I Milano ble vi tatt imot av en koselig utseende dame med lyse trekk som presenterte seg selv som Sara, iført uvanlig god engelsk for en italiener. Jeg ante det ikke på det tidspunktet, men kun kort tid etter kom hun til å bruke sin fulle oppmerksomhet på å sørge for at Robyn, Diana, Kåre og jeg hadde det strålende i motebyen, og da i særdeleshet den delen av oppholdet vårt som bestod av spising. På forhånd hadde Robyn hintet om at Sara pleide å drive et cateringfirma, så jeg hadde på forhånde unormalt høye forhåpninger til helgens bespisning.
Så snart vi kom til leiligheten henns ble vi tatt imot av Patrice, hennes somelier og husbond. Det slår meg som en usedvanlig fornuftig ting å gjøre for en kokk og matelsker, det å gifte seg med en vinkelner. Et strålende eksempel på den tradisjonsrike arbeidsfordelingen som manifesterer seg i forskjellige former i så mange hjem. Hvis vi alle bare hadde fulgt samme tankegang hadde vi hatt utrolig veldrevne hjem alle sammen. Jeg hadde for eksempel funnet meg en dame som liker å jobbe i hagen, siden jeg ikke kan fordra det, og min fremtidige kone kan fint være en matglad frøken som helst ser at hun aldri trenger å lage mat. Det er min jobb.
Det tok ikke lang tid før Patrice og Sara hadde overfyllt spisebordet med grillet squash og aubergine, grillet og marinert paprika, brød, speck, burrata og cantelopemelon, samt øl og vin.
Speck er røkt spekeskinke fra Alto Adige, med mindre noen jukser, og smaker deretter. Altså strålende både som pålegg og stekt som bacon. Burrata på sin side er mozzarella som får tilsatt fløte før mozzarellaen er stivnet. Man lukker osten rundt fløten og resultatet er en fløyelsmyk og smøraktig kjerne i mozzarellaen. Det er ikke mulig å få tak i den i Norge rett og slett fordi den ikke tåler transporten. Selv i Italia kan det være vanskelig å få tak i den utenfor dens hjemsted, Puglia, da den ikke holder seg i varmt vær. Forøvrig takler den maks 48 timer i kjøleskapstemperatur også, så da sier det seg selv at den ikke egner seg til langtransport.
Til å begynne med valgte jeg øl til måltidet siden 2 timer på tog i 25 grader hadde hetet meg opp betraktelig, og 30 grader i Milano hjalp ikke videre heller. Ølet, derimot, hjalp så absolutt. Det jeg dog ikke tok med i beregningen var Patrice' somelierside. I lang tid har jeg næret en liten skepsis til hvitvin ettersom jeg langt sjeldnere snubler over hvitvin av den spektakulære sorten, enn det jeg gjør med rødvin. Patrice serverte oss en godt avkjølt gewurztraminer fra Alsace, en halvsøt vin, noe jeg vanligvis ikke liker, men denne var fantastisk rik og forfriskende. Det er antageligvis den beste hvitvinen jeg noensinne har drukket med unntak av en 1972 Chateau Riussec jeg drakk for noen år tilbake. Patrice grep like gjerne sjansen og presenterte meg for tre andre strålende hvitviner i løpet av de to neste dagene.
Vinen vi drakk første lunsjen i Milano var produsert av Stirn, så kjøp den om du finner den, og en annen produsent i Alsace Patrice anbefalte er Meyer-Fonné, som visstnok lager gode rieslinger såvel som gewurztraminer.
Et portrett av Sara og Patrice kan ses blant Dianas mange fantastiske bilder fra turen.
torsdag, september 27, 2007
torsdag, september 20, 2007
Oppdatering
Kort melding:
Jeg har hatt noen tekniske problemer, men naa er siden tilbake. Jeg kommer til aa legge til nye innlegg naar jeg kommer hjem fra Italia. I mellomtiden kan dere lese de jeg la inn da jeg fikk mine tekniske problemer.
Jeg har hatt noen tekniske problemer, men naa er siden tilbake. Jeg kommer til aa legge til nye innlegg naar jeg kommer hjem fra Italia. I mellomtiden kan dere lese de jeg la inn da jeg fikk mine tekniske problemer.
torsdag, juli 19, 2007
Ping Pong
I mitt tredje opphold i London får jeg endelig tid og anledning til å besøke restauranten Giso har snakket om i evigheter; Ping Pong.
Det er en dumpling- eller dimsum-, om du vil, restaurant. Faktisk er det blitt en kjede med en håndfull restauranter i London. Det overrasker ikke veldig at det har gått bra nok med konseptet til at det har blitt en kjede, og det overrasker heller ikke om kjeden sprer seg til andre land. Personlig kunne jeg godt tenke meg å starte en i Bergen eller Oslo. Konseptet er godt gjennomarbeidet og både presentasjon av lokale og mat, samt service er langt over det jeg forventer i denne prisklassen.
Jeg begynte oppholdet mitt med å spørre hvor mange dumplingporsjoner jeg burde bestille for å bli mett. Tre til fire, var svaret, der det er tre dumplinger i hver porsjon. Porsjonene ligger på 3-3.50 pung, så prisen for tre blir ca. 120 kroner og fire 150-160 litt avhengig av hvilke du kjøper.
Etter en titt på menyen bestemte jeg meg for honningglaserte spareribs, sterke svinedumplinger og kamskjell- og shitakedumplinger. I tillegg bestilte jeg et fat med tre forskjellige sauser for 1.29 pund(rød, rosa og grønn). Det angret jeg ikke på.
Jeg begynte med spareribs og de smakte godt, men var en anelse tørre. Jeg satte karakter på hver rett mens jeg noterte og spiste og 7/10 ble resultatet for ribbene. Ikke ille, men jeg rullet ikke øynene bakover i hodet i ren vellyst heller. Jeg testet dem med de forskjellige sausene og fant ut at den røde passet veldig bra til Nasses ribben.
Etterpå plukket jeg opp de sterke Nasse Nøff-dumplingene. Her ble jeg litt skuffet. Nasse smakte ikke så mye. Dumplingene var passe sterke. De brant ikke, men ga en liten piff i ganen, men Nasse og urtene i dumplingene nådde ikke helt opp. Dumplingene ble litt flate på smak. Den ene dumplingen var forøvrig litt dårlig laget og falt delvis fra hverandre ved første berøring. Jeg ga disse 6/10 poeng. Disse også tjente på sausene, men på egenhånd var de ikke allverdens.
De siste dumplingene jeg bestilte i første omgang var kamskjell og shitake. At jeg spiste disse sist ga Ping Pong mersalg av seg selv. Disse dumplingene var svært gode. Shitake hever det meste og sammen med kamskjellene ble dette en slager. Dette ga mersmak og førte alene til at jeg bestilte en porsjon til før den planlagte desserten. Disse ga jeg 9/10 og her førte ikke dypping i saus til noen forbedring, men sausen maskerte heller de fine smakene dumplingene hadde fra før. Svært bra!
Den siste hovedretten jeg endte opp med var en spontan anbefaling fra servitøren. Tradisjonell klebrig ris med kongereker og Nasse Nøff dampet i lotusblader. Disse også var svært gode. Det var overraskende mye smak i risen, som tydeligvis tjente på å bli dampet sammen med Nasse og rekevennene hans. Det luktet nydelig mens jeg satt og åpnet pakkene og smaken fulgte opp. Dette var nok ingen tilfeldig anbefaling, men noe servitøren visste var en sikker vinner. Etter denne retten, som var noe mer mettende enn de andre, var jeg allerede i overkant mett, men vi har som kjent en egen mage for dessert. Jeg ga forresten risen 9/10 også.
Desserten var også dumplinger(!). Nemlig dumplinger av søt og noe tykkere pasta med fyll av mørk sjokolade. Dette var meget godt, men nådde ikke helt opp til de to rettene før. Muligens hadde dette å gjøre med at jeg på dette tidspunktet var i overkant mett, men i alle tilfeller ga jeg desserten 8/10.
Etter en titt i baren, der jeg ikke fant noen ordentlig espressomaskin, dro jeg videre til Starbucks for en ordentlig kopp kaffe. Man kan si mye om Starbucks, men i England er de en av de svært få stedene man får god kaffe av den sorten vi er så vante med i Norge. Espresso og cappuccino finnes det mange kjeder som gjør bra (men ikke bestill kaffe på pub/kafé med mindre du vet de gjør dette uvanlig bra), som Caffé Nero og Costa Coffee, men begge de to er elendige på kaffe på den måten vi pleier å servere våre gjester. Forøvrig en kaffesort mange kaller amerikansk, og noen kaller skandinavisk. Jeg har ikke gjort et forsøk på å finne ut hvor den opprinnelig startet, men utenfor USA og skandinavia sliter jeg ofte med å finne god kaffe av denne sorten. Dette gjelder også England. Starbucks er det dog utrolig mange av i London. Ikke bry deg med å dra til en t-banestasjon du vet har en Starbucks ved seg. Så langt har jeg aldri trengt å gå mer enn tre kvartaler i en tilfeldig retning (der jeg ser det er kaféer og/eller butikker) før jeg finner en Starbucks, og jeg har funnet en på denne måten ved alle stoppene i London sentrum.
Forøvrig har alle Starbucks T-Mobile-basert trådløst internett (10 pund for 24 timer, 5 pund for 1 time) noe som gjør dem greie å gå til om du har med deg bærbar og har behov for eller ønske om internett. Gratis trådløst på kaféer og barer er langt mindre utbredt enn i Norge, så det er like greit å betale for 24 timer med T-Mobile og så vite at man har det man trenger, syntes jeg.
Det er alt fra England for nå. Når jeg kommer hjem (tirsdag 24. juli) skal jeg se på bildene og legge dem ut. Da kommer det nok noen flere kommentarer og anektdoter fra England.
Oi, forresten: Totnes er å anbefale om du er i nærheten.
Det er en dumpling- eller dimsum-, om du vil, restaurant. Faktisk er det blitt en kjede med en håndfull restauranter i London. Det overrasker ikke veldig at det har gått bra nok med konseptet til at det har blitt en kjede, og det overrasker heller ikke om kjeden sprer seg til andre land. Personlig kunne jeg godt tenke meg å starte en i Bergen eller Oslo. Konseptet er godt gjennomarbeidet og både presentasjon av lokale og mat, samt service er langt over det jeg forventer i denne prisklassen.
Jeg begynte oppholdet mitt med å spørre hvor mange dumplingporsjoner jeg burde bestille for å bli mett. Tre til fire, var svaret, der det er tre dumplinger i hver porsjon. Porsjonene ligger på 3-3.50 pung, så prisen for tre blir ca. 120 kroner og fire 150-160 litt avhengig av hvilke du kjøper.
Etter en titt på menyen bestemte jeg meg for honningglaserte spareribs, sterke svinedumplinger og kamskjell- og shitakedumplinger. I tillegg bestilte jeg et fat med tre forskjellige sauser for 1.29 pund(rød, rosa og grønn). Det angret jeg ikke på.
Jeg begynte med spareribs og de smakte godt, men var en anelse tørre. Jeg satte karakter på hver rett mens jeg noterte og spiste og 7/10 ble resultatet for ribbene. Ikke ille, men jeg rullet ikke øynene bakover i hodet i ren vellyst heller. Jeg testet dem med de forskjellige sausene og fant ut at den røde passet veldig bra til Nasses ribben.
Etterpå plukket jeg opp de sterke Nasse Nøff-dumplingene. Her ble jeg litt skuffet. Nasse smakte ikke så mye. Dumplingene var passe sterke. De brant ikke, men ga en liten piff i ganen, men Nasse og urtene i dumplingene nådde ikke helt opp. Dumplingene ble litt flate på smak. Den ene dumplingen var forøvrig litt dårlig laget og falt delvis fra hverandre ved første berøring. Jeg ga disse 6/10 poeng. Disse også tjente på sausene, men på egenhånd var de ikke allverdens.
De siste dumplingene jeg bestilte i første omgang var kamskjell og shitake. At jeg spiste disse sist ga Ping Pong mersalg av seg selv. Disse dumplingene var svært gode. Shitake hever det meste og sammen med kamskjellene ble dette en slager. Dette ga mersmak og førte alene til at jeg bestilte en porsjon til før den planlagte desserten. Disse ga jeg 9/10 og her førte ikke dypping i saus til noen forbedring, men sausen maskerte heller de fine smakene dumplingene hadde fra før. Svært bra!
Den siste hovedretten jeg endte opp med var en spontan anbefaling fra servitøren. Tradisjonell klebrig ris med kongereker og Nasse Nøff dampet i lotusblader. Disse også var svært gode. Det var overraskende mye smak i risen, som tydeligvis tjente på å bli dampet sammen med Nasse og rekevennene hans. Det luktet nydelig mens jeg satt og åpnet pakkene og smaken fulgte opp. Dette var nok ingen tilfeldig anbefaling, men noe servitøren visste var en sikker vinner. Etter denne retten, som var noe mer mettende enn de andre, var jeg allerede i overkant mett, men vi har som kjent en egen mage for dessert. Jeg ga forresten risen 9/10 også.
Desserten var også dumplinger(!). Nemlig dumplinger av søt og noe tykkere pasta med fyll av mørk sjokolade. Dette var meget godt, men nådde ikke helt opp til de to rettene før. Muligens hadde dette å gjøre med at jeg på dette tidspunktet var i overkant mett, men i alle tilfeller ga jeg desserten 8/10.
Etter en titt i baren, der jeg ikke fant noen ordentlig espressomaskin, dro jeg videre til Starbucks for en ordentlig kopp kaffe. Man kan si mye om Starbucks, men i England er de en av de svært få stedene man får god kaffe av den sorten vi er så vante med i Norge. Espresso og cappuccino finnes det mange kjeder som gjør bra (men ikke bestill kaffe på pub/kafé med mindre du vet de gjør dette uvanlig bra), som Caffé Nero og Costa Coffee, men begge de to er elendige på kaffe på den måten vi pleier å servere våre gjester. Forøvrig en kaffesort mange kaller amerikansk, og noen kaller skandinavisk. Jeg har ikke gjort et forsøk på å finne ut hvor den opprinnelig startet, men utenfor USA og skandinavia sliter jeg ofte med å finne god kaffe av denne sorten. Dette gjelder også England. Starbucks er det dog utrolig mange av i London. Ikke bry deg med å dra til en t-banestasjon du vet har en Starbucks ved seg. Så langt har jeg aldri trengt å gå mer enn tre kvartaler i en tilfeldig retning (der jeg ser det er kaféer og/eller butikker) før jeg finner en Starbucks, og jeg har funnet en på denne måten ved alle stoppene i London sentrum.
Forøvrig har alle Starbucks T-Mobile-basert trådløst internett (10 pund for 24 timer, 5 pund for 1 time) noe som gjør dem greie å gå til om du har med deg bærbar og har behov for eller ønske om internett. Gratis trådløst på kaféer og barer er langt mindre utbredt enn i Norge, så det er like greit å betale for 24 timer med T-Mobile og så vite at man har det man trenger, syntes jeg.
Det er alt fra England for nå. Når jeg kommer hjem (tirsdag 24. juli) skal jeg se på bildene og legge dem ut. Da kommer det nok noen flere kommentarer og anektdoter fra England.
Oi, forresten: Totnes er å anbefale om du er i nærheten.
lørdag, juli 07, 2007
Noen inntrykk fra England
Så langt er det meste bra. Jeg er en allround go-to-guy her i England, men det var forventet.
Da jeg jobbet som leder på Dolly Dimple's fikk jeg telefoner hele tiden, og følte deler av arbeidet var som å ta vare på en barnehage. Her i England er det mye det samme, men langt mindre enn forventet.
Studentene er fra 14(1) til 17(3) og de kan bli redde og gjøre uomtenksomme ting, men stort sett er jeg veldig imponert. De er ikke minst veldig tålmodige og har godtatt mengder av venting og problemer med alt fra matkuponger til bestilling av time på Madame Tussauds. Noen varierende problemer har oppstått. En med skadet fot, en fikk matforgiftning (antageligvis), en fikk andre mageproblemer og en annen forsvant på egenhånd uten å si ifra. Etterhvert som jeg blir vant til hvordan de tenker har jeg og Stuart fått kontroll på hvilken sort beskjeder som fungerer best og hva de blir gretne for og hva som går bra. For eksempel blir jenter i den alderen svært sutrete av å være sultne så en plan for måltidene som gjør at man ikke må lete eller vente på noe, er definitivt viktig.
Et par andre interessante ting er hvordan de utvikler seg mens vi er sammen. Noen gutter og jenter er svært åpne fra første stund og spøker og koser seg, mens andre først er stille og så blir mer åpne og trygge etterhvert som de finner sin plass i gruppen. Det er en kjerne av byfolk som er glad i å shoppe og prate om det motsatte kjønn, men etterhvert har også de leseglade og musikkinteresserte funnet hverandre.
Dessuten fremstår de som langt tøffere og selvstendige i utgangspunktet enn de egentlig er. Oppstår problemer de ikke vet hvordan de skal løse, eller ting som gjør at de må snakke på engelsk med fremmede er det plutselig mange som er redde og sjenerte. Dette er nok naturlig, men for en som er vant å tenke at de rundt en klarer seg selv og gir beskjed om det er noe, så er det viktig å huske på å sjekke om ting går bra. Jeg blir en slags storebror som tar vare på dem, og de er i grunn jobben min også. Forøvrig en storebror som må få dem til å følge strengere regler enn det jeg ville gjort med min egen søster, ettersom større grupper må ha mer struktur for å fungere for at ting skal gå greit.
En annen ting jeg har lagt merke til er at guttene oftere virker litt mer overfladiske og barnslige til å begynne med enn de egentlig er. Så snart guttene har funnet frem til å plassen sin i gruppen, som jo vanligvis betyr å forsøke å hevde seg på forskjellig vis blant de andre gruppene, fremstår de som like modne og reflekterte som sine jevnaldrende jenter, og definitivt mer modne enn førsteinntrykket skulle tilsi. Det er mulig gutter, såvels som jenter i grunn, har et litt ufortjent dårlig rykte i den alderen :)
Da jeg jobbet som leder på Dolly Dimple's fikk jeg telefoner hele tiden, og følte deler av arbeidet var som å ta vare på en barnehage. Her i England er det mye det samme, men langt mindre enn forventet.
Studentene er fra 14(1) til 17(3) og de kan bli redde og gjøre uomtenksomme ting, men stort sett er jeg veldig imponert. De er ikke minst veldig tålmodige og har godtatt mengder av venting og problemer med alt fra matkuponger til bestilling av time på Madame Tussauds. Noen varierende problemer har oppstått. En med skadet fot, en fikk matforgiftning (antageligvis), en fikk andre mageproblemer og en annen forsvant på egenhånd uten å si ifra. Etterhvert som jeg blir vant til hvordan de tenker har jeg og Stuart fått kontroll på hvilken sort beskjeder som fungerer best og hva de blir gretne for og hva som går bra. For eksempel blir jenter i den alderen svært sutrete av å være sultne så en plan for måltidene som gjør at man ikke må lete eller vente på noe, er definitivt viktig.
Et par andre interessante ting er hvordan de utvikler seg mens vi er sammen. Noen gutter og jenter er svært åpne fra første stund og spøker og koser seg, mens andre først er stille og så blir mer åpne og trygge etterhvert som de finner sin plass i gruppen. Det er en kjerne av byfolk som er glad i å shoppe og prate om det motsatte kjønn, men etterhvert har også de leseglade og musikkinteresserte funnet hverandre.
Dessuten fremstår de som langt tøffere og selvstendige i utgangspunktet enn de egentlig er. Oppstår problemer de ikke vet hvordan de skal løse, eller ting som gjør at de må snakke på engelsk med fremmede er det plutselig mange som er redde og sjenerte. Dette er nok naturlig, men for en som er vant å tenke at de rundt en klarer seg selv og gir beskjed om det er noe, så er det viktig å huske på å sjekke om ting går bra. Jeg blir en slags storebror som tar vare på dem, og de er i grunn jobben min også. Forøvrig en storebror som må få dem til å følge strengere regler enn det jeg ville gjort med min egen søster, ettersom større grupper må ha mer struktur for å fungere for at ting skal gå greit.
En annen ting jeg har lagt merke til er at guttene oftere virker litt mer overfladiske og barnslige til å begynne med enn de egentlig er. Så snart guttene har funnet frem til å plassen sin i gruppen, som jo vanligvis betyr å forsøke å hevde seg på forskjellig vis blant de andre gruppene, fremstår de som like modne og reflekterte som sine jevnaldrende jenter, og definitivt mer modne enn førsteinntrykket skulle tilsi. Det er mulig gutter, såvels som jenter i grunn, har et litt ufortjent dårlig rykte i den alderen :)
lørdag, juni 02, 2007
Italia, igjen.
Det blir mer og mer tydelig at Italia satte sine permanente spor i meg. Alt som minner om Italia, og alt som får meg til å tenke tilbake på turene rundt i butikkene mens jeg sniffer og snuser på alt ukjent og spennende, eller rolige timer på kaféer mens jeg skriver i min lille notatblokk i varme omgivelser og med det nydeligste språket i Europa rundt meg gjør meg sentimental til sinns. Jeg må tilbake.
Det er ikke umulig at jeg husker noen ting i et i overkant glorifisert lys, men det er kun ved å dra tilbake jeg finner ut om det er tilfelle.
Problemet er nå hvor lenge og hvordan jeg skal gjøre det når jeg drar tilbake. En ting jeg vurderer nå er å dra dit i tre månedere mens jeg er i startfasen på masteroppgaven og likevel bare skal samle stoff og skissere opp oppgaven. Det som fort kan bli litt kjedelig er manglende sosial kontakt. Uten å være oppmeldt til noen fag der, ha en jobb der eller gjøre andre ting sammen med andre er det vanskelig å bli kjent med folk. Dette kan løses ved et seks måneders opphold. Da kan jeg melde meg på et fag, ta et språkkurs og skrive på masteren samtidig. Så var det denne masteren da. Hvis jeg skal gjøre dette må det gjøres i starten av et semester, og det er for sent å søke utveksling for høsten nå. Januar hadde vært fint, men da får jeg problemer med masteren på slutten. Det litt langt å pendle til Bergen for veiledning.
Hm, jeg tror jeg får bruke litt tid i den kommende uken på å sende eposter og ringe til Italia og høre om det er mulig å melde seg på fag og språkkurs der nede selv uten offisiell utveksling. Ihvertfall språkkurs burde vel være mulig?
I verste fall får jeg bare ta en måneds ferie og sose rundt mens jeg skriver en avisartikkel eller to om italiensk mat og kultur, en artikkel jeg kanskje klarer å selge til en eller annen avis når jeg kommer tilbake. Det er definitivt verdt et forsøk.
Det er ikke umulig at jeg husker noen ting i et i overkant glorifisert lys, men det er kun ved å dra tilbake jeg finner ut om det er tilfelle.
Problemet er nå hvor lenge og hvordan jeg skal gjøre det når jeg drar tilbake. En ting jeg vurderer nå er å dra dit i tre månedere mens jeg er i startfasen på masteroppgaven og likevel bare skal samle stoff og skissere opp oppgaven. Det som fort kan bli litt kjedelig er manglende sosial kontakt. Uten å være oppmeldt til noen fag der, ha en jobb der eller gjøre andre ting sammen med andre er det vanskelig å bli kjent med folk. Dette kan løses ved et seks måneders opphold. Da kan jeg melde meg på et fag, ta et språkkurs og skrive på masteren samtidig. Så var det denne masteren da. Hvis jeg skal gjøre dette må det gjøres i starten av et semester, og det er for sent å søke utveksling for høsten nå. Januar hadde vært fint, men da får jeg problemer med masteren på slutten. Det litt langt å pendle til Bergen for veiledning.
Hm, jeg tror jeg får bruke litt tid i den kommende uken på å sende eposter og ringe til Italia og høre om det er mulig å melde seg på fag og språkkurs der nede selv uten offisiell utveksling. Ihvertfall språkkurs burde vel være mulig?
I verste fall får jeg bare ta en måneds ferie og sose rundt mens jeg skriver en avisartikkel eller to om italiensk mat og kultur, en artikkel jeg kanskje klarer å selge til en eller annen avis når jeg kommer tilbake. Det er definitivt verdt et forsøk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)