Hm, jeg har mistet grepet på jobb. Jeg gjør elendige tabber med jevne mellomrom. Dvs. ikke på Torgalmenningen gjerne, men på Minde. Hvorfor skal det være så mye vanskeligere der? Jaja, i morgen har jeg siste vakt der så da blir de kvitt meg. Tror skiftlederne der oppe tror jeg er en kombinasjon av klums, lat, svimete og direkte dum. Vel, om ikke annet så er det strengt tatt ikke så nøye. Leit at jeg gjør tabber, men hva de mener tar jeg ikke så tungt.

Etter en dag på Dolly Minde med flere tabber enn på et halvt år på Dolly Torgalmenningen dro jeg nedover til sentrum og så landskampen i håndball med Kåre. Kan ikke annet enn å si at håndball har blitt betydelig mer interessant etter at herrelaget begynte å gjøre det bra. Damehåndball kan være like spennende, men langt fra så spektakulært. Vel, nok om det. Med seier mot Sverige var jeg i godt humør da jeg satte meg på bussen hjem. Trøtt og sliten satte jeg på første episode av hørespillet "Dickie Dick Dickens, Underverdenens Overmann." Med noen små dupp og her der fikk jeg hørt og kost meg gjennom episoden som tok 25 minutter. Det ga meg de siste fem minuttene av bussturen til å kvikne litt og se meg omkring. Det jeg så satte meg i veldig godt humør.

Ovenfor meg på andre siden av midtgangen satt en kar og leste i en bok, og to seter foran meg satt en annen kar og leste i en bok. Folk som leser gjør meg glad. Det gjør meg ekstra glad når det viste seg at den ene satt og leste opprkifter på croissantbaking i "Den Blå Kokeboken." Jeg ble så glad at jeg fikk lyst til å gi begge leserne en god klem. Ah, bøker.