I dag er jeg i et besynderlig humør. Inn i hodet mitt faller det de merkeligste historier. Her er historien om kanarifuglkongen Kong Ratulerer av Kanaristan og årsaken til at kanarifugler er gule.

Det har seg nemlig slik at kanarifugler er svært motebevisste (de har en uvanlig stor andel homofile i sine rekker) og i gamle dager var fargevariasjonene svært små blant kanarifugler. De kledde seg i stilfulle, minimalistiske dresser og med jakker i tweed.

En dag gjespet Kong Ratulerer med feil nebbdel. Resultatet ble en forstrukket tungemuskel. For at ikke han skulle være den eneste gretne i Kanaristan påbød han alle kanarifugler å gå i stramme, gule dresser. Dette er en lov som aldri har blitt forandret, og Kong Ratulerer er fortsatt like gretten.

Skjønner dere hva jeg mener med et besynderlig humør? Det har kanskje med filmen Elf å gjøre. En svært morsom film om en menneskegutt som blir oppdratt blant alver, men som etter å ha fyllt tredve oppdager at han ikke er en alv. Han drar så til New York for å finne sin biologiske far. New York er et problematisk sted for en som aldri har vært noe anne sted enn på Nordpolen (det er i utgangspunktet en julefilm). Filmen er ikke fullt så slitsom som den kan høres ut og fikk meg i julehumør trass i at det er juli nå. Moro, moro, moro.