I Oslo har reklame i det offentlige rom blitt solgt med enerett til Clear Channel. De har i løpet av det siste halve året satt opp mer enn 1000 skilt. 1000 reklameskilt som du ikke kan slå av og som du ikke har noen som helst innflytelse på. Det er samtidig forbudt for alle andre å sette opp lapper, plakater eller andre former for reklame for noe som helst.

Dette er helt krise for de små konsertene som arrangeres av frivillige, og for de små utstillingene som arrangeres av andre frivillige. Skal plutselig for eksemple Dugnad betale 10.000 for å reklamere for sin konsert til et godt formål, der ingen av artistene får betalt? Dugnad er stort nok til at de har råd til det, men små konserter på Hulen, Garage, Madam Felle osv. har derimot ikke råd til det. Et slikt monopol er sterkt ødeleggende for kulturtilbudet i byen. Clear Channel selv fjerner andres plakater i Oslo (og anmelder annonsøren siden det er ulovlig), men i Bergen skal det nye boss- og plakatpolitiet delvis finansieres av Clear Channel.

For meg er det merkelig og absurd at man kan selge det offentlige rom på denne måten. Det er allemannseie slik jeg ser det, og disse plakatene er ikke akkurat noe man kan ignorere. Det som gjør det enda verre er at det er snakk om et monopol, og at kontrakten i Bergens tilfelle skal vare i femten år. Det er ekstremt lenge. Det sittende bystyret skal få en stor inntekt på bakgrunn av en kontrakt som tre bystyrer etter dem må overholde. Jeg kan ikke få sagt hvor uenig jeg er i denne avgjørelsen.

Jeg skal innrømme at jeg stemte både Friele og Høyre i kommunstyrevalget. Jeg har heller ikke angret noe spesielt før nå. Hvis dette vedtaket går igjennom så går det mot veldig mange av de fundamentale prinsippene jeg legger til grunn for mitt politiske og etiske ståsted. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de ikke kan ha tenkt godt nok igjennom saken.

Hvis du vil være med å gjøre bittelitt for å vise misnøye med saken vennligst skriv deg på oppropet mot saken.

Vær så snill.

Vennlig hilsen Morten

Da jeg kom hjem til Bergen for snart en måned siden innså jeg etterhvert noe viktig om meg. For meg er fjell veldig viktig. Flate områder stort større enn en fotballbane gjør meg rastløs og ille til mote. Da jeg kom hjem og kunne se fjell på alle kanter følte jeg umiddeltbart en indre ro som jeg ikke har følt på lenge.

Den første tiden der roen kom og gleden over å se familie og venner igjen skylte over meg, er nå over. Den siste uken har jeg vært plaget med indre uro. Jeg har mye kortere lunte enn ellers, jeg er oftere sur og er mer nærtagende enn normalt er. Dessuten får jeg et og annet utbrudd som ikke ligner meg i det hele tatt. Det går dessverre stort sett utover venner. Jeg må bare unnskylde. Det er ikke ment å være grinete og furten. Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik heller. Jeg må bare finne roen og meningen igjen.

Ikke misforstå meg. Jeg er ikke trist eller deprimert. Det er ingenting nytt gale. Alt er ved det samme, men jeg klarer bare ikke å samle et standhaftig godt humør. Stort sett går det greit, og på jobb går det helt fint, men innimellom dukker det opp irrasjonelle utbrudd av grinetehet og generell furting.

Trikset hadde kanskje vært å møte noen. En søtnos, men det er mange grunner til at det neppe skjer. For det første fungerer grinebitere dårlig i rollen som Don Juan, og for det andre er jeg av innlysende årsaker ekstra kritisk og restriktiv på området om dagen. Jeg skal jo ikke være i samme land mer enn maks to år av gangen i nærmeste fremtid. Det er ikke en fremtid å bygge noe forhold på.

Vel, akkurat nå gjør Chopin det kun han og et knippe andre komponister klarer. Han gir meg roen igjen. Det er godt. Burde ha ham på øret døgnet rundt.

Jeg har lært noe nytt og noe veldig, veldig viktig i dag. Oljeproduksjon i Norge kommer til å fortsette i lang, lang tid fremover, men det blir mindre og mindre olje. Vi har passert toppen i norsk oljeproduksjon, og et sted i fremtiden fra 5 til 10 år fremover, kommer produksjonen i Norge og i resten av verden til å gå ned. Alle de som lever i boligfelt utenfor byene kommer til å slite, prisen på strøm, bensin og gass kommer til å gå opp, og fort. De siste årenes ramaskrik om strømpriser og bensinpriser er ingenting i forhold.

Staten Norge kommer til å forsette å tjene masse penger på vår gass- og oljeproduksjon i fremtiden. Ettersom produksjonen fortsetter sin raske nedgang kommer prisene til å gå opp. Den industrialiserte verden er langt fra klar for å klare seg uten olje og gass. Olje og gass gir oss det aller meste av energi. Allerde nå driver USA og Kina og konkurrerer om oljetilgangen på verdensmarkedet. Kinas olje- og gasskonsum stiger i rask takt, og må fortsette å stige skal Kina fortsette sin økonomiske vekst. Det finnes ingen økonomisk vekst uten olje og gass. Det er ikke mulig.

Hvermannsen kommer til å slite. Mange av de jobbene vi har nå, i Norge såvel som i andre land, kommer til å forsvinne. Det blir en global nedgang i verdensøkonomien. Først kommer USAs forutsette økonomiske krise grunnet akutt mangel på olje og gass om omtrent fem år, så følger resten av den industrialiserte verden med.

Hvis du tror dette er et problem som ligger langt inn i fremtiden, et problem du ikke trenger å tenke så mye på, så kommer du til å få et kraftig sjokke om noen få år. Jeg tror, at om jeg følger min utdanningsretning fullt ut, så kommer jeg til å søke jobber ved begynnelsen av denne krisen. Det er tre år til. Vi har sett begynnelsen i Norge, og det går samme vei i tiden som kommer. Bensinprisen er nå for lav i forhold til hva det koster samfunnet å opprettholde den og strømprisene er alt for lave. I det øyeblikket myndigheter og politikere må innse realitetene og må gå til valg på slagord som "vi må lære oss å leve med mindre forbruk," eller "du vil tjene mindre i tiden som kommer og alt vil koste mer," så er det antageligvis for sent.

Ikke det, jeg tror ikke menneskeheten dør ut, eller at nordmenn er spesielt i faresonen, faktisk tvert imot, vi har en del av de muligheten som må til for å takle denne omveltningen, men vi kommer til å slite som alle andre. Ikke like mye som en del andre land, men vi kommer til å slite.

For en gourmet som meg er dette fryktelig dårlige nyheter. Norge produserer en så liten del av sitt eget matforbruk at dette kanskje blir det største problemet hos oss. Vi kan faktisk risikere å måtte spise barkebrød igjen. Jeg tuller ikke. Hvem skal produsere vår mat effektivt nok, og transportere det hit uten billig strøm, gass og bensin? Det er ikke mulig. Maten må atter en gang, som i gode gamle dager, fortrinnsvis produseres i nærheten av der folk er, og det kommer til å kreve flere folk enn det gjør nå. Derfor blir maten dyrere, og transport vanskeligere.

Forøvrig kan jeg anbefale dokumentaren The End of Suburbia, og jeg mener den, og all kunnskapen rundt den, burde være pensum på alle norske skoler. Alle burde lære om dette, for det er utrolig viktig.

Oscar-utdelingen er over igjen, og godt er det. I dagevis før og dagen etter uttdelingen er det nyhetsinnslag alle veier om hvem som kommer til å vinne, hvem som er nominert, og hvem som til slutt vant. Og hvem som tapte. Det beste med Oscar-utdelingen er underholdningen man kan få av å le av av hele kalaset samt at veldig mange amerikanske filmer er ute på divx på nett på grunn av dette. Noen i Oscar-komiteen lekker filmene til koselige og søte crackere som har gjordt verden en tjeneste siden tidlig 80-tall. Gjerne ikke de samme crackerne dog.

I dagens utgave av International Herald Tribune, Europa-versjonen av den amerikanske avisen, står det om gårsdagens Oscar-show. Det mest interessante om showet er sensuren av Robbin Williams' lille satire på scenen. Robbin Williams, som jeg liker i motsetning til en del av mine venner, hadde et nummer der han blant annet kritiserte den konservative amerikaneren James Dobson.

James Dobsons gruppe "Focus on the Family" kritiserte i forrige måned tegneseriefiguren Spongebob Squarepants for å promotere homofili i et show om toleranse. Hvem kan vel klandre dem? Alle vet at litt toleranse er en farlig ting.

I alle tilfeller måtte Robbin Williams og hans tekstforfattere droppe denne biten. Så de skrev et nytt stykke, men også her måtte de sensureres. Totalt ville TV-ledelsen ta bort 11 linjer fra et 36-linjers kåseri. Her er noen eksempler som TV-ledelsen ville sensurere bort:
"Chip'n'Dale are both strippers" (for sexuelt)
"Bug's Bunny's a sexaholic" (for sexuelt)
"Josie and the Pussycats dance on laps" (for sexuelt)
"The Road Runner's hooked on speed" (promoterer stoffmisbruk)

Forfatterne, Marc Shaiman og Scott Wittman, nektet å droppe de 11 linjene fra manuskriptet og Williams måtte finne på noe annet. Da Robbin Williams ble spurt om han hadde en kommentar til det svarte han: "We thought that they got the irony of it. I guess not."

De gjorde nok ikke det, og det burde vel ikke overraske noen.