Jeg har vært beskjeden her, i det siste. Jeg har ikke latt meg høre så klart og tydelig som planen har vært. De som eventuelt har ofret det en tanke har vel tenkt:"jaja, han er vel opptatt," og helt usannt er det jo ikke.

Ute er det 23 grader, og høsten har begynt å sette sitt preg på Bologna. I parken i går, etter en gitarkonsert i en kirke i nærheten, oppdaget jeg løv på bakken, og det har regnet i tre dager før denne dagens skyfrie himmel fikk sette sitt preg på klimaet. I kjøleskapet er det en stor boks med pomodorini, cherrytomater, som kommer fra Davides foreldres orto, grønnsakshage. Noen melanzana, aubergine, har også funnet veien fra selsamme orto til vårt kjøleskap. Høstens preg på hverdagen merkes altså.

Det er ikke bare fryd og gammen her nede. Mitt sosiale liv er preget av variasjon, fra en dag på byen med tre irske piker, til en annen med tre smågale franskfødte og syngende mennesker jeg deler språkkursgruppe med. De jeg bor med er Davide og hans søster Valentina, begge italienere fra fjellene like utenfor Bologna. Så langt har jeg bare møtt hyggelige mennesker, og noen venner ser det ut til å bli. Det tar dog lang tid å bygge opp den typen vennskap jeg har satt fra meg hjemme, og det innebærer gode kommunikasjonsmuligheter. Det er nok mye derfor jeg så langt har pratet mye med amerikanere og irer.

Engelsken min er betydelig bedre enn italiensken, som rett og slett er elendig. 90% av det jeg hører, og rundt 80% av det jeg leser, forstår jeg fortsatt ikke. Jeg er i stand til å kjøpe ting på butikken, uttrykke hvilke som helst tall, spørre hva klokken er, om navn, hvor folk kommer fra og en god del andre standardfraser, men utover det står det dårlig til. Jeg har vært syv ganger på språkkurs, men det er først de to siste som ikke har fått meg til å trave hjem proppfull av frustrasjon, og heller dårlig humør. Hele kurset foregår på italiensk, og i begynnelsen skjønte jeg ikke en gang hva læreren ville jeg skulle gjøre.

Hvilke oppgaver? Hva skal jeg gjøre med dem? Aaaa, lytte...ikke? Om jeg savner jenten? Hvilken jente? Ah, ragazza betyr også kjæreste... men jeg er ...um...come si dice "single" in Italiano? Samme ja. Single, jeg sa "gatta" ikke ragazza, altså katten min. Pus. Sosial status er litt mer komplisert enn bare å si "single" eller "opptatt", men det er det dødfødt å forsøke å kommunisere, så da blir det "single", med mindre noen insisterer på nærmere forklaring etter at de ser min nøling.

Det er altså tidvis en frustrerende, og kanskje til og med litt ensom, men ikke egentlig, affære, dette her. Med sine helt klare høydepunkter, som byturen der jeg etterhvert endte med tre irske jenter og en italiensk, og en av irene ba, overraskende nok, om telefonnummeret mitt ("Qual è il tuo numero di telefono?"), og ikke minst maten selvsagt. Davide er nesten like glad i mat som meg, men med et mer begrenset repertoar av oppskrifter, mye fordi han deler matkonservatismen som hersker her med resten av landet. Italiensk mat er best, den er best slik den er (så vi må for all del ikke eksperimentere), og det er dermed lite poeng i å spise noe annet. Jeg har talt tre asiatiske restauranter, en fransk kafé og tre irske barer i en by med et sentrum som er minst ti ganger Bergen sentrum, og med stort sett to-tre kaféer på hver side av enhver gate. Italienerne går mye på bar og kafé. Her serverer forresten barene alltid mat, og selv McDonald's serverer øl og vin. McDonald's har forresten også en stor salatbar med borlottibønner, diverse oliven, risotto etc.

Selv om frustrasjonen ved ikke å snakke språket av og til når uante høyder må jeg si at jeg ikke savner Norge. Dog savner jeg vennene mine, pusen min, søskenene mine, datamaskinen min og norsk kaffé. Jeg liker italiensk kaffé, men den har en helt annen funksjon og bruk, enn norsk kaffé. Jeg skal forklare en annen gang.