Det er litt trist med mennesker som ikke tror på kjærligheten. Jeg er jo en overmåte overbevist tilhenger, men det må jeg vel nesten forfekte, om ikke annet så for å rettferdiggjøre mine egne handlinger. Dog, det finnes noen gode medisiner for de som ikke har troen, men som kanskje skulle ønske de hadde et lite snever av tro; på at én dag, en vakker dag så sitter det nydeligste mennesket de kan tenke seg på trappen deres. Denne personen sitter der og tenker ut hva som kan sies for å overbevise akkurat deg, om at kjærligheten finnes, og at den finnes akkurat der. Mellom dere to.

Et av tipsene er The Shins - New Slang. Det er en sang som vel kanskje ikke handler direkte om kjærlighet slik tekstmessig, men stemingen i sangen gir meg tro på sol i Bergen og fred i verden. Kjærligheten er jo nesten sannsynlig til sammenligning.

Det neste er filmen Garden State. Jeg, og mange med meg, ble rett og slett forelsket i Natalie Portman omtrent tyve minutter ut i filmen, og det var en herlig liten forelskelse som varte så lenge filmen varte, og med denne nydelige historien, med slike sjarmerende karakterer så må da troen på kjærligheten gjenopprettes? Se filmen om du føler for en fin aften!

Det er mye aktiv tankevirksomhet på min front om dagen. Ikke for å blåse i mitt eget horn, som de sier på engelsk, men hodet mitt er noe mer aktivt enn det pleier å være. I denne tidvis stressende perioden har jeg funnet tid til å bli kjent med noen nye mennesker. Faktisk er det vel mer eller mindre de som har valgt å bli kjent med meg, sjarmerende som de er, og en ting slo meg etter min første aften hos dem.

Vi var der og lagde mat sammen, en aktivitet jeg er veldig glad i å bedrive sammen med andre, og stemningen var veldig fin, men jeg sa svært lite. Faktisk så lite at en av de som var der ikke skjønte hvor jeg var fra før hun spurte direkte.

Grunnen var enkel. Da jeg kom var vi de to jeg kjente fra før, og en de bodde med. Så dukket det opp to venninner av dem, og så enda en. Plutselig var hele leiligheten full av folk jeg ikke ante hvem var. Da blir jeg ofte stille en stund mens jeg føler meg litt frem. Spesielt når det, som i dette tilfellet, er snakk om en gjeng der alle kjenner alle veldig godt, utenom meg.

Dog, etterhvert forsvant flesteparten, og kun jeg og de to jeg var blitt invitert av var igjen. Det som slo meg etterhvert var hvor behagelig de var å være rundt. Dette var første gangen jeg var med dem utenom studier, og den åpenheten som regjerte gjorde det veldig lett for meg å komme innpå dem, og alt ble så avslappet.

Så da er vi ved tanken min, og den er at åpenhet er et veldig fint og konstruktivt sosialt verktøy. Det er ofte noe vi i Norge er kjent for å være tilbakeholdende med, men når man er åpne med hverandre løser spenninger seg opp veldig lett. Man slipper å ha masse ting liggende som undertoner i det man sier, og mine skuldre senkes ihvertfall utrolig raskt.

Etterhvert ble det sent og jeg endte opp med å overnatte på sofaen, og de hadde til og med en ubrukt tannbørste å tilby meg, samt toast og espresso til frokost neste morgen. Svært gode verter.

Den roen og den behagelige stemningen som dominerte den leiligheten fjernet alt av komplikasjoner og stress fra mitt tidvis slitsomme liv. For noen timer og en natt var jeg så avslappet som jeg overhodet kunne bli. Det er ingen bombe at det frister til gjentagelse.

I disse tider med komplisert kjærlighetsliv, et Brann-lag i berg-og-dal-bane-form, stor studiebør og ekstremt tabloidisert valgkampdekning, noe som er bekymrende, er en god og sammenhengen natts søvn uten foruroligende drømmer en sjelden luksus.

Da er det viktig å finne andre måter å slappe av på. Å få senket skuldrene slik at man igjen kan konsentrere seg om studier i store nok doser til å få kontroll på pensum, samt for sin egen mentale helse.

En av måtene som fungere, men som tar opp nokså mye tid, er to glass vin, en fin film og en venn eller to i samme rom. Det er kanskje den beste teknikken for avslapning og meditasjon for øyeblikket, men det finnes også andre ting man kan trekke inn om man bare vil slappe av i noen få minutter. Her har jeg to forslag som fungerer for meg om dagen.

Det første er å ta en titt på denne fine animasjonsfilmen.

Det neste er å ta en lytterunde på Timbuktus siste album. Det er overraskende bra jevnt over, og dette kommer fra en person som aldri før i sitt liv har preket hip hopens sak. Men Timbuktu gir meg senkede skuldre og god samvittighet der de synger og rapper om at "Det Lõser Seg" eller "Kärlekens Bandavgn." De har et budskap, men det er ikke det som appelerer til meg, det er rett og slett humoren og den avslappede holdningen til de store spørsmål. De preker min livsfilosofi på en overbevisende måte. Dessuten har de tydeligvis rett. Det løser seg.