Jeg er for tiden uten fast følge og møter mennesker jevnt og trutt. Jeg er på ingen måte interessert i noe nytt forhold med det første, men man møter jo folk likevel. Man vet aldri. Av og til kan noen bli interessert i deg uten at du er interessert i dem, og likeledes motsatt. I grunn er det oftere slik enn ikke. Dette er tidvis et mysterium.
Hvorfor faller noen for deg på tross av at det ikke er noen kjemi der? Dere har aldri noe å snakke om. Den ene parten føler aldri for å delta i samtalen. Så sier den ene parten at han eller hun ikke er interessert i noe, så blir den andre litt sur og begynner å diskutere.
Hvorfor? Tror du hun tar feil? Jo, det er kjemi der! Du bare merker det ikke!
Vil man i det hele tatt være sammen med noen som ikke vil være sammen med en? Hvorfor sloss for å tilbringe tid med noen som ikke vil tilbringe tid med en? Du sitter der og stirrer inn i øynene hennes mens hun bare lurer på når du kommer til å gå, og hva hun skal spise til middag i morgen. Og hvorvidt hun slipper å spise den med deg eller ikke.
Jeg overbeviste henne; hun sa ja likevel!
Personlig har jeg en del rare meninger. Av og til blir folk provosert. Dette er også litt overraskende og uforståelig for meg. Jeg har f.eks diskutert med jenter hvilke krav man eventuelt har til en partner. Jeg har ikke så mange, men jeg har ett som er bortimot ufravikelig. Hun må ikke være vegetarianer.
Dette provoserer noen. Hvordan kan du velge bort noen bare fordi de ikke spiser kjøtt? Det er jo helt idiotisk!
Hva er så galt, lurer jeg på? For det første: Hvorfor diskutere dette? Hvis du er vegetarianer og synes folk som ikke vil være sammen med deg på det grunnlaget er idioter, hvorfor diskuterer du? Du synes han er en idiot, han vil ikke være med deg fordi du er vegetarianer. Begge burde være strålende fornøyd.
Dessuten, at noen velger bort noen på bakgrunn av spisevaner er vel ikke noe mer søkt eller irrelevant som de kriteriene vi alle i større eller mindre grad bruker.
Har han penger? Har han utdannelse? Har han ambisjoner med livet sitt?
Er hun pen? Har hun store pupper? Har hun en fin rumpe?
Hvorfor er noen av disse "bedre" kriterier enn andre? En av de tingene jenter ofte nevner er ambisjoner. Han må ville noe. Så finner de mannen. Ambisjonene er skyhøye, og du har truffet innertieren. Han har nemlig evnene til å realisere drømmene sine også. Så jobber han 70-timers uker i årevis, reiser og pendler. Så klager du resten av året på at du nesten aldri ser ham? Er det din egen feil? Kanskje?
Hva vil man ha av et forhold? Det er vel det man burde tenke over? Jeg vil ha en jente som jeg kan lage mat til, den maten jeg har lyst til å lage til enhver tid. Alt fra bakevarer til helgrillet pattegris. Så da har jeg et kriterium som gjør dette til en mulighet.
Vil du har familie? Vil du at han skal tilbringe lange ferier med deg, gjerne se ham et par timer hver dag, minst, han skal ha tid til å gjøre sin del i hjemme, være med å oppdra barna? Hvorfor i alle dager velger du da den mest ambisiøse mannen du finner? Spør du meg er det mange damer og menn som ønsker seg et nokså klassisk familieliv, og de plasserer dette høyt på ønskelisten. Da burde man velge noen som har en stabil og forutsigbar arbeidsdag. Helst med mest mulig ferie. Noen klarer dette gjennom egne bedrifter, være konsulent og leie seg ut, eller drive en liten nisjebedrift f.eks. Andre blir lærere eller postmenn. Postmenn jobber typisk 07:00 til 15:00. Bortimot perfekt for et familieliv. Han kommer hjem før deg, lager middag til deg og barna, dere har hele dagen sammen. Han har ferier, en trygg arbeidsplass og en inntekt som sammen med din er nok til et vanlig liv.
"Men det er ikke noe tak i ham! Han har ingen ambisjoner med livet sitt!" Tenk over konsekvensene av å gjøre det valget neste gang. På samme måte som menn bør tenke over konsekvensen av å velge den peneste damen med de største puppene. Er det dette som er det viktigste kriteriet for å ha det bra i fremtiden? Kanskje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar