Raines

Raines er en krimserie om morddetektiven Michael Raines i Los Angeles som ser de døde ofrene for seg mens han etterforsker saken. I stedet for å se spøkelser ser han mentale bilder satt sammen av den informasjonen han har, og det er tydelig at det ofrene sier når han snakker med dem til syvende og sist kommer fra ham selv.

I tillegg til at denne pratingen med ofrene hjelper ham i etterforskningen forstyrrer det ham også, og innimellom sliter han med å holde fokus på virkeligheten. Ofrenes mentale bilder kommer imellom ham og jobben.

Dette og hans rolige og sarkastiske væremåte gjør Michael Raines til en underholdende karakter.

Grunnen til at jeg nevner denne serien er at jeg har blitt stadig mer imponert over den. Michael Raines blir en mer og mer kompleks karakter etterhvert som man ser serien selv om det er en tradisjonell en episode-en sak-serie, og det samme gjelder en del av bikarakterene, som forøvrig stort sett er andre ansatte på politistasjonen. Dette er serieskapernes ære, men en ting som virkelig skiller denne serien fra andre serier er kvaliteten på skuespillet. Jeff Goldblum er helt fantastisk. Det er svært sjeldent jeg blir imponert over bra skuespille. Kanskje er det fordi jeg ikke er den beste til å kjenne det igjen, men når det virkelig skinner som her klarer selv jeg å se det. Jeff Goldblum gjør denne serien til en fantastisk serie.

Facebook og barneskolen

Facebook har tatt Norge og resten av verden med storm siden dets oppstart i 2004. Personlig har jeg ikke fått noe stort kick av det, men det er jo greit nok, før i dag.

I min barndom tilbragte jeg to år på Averøya utenfor Kristiansund. Det var mine to første skoleår. Det er to episoder jeg husker fra den skolen, det ene var at jeg var klassens dårligste på ski(*) på skidagen, og det andre var at jeg ble sendt til rektors kontor for å ha kastet gymbagen til en jente i klassen i bosset.

Nylig har en av de innvolverte i gymbagepisoden tatt kontakt med meg på Facebook (noen har fantastisk hukommelse) for å finne ut om det faktisk var meg. I den sammenheng har jeg fått ny informasjon om episoden:

Faktum er at det var to jenter som lurte meg, en stakkars bygutt på landet, til å kaste gymbagen til en tredje jente i bosset. Jeg var altså bortimot uskyldig. Vel inne på rektors kontor var det visstnok to stoler hvorpå jeg overlot stolene til jentene med replikken: "Jeg kan godt stå jeg." Jeg var en gentleman allerede som 7-åring. Dette har imponert (minst) en av dem så mye at hun fortsatt husker replikken, og jeg kan ikke si annet enn at jeg nå skal gjøre enda mer for å forsøke å leve opp til min tidlige status som gentleman.

Takk til Facebook for å ha gitt meg en fin anekdote, og tusen takk til Marianne Smevåg Gundersen for at hun tok kontakt og ga meg mer å fortelle barnebarna. Gleder meg allerede. Jeg skal ha en stor skinnstol i mørkebrunt skinn jeg skal sitte i mens jeg forteller historier. Ved siden av skal jeg ha et lite glass whiskey med to isbiter som jeg rolig nipper til mens øynene forsvinner ut i tusenmetersblikket, på vandring i min egen indre tid kommer jeg til å plukke frem de samme fire historiene som barnebarna nå er evig leie av å høre, men de, som meg, er tidlige gentlemenn og -damer og hører på av ren høflighet. De vet jeg nyter det.

(*) Som bergenser hadde jeg aldri stått på ski før. Honen pitle, ski var noe dritt. Husker jeg var lei meg og sliten etter å ha kommet sist i mål på tur rundt Bremsneshatten på langrennsski.

Falafel

Falafel. Hm.

Det er moro å si falafel. Høres så barnslig og søtt ut. Godt er det også. Falafelfalafelfalafel...

Enkle falafler

1 boks forhåndskokte kikerter
1 stort fedd hvitløk (omtrent 1 toppet teskje etter hakking)
1 ss hakket persille
1 ts salt
1 ts bakepulver

Kjør alt i en kjøkkenmaskin til det får konsistens som en kronete deig, men ikke så lenge at det er en pasta. Bruk spisekjeer til å måle størrelsen på falaflene. Omtrent en toppet spiseskje er passelig mengde. Form dem til "kaker" mer enn boller, men formen er ikke så altfor nøye. De skal være ca. 1 cm tykke. For tykker falafler betyr at de ikke blir ferdigstekt i midten før de er svidde på utsiden og er de for tynne blir de tørre.

Fritér dem i omtrent 2 cm olje, men vær nøye med å vente til oljen er tilstrekkelig varm. For lav temperatur gjør at falaflene ikke blir stekt fort nok utenpå og de går i oppløsning. Dette skjer også om du ikke presser falalflene litt sammen mens du former dem.

Utover det er dette utrolig enkel mat å lage. Strålende kosemat en fredagskveld foran Nytt på Nytt. Server gjerne i pitabrød med litt salat, tomat, tzatziki, sylteagurk og oliven (gjerne ved siden av). Dette er mine favorittmedsammensvorne i pitabrødet, men her er vi inne i smakssonen. Putt i det du liker best.

Tzatziki

1 bøtte gresk/tyrkisk yoghurt (lurer på om dette er 2 liter)
2 agurker
10 store fedd hvitløk (ikke vær gnukk med hvitløken)
saft fra 1-2 lime
1 dl olivenolje
1 ts salt
pepper etter smak

Denne oppskriften er eksepsjonelt omtrentlig. Det handler mest om noen fornuftige råd her. Rasp agurkene og press ut så mye vann du klarer ved å putte massen i et rent kjøkkenhåndle og vri det. Bland dette med resten. Så enkelt er det. De fleste ingrediensene kan smakes til, og i noen sammenhenger putter man mynte i tzatzikien. Dette er en dressing jeg bruker til utrolig mye. Akkurat nå skal jeg f.eks til å ha den til potetene jeg har i ovnen. Mmmm, dagenderpåmat.