I dag lærte jeg noe nytt: Det finnes 36 forskjellige versjoner av rosa. Hvor mange kan du?
Før du får svaret kan du prøve å se hvor mange du kommer på, og hva de heter. Siden jeg lærte dette gjennom Internett, som heldigvis kommer med grafiske presentasjoner, så kan jeg bare navnene på engelsk. Sant og si aner jeg ikke om alle finnes på norsk, og egentlig kan jeg dem heller ikke, men jeg har nettopp lest dem.
Her er de:
Pink Carnation Pink Fuchsia Magenta Salmon Pink Deep Pink Hollywood Cerise Hot Pink Medium Pink Shocking Pink Cherry Blossom Pink Coral Pink French Rose Lavender Pink Persian Rose Carmine Pink Cerise Pink Fuchsia Pink Japanese Pink Persian Pink Dark Pink Hot Magenta Lavender Rose Rose Thulian Pink Amaranth Light Thulian Pink Puce Rose Pink Tea Rose Amaranth Pink Brink Pink Cerise Deep Carmine Pink Mountbatten pink Ultra Pink
Wikipedia
onsdag, november 28, 2007
søndag, november 04, 2007
Vær og vind
Vognen er fredelig, med et venninnepar og en tre-fire andre enkeltmennesker utenom meg selv. Ut av det blå, nesten plutselig, dukker fjordene opp på venstre side av toget. Utsikten skjærer dypt inn i fjorden, og på andre siden stiger fjellet til værs i grønne, brune, gule og røde toner. Den øverste halvdelen av fjellet skinner, den har kledd seg i finstasen for de reisende med NSBs regiontog.
I realiteten har vi det som er en heldig blanding av høstfarger og solskinn, der det siste er langt mindre dagligdags i denne landsdelen enn det andre. Vestlandet er skremmende vakkert, men så altfor ofte blir du tvunget til å feste blikket på bakken da piskende regn og isende vind oftere er hverdagen enn sol og ro i luften.
Det er flere som har lurt på om det er denne blandingen som stod bak pietismen på vestlandet. Det kan synes som om Gud har gjort sitt aller beste da han skapte denne lille flekken land og vann, men at han i retrospekt fant ut det ville være urettferdig mot resten av menneskeheten om ikke denne skjønnheten kom med en pris som veide opp; gjorde det hele rettferdig. Så han gjorde det så utsatt og vanskelig å leve her at bare de mest hardføre, de som sjeldnest la merke til skjønnheten, overlevde og trivdes her. En liten skjebnens ironi og rettferdighet fra den Allmektige.
I Bergen sier man "i Bergen skapte Gud verdens vakreste by, derfor har han også sørget for å vaske den titt og ofte." Vi her vest er fullt klar over at været ikke er det beste, men vi er her fortsatt.
Min barnetro har for lengst forlatt meg, noe jeg tidvis synes er trist, men landskapet på utsiden av toget vekker ærefrykt og jeg ender opp med å tenke noe jeg ofte tenker når jeg innser hvor fantastisk alt er; hva tenkte vikingene?
Vikingene er for mange et symbol på at også Norge og Norden kan oppnå store ting med begrensede midler. Sammenlignet med antikkens Hellas og Roma fremstår Norden uutviklet, men når det gjalt sjøfart var de de største på sin tid, og det er med dette som dominerende idé jeg lurer; "hva tenkte Vikingene?"
De satte ut herfra, de fyllte sine beskjedne, om enn fantastisk enkle, stabile og hardføre båter med folk og rodde ut. Med høyreiste fjell på begge sider satt småvokste vikinger på rundt halvannen meter ut i en liten båt og rodde ut i det ukjente, eller etter enkle navigasjonsasvisninger på vei mot handel, oppdagelser og tidvise plyndringer. Når jeg, som har stått på toppen av Ëifeltårnet, har bodd i 42. etasje i Mariott Marquis Hotel og som har sittet øverst på domkirken i Firenze, il Duomo, på kuppelen og sett utover en by som er fantastisk imponerende på tross av myldrende turister og omtrent uforandret bykjerne de siste 400 år, jeg sitter her i et tog og er så imponert av disse fjordene som glir forbi at jeg får frysninger og blir lettere rørt. Jeg blir sittende og se ut vinduet i tunnelene også for ikke å gå glipp av noe når fjorden igjen dukker opp. Når jeg er så slått til bakken av ærefrykt, hva tenkte da Vikingene?
Så da lurer jeg også; hvorfor vil jeg forlate dette? Hvordan har det seg at jeg tidvis så fullstendig glemmer hva det er jeg elsker med denne landsdelen i dette lille landet at jeg vurderer å forlate det? Hvorfor vil noen flytte til Østlandet, flate, rike og urbane østlandet, når de kan ha lettvint tilgang til denne ubegrensede skjønnheten, som jeg forøvrig egentlig synes er enda vakrere i lys av det lokale klimaets nådeløshet?
Det er med disse tankene jeg sitter på toget til Oslo på besøk vel vitende om at jeg på samme tid neste år kanskje bor der. Kanskje bor jeg i Italia. Oslo lokker med sine interessante jobber og sin unikt, i nasjonal sammenheng, urbane sjel, og Italia lokker med, vel, med seg selv. Med Italia. Hva nå enn som skjer så kommer jeg tilbake, det er jeg sikker på.
I realiteten har vi det som er en heldig blanding av høstfarger og solskinn, der det siste er langt mindre dagligdags i denne landsdelen enn det andre. Vestlandet er skremmende vakkert, men så altfor ofte blir du tvunget til å feste blikket på bakken da piskende regn og isende vind oftere er hverdagen enn sol og ro i luften.
Det er flere som har lurt på om det er denne blandingen som stod bak pietismen på vestlandet. Det kan synes som om Gud har gjort sitt aller beste da han skapte denne lille flekken land og vann, men at han i retrospekt fant ut det ville være urettferdig mot resten av menneskeheten om ikke denne skjønnheten kom med en pris som veide opp; gjorde det hele rettferdig. Så han gjorde det så utsatt og vanskelig å leve her at bare de mest hardføre, de som sjeldnest la merke til skjønnheten, overlevde og trivdes her. En liten skjebnens ironi og rettferdighet fra den Allmektige.
I Bergen sier man "i Bergen skapte Gud verdens vakreste by, derfor har han også sørget for å vaske den titt og ofte." Vi her vest er fullt klar over at været ikke er det beste, men vi er her fortsatt.
Min barnetro har for lengst forlatt meg, noe jeg tidvis synes er trist, men landskapet på utsiden av toget vekker ærefrykt og jeg ender opp med å tenke noe jeg ofte tenker når jeg innser hvor fantastisk alt er; hva tenkte vikingene?
Vikingene er for mange et symbol på at også Norge og Norden kan oppnå store ting med begrensede midler. Sammenlignet med antikkens Hellas og Roma fremstår Norden uutviklet, men når det gjalt sjøfart var de de største på sin tid, og det er med dette som dominerende idé jeg lurer; "hva tenkte Vikingene?"
De satte ut herfra, de fyllte sine beskjedne, om enn fantastisk enkle, stabile og hardføre båter med folk og rodde ut. Med høyreiste fjell på begge sider satt småvokste vikinger på rundt halvannen meter ut i en liten båt og rodde ut i det ukjente, eller etter enkle navigasjonsasvisninger på vei mot handel, oppdagelser og tidvise plyndringer. Når jeg, som har stått på toppen av Ëifeltårnet, har bodd i 42. etasje i Mariott Marquis Hotel og som har sittet øverst på domkirken i Firenze, il Duomo, på kuppelen og sett utover en by som er fantastisk imponerende på tross av myldrende turister og omtrent uforandret bykjerne de siste 400 år, jeg sitter her i et tog og er så imponert av disse fjordene som glir forbi at jeg får frysninger og blir lettere rørt. Jeg blir sittende og se ut vinduet i tunnelene også for ikke å gå glipp av noe når fjorden igjen dukker opp. Når jeg er så slått til bakken av ærefrykt, hva tenkte da Vikingene?
Så da lurer jeg også; hvorfor vil jeg forlate dette? Hvordan har det seg at jeg tidvis så fullstendig glemmer hva det er jeg elsker med denne landsdelen i dette lille landet at jeg vurderer å forlate det? Hvorfor vil noen flytte til Østlandet, flate, rike og urbane østlandet, når de kan ha lettvint tilgang til denne ubegrensede skjønnheten, som jeg forøvrig egentlig synes er enda vakrere i lys av det lokale klimaets nådeløshet?
Det er med disse tankene jeg sitter på toget til Oslo på besøk vel vitende om at jeg på samme tid neste år kanskje bor der. Kanskje bor jeg i Italia. Oslo lokker med sine interessante jobber og sin unikt, i nasjonal sammenheng, urbane sjel, og Italia lokker med, vel, med seg selv. Med Italia. Hva nå enn som skjer så kommer jeg tilbake, det er jeg sikker på.
onsdag, oktober 17, 2007
Et avbrudd fra maten
Bare for å poengtere det kan jeg nevne at jeg har noen matprosjekter for tiden.
Lars og jeg bygget en beskjeden grill i peisen vår av noen riller og et par brostein. Resultatet var overraskende bra.
Et annet prosjekt jeg har begynt på er surdeig. Etter snart en uke med daglig mating av min lille mel-og-vann-blanding har det begynt å komme en syrlig lukt fra boksen min, og bobler formerer seg i skorpen. Det er liv der nede, men det er, i likhet med grillen, beskjedent foreløpig. Det endrer seg snart.
Når det er sagt så er det noe annet som opptar meg like mye som mat om dagen, og det er den pågående kjønnsdebatten.
Den er plagsomt unyansert og polarisert. Det er ting som irriterer meg ved begge sider i debatten.
Hvorfor ser ikke gutter sitt eget beste? Gutter gjør det stadig dårligere enn jenter på skolen og vi har nå nådd et nivå der gutter ligger over en halv karakter under jenter i norsk, faget der forskjellen er størst, og nesten like mye i Engelsk ( Oversikt i Aftenposten 16.10). Vi er også det eneste landet i OECDs forrige undersøkelse om utdanning der gutter gjør det dårligere enn jenter i alle fag utenom gymnastikk. Inkludert matematikk, et fag der gutter gjør det bedre enn jenter i de aller fleste land. Unntaket er Finland, som kom best ut av undersøkelsen, der forskjellen mellom gutter og jenter er minimal.
Jeg har tidligere nevnt de triste tall som viser at menn med lav utdanning og lav inntekt, altså med lav sosial status, har mer enn dobbelt så stor sjanse for å bli ufrivillig barnløse, uten langvarige forhold og har langt høyere forekomst av kroniske sykdommer. I tillegg har enslige menn langt flere helseplager enn menn i forhold.
Hvorfor ser ikke gutter at det å ta utdanning, eller å få seg en karriere på annet vis, er nøkkelen til en langt og godt liv? Er det ingen som forteller dem dette? Hvor er lærerne, rekrutteringsagentene fra høyere utdanning og foreldrene?
Som oftest i debatten om hvordan vi skal endre kjønnsproblemene i skolen kommer systemendringer frem. Det er tydelig at skolesystemet favoriserer jenter på en eller annen måte, men ingen vet hvordan. Noen mener det går på framelskingen av feminin skrivemåte og ubevisst belønning av den (Lorentzen v/Forskning.no), andre mener damenes dominans hos lærerstanden har betydning (men jeg har ikke sett noe forkning der de ser om det er forskjeller i resultater hos mannlige lærere kontra kvinnelige). Andre, inkludert meg selv, mener mye av nøkkelen til problemet ligger i kulturforskjeller mellom kjønnene (Aftenposten 16.10).
Det som forsvinner i dette fokuset er løsninger på kort sikt. Amerikanerne har alltid fokusert på individuelle løsninger og individuelle forklaringer, noe som maskerer systemskjevheter og fjerner fokus fra systematiske forskjeller i samfunnet, men som har den fordelen at alle kan endre det akkurat nå. Hvis du er en elev på videregående eller ungdomsskolen som ser at du faller lengre og lengre bak i flere og flere fag, da er det bare én person som kan gjøre noe med det akkurat nå, og det er deg. En systemendring er kanskje nødvendig på sikt, men for alle elevene i skolen i dag er det individuell motivasjon som skal til. Der må lærere og foreldre komme inn.
Jo lengre bak man er i et fag, jo tyngre er det å ta det igjen, og jo mindre sannsynlig blir det at man gjør det. En gammel kjenning, den negative spiralen, viser sitt ufine åsyn for oss her. Når man først tar seg sammen og tar de grepene som skal til for å ta igjen det tapte kreves det langt mindre for å opprettholde nivået.
Slik jeg ser det burde det faktum at man blir sykere, fattigere og mindre suksessrik på damefronten være strålende motivasjoner for gutter på ungdomsskolen. Det er jo her vi alle begynner å få de første søte forelskelsene og utforskende fantasiene. Legger man til at man faktisk må jobbe mindre når man først har tatt igjen det tapte kan jeg ikke se at man har noe å tape på å gjøre det. Har man en karismatisk mor eller en overtalende lærer burde dette være poeng som skaper økning i arbeidsmengden hos den jevne ungdomsskolegutt.
Forøvrig har jeg snakket med lærere som sier de har gitt opp å motivere elevene. "De hører ikke på oss, og de vil ikke lære, de vil bare gjøre minst mulig." Seriøst. For hver lærer som gir opp følger mange elever etter. Ingen lærere får lov til noensinne å gi opp. Dette er for viktig.
I denne debatten har det dukket opp feminister som marginaliserer problemene gutter har i skolen, og senest i debatten på NRK1 i går ble det uttalt: "Ja, guttene gjør det nå bittelitt dårligere enn jentene på skolen". Seriøst. En halv karakter i snitt er veldig mye. Det er nok til at guttene blir kraftig underrepresentert på høyere utdanning. Noen av feministene frykter at vi nå får et økt fokus på mannens problemer og at dette svekker likestillingsarbeidet. Mannepanelet har fått mye kritikk, både av menn og kvinner, og noen av de som var med ønsket ikke å stå frem i avisene. Hva foregår egentlig? Det burde da helt klart være mulig å både jobbe for større likestilling, noe som det fortsatt er behov for, samtidig som man plukker opp de problemene gutter og menn nå har innen utdanning. Det er ikke noe mer til landets fordel om gutter systematisk havner under kvinner i utdanning og karrieremuligheter enn det er med det motsatte. Vi må kunne tilkjempe tilnærmet like nivå for begge kjønnene samtidig som vi også kontinuerlig forsøker å forbedre oss.
Hvis dette fremsto som surmaget, så må jeg bare beklage. Jeg blir tidvis litt i overkant engasjert av slike tema.
Lars og jeg bygget en beskjeden grill i peisen vår av noen riller og et par brostein. Resultatet var overraskende bra.
Et annet prosjekt jeg har begynt på er surdeig. Etter snart en uke med daglig mating av min lille mel-og-vann-blanding har det begynt å komme en syrlig lukt fra boksen min, og bobler formerer seg i skorpen. Det er liv der nede, men det er, i likhet med grillen, beskjedent foreløpig. Det endrer seg snart.
Når det er sagt så er det noe annet som opptar meg like mye som mat om dagen, og det er den pågående kjønnsdebatten.
Den er plagsomt unyansert og polarisert. Det er ting som irriterer meg ved begge sider i debatten.
1
Hvorfor ser ikke gutter sitt eget beste? Gutter gjør det stadig dårligere enn jenter på skolen og vi har nå nådd et nivå der gutter ligger over en halv karakter under jenter i norsk, faget der forskjellen er størst, og nesten like mye i Engelsk ( Oversikt i Aftenposten 16.10). Vi er også det eneste landet i OECDs forrige undersøkelse om utdanning der gutter gjør det dårligere enn jenter i alle fag utenom gymnastikk. Inkludert matematikk, et fag der gutter gjør det bedre enn jenter i de aller fleste land. Unntaket er Finland, som kom best ut av undersøkelsen, der forskjellen mellom gutter og jenter er minimal.
Jeg har tidligere nevnt de triste tall som viser at menn med lav utdanning og lav inntekt, altså med lav sosial status, har mer enn dobbelt så stor sjanse for å bli ufrivillig barnløse, uten langvarige forhold og har langt høyere forekomst av kroniske sykdommer. I tillegg har enslige menn langt flere helseplager enn menn i forhold.
Hvorfor ser ikke gutter at det å ta utdanning, eller å få seg en karriere på annet vis, er nøkkelen til en langt og godt liv? Er det ingen som forteller dem dette? Hvor er lærerne, rekrutteringsagentene fra høyere utdanning og foreldrene?
2
Som oftest i debatten om hvordan vi skal endre kjønnsproblemene i skolen kommer systemendringer frem. Det er tydelig at skolesystemet favoriserer jenter på en eller annen måte, men ingen vet hvordan. Noen mener det går på framelskingen av feminin skrivemåte og ubevisst belønning av den (Lorentzen v/Forskning.no), andre mener damenes dominans hos lærerstanden har betydning (men jeg har ikke sett noe forkning der de ser om det er forskjeller i resultater hos mannlige lærere kontra kvinnelige). Andre, inkludert meg selv, mener mye av nøkkelen til problemet ligger i kulturforskjeller mellom kjønnene (Aftenposten 16.10).
Det som forsvinner i dette fokuset er løsninger på kort sikt. Amerikanerne har alltid fokusert på individuelle løsninger og individuelle forklaringer, noe som maskerer systemskjevheter og fjerner fokus fra systematiske forskjeller i samfunnet, men som har den fordelen at alle kan endre det akkurat nå. Hvis du er en elev på videregående eller ungdomsskolen som ser at du faller lengre og lengre bak i flere og flere fag, da er det bare én person som kan gjøre noe med det akkurat nå, og det er deg. En systemendring er kanskje nødvendig på sikt, men for alle elevene i skolen i dag er det individuell motivasjon som skal til. Der må lærere og foreldre komme inn.
Jo lengre bak man er i et fag, jo tyngre er det å ta det igjen, og jo mindre sannsynlig blir det at man gjør det. En gammel kjenning, den negative spiralen, viser sitt ufine åsyn for oss her. Når man først tar seg sammen og tar de grepene som skal til for å ta igjen det tapte kreves det langt mindre for å opprettholde nivået.
Slik jeg ser det burde det faktum at man blir sykere, fattigere og mindre suksessrik på damefronten være strålende motivasjoner for gutter på ungdomsskolen. Det er jo her vi alle begynner å få de første søte forelskelsene og utforskende fantasiene. Legger man til at man faktisk må jobbe mindre når man først har tatt igjen det tapte kan jeg ikke se at man har noe å tape på å gjøre det. Har man en karismatisk mor eller en overtalende lærer burde dette være poeng som skaper økning i arbeidsmengden hos den jevne ungdomsskolegutt.
Forøvrig har jeg snakket med lærere som sier de har gitt opp å motivere elevene. "De hører ikke på oss, og de vil ikke lære, de vil bare gjøre minst mulig." Seriøst. For hver lærer som gir opp følger mange elever etter. Ingen lærere får lov til noensinne å gi opp. Dette er for viktig.
3
I denne debatten har det dukket opp feminister som marginaliserer problemene gutter har i skolen, og senest i debatten på NRK1 i går ble det uttalt: "Ja, guttene gjør det nå bittelitt dårligere enn jentene på skolen". Seriøst. En halv karakter i snitt er veldig mye. Det er nok til at guttene blir kraftig underrepresentert på høyere utdanning. Noen av feministene frykter at vi nå får et økt fokus på mannens problemer og at dette svekker likestillingsarbeidet. Mannepanelet har fått mye kritikk, både av menn og kvinner, og noen av de som var med ønsket ikke å stå frem i avisene. Hva foregår egentlig? Det burde da helt klart være mulig å både jobbe for større likestilling, noe som det fortsatt er behov for, samtidig som man plukker opp de problemene gutter og menn nå har innen utdanning. Det er ikke noe mer til landets fordel om gutter systematisk havner under kvinner i utdanning og karrieremuligheter enn det er med det motsatte. Vi må kunne tilkjempe tilnærmet like nivå for begge kjønnene samtidig som vi også kontinuerlig forsøker å forbedre oss.
Hvis dette fremsto som surmaget, så må jeg bare beklage. Jeg blir tidvis litt i overkant engasjert av slike tema.
torsdag, september 27, 2007
Gjennopprettet tro på hvitvin
I Milano ble vi tatt imot av en koselig utseende dame med lyse trekk som presenterte seg selv som Sara, iført uvanlig god engelsk for en italiener. Jeg ante det ikke på det tidspunktet, men kun kort tid etter kom hun til å bruke sin fulle oppmerksomhet på å sørge for at Robyn, Diana, Kåre og jeg hadde det strålende i motebyen, og da i særdeleshet den delen av oppholdet vårt som bestod av spising. På forhånd hadde Robyn hintet om at Sara pleide å drive et cateringfirma, så jeg hadde på forhånde unormalt høye forhåpninger til helgens bespisning.
Så snart vi kom til leiligheten henns ble vi tatt imot av Patrice, hennes somelier og husbond. Det slår meg som en usedvanlig fornuftig ting å gjøre for en kokk og matelsker, det å gifte seg med en vinkelner. Et strålende eksempel på den tradisjonsrike arbeidsfordelingen som manifesterer seg i forskjellige former i så mange hjem. Hvis vi alle bare hadde fulgt samme tankegang hadde vi hatt utrolig veldrevne hjem alle sammen. Jeg hadde for eksempel funnet meg en dame som liker å jobbe i hagen, siden jeg ikke kan fordra det, og min fremtidige kone kan fint være en matglad frøken som helst ser at hun aldri trenger å lage mat. Det er min jobb.
Det tok ikke lang tid før Patrice og Sara hadde overfyllt spisebordet med grillet squash og aubergine, grillet og marinert paprika, brød, speck, burrata og cantelopemelon, samt øl og vin.
Speck er røkt spekeskinke fra Alto Adige, med mindre noen jukser, og smaker deretter. Altså strålende både som pålegg og stekt som bacon. Burrata på sin side er mozzarella som får tilsatt fløte før mozzarellaen er stivnet. Man lukker osten rundt fløten og resultatet er en fløyelsmyk og smøraktig kjerne i mozzarellaen. Det er ikke mulig å få tak i den i Norge rett og slett fordi den ikke tåler transporten. Selv i Italia kan det være vanskelig å få tak i den utenfor dens hjemsted, Puglia, da den ikke holder seg i varmt vær. Forøvrig takler den maks 48 timer i kjøleskapstemperatur også, så da sier det seg selv at den ikke egner seg til langtransport.
Til å begynne med valgte jeg øl til måltidet siden 2 timer på tog i 25 grader hadde hetet meg opp betraktelig, og 30 grader i Milano hjalp ikke videre heller. Ølet, derimot, hjalp så absolutt. Det jeg dog ikke tok med i beregningen var Patrice' somelierside. I lang tid har jeg næret en liten skepsis til hvitvin ettersom jeg langt sjeldnere snubler over hvitvin av den spektakulære sorten, enn det jeg gjør med rødvin. Patrice serverte oss en godt avkjølt gewurztraminer fra Alsace, en halvsøt vin, noe jeg vanligvis ikke liker, men denne var fantastisk rik og forfriskende. Det er antageligvis den beste hvitvinen jeg noensinne har drukket med unntak av en 1972 Chateau Riussec jeg drakk for noen år tilbake. Patrice grep like gjerne sjansen og presenterte meg for tre andre strålende hvitviner i løpet av de to neste dagene.
Vinen vi drakk første lunsjen i Milano var produsert av Stirn, så kjøp den om du finner den, og en annen produsent i Alsace Patrice anbefalte er Meyer-Fonné, som visstnok lager gode rieslinger såvel som gewurztraminer.
Et portrett av Sara og Patrice kan ses blant Dianas mange fantastiske bilder fra turen.
Så snart vi kom til leiligheten henns ble vi tatt imot av Patrice, hennes somelier og husbond. Det slår meg som en usedvanlig fornuftig ting å gjøre for en kokk og matelsker, det å gifte seg med en vinkelner. Et strålende eksempel på den tradisjonsrike arbeidsfordelingen som manifesterer seg i forskjellige former i så mange hjem. Hvis vi alle bare hadde fulgt samme tankegang hadde vi hatt utrolig veldrevne hjem alle sammen. Jeg hadde for eksempel funnet meg en dame som liker å jobbe i hagen, siden jeg ikke kan fordra det, og min fremtidige kone kan fint være en matglad frøken som helst ser at hun aldri trenger å lage mat. Det er min jobb.
Det tok ikke lang tid før Patrice og Sara hadde overfyllt spisebordet med grillet squash og aubergine, grillet og marinert paprika, brød, speck, burrata og cantelopemelon, samt øl og vin.
Speck er røkt spekeskinke fra Alto Adige, med mindre noen jukser, og smaker deretter. Altså strålende både som pålegg og stekt som bacon. Burrata på sin side er mozzarella som får tilsatt fløte før mozzarellaen er stivnet. Man lukker osten rundt fløten og resultatet er en fløyelsmyk og smøraktig kjerne i mozzarellaen. Det er ikke mulig å få tak i den i Norge rett og slett fordi den ikke tåler transporten. Selv i Italia kan det være vanskelig å få tak i den utenfor dens hjemsted, Puglia, da den ikke holder seg i varmt vær. Forøvrig takler den maks 48 timer i kjøleskapstemperatur også, så da sier det seg selv at den ikke egner seg til langtransport.
Til å begynne med valgte jeg øl til måltidet siden 2 timer på tog i 25 grader hadde hetet meg opp betraktelig, og 30 grader i Milano hjalp ikke videre heller. Ølet, derimot, hjalp så absolutt. Det jeg dog ikke tok med i beregningen var Patrice' somelierside. I lang tid har jeg næret en liten skepsis til hvitvin ettersom jeg langt sjeldnere snubler over hvitvin av den spektakulære sorten, enn det jeg gjør med rødvin. Patrice serverte oss en godt avkjølt gewurztraminer fra Alsace, en halvsøt vin, noe jeg vanligvis ikke liker, men denne var fantastisk rik og forfriskende. Det er antageligvis den beste hvitvinen jeg noensinne har drukket med unntak av en 1972 Chateau Riussec jeg drakk for noen år tilbake. Patrice grep like gjerne sjansen og presenterte meg for tre andre strålende hvitviner i løpet av de to neste dagene.
Vinen vi drakk første lunsjen i Milano var produsert av Stirn, så kjøp den om du finner den, og en annen produsent i Alsace Patrice anbefalte er Meyer-Fonné, som visstnok lager gode rieslinger såvel som gewurztraminer.
Et portrett av Sara og Patrice kan ses blant Dianas mange fantastiske bilder fra turen.
torsdag, september 20, 2007
Oppdatering
Kort melding:
Jeg har hatt noen tekniske problemer, men naa er siden tilbake. Jeg kommer til aa legge til nye innlegg naar jeg kommer hjem fra Italia. I mellomtiden kan dere lese de jeg la inn da jeg fikk mine tekniske problemer.
Jeg har hatt noen tekniske problemer, men naa er siden tilbake. Jeg kommer til aa legge til nye innlegg naar jeg kommer hjem fra Italia. I mellomtiden kan dere lese de jeg la inn da jeg fikk mine tekniske problemer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)