Jeg vet dere alle ser på meg som en raring. Jeg gjør lite for å bote på bildet. Jeg prøver tidvis å holde for meg selv hva jeg tenker, men klarer det sjeldent. Jeg er lett gjennomskuelig i mine fåfengte forsøk på å skjule min misnøye med noen personer og lette grad av betatthet overfor andre.

Jeg har i en periode nå sett på en venn av meg som et barn. Han er bortimot like gammel som meg, men en del trekk i hans personlighet gir meg følelse av å ha med en snill, men engstelig lillebror å gjøre. En åtteåring som bruker mesteparten av sin tid på å forsøke å gjøre gode ting, å leve opp til omverdenens forventninger, til å gjøre det rette, og som i sin uskyldige naivitet ikke forstår at andre tidvis føler for å gjøre det motsatte. Han ser ut til å leve i en evig tilværesle av engstelse og uskyldig spenning. Han har et barns tålmodighet og entusiasme i påvente av positive opplevelser, og tilsvarende høye stressnivå når ting går galt og han ser sine forsøk på å leve opp til oppgaver og selvsatte prestasjonsnivå forsvinne som sand mellom fingrene. Han er titt og ofte irriterende på en uskyldig måte som bare barn kan være. Jeg er overbevist om at han kommer til å dø av høyt blodtrykk, men han kommer til å ha vært her. I sin entusiasme og tro på det gode i mennesket er han alltid tilstede. Hva han ellers har blitt og gjort når han en dag kaster inn håndkledet håper jeg han aldri gir slipp på den delen av seg.

Jeg gav uttrykk for dette synet på ham, som barn, for en felles venn, og fikk litt indignert til svar: "det er vi alle." Personen hadde selvsagt rett. På stedet gjorde jeg som jeg alltid gjør når jeg tror jeg har sagt noe lurt, men lytteren poengterer at jeg bare har sagt noe selvfølgelig som har vært innlysende for alle andre lenge; jeg sa "jammen..." Med andre ord oppførte jeg meg som et barn.