Det blir litt alkohol her nede, gitt. Har vært ute fire dager på rad nå, men den store forskjellen i forhold til i Norge er at jeg ikke drikker like mye, og selvsagt at det koster mindre. 1 euro for shots er ganske greit.

I går var jeg atter en gang med mine tyske venninner Annika og Adriana, og etter byen var vi hos dem og tok en kopp té. Det ble til at jeg overnattet der (i sengen til deres fraværende romkamerat), og denne dagen begynte helt nydelig.

Jeg sov godt og stod opp ca. 12:30 fin og utvilt (etter ca. 7 timers søvn). Fikk servert frokost og min nye favoritt italiensk kaffe med "crema di caffé". Vi spiste i solen på terrassen deres (den er stor) mens vi pratet om gårsdagen og morgendagens middag og ellers den sedvanlige koselige pludringen. Lenge siden jeg har hatt en bedre morgen.

Angående morgendagens middag så skal jeg opp til dem og server norsk mat for disse to tyske jenten og en belgisk venninne av meg. Jeg gleder meg, og de gjør det samme. Planen er å servere skalldyrsuppe kokt på krabbekraft med steinbit og torsk med fløte- og estragonsaus. Tilbehøret til sistnevnte er litt uvisst foreløpig. Lurer også på å bake en kake for anledningen, men vet ikke om jeg like gjerne skal lage en italiensk sitronkake. Det er en av mine favoritter både med tanke på enkelhet i tilbredelsen og smaken.

Planen min kan komme til å snuble i råvaremangel, i sær krabber har jeg sett lite av (tror kanskje sesongen er litt forskjøvet her nede), og steinbit har jeg ikke sett snurten av. Jaja, vi klarer vel å improvisere.

I Italia er ting annerledes. Personlig tilbragte jeg dagen i Venezia sammen med tre spanjoler (to fra katalonia) og en belgier(forøvrig er alle jenter). Venezia er helt herlig. Jeg trodde det skulle være som de andre turisbyene i Italia. Stressende, bråkete, proppfullt av turister og elendig luft, men den gang ei. Faktisk var luften den beste her nede så langt, så ingen biler, ingen scootere og ytterst få sykler. Utenom i de største innfartsårene fra togstasjonen til Piazza San Marco (Markus fra nye testamentet, ja, som er byens beskyttende helgen) var byen stille og fredelig. Ah. Det var en fryd. Der kunne jeg bodd.

Når det gjelder resten av Italia kan man oppsummere mye av det med denne animasjonen (laget av en italiener):
Italia

Fenomenet 'post hoc ergo propter hoc' er vanlig i norsk, og antageligvis utenlandsk, presse. Det er også vanlig blant politikere, enten tilfeldig, eller med vilje. De smarte kan bruke denne tilsynelatende logiske tankegangen til å skape oppslutning om sine meninger, og de uvitende kan bruke denne tankegangen til å forlede seg selv til å tro at noe er sant. Dette kan være fint å ha i bakhodet når kommunalminister Erna Solberg lanserer sine tilsynelatende fornuftige tanker, forslag og politiske slagplaner. Ha det i bakhodet neste gang du ser Erna Solberg, eller Carl I. Hagen argumentere for nye, strenge lover med hensyn til innvandring. Eller når regjeringen kommer med sin smørbrødliste over hva som har blitt bedre etter at de tok over. Likeledes kan det være godt å ha i bakhodet nå Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen eller når LO-leder Gerd-Liv Valla påpeker alt som er feil med landet.

Jeg har vært beskjeden her, i det siste. Jeg har ikke latt meg høre så klart og tydelig som planen har vært. De som eventuelt har ofret det en tanke har vel tenkt:"jaja, han er vel opptatt," og helt usannt er det jo ikke.

Ute er det 23 grader, og høsten har begynt å sette sitt preg på Bologna. I parken i går, etter en gitarkonsert i en kirke i nærheten, oppdaget jeg løv på bakken, og det har regnet i tre dager før denne dagens skyfrie himmel fikk sette sitt preg på klimaet. I kjøleskapet er det en stor boks med pomodorini, cherrytomater, som kommer fra Davides foreldres orto, grønnsakshage. Noen melanzana, aubergine, har også funnet veien fra selsamme orto til vårt kjøleskap. Høstens preg på hverdagen merkes altså.

Det er ikke bare fryd og gammen her nede. Mitt sosiale liv er preget av variasjon, fra en dag på byen med tre irske piker, til en annen med tre smågale franskfødte og syngende mennesker jeg deler språkkursgruppe med. De jeg bor med er Davide og hans søster Valentina, begge italienere fra fjellene like utenfor Bologna. Så langt har jeg bare møtt hyggelige mennesker, og noen venner ser det ut til å bli. Det tar dog lang tid å bygge opp den typen vennskap jeg har satt fra meg hjemme, og det innebærer gode kommunikasjonsmuligheter. Det er nok mye derfor jeg så langt har pratet mye med amerikanere og irer.

Engelsken min er betydelig bedre enn italiensken, som rett og slett er elendig. 90% av det jeg hører, og rundt 80% av det jeg leser, forstår jeg fortsatt ikke. Jeg er i stand til å kjøpe ting på butikken, uttrykke hvilke som helst tall, spørre hva klokken er, om navn, hvor folk kommer fra og en god del andre standardfraser, men utover det står det dårlig til. Jeg har vært syv ganger på språkkurs, men det er først de to siste som ikke har fått meg til å trave hjem proppfull av frustrasjon, og heller dårlig humør. Hele kurset foregår på italiensk, og i begynnelsen skjønte jeg ikke en gang hva læreren ville jeg skulle gjøre.

Hvilke oppgaver? Hva skal jeg gjøre med dem? Aaaa, lytte...ikke? Om jeg savner jenten? Hvilken jente? Ah, ragazza betyr også kjæreste... men jeg er ...um...come si dice "single" in Italiano? Samme ja. Single, jeg sa "gatta" ikke ragazza, altså katten min. Pus. Sosial status er litt mer komplisert enn bare å si "single" eller "opptatt", men det er det dødfødt å forsøke å kommunisere, så da blir det "single", med mindre noen insisterer på nærmere forklaring etter at de ser min nøling.

Det er altså tidvis en frustrerende, og kanskje til og med litt ensom, men ikke egentlig, affære, dette her. Med sine helt klare høydepunkter, som byturen der jeg etterhvert endte med tre irske jenter og en italiensk, og en av irene ba, overraskende nok, om telefonnummeret mitt ("Qual è il tuo numero di telefono?"), og ikke minst maten selvsagt. Davide er nesten like glad i mat som meg, men med et mer begrenset repertoar av oppskrifter, mye fordi han deler matkonservatismen som hersker her med resten av landet. Italiensk mat er best, den er best slik den er (så vi må for all del ikke eksperimentere), og det er dermed lite poeng i å spise noe annet. Jeg har talt tre asiatiske restauranter, en fransk kafé og tre irske barer i en by med et sentrum som er minst ti ganger Bergen sentrum, og med stort sett to-tre kaféer på hver side av enhver gate. Italienerne går mye på bar og kafé. Her serverer forresten barene alltid mat, og selv McDonald's serverer øl og vin. McDonald's har forresten også en stor salatbar med borlottibønner, diverse oliven, risotto etc.

Selv om frustrasjonen ved ikke å snakke språket av og til når uante høyder må jeg si at jeg ikke savner Norge. Dog savner jeg vennene mine, pusen min, søskenene mine, datamaskinen min og norsk kaffé. Jeg liker italiensk kaffé, men den har en helt annen funksjon og bruk, enn norsk kaffé. Jeg skal forklare en annen gang.

Jeg vet dere alle ser på meg som en raring. Jeg gjør lite for å bote på bildet. Jeg prøver tidvis å holde for meg selv hva jeg tenker, men klarer det sjeldent. Jeg er lett gjennomskuelig i mine fåfengte forsøk på å skjule min misnøye med noen personer og lette grad av betatthet overfor andre.

Jeg har i en periode nå sett på en venn av meg som et barn. Han er bortimot like gammel som meg, men en del trekk i hans personlighet gir meg følelse av å ha med en snill, men engstelig lillebror å gjøre. En åtteåring som bruker mesteparten av sin tid på å forsøke å gjøre gode ting, å leve opp til omverdenens forventninger, til å gjøre det rette, og som i sin uskyldige naivitet ikke forstår at andre tidvis føler for å gjøre det motsatte. Han ser ut til å leve i en evig tilværesle av engstelse og uskyldig spenning. Han har et barns tålmodighet og entusiasme i påvente av positive opplevelser, og tilsvarende høye stressnivå når ting går galt og han ser sine forsøk på å leve opp til oppgaver og selvsatte prestasjonsnivå forsvinne som sand mellom fingrene. Han er titt og ofte irriterende på en uskyldig måte som bare barn kan være. Jeg er overbevist om at han kommer til å dø av høyt blodtrykk, men han kommer til å ha vært her. I sin entusiasme og tro på det gode i mennesket er han alltid tilstede. Hva han ellers har blitt og gjort når han en dag kaster inn håndkledet håper jeg han aldri gir slipp på den delen av seg.

Jeg gav uttrykk for dette synet på ham, som barn, for en felles venn, og fikk litt indignert til svar: "det er vi alle." Personen hadde selvsagt rett. På stedet gjorde jeg som jeg alltid gjør når jeg tror jeg har sagt noe lurt, men lytteren poengterer at jeg bare har sagt noe selvfølgelig som har vært innlysende for alle andre lenge; jeg sa "jammen..." Med andre ord oppførte jeg meg som et barn.