Det er snart Oscarutdeling igjen. Det betyr blant annet at det blir tilgjengelig massevis av filmer på nett. Alle de store filmene gis ut på egne DVDversjoner myntet på Oscarkomiteen. Merkelig nok lekker Oscarkomiteen, eller noen i filmselskapenes rekker ut DVDen og før du vet ordet av det er filmene tilgjengelig på nett. Filmer jeg har sett i det siste involverer Underworld, Lost in Translation, S.W.A.T. og Runaway Jury.

Underworld er en stilfull film med mye action og spenning. Det handler om Selene, en vampyr, som kommer over et menneske varulvene utviser merkelig mye interesse for. Varulvene og vampyrene har vært i krig i 600 år og alt varulvene er interessert i interesserer derfor vampyrsoldaten Selene. Utover det faktum at hun tar seg bra ut i latex spiller Kate Beckinsale forholdsvis bra i rollen som elitesoldat for vampyrene. Kan tenke meg at soldater som har slost i 600 år er ganske gode. Filmen ruller opp historien rundt dette mennesket, Michael Corvin, kampen mellom varulvene og vampyrene og sammenhengen mellom dem. Historien er ikke en rett linje av klisjeer og action som jeg kanskje ville forventet av en film om krig mellom varulver og vampyrer, men mer en ganske bra thrillerhistorie som inkludere bra mye stilfull action. Det er lite nytt og grensesprengende her, om noe, men filmen er mer enn bra nok til å underholde meg i 121 minutter. Faktisk syntes jeg den var ganske kul.

S.W.A.T er også en actionthriller. Mer thriller enn action. Den handler om en gammel S.W.A.T. helt som får komme til S.W.A.T.-avdelingen for å lage seg et nytt lag. Vi følger treningen deres og den sedvanlige ferden mot klimakset i filmen. Filmen er forsåvidt grei nok, men det finnes for mange andre bedre filmer der ute i både denne og andre genre til at det er verdt å se den. Karakterene er presentert i hovedsaklig svart/hvitt i så måte at de er enten snille eller onde. Det er noen små forsøk på å vise at noen av karakterene kanskje beveger seg litt i gråsonen, men det lykkes ikke noe særlig. Filmen var ikke spesielt spennende, actionsekvensene var veldig middelmådige og rollene også middelmådige. Med en middelmådig, og litt lite troverdig, historie blir dette overraskende nok en middelmådig film. Middelmådig i så måte at det ikke er verdt å se den. Se heller Underworld eller Runaway Jury.

Runaway Jury er en rettssaksthriller basert på en bok av John Grisham. Jeg har ikke lest boken, men har hørt at den også er spennende. Det er i hvertfall filmen. Det er ikke så lett å si noe om hva filmen handler om uten å avsløre mer enn jeg ønsker, men hovedtrekkene går ut på at noen etterlatte etter at en fyr gikk postal med automatvåken på arbeidsplassen sin saksøker våpenprodusenten. Vi følger juryen, saksøkersiden og forsvarersiden i en thriller som handler om veldig mye mer enn bare hvem som skal vinne rettssaken. Jeg lover. Filmen er faktisk veldig bra, og vi har etter en lengre diskusjon her i huset oppdaget at filmen kan forstås på flere måter. Den er uforutsigbar i sine mange vendinger underveis og har veldig gode roller i John Cusack, Gene Hackman og Dustin Hoffman. Ingen av dem blir nok nominert til Oscar, men det er mest fordi slike filmer ikke havner i den kategorien. Både Hackman og Hoffman har forøvrig vunnet to Oscar tidligere, så de trenger vel ikke flere. Jeg må si at da jeg hørte at det var en rettssaksthriller hadde jeg ikke så store forhåpninger, men Kim og Kåre anbefalte den sterkt nok til at jeg ville se den så jeg valgte likevel å se den. En rettssaksthriller som varer i 127 minutter lover ikke bra, men man forstår helt fra introduksjonen av hovedpersonene at dette kommer til å være en film som handler om mer enn bare rettssaken i seg selv. Vel verdt å se.

Lost in Translation vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Jeg liker den, men vet ikke hvor godt. Det er en noe utradisjonell og litt rar dramafilm om en avdanket skuespiller som drar til Tokyo for å spille inn Whiskeyreklame. Han sliter med søvnproblemer, ensomhet og kjedsomhet mens han er der. Han møter en jente som er der med sin ektemann som er der for å ta bilder. Hun sliter med det samme. Filmen er ikke forutsigbar, slik amerikanske drama ofte er, og inneholder masse fine scener av merkelige japanere og deres, for meg, veldig annerledes kultur. Begge hovedrollene spilles strålende, og Bill Murray overrasker meg ved å vise at han kan spille noe annet enn tidvis morsomme komikerroller. Jeg trodde dette skulle være en komedie da jeg hørte at han spilte, og tittelen kunne vel tolkes dithen, men det er det altså ikke. Det finnes dog nokså mange finurlige og morsomme scener og karakterer, men i bunn er dette et menneskelig drama. Filmens uforutsigbarhet, små merkelige og morsomme scener og de sterke rolleprestasjonene gjør dette til en favoritt foran oscarutdelingen. For meg er det også en veldig god film, om kanskje enn ikke den beste jeg så i fjor. Skuespillerprestasjonene er blant de alle beste, dog.