I boken Garlic and Sapphires skriver Ruth Reichl strålende om sitt virke som restaurantkritiker for The New York Times. New York er antageligvis verdens restaurantsentrum, og The New York Times er sjeldent langt nede på listen over de mest prestisjetunge avisene i verden. Å få være restaurantkritier der er en ære av den sjeldne sorten, hvilket er noe hun setter pris på. Heldigvis er hun også et dypere menneske enn den sorten kritiker som kun tenker på mat.

Hun har blant annet dårlig samvittighet for den priviligerte luksusjobben det er å være restaurantkritiker. En jobb som stort sett vil si å fortelle rike mennesker hvor de bør spise neste gang.

Hennes dårlige samvittighet, som fikk meg til å tenke på mine mange egne alltids tilstedeværende dårlige samvittigheter, fikk meg også til å tenke på tyskerne. Kanskje Europas mest utskjelte folk med størst mengde dårlig samvittighet i bagasjen til enhver tid. Ingen folkeslag jeg noensinne har lært noe om har noensinne tatt sine synder så inn over seg som tyskerne. Man kan fint argumentere for at deres nyere historie ikke er av den hyggelige sorten, men jeg har aldri møtt noen eks-jugoslaver med samme holdning til sin historie, eller italienere for det de gjorde. I Rwanda har de fortsatt ikke ryddet opp og Østerrike har valgt en tidligere SS-offiser som statsoverhode. Det er bare 40 år siden nordmenn nektet samene å snakke sitt eget språk, tvangssteriliserte tatere og tvangsadopterte bort deres barn.

På mange måter er tyskernes oppgjør med egen historie en god ting. Det er muligens den beste sikring for at de aldri gjør det igjen, men hva med alle andre? Har vi lært?

Det største problemet med tyskernes elendige samvittighet på vegne av hele sin nasjon er den hårsårheten som følger med. Det er svært vanskelig å spøke med tyskere på en generaliserende måte i en tyskers nærvær, eller si noe spøkefullt om deres fortid, selv helt usannsynlige ting, uten at de tar seg nær av det. Enhver referanse til andre verdenskrig tar de ille opp og ber instendig om at vi må la være fordi de føler seg støtt. Dette er et kollektivt problem for den tyske folkesjelen.

Det er mye fint i tyskland, og de gjør best å lære seg i å være åpent stolt av det samtidig som de lærer seg å spøke med egne svakheter. Den tyske aksenten, som oftest er svært tydelig, er hysterisk morsom. Lederhosen er et festlig ord, og hele den tradisjonelle og stereotype sør-tyske kulturen med bierstube, lederhosen og mustasche er så festlig at selv tyskerne trekker på sine stramme smilebånd av det. Når tyskerne har kommet så langt at de kan være selvironiske da har de kommet helt til målet. Da har de bearbeidet sorgen, skammen, skyldfølelsen og kommet så langt at verden atter en gang ser lys ut. De har igjen fått tilbake humøret og sitt lenge etterlengtede medlemsskap i det menneskelige fellesskap. Alle har godt av selvironi, og det er her hele poenget mitt kommer. Langt om lenge (jeg sa mine tankerekker ikke er videre enkle å ha med å gjøre).

Selvironi er vårt best middel mot lav selvtillit, skyldfølelse og andres spotting. Nordmenn har også hauger av lettere festlige kulturtrekk som jeg med glede ler av mens jeg kjenner meg stukket.

Hvem har ikke satt sekken sin på setet ved siden av seg på bussen fordi de vil sitte alene? Hvem har ikke kimset av en stakkar som prøvde litt for hardt? Nerden, eller den skoleflinke som kunne algebra allerede i 6. klasse? Hun som forsøkte å være kul, men falt helt gjennom fordi alle klærene var fra feil butikk eller i verste fall arvet? Alle disse menneskene som ser ut som om de forsøker å være noe mer enn oss andre og dermed umiddelbart dyttes ned i driten til sjansen for at de prøver igjen er lik null. Når vi nordmenn klarer å le av disse kulturtrekkene, alle disse tingene som gjør oss til nordmenn, på godt og vondt, da bør selv tyskerne klare å le av sin manglende humor (paradoksalt nok) og sitt barteimage.

Det er greit å ha dårlig samvittighet for at vi er heldige, for at vi ikke gjorde det vi burde ha gjort på skole eller jobb, for at vi kaldt avviste den stakkars utlendingen som prøvde å bli kjent med nordmann på tvers av kultur, språk og hudfarge (*), eller for at man sitter og spiser snop og skriver blogg mens man burde sove. Alt dette er greit, Morten. Du kan legge deg nå. Men man må komme seg forbi det om man skal kunne leve et fint nok liv til at man blir i stand til å spre glede til de rundt en.

(*) Stakkars mann. Han forsøkt ihvertfall, men jeg ble så tatt på sengen som overhodet mulig. Jeg var i utgangspunktet negativt innstilt der jeg satt i forelesningssalen og kjedet meg og bare ventet på å få gå hjem. Så, da jeg endelig kunne reise meg og gå, presenterer denne rare mannen seg for meg og hindrer min avstedskomst. Da reagerte jeg som nordmenn flest. Jeg sa hei og tok ham i hånden, og så var jeg så avvisende det er mulig å være uten å si noe spesielt. Jeg så ned, så bort, var uttålmodig kroppspråket og kom meg avgårde så fort som mulig. Jeg håper han ikke gir opp. Vi er noen fine folk så snart man bli kjent med oss. Vi er bare ikke så snakkesalige (bortsett fra nordlendingene, og de banner stort sett), vi er ikke så åpent kjærlige eller åpne generellt sett. Vi har fine egenskaper likevel. Et eller annet sted langt der nede under to lag med avvisning, tre med kjølig innesluttethet og fire forskjellige lag med usosiale dyder av sorten: "Tale er sølv, taushet er gull". Under der et sted finnes det et varmt og ærlig menneske som virkelig mener det når han spør om du vil komme hjem på kaffeslabberas, og som gjerne huser deg en uke mens du ser det om i Bergen, en som er lojal til sine siste dager og som aldri glemmer en venn.

Nederland er på ingen måte en kaffehimmel. I løpet av fem dager i Nederland fikk jeg ikke en eneste god kopp kaffe. Jeg angrer i ettertid på mine valgte kaffesteder, men jeg ville trodd ellers gode kaféer ville være i stand til å lage god kaffe. Enten det er espresso, cappuccino eller vanlig kaffe.

Espressoene jeg fikk var hver eneste gang servert med dobbelt så mye vann som normalt (i Italia, Norge og andre rettroende land). Hvilket bare gjorde espressoen tynnere, på ingen måte bedre.

Den vanlige svarte kaffen var bare ille. Den er det vanskelig å få god sør for Skandinavia, men jeg innser at det meget mulig kan være et spørsmål om kultur på dette området.