Et avbrudd fra maten

Bare for å poengtere det kan jeg nevne at jeg har noen matprosjekter for tiden.

Lars og jeg bygget en beskjeden grill i peisen vår av noen riller og et par brostein. Resultatet var overraskende bra.

Et annet prosjekt jeg har begynt på er surdeig. Etter snart en uke med daglig mating av min lille mel-og-vann-blanding har det begynt å komme en syrlig lukt fra boksen min, og bobler formerer seg i skorpen. Det er liv der nede, men det er, i likhet med grillen, beskjedent foreløpig. Det endrer seg snart.

Når det er sagt så er det noe annet som opptar meg like mye som mat om dagen, og det er den pågående kjønnsdebatten.

Den er plagsomt unyansert og polarisert. Det er ting som irriterer meg ved begge sider i debatten.

1

Hvorfor ser ikke gutter sitt eget beste? Gutter gjør det stadig dårligere enn jenter på skolen og vi har nå nådd et nivå der gutter ligger over en halv karakter under jenter i norsk, faget der forskjellen er størst, og nesten like mye i Engelsk ( Oversikt i Aftenposten 16.10). Vi er også det eneste landet i OECDs forrige undersøkelse om utdanning der gutter gjør det dårligere enn jenter i alle fag utenom gymnastikk. Inkludert matematikk, et fag der gutter gjør det bedre enn jenter i de aller fleste land. Unntaket er Finland, som kom best ut av undersøkelsen, der forskjellen mellom gutter og jenter er minimal.

Jeg har tidligere nevnt de triste tall som viser at menn med lav utdanning og lav inntekt, altså med lav sosial status, har mer enn dobbelt så stor sjanse for å bli ufrivillig barnløse, uten langvarige forhold og har langt høyere forekomst av kroniske sykdommer. I tillegg har enslige menn langt flere helseplager enn menn i forhold.

Hvorfor ser ikke gutter at det å ta utdanning, eller å få seg en karriere på annet vis, er nøkkelen til en langt og godt liv? Er det ingen som forteller dem dette? Hvor er lærerne, rekrutteringsagentene fra høyere utdanning og foreldrene?

2

Som oftest i debatten om hvordan vi skal endre kjønnsproblemene i skolen kommer systemendringer frem. Det er tydelig at skolesystemet favoriserer jenter på en eller annen måte, men ingen vet hvordan. Noen mener det går på framelskingen av feminin skrivemåte og ubevisst belønning av den (Lorentzen v/Forskning.no), andre mener damenes dominans hos lærerstanden har betydning (men jeg har ikke sett noe forkning der de ser om det er forskjeller i resultater hos mannlige lærere kontra kvinnelige). Andre, inkludert meg selv, mener mye av nøkkelen til problemet ligger i kulturforskjeller mellom kjønnene (Aftenposten 16.10).

Det som forsvinner i dette fokuset er løsninger på kort sikt. Amerikanerne har alltid fokusert på individuelle løsninger og individuelle forklaringer, noe som maskerer systemskjevheter og fjerner fokus fra systematiske forskjeller i samfunnet, men som har den fordelen at alle kan endre det akkurat nå. Hvis du er en elev på videregående eller ungdomsskolen som ser at du faller lengre og lengre bak i flere og flere fag, da er det bare én person som kan gjøre noe med det akkurat nå, og det er deg. En systemendring er kanskje nødvendig på sikt, men for alle elevene i skolen i dag er det individuell motivasjon som skal til. Der må lærere og foreldre komme inn.

Jo lengre bak man er i et fag, jo tyngre er det å ta det igjen, og jo mindre sannsynlig blir det at man gjør det. En gammel kjenning, den negative spiralen, viser sitt ufine åsyn for oss her. Når man først tar seg sammen og tar de grepene som skal til for å ta igjen det tapte kreves det langt mindre for å opprettholde nivået.

Slik jeg ser det burde det faktum at man blir sykere, fattigere og mindre suksessrik på damefronten være strålende motivasjoner for gutter på ungdomsskolen. Det er jo her vi alle begynner å få de første søte forelskelsene og utforskende fantasiene. Legger man til at man faktisk må jobbe mindre når man først har tatt igjen det tapte kan jeg ikke se at man har noe å tape på å gjøre det. Har man en karismatisk mor eller en overtalende lærer burde dette være poeng som skaper økning i arbeidsmengden hos den jevne ungdomsskolegutt.

Forøvrig har jeg snakket med lærere som sier de har gitt opp å motivere elevene. "De hører ikke på oss, og de vil ikke lære, de vil bare gjøre minst mulig." Seriøst. For hver lærer som gir opp følger mange elever etter. Ingen lærere får lov til noensinne å gi opp. Dette er for viktig.

3

I denne debatten har det dukket opp feminister som marginaliserer problemene gutter har i skolen, og senest i debatten på NRK1 i går ble det uttalt: "Ja, guttene gjør det nå bittelitt dårligere enn jentene på skolen". Seriøst. En halv karakter i snitt er veldig mye. Det er nok til at guttene blir kraftig underrepresentert på høyere utdanning. Noen av feministene frykter at vi nå får et økt fokus på mannens problemer og at dette svekker likestillingsarbeidet. Mannepanelet har fått mye kritikk, både av menn og kvinner, og noen av de som var med ønsket ikke å stå frem i avisene. Hva foregår egentlig? Det burde da helt klart være mulig å både jobbe for større likestilling, noe som det fortsatt er behov for, samtidig som man plukker opp de problemene gutter og menn nå har innen utdanning. Det er ikke noe mer til landets fordel om gutter systematisk havner under kvinner i utdanning og karrieremuligheter enn det er med det motsatte. Vi må kunne tilkjempe tilnærmet like nivå for begge kjønnene samtidig som vi også kontinuerlig forsøker å forbedre oss.

Hvis dette fremsto som surmaget, så må jeg bare beklage. Jeg blir tidvis litt i overkant engasjert av slike tema.

Gjennopprettet tro på hvitvin

I Milano ble vi tatt imot av en koselig utseende dame med lyse trekk som presenterte seg selv som Sara, iført uvanlig god engelsk for en italiener. Jeg ante det ikke på det tidspunktet, men kun kort tid etter kom hun til å bruke sin fulle oppmerksomhet på å sørge for at Robyn, Diana, Kåre og jeg hadde det strålende i motebyen, og da i særdeleshet den delen av oppholdet vårt som bestod av spising. På forhånd hadde Robyn hintet om at Sara pleide å drive et cateringfirma, så jeg hadde på forhånde unormalt høye forhåpninger til helgens bespisning.

Så snart vi kom til leiligheten henns ble vi tatt imot av Patrice, hennes somelier og husbond. Det slår meg som en usedvanlig fornuftig ting å gjøre for en kokk og matelsker, det å gifte seg med en vinkelner. Et strålende eksempel på den tradisjonsrike arbeidsfordelingen som manifesterer seg i forskjellige former i så mange hjem. Hvis vi alle bare hadde fulgt samme tankegang hadde vi hatt utrolig veldrevne hjem alle sammen. Jeg hadde for eksempel funnet meg en dame som liker å jobbe i hagen, siden jeg ikke kan fordra det, og min fremtidige kone kan fint være en matglad frøken som helst ser at hun aldri trenger å lage mat. Det er min jobb.

Det tok ikke lang tid før Patrice og Sara hadde overfyllt spisebordet med grillet squash og aubergine, grillet og marinert paprika, brød, speck, burrata og cantelopemelon, samt øl og vin.

Speck er røkt spekeskinke fra Alto Adige, med mindre noen jukser, og smaker deretter. Altså strålende både som pålegg og stekt som bacon. Burrata på sin side er mozzarella som får tilsatt fløte før mozzarellaen er stivnet. Man lukker osten rundt fløten og resultatet er en fløyelsmyk og smøraktig kjerne i mozzarellaen. Det er ikke mulig å få tak i den i Norge rett og slett fordi den ikke tåler transporten. Selv i Italia kan det være vanskelig å få tak i den utenfor dens hjemsted, Puglia, da den ikke holder seg i varmt vær. Forøvrig takler den maks 48 timer i kjøleskapstemperatur også, så da sier det seg selv at den ikke egner seg til langtransport.

Til å begynne med valgte jeg øl til måltidet siden 2 timer på tog i 25 grader hadde hetet meg opp betraktelig, og 30 grader i Milano hjalp ikke videre heller. Ølet, derimot, hjalp så absolutt. Det jeg dog ikke tok med i beregningen var Patrice' somelierside. I lang tid har jeg næret en liten skepsis til hvitvin ettersom jeg langt sjeldnere snubler over hvitvin av den spektakulære sorten, enn det jeg gjør med rødvin. Patrice serverte oss en godt avkjølt gewurztraminer fra Alsace, en halvsøt vin, noe jeg vanligvis ikke liker, men denne var fantastisk rik og forfriskende. Det er antageligvis den beste hvitvinen jeg noensinne har drukket med unntak av en 1972 Chateau Riussec jeg drakk for noen år tilbake. Patrice grep like gjerne sjansen og presenterte meg for tre andre strålende hvitviner i løpet av de to neste dagene.

Vinen vi drakk første lunsjen i Milano var produsert av Stirn, så kjøp den om du finner den, og en annen produsent i Alsace Patrice anbefalte er Meyer-Fonné, som visstnok lager gode rieslinger såvel som gewurztraminer.

Et portrett av Sara og Patrice kan ses blant Dianas mange fantastiske bilder fra turen.

Oppdatering

Kort melding:
Jeg har hatt noen tekniske problemer, men naa er siden tilbake. Jeg kommer til aa legge til nye innlegg naar jeg kommer hjem fra Italia. I mellomtiden kan dere lese de jeg la inn da jeg fikk mine tekniske problemer.

Ping Pong

I mitt tredje opphold i London får jeg endelig tid og anledning til å besøke restauranten Giso har snakket om i evigheter; Ping Pong.

Det er en dumpling- eller dimsum-, om du vil, restaurant. Faktisk er det blitt en kjede med en håndfull restauranter i London. Det overrasker ikke veldig at det har gått bra nok med konseptet til at det har blitt en kjede, og det overrasker heller ikke om kjeden sprer seg til andre land. Personlig kunne jeg godt tenke meg å starte en i Bergen eller Oslo. Konseptet er godt gjennomarbeidet og både presentasjon av lokale og mat, samt service er langt over det jeg forventer i denne prisklassen.

Jeg begynte oppholdet mitt med å spørre hvor mange dumplingporsjoner jeg burde bestille for å bli mett. Tre til fire, var svaret, der det er tre dumplinger i hver porsjon. Porsjonene ligger på 3-3.50 pung, så prisen for tre blir ca. 120 kroner og fire 150-160 litt avhengig av hvilke du kjøper.

Etter en titt på menyen bestemte jeg meg for honningglaserte spareribs, sterke svinedumplinger og kamskjell- og shitakedumplinger. I tillegg bestilte jeg et fat med tre forskjellige sauser for 1.29 pund(rød, rosa og grønn). Det angret jeg ikke på.

Jeg begynte med spareribs og de smakte godt, men var en anelse tørre. Jeg satte karakter på hver rett mens jeg noterte og spiste og 7/10 ble resultatet for ribbene. Ikke ille, men jeg rullet ikke øynene bakover i hodet i ren vellyst heller. Jeg testet dem med de forskjellige sausene og fant ut at den røde passet veldig bra til Nasses ribben.

Etterpå plukket jeg opp de sterke Nasse Nøff-dumplingene. Her ble jeg litt skuffet. Nasse smakte ikke så mye. Dumplingene var passe sterke. De brant ikke, men ga en liten piff i ganen, men Nasse og urtene i dumplingene nådde ikke helt opp. Dumplingene ble litt flate på smak. Den ene dumplingen var forøvrig litt dårlig laget og falt delvis fra hverandre ved første berøring. Jeg ga disse 6/10 poeng. Disse også tjente på sausene, men på egenhånd var de ikke allverdens.

De siste dumplingene jeg bestilte i første omgang var kamskjell og shitake. At jeg spiste disse sist ga Ping Pong mersalg av seg selv. Disse dumplingene var svært gode. Shitake hever det meste og sammen med kamskjellene ble dette en slager. Dette ga mersmak og førte alene til at jeg bestilte en porsjon til før den planlagte desserten. Disse ga jeg 9/10 og her førte ikke dypping i saus til noen forbedring, men sausen maskerte heller de fine smakene dumplingene hadde fra før. Svært bra!

Den siste hovedretten jeg endte opp med var en spontan anbefaling fra servitøren. Tradisjonell klebrig ris med kongereker og Nasse Nøff dampet i lotusblader. Disse også var svært gode. Det var overraskende mye smak i risen, som tydeligvis tjente på å bli dampet sammen med Nasse og rekevennene hans. Det luktet nydelig mens jeg satt og åpnet pakkene og smaken fulgte opp. Dette var nok ingen tilfeldig anbefaling, men noe servitøren visste var en sikker vinner. Etter denne retten, som var noe mer mettende enn de andre, var jeg allerede i overkant mett, men vi har som kjent en egen mage for dessert. Jeg ga forresten risen 9/10 også.

Desserten var også dumplinger(!). Nemlig dumplinger av søt og noe tykkere pasta med fyll av mørk sjokolade. Dette var meget godt, men nådde ikke helt opp til de to rettene før. Muligens hadde dette å gjøre med at jeg på dette tidspunktet var i overkant mett, men i alle tilfeller ga jeg desserten 8/10.

Etter en titt i baren, der jeg ikke fant noen ordentlig espressomaskin, dro jeg videre til Starbucks for en ordentlig kopp kaffe. Man kan si mye om Starbucks, men i England er de en av de svært få stedene man får god kaffe av den sorten vi er så vante med i Norge. Espresso og cappuccino finnes det mange kjeder som gjør bra (men ikke bestill kaffe på pub/kafé med mindre du vet de gjør dette uvanlig bra), som Caffé Nero og Costa Coffee, men begge de to er elendige på kaffe på den måten vi pleier å servere våre gjester. Forøvrig en kaffesort mange kaller amerikansk, og noen kaller skandinavisk. Jeg har ikke gjort et forsøk på å finne ut hvor den opprinnelig startet, men utenfor USA og skandinavia sliter jeg ofte med å finne god kaffe av denne sorten. Dette gjelder også England. Starbucks er det dog utrolig mange av i London. Ikke bry deg med å dra til en t-banestasjon du vet har en Starbucks ved seg. Så langt har jeg aldri trengt å gå mer enn tre kvartaler i en tilfeldig retning (der jeg ser det er kaféer og/eller butikker) før jeg finner en Starbucks, og jeg har funnet en på denne måten ved alle stoppene i London sentrum.

Forøvrig har alle Starbucks T-Mobile-basert trådløst internett (10 pund for 24 timer, 5 pund for 1 time) noe som gjør dem greie å gå til om du har med deg bærbar og har behov for eller ønske om internett. Gratis trådløst på kaféer og barer er langt mindre utbredt enn i Norge, så det er like greit å betale for 24 timer med T-Mobile og så vite at man har det man trenger, syntes jeg.

Det er alt fra England for nå. Når jeg kommer hjem (tirsdag 24. juli) skal jeg se på bildene og legge dem ut. Da kommer det nok noen flere kommentarer og anektdoter fra England.

Oi, forresten: Totnes er å anbefale om du er i nærheten.

Noen inntrykk fra England

Så langt er det meste bra. Jeg er en allround go-to-guy her i England, men det var forventet.

Da jeg jobbet som leder på Dolly Dimple's fikk jeg telefoner hele tiden, og følte deler av arbeidet var som å ta vare på en barnehage. Her i England er det mye det samme, men langt mindre enn forventet.

Studentene er fra 14(1) til 17(3) og de kan bli redde og gjøre uomtenksomme ting, men stort sett er jeg veldig imponert. De er ikke minst veldig tålmodige og har godtatt mengder av venting og problemer med alt fra matkuponger til bestilling av time på Madame Tussauds. Noen varierende problemer har oppstått. En med skadet fot, en fikk matforgiftning (antageligvis), en fikk andre mageproblemer og en annen forsvant på egenhånd uten å si ifra. Etterhvert som jeg blir vant til hvordan de tenker har jeg og Stuart fått kontroll på hvilken sort beskjeder som fungerer best og hva de blir gretne for og hva som går bra. For eksempel blir jenter i den alderen svært sutrete av å være sultne så en plan for måltidene som gjør at man ikke må lete eller vente på noe, er definitivt viktig.

Et par andre interessante ting er hvordan de utvikler seg mens vi er sammen. Noen gutter og jenter er svært åpne fra første stund og spøker og koser seg, mens andre først er stille og så blir mer åpne og trygge etterhvert som de finner sin plass i gruppen. Det er en kjerne av byfolk som er glad i å shoppe og prate om det motsatte kjønn, men etterhvert har også de leseglade og musikkinteresserte funnet hverandre.

Dessuten fremstår de som langt tøffere og selvstendige i utgangspunktet enn de egentlig er. Oppstår problemer de ikke vet hvordan de skal løse, eller ting som gjør at de må snakke på engelsk med fremmede er det plutselig mange som er redde og sjenerte. Dette er nok naturlig, men for en som er vant å tenke at de rundt en klarer seg selv og gir beskjed om det er noe, så er det viktig å huske på å sjekke om ting går bra. Jeg blir en slags storebror som tar vare på dem, og de er i grunn jobben min også. Forøvrig en storebror som må få dem til å følge strengere regler enn det jeg ville gjort med min egen søster, ettersom større grupper må ha mer struktur for å fungere for at ting skal gå greit.

En annen ting jeg har lagt merke til er at guttene oftere virker litt mer overfladiske og barnslige til å begynne med enn de egentlig er. Så snart guttene har funnet frem til å plassen sin i gruppen, som jo vanligvis betyr å forsøke å hevde seg på forskjellig vis blant de andre gruppene, fremstår de som like modne og reflekterte som sine jevnaldrende jenter, og definitivt mer modne enn førsteinntrykket skulle tilsi. Det er mulig gutter, såvels som jenter i grunn, har et litt ufortjent dårlig rykte i den alderen :)