I det siste har mye av min hjernekapasitet vært fyllt opp med tanker rundt den nye røykeloven. En ting er at den fremstår som urettferdig og paternalistisk og derfor virkelig plager meg, noe helt annet er det at mennesker jeg respekterer blant annet for deres meninger faktisk er for loven. Det plager meg betydelig mer enn selve loven. Nå hadde jeg tenkt å skrive en lang avhandling om hva som er galt med loven, men det velger jeg å la være for ikke å frem stå som en sur grinebiter lenge før det er sosialt akseptabelt. Grinebiter skal jeg bli når jeg blir gammel.

Jeg leste en undersøkelse i fredagsbilaget til aftenposten der det stod at barn av uføretrygdede foreldre hadde over dobbelt så stor sjanse for selv å bli uføretrygdet i ung alder (i løpet av tyveårene) enn barn av foreldre som ikke er uføretrygdede. Det å være uføretrygdet fører med seg en del sosiale problemer såvel som økonomiske problemer, samt at årsaken til uføretrygdingen kan være en arvelig sykdom, og alle disse tingene påvirker barnas muligheter til å lykkes i arbeidslivet senere. Selv om man justerer for alle disse problemene, har disse barna over dobbelt så stor sjanse for selv å bli uføretrygdet og man vet ikke hvorfor. I tillegg vet jeg fra før at familiens utdannelsesnivå har mye å si for hvilket utdannelsesnivå en selv havner på.

Nå skal jeg i lys av den informasjonen presentere noe om meg selv.

Jeg har ikke sett min biologiske far siden jeg var 1.5 år gammel. Han har aldri forsøkt å ta kontakt siden den gang. Min mors side er den eneste biologiske siden av familien jeg har hatt kontakt med. På denne siden er og har vært alkoholisme et stort problem. Ingen på den siden av familien, i rett linje over meg på slektstreet, har tatt høyere utdanning så vidt jeg vet. Så vidt jeg vet har ingen i hele familien på noen som helst side noensinne tatt utdanning på universitet.

Sett i lys av dette er min sjanse for å bli uføretrygdet nokså stor, og min sjanse for å få høyere utdanning nokså liten.

Så kan man se på det at sjanse for uføretrygding følger kjønn fra foreldrene. Hvis mor er uføretrygdet har en datter større sjanse for å bli det enn en sønn. I tillegg vokste jeg opp med to foreldre som gjorde en, ihvertfall godkjent, jobb med å oppdra meg. Riktignok var en av mine foreldren en stefar, men han og hans familie er min familie for meg, og jeg bruker bare begrepet stefar/stefamilie når jeg skal poengetere at jeg har en annen biologisk far (slik som nå). I tillegg har han høyere utdanning (Maritim Høgskole) og familien på hans side har hele tiden poengtert hvor viktig det er med høyere utdanning. Samtidig har de bygget opp min tro på egne evner og har forsøkt, om enn forjeves store deler av tiden, å bygge opp min vilje til å jobbe for resultater og ønsket om ikke å være fornøyd med halvgjort arbeid.

Dette er ikke et forsøk på å være personlig på denne siden, men å gjøre et poeng av hvor viktig vinkling er når man skal presentere noe. Dette kan det være greit å ha i bakhodet neste gang du leser en avis eller ser nyhetene på tv.

Noen seiglivede og moderne myter som media har hatt stort ansvar for:

Tilfeldig vold: ikke tilfeldig i det hele tatt. Et bedre navn er kreativ vold.

Innvandrere står for flere grove forbrytelser enn andre nordmenn: Ikke sant. Forholdstallene viser at innvandrere er overrepresentert, men de står likevel bare for 10% av alle voldshandlinger i Norge (og lavere tall i annen kriminalitet). Forøvrig viser undersøkelser fra EU at det er liten, eller ingen sammenheng mellom kriminalitet og innvandring i et land.

Spiseforstyrrelser er noe som i overveiende grad rammer jenter, og hovedsaklig jenter i alderen 14 til 18: I den alderen har litt under 10% av alle jenter spiseforstyrrelser en eller annen grad(omtrent 1% for gutter). I alderen 18 til 24 har litt under 10% av alle gutter spiseforstyrrelser(omtrent 8% for jenter). Disse tallene inkluderer ikke gutter som bruker trening(hovedsaklig vekter og annen form for kroppsbygging) i stedet for f.eks å kaste opp mat. Mange psykologer klassifiserer disse under samme kategori vrangforestillinger som de med spiseforstyrrelser.

Når dette er sagt så er jeg ikke skeptisk til media som fenomen, men mener tvert imot at medias rolle er viktig og at det er viktig at folk leser aviser, ser på nyheter osv. men at folk må være mer kritisk til det bildet media skaper av verden. Når man f.eks stusser over noe, eller blir litt skeptisk til noe skal man selv undersøke hva som ligger bak, og husk: stol aldri på TV2s presentasjoner av undersøkelser.