Jeg har gått gjennom noen Donaldblader i dag på jakt etter Don Rosas historier. Han er den beste Donaldtegneren for tiden så det er vel verdt det å lese hans historier om igjen, men mens jeg så gjennom bladene oppdaget jeg noe annet. Carl Barks har lenge vært kjent som den største Donaldforfatteren og tegneren gjennom tidende, men jeg har oppdaget et par andre som det kan være verdt å se opp for. Først of fremst Marco Reda. Han laget veldig mange gode historier på 80-tallet og har et par senere også. Vicar er det også verdt å kikke litt ekstra på, og så har vi jo den norske forfatteren da...

Hm, mandag morgen er det hardt med forelesning. 8:15 (de velkjente nattforelesningene) er for tidlig så kort tid etter helgen. For meg er det for tidlig hvilken som helst dag. Når så denne forelesningen inneholder pensum jeg allerede kan, en foreleser som snakker monotont bergensk og som bortimot konsekvent sier 'og' i stedet for 'å' så blir forelesningen en blanding av morsom, irriterende og kjedelig. Hadde det ikke vært for tendens til å si 'og' med en markant g så hadde det vært en kjipt morgen.

Da jeg så hadde en kjedelig kollokvie trass i et veldig interessant tema (ingen diskusjon, bare undervisning fra kollokvieveileders side), og jeg hadde låst meg ute da jeg kom hjem så ble det ikke det helt store uansett. Måtte ned igjen til byen for å knabbe nøklene til Jørgen. Da jeg kom hjem brukte jeg tiden til å sløve på sofaen til jeg sovnet. Våknet etter en kort blund, groggy og svimmel. Fortsatt trøtt, men måtte gjøre meg klar til å gå på julebord. Strøk bukse og skjorte. Brukte femten forsøk på å få en ok slipsknute. Tok drosje til vorspiel. Kjøpe øl på veien, og oppdaget ved ankomst at bare en annen gikk med slips. Endre opp med å bruke slips under middagen, men droppet det siden. Var ikke i festhumør, men etter en hyggelig samtale her og der steg humøret og i løpet av middagen ble alt bra. Søte piker på sidene, og helt ok mat. Alkoholen begynte etter hvert å gjøre inntrykk og omsider nådde humøret anstendig festnivå. Kvelden ble bra. Skal ikke nevne noen navn eller hendelser, men det kommer kanskje noen bilder her etter hvert. Gled eller gru dere.

Jeg liker ikke den amerikanske læreboktradisjonen. Den har sikkert mye for seg, og de har sikkert gjort forskning som viser at studentene lærer mer og husker bedre ved å gjøre det på denne måten men jeg synes det er slitsomt. Det jeg ikke liker er deres tendens til å starte en bok med å si hva boken skal handle om. Så starter de hvert kapittel med å si hva kapittelet handler om, hva en tar for seg når og hvorfor. Så innleder en hvert avsnitt med å si hva avsnittet skal ta for seg, for så å avslutte hvert kapittel med en oppsummering av hva kapittelet handlet om og hva som var sentralt.

Herregud. Denne formen for teskjemating (spoon feeding, for å bruke et amerikansk uttrykk) gjør meg frustrert. Kan de ikke bare si det de vil si uten først å si at de kommer til å si noe om det?

Det er enkelte slitsomme mennesker som fungerer slik i sosiale sammenhenger også. Jeg kjenner ingen som er 100% slik, men jeg har vært borti mennesker som er så bekymret for at det de sier og gjør skal støte noen at de bare må forklare på forhånd hva de skal gjøre, og hvorfor de gjør det. "Um, nå kommer jeg til å kysse deg på kinnet. Du må ikke ta dette opp i feil mening, det er bare ment som en affeksjonshandling mellom venner." "Altså, jeg mener ikke det jeg sier, det er bare ironi og utsagn satt på på spissen for å provosere til diskusjon, men jeg mener buekorpsene er moderne versjoner av Hitler Jugend."

Denne typen mennesker, som heldigvis ikke er like vanlig som samme typen lærebøker, er i tillegg til å være slitsomme også særs kjedelige. Jeg liker mennesker som sier det de mener, med eller uten sarkasme og ironi, og så får de heller plastre såret hvis det viser seg at jeg ikke tåler det. Eventuelt de kan drite i det om de ikke tar min reaksjon så veldig nøye. Jeg liker bøker og mennesker som tør å utfordre meg. I læresammenheng har vi kollokvieveiledere (hun jeg har på organisasjonsteori var sjarmerende) og forelesere som i det store og det hele er flinke til å forklare det som måtte trenges forklaring. De er også tilgjengelig storparten av dagen til spørsmål og problemer vi måtte komme opp i. Ved å heller satse på at vi gjør bruk av dem når bøkene blir for vanskelige så kunne de til gjengjeld kuttet ned minst 20% på typiske amerikanskorienterte lærebøker.

Kanskje er jeg rar som liker utfordringer, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg har lagt merke til at noen lett blir provosert, andre misliker utfordringer (frykt for å feile? Dårlig mestringsselvtillig?) mens andre igjen ser på deg med granskende øyne når du sier noe potensielt provoserende, og mange elsker utfordringer både mentalt og fysisk. Jeg virkelig trives med mennesker som prøver å analysere og tolke det jeg sier, og som selv sier ting som kan tolkes og analyseres. Da mener jeg ikke at vi skal snakke i metaforer og similier hele dagen lang. Tvert i mot. Vi skal si det vi mener, men det er likevel alltid rom for fortolkning, og det er i praksis bortimot umulig å fortolke noens utsagn helt i tråd med deres mening. Det er jo slike perspektiver som gjør diskusjoner interessante.

Nok om det. Nå er det tilbake til min overpedagogiske bok om organisasjonsteori.

Hm, IMDBs "memorable quotes"-funksjon er bortimot genial. Filmer det kan være verdt å ta en titt på sitatene fra er Dude, Where's My Car?, As Good as it Gets, Ford Fairlane og Ace Ventura. Her er noen smakebiter:

Ford Fairlane:
Lt. Amos: You think you are so hot 'cos you get in all the clubs, heh? Just because you have sex with great looking women...
Ford Fairlane: You got to admit those are pretty good reasons...

Ace Ventura, Pet Detective:
Ace Ventura: I have a package for you, sir.
Man: Sounds broken.
Ace Ventura: Most likely; I bet it was something nice, though!

Dude, Where's my Car?:
Chester: How wasted were we last night?
Jesse: Well, I touched Christy Boner's hoo-hoo, were on the hook for two hundred thousand dollars to a transsexual stripper, and my car's gone. I'd say we were pretty wasted.

As good as it gets:
Melvin Udall: Where do they teach you to talk like this? In some Panama City "Sailor wanna hump-hump" bar, or is it getaway day and your last shot at his whiskey? Sell crazy someplace else. We're all stocked up here.

As Good as it Gets er kanskje den beste romaniske komedien jeg vet om, men så er det ikke så veldig typisk for sjangeren (se, et av de ordene som har fått ny skrivemåte takket være Norsk Språkråd). Hovedpersonene er en 40ognoe år gammel servitrise og en 50ognoe år gammel forfatter fra New York (denne delen er nokså vanlig). Hun har et sykt barn, og han har et sykt sinn og en merkverdig homofil nabo med en liten gneldre. Han er sliter med tvangsnevroser av den store sorten og ser ut til å ha tatt det personlig så han lar det like gjerne gå utover alle andre. En morsom og varm film, syntes jeg selv om enkelte påstår hovedpersonen (spilt av Jack Nicholson) er for usympatisk til at man kan like filmen noe særlig. Den får strålende anbefalinger av meg.

Det er snart Oscarutdeling igjen. Det betyr blant annet at det blir tilgjengelig massevis av filmer på nett. Alle de store filmene gis ut på egne DVDversjoner myntet på Oscarkomiteen. Merkelig nok lekker Oscarkomiteen, eller noen i filmselskapenes rekker ut DVDen og før du vet ordet av det er filmene tilgjengelig på nett. Filmer jeg har sett i det siste involverer Underworld, Lost in Translation, S.W.A.T. og Runaway Jury.

Underworld er en stilfull film med mye action og spenning. Det handler om Selene, en vampyr, som kommer over et menneske varulvene utviser merkelig mye interesse for. Varulvene og vampyrene har vært i krig i 600 år og alt varulvene er interessert i interesserer derfor vampyrsoldaten Selene. Utover det faktum at hun tar seg bra ut i latex spiller Kate Beckinsale forholdsvis bra i rollen som elitesoldat for vampyrene. Kan tenke meg at soldater som har slost i 600 år er ganske gode. Filmen ruller opp historien rundt dette mennesket, Michael Corvin, kampen mellom varulvene og vampyrene og sammenhengen mellom dem. Historien er ikke en rett linje av klisjeer og action som jeg kanskje ville forventet av en film om krig mellom varulver og vampyrer, men mer en ganske bra thrillerhistorie som inkludere bra mye stilfull action. Det er lite nytt og grensesprengende her, om noe, men filmen er mer enn bra nok til å underholde meg i 121 minutter. Faktisk syntes jeg den var ganske kul.

S.W.A.T er også en actionthriller. Mer thriller enn action. Den handler om en gammel S.W.A.T. helt som får komme til S.W.A.T.-avdelingen for å lage seg et nytt lag. Vi følger treningen deres og den sedvanlige ferden mot klimakset i filmen. Filmen er forsåvidt grei nok, men det finnes for mange andre bedre filmer der ute i både denne og andre genre til at det er verdt å se den. Karakterene er presentert i hovedsaklig svart/hvitt i så måte at de er enten snille eller onde. Det er noen små forsøk på å vise at noen av karakterene kanskje beveger seg litt i gråsonen, men det lykkes ikke noe særlig. Filmen var ikke spesielt spennende, actionsekvensene var veldig middelmådige og rollene også middelmådige. Med en middelmådig, og litt lite troverdig, historie blir dette overraskende nok en middelmådig film. Middelmådig i så måte at det ikke er verdt å se den. Se heller Underworld eller Runaway Jury.

Runaway Jury er en rettssaksthriller basert på en bok av John Grisham. Jeg har ikke lest boken, men har hørt at den også er spennende. Det er i hvertfall filmen. Det er ikke så lett å si noe om hva filmen handler om uten å avsløre mer enn jeg ønsker, men hovedtrekkene går ut på at noen etterlatte etter at en fyr gikk postal med automatvåken på arbeidsplassen sin saksøker våpenprodusenten. Vi følger juryen, saksøkersiden og forsvarersiden i en thriller som handler om veldig mye mer enn bare hvem som skal vinne rettssaken. Jeg lover. Filmen er faktisk veldig bra, og vi har etter en lengre diskusjon her i huset oppdaget at filmen kan forstås på flere måter. Den er uforutsigbar i sine mange vendinger underveis og har veldig gode roller i John Cusack, Gene Hackman og Dustin Hoffman. Ingen av dem blir nok nominert til Oscar, men det er mest fordi slike filmer ikke havner i den kategorien. Både Hackman og Hoffman har forøvrig vunnet to Oscar tidligere, så de trenger vel ikke flere. Jeg må si at da jeg hørte at det var en rettssaksthriller hadde jeg ikke så store forhåpninger, men Kim og Kåre anbefalte den sterkt nok til at jeg ville se den så jeg valgte likevel å se den. En rettssaksthriller som varer i 127 minutter lover ikke bra, men man forstår helt fra introduksjonen av hovedpersonene at dette kommer til å være en film som handler om mer enn bare rettssaken i seg selv. Vel verdt å se.

Lost in Translation vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Jeg liker den, men vet ikke hvor godt. Det er en noe utradisjonell og litt rar dramafilm om en avdanket skuespiller som drar til Tokyo for å spille inn Whiskeyreklame. Han sliter med søvnproblemer, ensomhet og kjedsomhet mens han er der. Han møter en jente som er der med sin ektemann som er der for å ta bilder. Hun sliter med det samme. Filmen er ikke forutsigbar, slik amerikanske drama ofte er, og inneholder masse fine scener av merkelige japanere og deres, for meg, veldig annerledes kultur. Begge hovedrollene spilles strålende, og Bill Murray overrasker meg ved å vise at han kan spille noe annet enn tidvis morsomme komikerroller. Jeg trodde dette skulle være en komedie da jeg hørte at han spilte, og tittelen kunne vel tolkes dithen, men det er det altså ikke. Det finnes dog nokså mange finurlige og morsomme scener og karakterer, men i bunn er dette et menneskelig drama. Filmens uforutsigbarhet, små merkelige og morsomme scener og de sterke rolleprestasjonene gjør dette til en favoritt foran oscarutdelingen. For meg er det også en veldig god film, om kanskje enn ikke den beste jeg så i fjor. Skuespillerprestasjonene er blant de alle beste, dog.