Jeg liker ikke den amerikanske læreboktradisjonen. Den har sikkert mye for seg, og de har sikkert gjort forskning som viser at studentene lærer mer og husker bedre ved å gjøre det på denne måten men jeg synes det er slitsomt. Det jeg ikke liker er deres tendens til å starte en bok med å si hva boken skal handle om. Så starter de hvert kapittel med å si hva kapittelet handler om, hva en tar for seg når og hvorfor. Så innleder en hvert avsnitt med å si hva avsnittet skal ta for seg, for så å avslutte hvert kapittel med en oppsummering av hva kapittelet handlet om og hva som var sentralt.

Herregud. Denne formen for teskjemating (spoon feeding, for å bruke et amerikansk uttrykk) gjør meg frustrert. Kan de ikke bare si det de vil si uten først å si at de kommer til å si noe om det?

Det er enkelte slitsomme mennesker som fungerer slik i sosiale sammenhenger også. Jeg kjenner ingen som er 100% slik, men jeg har vært borti mennesker som er så bekymret for at det de sier og gjør skal støte noen at de bare må forklare på forhånd hva de skal gjøre, og hvorfor de gjør det. "Um, nå kommer jeg til å kysse deg på kinnet. Du må ikke ta dette opp i feil mening, det er bare ment som en affeksjonshandling mellom venner." "Altså, jeg mener ikke det jeg sier, det er bare ironi og utsagn satt på på spissen for å provosere til diskusjon, men jeg mener buekorpsene er moderne versjoner av Hitler Jugend."

Denne typen mennesker, som heldigvis ikke er like vanlig som samme typen lærebøker, er i tillegg til å være slitsomme også særs kjedelige. Jeg liker mennesker som sier det de mener, med eller uten sarkasme og ironi, og så får de heller plastre såret hvis det viser seg at jeg ikke tåler det. Eventuelt de kan drite i det om de ikke tar min reaksjon så veldig nøye. Jeg liker bøker og mennesker som tør å utfordre meg. I læresammenheng har vi kollokvieveiledere (hun jeg har på organisasjonsteori var sjarmerende) og forelesere som i det store og det hele er flinke til å forklare det som måtte trenges forklaring. De er også tilgjengelig storparten av dagen til spørsmål og problemer vi måtte komme opp i. Ved å heller satse på at vi gjør bruk av dem når bøkene blir for vanskelige så kunne de til gjengjeld kuttet ned minst 20% på typiske amerikanskorienterte lærebøker.

Kanskje er jeg rar som liker utfordringer, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg har lagt merke til at noen lett blir provosert, andre misliker utfordringer (frykt for å feile? Dårlig mestringsselvtillig?) mens andre igjen ser på deg med granskende øyne når du sier noe potensielt provoserende, og mange elsker utfordringer både mentalt og fysisk. Jeg virkelig trives med mennesker som prøver å analysere og tolke det jeg sier, og som selv sier ting som kan tolkes og analyseres. Da mener jeg ikke at vi skal snakke i metaforer og similier hele dagen lang. Tvert i mot. Vi skal si det vi mener, men det er likevel alltid rom for fortolkning, og det er i praksis bortimot umulig å fortolke noens utsagn helt i tråd med deres mening. Det er jo slike perspektiver som gjør diskusjoner interessante.

Nok om det. Nå er det tilbake til min overpedagogiske bok om organisasjonsteori.