastiske væremåte gjør Michael Raines til en underholdende karakter.
Grunnen til at jeg nevner denne serien er at jeg har blitt stadig mer imponert over den. Michael Raines blir en mer og mer kompleks karakter etterhvert som man ser serien selv om det er en tradisjonell en episode-en sak-serie, og det samme gjelder en del av bikarakterene, som forøvrig stort sett er andre ansatte på politistasjonen. Dette er serieskapernes ære, men en ting som virkelig skiller denne serien fra andre serier er kvaliteten på skuespillet. Jeff Goldblum er helt fantastisk. Det er svært sjeldent jeg blir imponert over bra skuespille. Kanskje er det fordi jeg ikke er den beste til å kjenne det igjen, men når det virkelig skinner som her klarer selv jeg å se det. Jeff Goldblum gjør denne serien til en fantastisk serie.
I tillegg til at denne pratingen med ofrene hjelper ham i etterforskningen forstyrrer det ham også, og innimellom sliter han med å holde fokus på virkeligheten. Ofrenes mentale bilder kommer imellom ham og jobben.
Dette og hans rolige og sarkastiske væremåte gjør Michael Raines til en underholdende karakter.
Grunnen til at jeg nevner denne serien er at jeg har blitt stadig mer imponert over den. Michael Raines blir en mer og mer kompleks karakter etterhvert som man ser serien selv om det er en tradisjonell en episode-en sak-serie, og det samme gjelder en del av bikarakterene, som forøvrig stort sett er andre ansatte på politistasjonen. Dette er serieskapernes ære, men en ting som virkelig skiller denne serien fra andre serier er kvaliteten på skuespillet. Jeff Goldblum er helt fantastisk. Det er svært sjeldent jeg blir imponert over bra skuespille. Kanskje er det fordi jeg ikke er den beste til å kjenne det igjen, men når det virkelig skinner som her klarer selv jeg å se det. Jeff Goldblum gjør denne serien til en fantastisk serie.
søndag, april 15, 2007
Facebook og barneskolen
Facebook har tatt Norge og resten av verden med storm siden dets oppstart i 2004. Personlig har jeg ikke fått noe stort kick av det, men det er jo greit nok, før i dag.
I min barndom tilbragte jeg to år på Averøya utenfor Kristiansund. Det var mine to første skoleår. Det er to episoder jeg husker fra den skolen, det ene var at jeg var klassens dårligste på ski(*) på skidagen, og det andre var at jeg ble sendt til rektors kontor for å ha kastet gymbagen til en jente i klassen i bosset.
Nylig har en av de innvolverte i gymbagepisoden tatt kontakt med meg på Facebook (noen har fantastisk hukommelse) for å finne ut om det faktisk var meg. I den sammenheng har jeg fått ny informasjon om episoden:
Faktum er at det var to jenter som lurte meg, en stakkars bygutt på landet, til å kaste gymbagen til en tredje jente i bosset. Jeg var altså bortimot uskyldig. Vel inne på rektors kontor var det visstnok to stoler hvorpå jeg overlot stolene til jentene med replikken: "Jeg kan godt stå jeg." Jeg var en gentleman allerede som 7-åring. Dette har imponert (minst) en av dem så mye at hun fortsatt husker replikken, og jeg kan ikke si annet enn at jeg nå skal gjøre enda mer for å forsøke å leve opp til min tidlige status som gentleman.
Takk til Facebook for å ha gitt meg en fin anekdote, og tusen takk til Marianne Smevåg Gundersen for at hun tok kontakt og ga meg mer å fortelle barnebarna. Gleder meg allerede. Jeg skal ha en stor skinnstol i mørkebrunt skinn jeg skal sitte i mens jeg forteller historier. Ved siden av skal jeg ha et lite glass whiskey med to isbiter som jeg rolig nipper til mens øynene forsvinner ut i tusenmetersblikket, på vandring i min egen indre tid kommer jeg til å plukke frem de samme fire historiene som barnebarna nå er evig leie av å høre, men de, som meg, er tidlige gentlemenn og -damer og hører på av ren høflighet. De vet jeg nyter det.
(*) Som bergenser hadde jeg aldri stått på ski før. Honen pitle, ski var noe dritt. Husker jeg var lei meg og sliten etter å ha kommet sist i mål på tur rundt Bremsneshatten på langrennsski.
I min barndom tilbragte jeg to år på Averøya utenfor Kristiansund. Det var mine to første skoleår. Det er to episoder jeg husker fra den skolen, det ene var at jeg var klassens dårligste på ski(*) på skidagen, og det andre var at jeg ble sendt til rektors kontor for å ha kastet gymbagen til en jente i klassen i bosset.
Nylig har en av de innvolverte i gymbagepisoden tatt kontakt med meg på Facebook (noen har fantastisk hukommelse) for å finne ut om det faktisk var meg. I den sammenheng har jeg fått ny informasjon om episoden:
Faktum er at det var to jenter som lurte meg, en stakkars bygutt på landet, til å kaste gymbagen til en tredje jente i bosset. Jeg var altså bortimot uskyldig. Vel inne på rektors kontor var det visstnok to stoler hvorpå jeg overlot stolene til jentene med replikken: "Jeg kan godt stå jeg." Jeg var en gentleman allerede som 7-åring. Dette har imponert (minst) en av dem så mye at hun fortsatt husker replikken, og jeg kan ikke si annet enn at jeg nå skal gjøre enda mer for å forsøke å leve opp til min tidlige status som gentleman.
Takk til Facebook for å ha gitt meg en fin anekdote, og tusen takk til Marianne Smevåg Gundersen for at hun tok kontakt og ga meg mer å fortelle barnebarna. Gleder meg allerede. Jeg skal ha en stor skinnstol i mørkebrunt skinn jeg skal sitte i mens jeg forteller historier. Ved siden av skal jeg ha et lite glass whiskey med to isbiter som jeg rolig nipper til mens øynene forsvinner ut i tusenmetersblikket, på vandring i min egen indre tid kommer jeg til å plukke frem de samme fire historiene som barnebarna nå er evig leie av å høre, men de, som meg, er tidlige gentlemenn og -damer og hører på av ren høflighet. De vet jeg nyter det.
(*) Som bergenser hadde jeg aldri stått på ski før. Honen pitle, ski var noe dritt. Husker jeg var lei meg og sliten etter å ha kommet sist i mål på tur rundt Bremsneshatten på langrennsski.
Abonner på:
Innlegg (Atom)