Jeg vet dere alle ser på meg som en raring. Jeg gjør lite for å bote på bildet. Jeg prøver tidvis å holde for meg selv hva jeg tenker, men klarer det sjeldent. Jeg er lett gjennomskuelig i mine fåfengte forsøk på å skjule min misnøye med noen personer og lette grad av betatthet overfor andre.

Jeg har i en periode nå sett på en venn av meg som et barn. Han er bortimot like gammel som meg, men en del trekk i hans personlighet gir meg følelse av å ha med en snill, men engstelig lillebror å gjøre. En åtteåring som bruker mesteparten av sin tid på å forsøke å gjøre gode ting, å leve opp til omverdenens forventninger, til å gjøre det rette, og som i sin uskyldige naivitet ikke forstår at andre tidvis føler for å gjøre det motsatte. Han ser ut til å leve i en evig tilværesle av engstelse og uskyldig spenning. Han har et barns tålmodighet og entusiasme i påvente av positive opplevelser, og tilsvarende høye stressnivå når ting går galt og han ser sine forsøk på å leve opp til oppgaver og selvsatte prestasjonsnivå forsvinne som sand mellom fingrene. Han er titt og ofte irriterende på en uskyldig måte som bare barn kan være. Jeg er overbevist om at han kommer til å dø av høyt blodtrykk, men han kommer til å ha vært her. I sin entusiasme og tro på det gode i mennesket er han alltid tilstede. Hva han ellers har blitt og gjort når han en dag kaster inn håndkledet håper jeg han aldri gir slipp på den delen av seg.

Jeg gav uttrykk for dette synet på ham, som barn, for en felles venn, og fikk litt indignert til svar: "det er vi alle." Personen hadde selvsagt rett. På stedet gjorde jeg som jeg alltid gjør når jeg tror jeg har sagt noe lurt, men lytteren poengterer at jeg bare har sagt noe selvfølgelig som har vært innlysende for alle andre lenge; jeg sa "jammen..." Med andre ord oppførte jeg meg som et barn.

I dag er jeg i et besynderlig humør. Inn i hodet mitt faller det de merkeligste historier. Her er historien om kanarifuglkongen Kong Ratulerer av Kanaristan og årsaken til at kanarifugler er gule.

Det har seg nemlig slik at kanarifugler er svært motebevisste (de har en uvanlig stor andel homofile i sine rekker) og i gamle dager var fargevariasjonene svært små blant kanarifugler. De kledde seg i stilfulle, minimalistiske dresser og med jakker i tweed.

En dag gjespet Kong Ratulerer med feil nebbdel. Resultatet ble en forstrukket tungemuskel. For at ikke han skulle være den eneste gretne i Kanaristan påbød han alle kanarifugler å gå i stramme, gule dresser. Dette er en lov som aldri har blitt forandret, og Kong Ratulerer er fortsatt like gretten.

Skjønner dere hva jeg mener med et besynderlig humør? Det har kanskje med filmen Elf å gjøre. En svært morsom film om en menneskegutt som blir oppdratt blant alver, men som etter å ha fyllt tredve oppdager at han ikke er en alv. Han drar så til New York for å finne sin biologiske far. New York er et problematisk sted for en som aldri har vært noe anne sted enn på Nordpolen (det er i utgangspunktet en julefilm). Filmen er ikke fullt så slitsom som den kan høres ut og fikk meg i julehumør trass i at det er juli nå. Moro, moro, moro.