For lenge siden så jeg en film der hovedpersonene var et par. På slutten av dagen spurte de hverandre hva som var dagens høydepunkt, og hva som var dagens bunnpunkt.

Vil bare si at denne dagens, eller nå har det blitt gårsdagens høydepunkt var da min kjæreste ringte meg for å spørre om en oppskrift.

Hm, tenkte på ting og tang i sted og det slår meg hvor rart mye er.

En tanke som slo meg er hvor bra noen ting blir, og hvordan forskjellige situasjoner og mennesker og deres forhold seg imellom gir deg håp, og tro, på din egen fremtid og egne prestasjoner. Det er rart hvordan samme forhold og samme person kan skape tanker som er så grunnleggende forskjellige i humør alt ettersom hvilke småting som nettopp har påvirket humøret mitt.

Venner betyr skremmende mye for meg, og når jeg tenker meg om har jeg alltid valgt venner med egenskaper jeg skulle ønske jeg hadde, eller ihvertfall hadde mer av selv, og på samme måte velger jeg kjærester. En merkelig egenskap sådan, som kanskje virker teit, er at flertallet av jentene jeg har falt for de siste ti årene har kunnet synge. Noe jeg absolutt ikke kan. Det kan alle som kjenner meg skrive under på. Jeg vet jeg har andre ting jeg er flink til, og slik skulle det kanskje ikke bety noe, men jeg har alltid ønsket at jeg hadde sterke musikalske evner, og gjerne en god sangstemme.

Det er selvsagt ikke en egenskap stor nok til å basere et forhold på, og i bunnen av mine forhold ligger alltid respekt for personen, enten det er et vennskapsforhold eller kjærlighetsforhold. I tillegg til å være glad i alle mine venner, så glad i dem at jeg av og til har mareritt om at de dør, har jeg så stor respekt for deres person at jeg nesten beundrer dem. I det siste har mesteparten av min sosiale tid gått med til et nytt kjærlighetsforhold. Et jeg har stor tro på, et forhold som gir meg både tro og håp på egen fremtid, samt et og annet mareritt om at hun skal gjøre det slutt eller dø.

En ting som virkelig dominerer tankene mine er tanken på restauranten min. Min tid på Dolly Dimple's, på godt og vondt og som leder og deltidsansatt, mine studier i organisasjonsteori, min egen tro på demokratisk styring og mitt tidvis lidenskapelige forhold til mat gjør at bare må lage min egen restaurant en gang i tiden. Jeg vet også at dette ikke er noe jeg vil gjøre hele året, og ikke med det første, selv om jeg nok hadde gjort begge deler om noen plutselig sa de skulle komme og finansiere den, men jeg må gjøre det en gang. Titt og ofte får jeg idéer til oppskrifter og tanker om hvordan jeg vil drive restauranten. Den kan vanskelig leve opp til forventningene jeg har, men om jeg klarer å bare nærme meg idealrestauranten min vil det bli et sted jeg selv både ville elsket å jobbe og å spise.

Due to popular demand...blabla, det kunne jeg sagt, men så veldig mange er det ikke som har bedt om min tilstedeværelse her. En og annen er det dog, og det er jo uansett motiverende.

Det er i grunn på tide å oppsummere året litt. Noen forbehold må jeg dog ta.

Studiene har gått bra på høsten. Takket være et turbulent år personlig, samt tre uker sykdom kuttet jeg ned studiemengden til 40 poeng og endte opp med tre Ber. Resultatet er vel greit nok alt tatt i betraktning, men det kunne vært bedre. Hva om jeg f.eks begynner å lese i begynnelsen av semesteret og ikke bare når det er på tide å levere hjemmeeksamener?

Ellers har det skjedd nokså mye personlig, men jeg står over å kommentere videre. De som kjenner meg godt nok til å bry seg vet hva jeg sikter til, og resten hopper gladelig over dette likevel.

Ble en kortere oppsummering enn forventet, men slik kan det gå.

Hm, jeg skriver for tiden en oppgave om institusjonsbygging med tanke på å skape eller opprettholde demokrati. I den sammenheng tenkte jeg det var fornuftig og relativt interessant å se på det som skjer i Irak om dagen. Der de er i full gang med å bygge politiske institusjoner gjennom en grunnlov, lokalt selvstyre, egne Irakiske sikkerhetsstyrker og generelle valg.

Disse forsøkene blir kontinuerlig forsøkt stoppet gjennom Irakiske, fortrinnsvis Sunnier lojale til den forrige regjeringen, og utelandske opprørere som begår alt fra tilfeldige beskytninger av amerikanske tropper til sabotasje av strømlinjer og selvmordsbombing. Dødstallene er, etter forholdene, relativt beskjedne med 1-2 døde soldater per dag, men om det er historisk beskjedent og ikke en reell trussel mot freden i Irak i seg selv, så er det en stor trussel mot Bush' popularitet og sådan gjerne mot USAs engasjement i regionen på sikt.

Dette skaper et stort problem for gjenoppbyggingen av Irak. Uten sikkerhet og trygg og forutsigbar leveranse av vann, strøm, gass og olje kan ikke Irak bygges opp igjen. Flertallet av befolkningen føler seg utrygge, og mange kvinner går sjeldent eller aldri ut, og ihvertfall ikke på natten. Kidnapping av unge kvinner, voldtekt, plyndring og drap er dagligdags i byene, og de amerikanske troppene makter ikke å holde sikkerheten oppe.

James T. Quinlivan, en militæranalytiker fra RAND, har vist at for å stabilisere et land trenger man omtrent 20 soldater til sikkerhetsstyrker per 1000 innbyggere. Dette betyr at i Irak trenger man ca. 500.000 soldater, noe som vi ikke er i nærheten av nå. USA har i underkant av 130.000 soldater og med Britiske og Polske styrker er vi oppe i 150.000. Ca. 7 per 1000 innbyggere.

I Norge har vi nettopp fått en ny regjering som i all hovedsak er svært negativ til å sende tropper til gjenoppbyggingen av Irak. Selv om jeg mener denne regjeringen kan føre mye bra med seg, mener jeg det er utrolig historieløst og ansvarsløst av den å ikke stille med minst ett kompani med soldater, og helst langt flere, i Irak. Og de bør kunne bedrive aktiv sikkerhetstjeneste. Det er neppe noe problem å rekruttere dem med den vanlig lønnen som fredsbevarende styrker får.

Jeg er fullt klar over at dette ville koste masse penger som Norge med fordel kunne brukt på seg selv. Noe vi selvsagt helst gjør. Enten det er gjennom å gjøre barnehagen billigere, få ned egenandelen ved legebesøk eller forsøke å bekjempe fattigdommen i Norge.

Det er alltid en uendelig lang liste av gode saker man kan bruke pengene til, og jeg ønsker ikke å spissformulere for å poengtere hvor mye viktigere jeg mener det er at vi heller bruker oljepenger i Irak enn i Norge. Overdreven bruk av oljepenger i Norge kan, som media har poengtert til det kjedsommelige, føre til en overopphetet økonomi med, i verste fall, inflasjon og renteoppgang samt en styrket kronekurs. Noe som er døden for alle andre norske næringer enn oljeindustrien, som jo også taper på det, men klarer seg uansett. Slik sett er det jo bedre å bruke pengene på å skape ro i Irak. Det har ingen negativ innflytelse på norsk økonomi, men desto større positiv innflytelse på Iraks økonomiske fremtid.

Problemet er i bunn og grunn at jeg mener Norge har et ansvar til å være med på å stabilisere den persiske gulfen. Det er en historisk mulighet, uansett hvor lite vi ønsket krigen, til å være med å skape noe godt i en svært ustabil region som i teorien er proppfull av naturressurser. Ved å hjelpe å stabilisere Irak kan vi kanskje være med å hjelpe hele regionen til sterkere økonomisk vekst, og på sikt er dette selvsagt til fordel for Norge også. Statoil sitter jo ikke akkurat på gjerdet i den regionen heller. På sikt vil Norge antageligvis tjene penger på et stabilisert Irak, men å sende tropper ned er som kjent politisk ukorrekt og svært upopulært i et tradisjonelt fredselskende Norge. Likevel, jeg skulle så inderlig ønske at vi turte å se på et litt større perspektiv og ta det ansvaret det er å være helt i toppen i rikmannsklubben.

Når vi nå sitter i denne situasjonen synes jeg vi skal se bort fra USAs valg i forkant og underveis i krigen, samt deres noe hastige avgjørelse om ikke å la FN styre gjenoppbyggingen av Irak. Jeg synes vi skal melde oss til tjeneste, for vår egen del og for Iraks del. Så kan vi heller, når vi har opparbeidet oss litt godvilje på andre siden av dammen, komme med den nødvendige kritikken i etterkant. Når vi nå sitter her med penger opp til ørene og nekter plent å engasjere oss der vi kan gjøre mest godt, så har vi lite rom til å komme med den moralske pekefingeren. Skaff rom først, så kan vi heller komme med pekefingeren etterpå. Om vi nå skulle ønske det.

Nå må jeg advare dere folkens. Etter det jeg skal snakke om her kan det komme til å virke som om jeg vandrer rundt i en naiv og rosa sky av kjærlighet, men det stemmer ikke. Hovedfokuset i hodet mitt de siste dagene har vært tanker av denne sorten:

-Hvorfor er jeg syk enda? Og hvorfor får jeg først feber på kvelden eller kanskje til og med bare om natten?
-Hvorfor har dette medført at øynene mine er slitne og røde, og at jeg ikke klarer å fokusere på ting som er mer enn to meter unna?
-Hvorfor har jeg blitt så klumsete i samme slengen?

Utover dette har jeg også ofret en del tanker på studiene mine. I feberrus har jeg nemlig ikke fått studert særlig mye siste uken, for å si det mildt. Jeg har vært fraværende på universitet og jobb av naturlige årsaker, og må ta meg hardt sammen og skrive to hjemmeeksamener, to obligatoriske oppgaver og begynne å lese pensum til eksamen (som er en stusselig måned unna!). I praksis går altså tankevirksomheten min ut på mye det samme som mange andre studenter, men i tillegg så har jeg altså fått tid til å tenke litt på kjærlighet.

En venninne av meg spurte for omtrent en uke siden hvilken forelskelse som var den vanskeligste å komme over, og for et par dager siden spurte en annen venninne om hvilken forelskelse som var den største. Svaret var det samme i begge tilfellene, og hun siste spurte også om historien bak.

Jeg jobbet på Dolly Rosenkrantz den gangen, i 1999, og etter et halvt år ble jeg nestleder. Det er en liten restaurant.

Kort tid etter at jeg hadde fått dette utvidete ansvaret fant vi ut at det var gunstig om jeg lærte meg å bake (bunner og hvitløksbrød, denslags), og en morgen mens jeg stod og bakte kom hun på døren. Jeg husker bildet så godt at jeg tror jeg kunne malt det. Hun tok ut tomme pizzastativ fra dagen før fra bilen, og banket på døren. Det er store vinduer langst to vegger i den restauranten, og jeg kunne se utmerket godt alt som skjedde der ute. Som vanlig var jeg helt utkjørt og så ut som et helvete. Snittet mitt var rundt to timer søvn før disse bakevaktene, som som oftest kom oppå mine andre plikter, men jeg var likevel våken nok til å skjønne hva som skjedde. Det er eneste gangen i mitt liv jeg skjønte, ved første blikk, at jeg kom til å bli forelsket i denne jenten. At jeg innså, allerede da, hvor fantastisk denne personen er, anser jeg som en av de sterkeste preasjonene mine noensinne.

Historien videre er relativt uinteressant for de fleste. Vi endte etterhvert opp med å jobbe på samme sted, og min forelskelse vokste meg langt over hodet, men hun var hele tiden opptatt, og er det fortsatt med samme mann, som hun nå er forlovet med. Etterhvert gikk det opp for meg at jeg hadde lite å stille opp med overfor ham, og jeg så lite poeng i å prøve så veldig aktivt å "vinne" henne. Til det har jeg altfor mye respekt for henne. Hvilket leder meg til det som slår meg som mest fantastisk og overraskende, for meg, med hele historien.

Denne personen, denne jenten, er på mange måter et mye større menneske enn jeg noensinne kan håpe å bli. Hun handler om å være gjennomført god, om å se det gode i alle. Det er noe ved måten hun behandler alle mennesker like respektfult og åpent på, som fascinerer meg. Det er noe jeg aldri har klart, men skulle ønske jeg klarte. Jeg tror det er få av mine venner jeg har lært mer av, og antageligvis ingen jeg har lært mer om det å være menneske av.

Og det overraskende i dette er at hun har en merkverdig høy aktelse for meg, som om hun ser noe i meg som jeg ikke ser selv. Og misforstå meg ikke, jeg trives med å være meg og mener ikke jeg er et dårlig menneske, men noen når likevel høyder som jeg sliter med så mye som å strekke meg etter.

Vel, som alle skjønner, så har jeg veldig mye respekt for henne og det hun står for, men det kan nok også nevnes at det har jeg for alle mine venner. Man har muligheten til å velge venner, og jeg har vært heldig nok til å kunne velge meg mange gode venner, og jeg har høy aktelse for samtlige.

Det er litt trist med mennesker som ikke tror på kjærligheten. Jeg er jo en overmåte overbevist tilhenger, men det må jeg vel nesten forfekte, om ikke annet så for å rettferdiggjøre mine egne handlinger. Dog, det finnes noen gode medisiner for de som ikke har troen, men som kanskje skulle ønske de hadde et lite snever av tro; på at én dag, en vakker dag så sitter det nydeligste mennesket de kan tenke seg på trappen deres. Denne personen sitter der og tenker ut hva som kan sies for å overbevise akkurat deg, om at kjærligheten finnes, og at den finnes akkurat der. Mellom dere to.

Et av tipsene er The Shins - New Slang. Det er en sang som vel kanskje ikke handler direkte om kjærlighet slik tekstmessig, men stemingen i sangen gir meg tro på sol i Bergen og fred i verden. Kjærligheten er jo nesten sannsynlig til sammenligning.

Det neste er filmen Garden State. Jeg, og mange med meg, ble rett og slett forelsket i Natalie Portman omtrent tyve minutter ut i filmen, og det var en herlig liten forelskelse som varte så lenge filmen varte, og med denne nydelige historien, med slike sjarmerende karakterer så må da troen på kjærligheten gjenopprettes? Se filmen om du føler for en fin aften!

Det er mye aktiv tankevirksomhet på min front om dagen. Ikke for å blåse i mitt eget horn, som de sier på engelsk, men hodet mitt er noe mer aktivt enn det pleier å være. I denne tidvis stressende perioden har jeg funnet tid til å bli kjent med noen nye mennesker. Faktisk er det vel mer eller mindre de som har valgt å bli kjent med meg, sjarmerende som de er, og en ting slo meg etter min første aften hos dem.

Vi var der og lagde mat sammen, en aktivitet jeg er veldig glad i å bedrive sammen med andre, og stemningen var veldig fin, men jeg sa svært lite. Faktisk så lite at en av de som var der ikke skjønte hvor jeg var fra før hun spurte direkte.

Grunnen var enkel. Da jeg kom var vi de to jeg kjente fra før, og en de bodde med. Så dukket det opp to venninner av dem, og så enda en. Plutselig var hele leiligheten full av folk jeg ikke ante hvem var. Da blir jeg ofte stille en stund mens jeg føler meg litt frem. Spesielt når det, som i dette tilfellet, er snakk om en gjeng der alle kjenner alle veldig godt, utenom meg.

Dog, etterhvert forsvant flesteparten, og kun jeg og de to jeg var blitt invitert av var igjen. Det som slo meg etterhvert var hvor behagelig de var å være rundt. Dette var første gangen jeg var med dem utenom studier, og den åpenheten som regjerte gjorde det veldig lett for meg å komme innpå dem, og alt ble så avslappet.

Så da er vi ved tanken min, og den er at åpenhet er et veldig fint og konstruktivt sosialt verktøy. Det er ofte noe vi i Norge er kjent for å være tilbakeholdende med, men når man er åpne med hverandre løser spenninger seg opp veldig lett. Man slipper å ha masse ting liggende som undertoner i det man sier, og mine skuldre senkes ihvertfall utrolig raskt.

Etterhvert ble det sent og jeg endte opp med å overnatte på sofaen, og de hadde til og med en ubrukt tannbørste å tilby meg, samt toast og espresso til frokost neste morgen. Svært gode verter.

Den roen og den behagelige stemningen som dominerte den leiligheten fjernet alt av komplikasjoner og stress fra mitt tidvis slitsomme liv. For noen timer og en natt var jeg så avslappet som jeg overhodet kunne bli. Det er ingen bombe at det frister til gjentagelse.

I disse tider med komplisert kjærlighetsliv, et Brann-lag i berg-og-dal-bane-form, stor studiebør og ekstremt tabloidisert valgkampdekning, noe som er bekymrende, er en god og sammenhengen natts søvn uten foruroligende drømmer en sjelden luksus.

Da er det viktig å finne andre måter å slappe av på. Å få senket skuldrene slik at man igjen kan konsentrere seg om studier i store nok doser til å få kontroll på pensum, samt for sin egen mentale helse.

En av måtene som fungere, men som tar opp nokså mye tid, er to glass vin, en fin film og en venn eller to i samme rom. Det er kanskje den beste teknikken for avslapning og meditasjon for øyeblikket, men det finnes også andre ting man kan trekke inn om man bare vil slappe av i noen få minutter. Her har jeg to forslag som fungerer for meg om dagen.

Det første er å ta en titt på denne fine animasjonsfilmen.

Det neste er å ta en lytterunde på Timbuktus siste album. Det er overraskende bra jevnt over, og dette kommer fra en person som aldri før i sitt liv har preket hip hopens sak. Men Timbuktu gir meg senkede skuldre og god samvittighet der de synger og rapper om at "Det Lõser Seg" eller "Kärlekens Bandavgn." De har et budskap, men det er ikke det som appelerer til meg, det er rett og slett humoren og den avslappede holdningen til de store spørsmål. De preker min livsfilosofi på en overbevisende måte. Dessuten har de tydeligvis rett. Det løser seg.

Ok, ok, jeg er over det nå. Jeg har det fint igjen. Det er helt sant.

Må ærlig talt innrømme at jeg gleder meg som en unge til å studere igjen. Gå fra lesesal til forelesning til lunsj eller kaffe med mine venner, så til trening og tilbake til lesesalen eller hjem for middag med min søster. Livet er i det hele tatt ganske fint selv om jeg skal få slite med å nå målene dette semesteret. For å gjøre målene formelle og dermed legge press på meg selv legger jeg dem her. Så kan alle mine venner se hva jeg prøver på og gjøre narr av meg om jeg ikke klarer det:

Fag:
Samfunnsvitenskapelig Metode 102

Bortsett fra spillteorien og statistikken mistenker jeg dette faget for å bli det tyngste og kjedeligste. Tyngst på grunn av at det nok er mye kjedelig. Tar det bare for å ha det. Det kan jo være jeg føler for å forske en gang.

Mål: A
Kan leve med: A til C.

Forvaltningspolitikk og Administrative Reformer (aorg203)

Svært interessant fag, men garantert nokså komplisert siden det ligger i brytningspunktet mellom politisk teori og organisasjonsteori. Det er også derfor det er så spennende.

Mål: A
Kan leve med: A til B

Organization Theory (aorg311b)

Organisasjonsteori på masternivå. På bachelornivået var dette et favorittfag og ligger svært opptil ønsket arbeidsområde når jeg er ferdig med utdanningen. Forventer at det blir hardt, men interessen bør gjøre det enklere for meg.

Mål: A
Kan leve med: A

Innføringskurs i Italiensk (ital001)

Forkurs i italiensk. Tar for seg hele pensumet fra italiensk C- eller B-språk fra videregående i løpet av semesteret. Jeg har et godt utgangspunkt, men er klar over at daglig pugging er eneste veien å gå. Har forresten allerede bestilt første året med ER på italiensk og kommer nok til å skaffe resten også. Blir en fin måte å lære og utvide ordforrådet på. Har aldri sett på serien, forøvrig, og gleder meg. Den har fått mange priser og skal være bra (til rent drama å være).

Mål: A
Kan leve med: A

Sånn, da er målene satt. Utover dette har man jo en og annen personlig ting man har ønske om å få gjort i løpet av semesteret, men det har jeg ikke noe behov for å legge press på. Nå har jeg uansett nok å ta meg til.

En gang burde jeg bli vant til dette. Til at det går til helvete. Det gikk nemlig til helvete igjen.

Tilbake i Bergen nå, så vi får tenke på noe annet og fylle dagene med noe tilsynelatende meningsfullt.

På sengen ligger det strødd et par plagg, noen bøker og noen skrivesaker. Noe jeg har tenkt å ha med meg hjem, og noe som blir. Det gjenstår å plukke fra hverandre datamaskinen, kaste det som ikke skal til Norge og vaske over gulvet en siste gang.

I morgen tidlig skal jeg atter en gang reise til Norge, og denne gangen mer eller mindre permanent. Ihvertfall for et år.

Jeg kan ikke huske å ha hatt så lite lyst til noe på aldri så lenge. Det må skje, det skjer, men jeg vil ikke. Jeg vil bli, men jeg har i realiteten ikke noe valg.

På lørdag er det tilbake på jobb, og allerede 18.08 er orienteringsmøtene for fagene jeg skal ta denne høsten. Og jeg skal ta mange. Jeg skal fylle samtlige dager fra morgen til kveld med fag og jobb i ett år fremover så jeg slipper å sitte å tenke og savne. Så kanskje, kanskje ordner ting seg til neste høst. Og kanskje ikke. Akkurat nå føles det som om ingenting ordner seg. En siste dag alene i leiligheten og alle de negative og pessimistiske tankene vasker over meg. En flodbølge av tanker som jeg ikke er sikker på om er realistiske eller pessimistiske, men som oftest viser de seg å være realitet. Som oftest.

Hm, slo meg etterhvert at noen kanskje kom til denne siden for å se etter epostadressen min. Og den er her ikke! Helt håreisende om jeg må si det selv...Nå har jeg fikset det. Den er der oppe.

En dag jeg skulle avgåreKåre inn til byen i ettermiddagsrushet så jeg en liten scene i gaten min som i stor grad illustrerer italienere.

Jeg stod på andre siden av gaten og ventet på bussen da jeg la merke til en gammel mann på et særs vaklevårent krek av en sykkel. Det var vanskelig å vite hvor mye det var mannens skyld at det gikk i en svært ustødig sneglefart og hvor mye det var sykkelens feil. Jeg har sett denne gamle mannen i den samme situasjonen en del ganger etterhvert så jeg har dedusert meg frem til at han bor borti gaten her.

Bak ham begynte en yngre kis i tredveårene å tute høyt og tydelig. Noe som er svært vanlig. Man sier jo som så at om ikke fløyten virker så går ikke italienske biler. Vanligvis reagerer man ikke på det, men denne gamlingen fant ut at nok var nok og skred bestemt av sykkelen midt i veien. Sykkelen gikk i bakken og ble liggende midt i kjørebanen og mannen tok til å skjelle og rope til mannen i bilen. Mannen i bilen steg ut umiddelbart og gikk bort til gamlingen og ropte igjen. Mye i samme retning med tanke på innhold. Slik stod de og ropte til hverandre med under 30 centimeter mellom hverandres neser i et par minutter mens trafikken rundt tutet høyere og høyere. Gaten min er ikke så bred, og i rushtrafikken er det jevn kø begge veier, så ingen kom noen vei så lenge de stod der og bannet. Forøvrig var det et under at ingen av dem smekket til den andre så mye som de brukte armer og bein under "samtalen". Til slutt snudde den gamle mannen seg, ropte noe og kastet høyrearmen rett opp så langt den gikk mens han bestemt gikk bort og løftet opp sykkelen igjen. Den yngre mannen ropte noe lignende og gjorde samme armslengende bevegelse. Trafikken kunne igjen starte, og kisen i bilen kjørte rolig og greit forbi gamlingen (og begge fektet og slengte kommentarer på veien selvsagt, faktisk var jeg redd gamlingen skulle falle da han gjorde det, men han holdt overraskende nok balansen, kanskje det er snakk om kontrollert vakling).

På andre siden av gaten stod jeg og humret og lo for meg selv. Det beste er at for disse to er sikkert dette en såpass daglig og normal ting å foreta seg at de nok knapt husker epsioden. For en lettere sjenert og litt folkesky nordmann forholder det hele seg som et stereotypisk eksempel på det vi i nord forbinder med italienere. Kan ikke si annet enn at jeg liker dem. Veldig godt. Spesielt enkelte av dem...

Hm, hadde egentlig tenkt å skrive en noe lystigere post i dag. Om Italienere generellt sett. Det er jo lett å komme med skråblikk på dem i egenskap av utvist Bergenser i fremmed land. Dog, jeg satte meg ned og hørte litt på Kims musikk (kan hentes ned på Kidarctica.com, og kom i et annet humør. Noen av Kims sanger har en ganske sterk virkning på min sinnsstemning når jeg er mottagelig, slik som nå. Så da tar jeg heller for meg en annen og litt mindre lystig, men på mange måter veldig flott sak.

Kåre ga meg for en liten stund siden link til en side som heter PostSecret. Siden går ut på at de som deltar på siden skriver en anonym hemmelighet på et postkort og sender til eieren av siden. Postkortene blir scannet og lagt ut i denne bloggen. Dette er kanskje den mest fascinerende av alle blogger jeg har kommet over.

Når jeg leser folks bekjennelser blir jeg umiddelbart trist. Noen ganger blir jeg sint, og heldigvis blir jeg tidvis glad også. De få som viser et lite lys av håp er det som gjør siden så bra. Uten dem hadde det bare blitt en mental gravplass.

Nå er det ingen hemmelighet at jeg er en pudding av en mann. Jeg blir lett sentimental, og er uvanlig følelsesstyrt til gutt å være. Mitt humør kan snu fortere og oftere enn det lunefulle aprilværet i Bergen, og sider som denne påvirker meg dypt. Når jeg leser en del av det folk skriver, som hun som stjal valiumet fra sin epileptiske hund, eller han som snakker med seg selv i mobiltelefonen, eller han som savner den tiden da han kuttet seg selv, disse betroelsene er så fulle av depeseprasjon og mangel på livsglede at jeg ikke kan få meg til å føle noe annet enn tom, trist og sliten.

Det er lett å bli deprimert når man finner ut hvordan verden egentlig henger sammen. Det er enda lettere å bli kynisk. Jeg har mange kyniske tanker, og titt og ofte dukker de opp og dominerer mitt verdensbilde. Det kreves en bunnløs optimist uten evne til å innse realitene, eller med utpreget evne til å fornekte dem, for å se lyst på verden. Jeg har enkelte slike i min vennekrets, og jeg er veldig, veldig glad for det. Det er de som viser meg at man kan leve seg gjennom livet smittende glade.

Tok en tur til Rimini på dagen i går. Tenkte det var mer behagelig å ligge på stranden og lese enn å sitte hjemme i varmen. Bologna er en varmegrop om sommeren. Ligger på fine 35 grader midt på dagen for tiden, hvilket er litt mye for min nordlige kropp. Kanskje hjernen min er silikonbasert og jeg fungerer best ved lave temperaturer? Enkelte av gårsdagens deliberasjoner og påfølgende konklusjoner kan tyde på det.

På toget til Rimini kom det et herlig sjarmtroll av en konduktør og sjekket billettene våre. Han så ut som en karakter fra en italiensk film fra 30-tallet. Med barbert hode og en stor kost av en bart gikk han humørfyllt rundt og flørtet med alt og alle. Varmen gjorde tydeligvis inntrykk på ham også og etterhvert som han klødde seg i hodebunnen ble hatten flyttet lengre og lengre bak på hodet.

Da han kom til meg så det ut som et lite under at hatten fortsatt satt der oppe.Han kom bort til meg og tok imot billetten min, så på den et par sekunder og stilte meg et spørsmål. Setningen inneholdt mest sannsynlig ordet billett (biglietto), men dialekten hans var helt uforståelig for meg. Jeg tenkte kjapt og fant ut at det sikkert var best å være positiv så jeg svarte "sí." Han så fornøyd ut og tasset videre. Trass intens konsentrasjon fra min side hadde jeg ikke sjanse til å skjønne et kvekk av hva han sa. Dialekter i Italia er vanskelig for en middels nybegynner i Dantes språk. Jeg lurer fortsatt på hva det var han sa til søtnosene i setene foran meg. Kunne vært lærerikt.

Vel fremme på stranden tok jeg den ikke uvanlige, men noe ulure avgjørelsen at jeg ikke skulle smøre meg. Ikke enda.

Tidligere samme dag hadde jeg stukket innom apoteket like ved der jeg bor. Til min store forskrekkelse i det jeg kom inn døren stod det tre apotekere der inne, alle helt fri for kunder å plage. Hun fremste hilset meg med det sedvanlige buongiorno og jeg svarte det samme. Det var tydeligvis ikke nok så hun så forventningsfullt på meg. Jeg brøt kjapt sammen og innrømmet at jeg så etter en solkrem. Etter å ha klarert at det var snakk om en krem for beskyttelse før soling, og ikke skademinimering etter soling, kom hun med en anbefaling. Dobbel UV-beskyttelse og faktor 25.
"De har vel sart hud så dette kan vel være greit?"

Full av norsk sjenanse og skam over egne mangelfulle italienskkunnskaper turte jeg ikke å gi uttrykk for at jeg helst så at faktoren var tilpasset en kombinasjon av ønsket om brunfarge og sikkerhet. Jeg takket ja til solkremen og gikk for å rekke bussen til togstasjonen.

Vel nede på stranden fikk jeg altså den geniale ideen at jeg skulle først sole meg uten solkrem så kunne jeg heller smøre meg etter en stund. Resultatet er en hudfarge som minner mye om lampene i de lugubre erotiske strøkene rundt om i verden. Såkalte red light districts.

Senere samme kveld var det tid for St. Hans, eller San Giovanni som det heter her, og Valentina og jeg ble hentet av hennes venninne Alessia* for en tur langt pokker i vold opp på fjellet sammen med deres yoga-gruppe. Jada, jeg vet. Yoga er ikke normalt helt min ting heller, men dette var jo en fest? Valentina hadde lokket meg med løfter om mat og drikke i fine omgivelser.

Vi dro opp, kjøpte take-away pizza og satte oss i skauen og spiste og drakk. Valentinas yoga-instruktør hadde også med seg kjeks, sjokolade og kaker til dessert. Ble et fint måltid. Forøvrig var denne instruktøren, som jeg ikke husker navnet på, en rimelig underlig skrue. Valentina har en haug med rare, men koselige venner. Like før vi dro sa hun: "Vent til du får møte yoga-instruktøren, hun er gal." "Hun også", svarte jeg tørt. "Hun er i en egen klasse, hun vinner(i kampen om å være galest)**."

Vel, Valentina hadde rett. Se for deg en Herborg Kråkevik uten stjernenykkene, men med dobbelt så godt humør. Bytt ut Kråkeviks blonde krøller med like store og dominerende sorte krøller. Resultatet er en hulder, uten tvil. I tillegg løper denne personen rundt og kiler og kniper, klemmer og kysser på alle og enhver. Inkludert en lettere sjokkert og småsjenert nordmann som har trukket seg en meter utenfor ringen i et forsøk på å være anonym i mørket. Det gikk dårlig. Da hun kom bort til Valentina (som jeg forsøker å gjemme meg bak samtidig som jeg ikke vil være direkte uhøflig) spurte hun hvem jeg var. "Il tuo moroso?" Valentina smiler og svarer at det er nok bare en kompis. "Ma é cosí silencioso!" Men han er jo så stille? Det tok hun tydeligvis ikke som et tegn på at jeg kanskje trengte litt tid til å venne meg til denne overstrømmende italienske situasjonen, og jeg ble behørlig klemt og kysset på.

Vel, like etterpå ble jeg informert om at vi skulle meditere ved midtnatt og takke San Giovanni for alt som var bra, og så kunne vi komme med et umaterielt ønske etterpå. Jeg prøvde å snike meg ut av ringen da det nærmet seg meditering, men det var det lite håp om. En smilende Valentina dro meg inn i ringen, og jeg fant ut at det var bedre å prøve så godt jeg kunne i stedet for å lage oppstyr. Temperaturen hadde på dette tidspunktet sunket til rundt 20 grader, så hjernen min fungerte bedre enn tidligere på dagen. Etter noen runder med ooooommmmmm-ing var det hele over og man avsluttet med å klemme og kysse de to nærmeste. Jeg slapp unna med kun Valentina, men det var ikke over. Vi fikk så trekke et bånd (til å knytte rundt håndleddet) ut av en pose, og ikke overraskende trakk jeg (som eneste) et rosa bånd. Hvilket visstnok betyr kjærlighet både for en annen og seg selv (ego, det er det jeg er). Ved avreise var det atter en gang tid for kyssing og klemming, og alle skulle etter sigende kysse og klemme alle de andre før de gikk noe sted. Jeg mottok nyheten om dette med lett skjelving i beina og mistenkte sjansene for å slippe unna uten å lage oppstyr som små. Dog, som den nye, rare og ukjente i gruppen (ikke så rar som jeg ville vært i dagslys med min nye hudfarge) slapp jeg unna med å bli klemt og kysset på av to, for meg totalt ukjente yoga-damer. Jeg har vent meg til å kysse og klemme venner og venninner når jeg møter dem her nede, men denne nye sitausjonen ble litt mye for meg så jeg snek meg unna det meste.

På vei ned fra fjellet stoppet vi ved en durumhveteåker og plukket korn som vi tok med oss hjem. Det skal etter sigende gi fruktbarhet (de har bra mye overtro i dette landet), og siden jeg har planer om å bli pappa en dag (må bare finne en søtnos som overraskende nok kan tenke seg å dele det ansvaret med meg) tok jeg med meg elleve stykker. Mitt lykketall.

Det merkeligste ved hele opplevelse var ærlig talt Valentinas tydelige og ektefølte stolthet over at jeg hadde meditert. Hun proklamerte det for Marko (som vi også bor med) med tydelig stolthet og en anelse undring i stemmen da vi kom hjem. Er meditasjon noe man er stolt av her nede? Litt som når du får gode karakterer, eller i dette tilfellet når en kompis får det? Jaja, andre kulturer osv....

* Se! Jeg husker navnet hennes! Husker dog ikke navnet på instruktøren...

** Italienerne har et fint navn på det å være forrykt (mitt favorittord for galskap i det norske språket): "fuori di testa." Rett og slett utenfor hodet. Veldig bra.

I Oslo har reklame i det offentlige rom blitt solgt med enerett til Clear Channel. De har i løpet av det siste halve året satt opp mer enn 1000 skilt. 1000 reklameskilt som du ikke kan slå av og som du ikke har noen som helst innflytelse på. Det er samtidig forbudt for alle andre å sette opp lapper, plakater eller andre former for reklame for noe som helst.

Dette er helt krise for de små konsertene som arrangeres av frivillige, og for de små utstillingene som arrangeres av andre frivillige. Skal plutselig for eksemple Dugnad betale 10.000 for å reklamere for sin konsert til et godt formål, der ingen av artistene får betalt? Dugnad er stort nok til at de har råd til det, men små konserter på Hulen, Garage, Madam Felle osv. har derimot ikke råd til det. Et slikt monopol er sterkt ødeleggende for kulturtilbudet i byen. Clear Channel selv fjerner andres plakater i Oslo (og anmelder annonsøren siden det er ulovlig), men i Bergen skal det nye boss- og plakatpolitiet delvis finansieres av Clear Channel.

For meg er det merkelig og absurd at man kan selge det offentlige rom på denne måten. Det er allemannseie slik jeg ser det, og disse plakatene er ikke akkurat noe man kan ignorere. Det som gjør det enda verre er at det er snakk om et monopol, og at kontrakten i Bergens tilfelle skal vare i femten år. Det er ekstremt lenge. Det sittende bystyret skal få en stor inntekt på bakgrunn av en kontrakt som tre bystyrer etter dem må overholde. Jeg kan ikke få sagt hvor uenig jeg er i denne avgjørelsen.

Jeg skal innrømme at jeg stemte både Friele og Høyre i kommunstyrevalget. Jeg har heller ikke angret noe spesielt før nå. Hvis dette vedtaket går igjennom så går det mot veldig mange av de fundamentale prinsippene jeg legger til grunn for mitt politiske og etiske ståsted. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de ikke kan ha tenkt godt nok igjennom saken.

Hvis du vil være med å gjøre bittelitt for å vise misnøye med saken vennligst skriv deg på oppropet mot saken.

Vær så snill.

Vennlig hilsen Morten

Da jeg kom hjem til Bergen for snart en måned siden innså jeg etterhvert noe viktig om meg. For meg er fjell veldig viktig. Flate områder stort større enn en fotballbane gjør meg rastløs og ille til mote. Da jeg kom hjem og kunne se fjell på alle kanter følte jeg umiddeltbart en indre ro som jeg ikke har følt på lenge.

Den første tiden der roen kom og gleden over å se familie og venner igjen skylte over meg, er nå over. Den siste uken har jeg vært plaget med indre uro. Jeg har mye kortere lunte enn ellers, jeg er oftere sur og er mer nærtagende enn normalt er. Dessuten får jeg et og annet utbrudd som ikke ligner meg i det hele tatt. Det går dessverre stort sett utover venner. Jeg må bare unnskylde. Det er ikke ment å være grinete og furten. Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik heller. Jeg må bare finne roen og meningen igjen.

Ikke misforstå meg. Jeg er ikke trist eller deprimert. Det er ingenting nytt gale. Alt er ved det samme, men jeg klarer bare ikke å samle et standhaftig godt humør. Stort sett går det greit, og på jobb går det helt fint, men innimellom dukker det opp irrasjonelle utbrudd av grinetehet og generell furting.

Trikset hadde kanskje vært å møte noen. En søtnos, men det er mange grunner til at det neppe skjer. For det første fungerer grinebitere dårlig i rollen som Don Juan, og for det andre er jeg av innlysende årsaker ekstra kritisk og restriktiv på området om dagen. Jeg skal jo ikke være i samme land mer enn maks to år av gangen i nærmeste fremtid. Det er ikke en fremtid å bygge noe forhold på.

Vel, akkurat nå gjør Chopin det kun han og et knippe andre komponister klarer. Han gir meg roen igjen. Det er godt. Burde ha ham på øret døgnet rundt.

Jeg har lært noe nytt og noe veldig, veldig viktig i dag. Oljeproduksjon i Norge kommer til å fortsette i lang, lang tid fremover, men det blir mindre og mindre olje. Vi har passert toppen i norsk oljeproduksjon, og et sted i fremtiden fra 5 til 10 år fremover, kommer produksjonen i Norge og i resten av verden til å gå ned. Alle de som lever i boligfelt utenfor byene kommer til å slite, prisen på strøm, bensin og gass kommer til å gå opp, og fort. De siste årenes ramaskrik om strømpriser og bensinpriser er ingenting i forhold.

Staten Norge kommer til å forsette å tjene masse penger på vår gass- og oljeproduksjon i fremtiden. Ettersom produksjonen fortsetter sin raske nedgang kommer prisene til å gå opp. Den industrialiserte verden er langt fra klar for å klare seg uten olje og gass. Olje og gass gir oss det aller meste av energi. Allerde nå driver USA og Kina og konkurrerer om oljetilgangen på verdensmarkedet. Kinas olje- og gasskonsum stiger i rask takt, og må fortsette å stige skal Kina fortsette sin økonomiske vekst. Det finnes ingen økonomisk vekst uten olje og gass. Det er ikke mulig.

Hvermannsen kommer til å slite. Mange av de jobbene vi har nå, i Norge såvel som i andre land, kommer til å forsvinne. Det blir en global nedgang i verdensøkonomien. Først kommer USAs forutsette økonomiske krise grunnet akutt mangel på olje og gass om omtrent fem år, så følger resten av den industrialiserte verden med.

Hvis du tror dette er et problem som ligger langt inn i fremtiden, et problem du ikke trenger å tenke så mye på, så kommer du til å få et kraftig sjokke om noen få år. Jeg tror, at om jeg følger min utdanningsretning fullt ut, så kommer jeg til å søke jobber ved begynnelsen av denne krisen. Det er tre år til. Vi har sett begynnelsen i Norge, og det går samme vei i tiden som kommer. Bensinprisen er nå for lav i forhold til hva det koster samfunnet å opprettholde den og strømprisene er alt for lave. I det øyeblikket myndigheter og politikere må innse realitetene og må gå til valg på slagord som "vi må lære oss å leve med mindre forbruk," eller "du vil tjene mindre i tiden som kommer og alt vil koste mer," så er det antageligvis for sent.

Ikke det, jeg tror ikke menneskeheten dør ut, eller at nordmenn er spesielt i faresonen, faktisk tvert imot, vi har en del av de muligheten som må til for å takle denne omveltningen, men vi kommer til å slite som alle andre. Ikke like mye som en del andre land, men vi kommer til å slite.

For en gourmet som meg er dette fryktelig dårlige nyheter. Norge produserer en så liten del av sitt eget matforbruk at dette kanskje blir det største problemet hos oss. Vi kan faktisk risikere å måtte spise barkebrød igjen. Jeg tuller ikke. Hvem skal produsere vår mat effektivt nok, og transportere det hit uten billig strøm, gass og bensin? Det er ikke mulig. Maten må atter en gang, som i gode gamle dager, fortrinnsvis produseres i nærheten av der folk er, og det kommer til å kreve flere folk enn det gjør nå. Derfor blir maten dyrere, og transport vanskeligere.

Forøvrig kan jeg anbefale dokumentaren The End of Suburbia, og jeg mener den, og all kunnskapen rundt den, burde være pensum på alle norske skoler. Alle burde lære om dette, for det er utrolig viktig.

Oscar-utdelingen er over igjen, og godt er det. I dagevis før og dagen etter uttdelingen er det nyhetsinnslag alle veier om hvem som kommer til å vinne, hvem som er nominert, og hvem som til slutt vant. Og hvem som tapte. Det beste med Oscar-utdelingen er underholdningen man kan få av å le av av hele kalaset samt at veldig mange amerikanske filmer er ute på divx på nett på grunn av dette. Noen i Oscar-komiteen lekker filmene til koselige og søte crackere som har gjordt verden en tjeneste siden tidlig 80-tall. Gjerne ikke de samme crackerne dog.

I dagens utgave av International Herald Tribune, Europa-versjonen av den amerikanske avisen, står det om gårsdagens Oscar-show. Det mest interessante om showet er sensuren av Robbin Williams' lille satire på scenen. Robbin Williams, som jeg liker i motsetning til en del av mine venner, hadde et nummer der han blant annet kritiserte den konservative amerikaneren James Dobson.

James Dobsons gruppe "Focus on the Family" kritiserte i forrige måned tegneseriefiguren Spongebob Squarepants for å promotere homofili i et show om toleranse. Hvem kan vel klandre dem? Alle vet at litt toleranse er en farlig ting.

I alle tilfeller måtte Robbin Williams og hans tekstforfattere droppe denne biten. Så de skrev et nytt stykke, men også her måtte de sensureres. Totalt ville TV-ledelsen ta bort 11 linjer fra et 36-linjers kåseri. Her er noen eksempler som TV-ledelsen ville sensurere bort:
"Chip'n'Dale are both strippers" (for sexuelt)
"Bug's Bunny's a sexaholic" (for sexuelt)
"Josie and the Pussycats dance on laps" (for sexuelt)
"The Road Runner's hooked on speed" (promoterer stoffmisbruk)

Forfatterne, Marc Shaiman og Scott Wittman, nektet å droppe de 11 linjene fra manuskriptet og Williams måtte finne på noe annet. Da Robbin Williams ble spurt om han hadde en kommentar til det svarte han: "We thought that they got the irony of it. I guess not."

De gjorde nok ikke det, og det burde vel ikke overraske noen.

Hm, jeg har mistet grepet på jobb. Jeg gjør elendige tabber med jevne mellomrom. Dvs. ikke på Torgalmenningen gjerne, men på Minde. Hvorfor skal det være så mye vanskeligere der? Jaja, i morgen har jeg siste vakt der så da blir de kvitt meg. Tror skiftlederne der oppe tror jeg er en kombinasjon av klums, lat, svimete og direkte dum. Vel, om ikke annet så er det strengt tatt ikke så nøye. Leit at jeg gjør tabber, men hva de mener tar jeg ikke så tungt.

Etter en dag på Dolly Minde med flere tabber enn på et halvt år på Dolly Torgalmenningen dro jeg nedover til sentrum og så landskampen i håndball med Kåre. Kan ikke annet enn å si at håndball har blitt betydelig mer interessant etter at herrelaget begynte å gjøre det bra. Damehåndball kan være like spennende, men langt fra så spektakulært. Vel, nok om det. Med seier mot Sverige var jeg i godt humør da jeg satte meg på bussen hjem. Trøtt og sliten satte jeg på første episode av hørespillet "Dickie Dick Dickens, Underverdenens Overmann." Med noen små dupp og her der fikk jeg hørt og kost meg gjennom episoden som tok 25 minutter. Det ga meg de siste fem minuttene av bussturen til å kvikne litt og se meg omkring. Det jeg så satte meg i veldig godt humør.

Ovenfor meg på andre siden av midtgangen satt en kar og leste i en bok, og to seter foran meg satt en annen kar og leste i en bok. Folk som leser gjør meg glad. Det gjør meg ekstra glad når det viste seg at den ene satt og leste opprkifter på croissantbaking i "Den Blå Kokeboken." Jeg ble så glad at jeg fikk lyst til å gi begge leserne en god klem. Ah, bøker.

Nå har jeg nettopp avlevert min far på Flesland og overlatt ham i SAS' varetekt. I omtrent to uker er jeg og min lillesøster alene hjemme. Det betyr at jeg skal være storebror i to uker. Det er helt klart min favorittrolle av alle mine roller. Det er den enkleste rollen. Alle deler av den faller meg helt naturlig.