Jeg er for øyeblikket i Oslo for å møte andre nerder, og på vei til Oslo paserte jeg deler av Asker, Sandvika, inkludert deres i overkant moderne Sandvika Storsenter, og en del forsteder til den såkalt hovedstaden. Disse forstedene er virkelig fascinerende. Hvert hus er relativt stort, antageligvis dyrt, alle har en liten hageflekk inkludert en plen som er for liten til å kunne brukes som fotballbane og dermed er to av tre dekket av en svært trampoline. Alle har to-tre trær, litt hekk og to bilder, en liten og en større. Mor og fars. Denne typen steder gir meg frysninger, og jeg kommer på hvorfor jeg liker å bo en sentrum av en by, eller tettsted som alle andre enn nordmenn vil kalle Bergen, i en leilighet, i et langt fra ensidig nabolag.

Men en dag kommer sikkert min kjære og våre 2,1 barn å overtale meg til å kjøpe et stort hus ved siden av et annet nesten kliss likt hus i en eller annen forstad et eller annet sted. Er jeg heldig skjer det i utlandet, og med på kjøpet følger en stasjonsvogn. Jeg kommer til å tilbringe resten av mitt liv med å jobb 12 timer dagen for å slippe å se det nitriste nabolaget der den eneste moroen jeg får bedrevet er ukentlige møter med et par andre like deprimerte menn foran den største tven i mils omkrets. Der spiser vi pizza og drikker øl mens vi ser på overbetalte menn som bedriver fotball eller en annen meningsløs sport som virker som verdens viktigste hendelse mens det pågår. Hver natt kommer jeg til å ha lykkelige drømmer om det året jeg tilbragte i Italia og hvordan jeg der drømte om å slå meg til ro på en bitteliten klippehylle på Sicilia, der jeg dyrker et par sorter grønnsaker og nok vin til meg og mine nærmeste. Hver gang jeg våkner kommer jeg til å gå i en tung depresjon når jeg oppdager hvor jeg egentlig bor.