Italia, igjen.

Det blir mer og mer tydelig at Italia satte sine permanente spor i meg. Alt som minner om Italia, og alt som får meg til å tenke tilbake på turene rundt i butikkene mens jeg sniffer og snuser på alt ukjent og spennende, eller rolige timer på kaféer mens jeg skriver i min lille notatblokk i varme omgivelser og med det nydeligste språket i Europa rundt meg gjør meg sentimental til sinns. Jeg må tilbake.

Det er ikke umulig at jeg husker noen ting i et i overkant glorifisert lys, men det er kun ved å dra tilbake jeg finner ut om det er tilfelle.

Problemet er nå hvor lenge og hvordan jeg skal gjøre det når jeg drar tilbake. En ting jeg vurderer nå er å dra dit i tre månedere mens jeg er i startfasen på masteroppgaven og likevel bare skal samle stoff og skissere opp oppgaven. Det som fort kan bli litt kjedelig er manglende sosial kontakt. Uten å være oppmeldt til noen fag der, ha en jobb der eller gjøre andre ting sammen med andre er det vanskelig å bli kjent med folk. Dette kan løses ved et seks måneders opphold. Da kan jeg melde meg på et fag, ta et språkkurs og skrive på masteren samtidig. Så var det denne masteren da. Hvis jeg skal gjøre dette må det gjøres i starten av et semester, og det er for sent å søke utveksling for høsten nå. Januar hadde vært fint, men da får jeg problemer med masteren på slutten. Det litt langt å pendle til Bergen for veiledning.

Hm, jeg tror jeg får bruke litt tid i den kommende uken på å sende eposter og ringe til Italia og høre om det er mulig å melde seg på fag og språkkurs der nede selv uten offisiell utveksling. Ihvertfall språkkurs burde vel være mulig?

I verste fall får jeg bare ta en måneds ferie og sose rundt mens jeg skriver en avisartikkel eller to om italiensk mat og kultur, en artikkel jeg kanskje klarer å selge til en eller annen avis når jeg kommer tilbake. Det er definitivt verdt et forsøk.