Noen inntrykk fra England

Så langt er det meste bra. Jeg er en allround go-to-guy her i England, men det var forventet.

Da jeg jobbet som leder på Dolly Dimple's fikk jeg telefoner hele tiden, og følte deler av arbeidet var som å ta vare på en barnehage. Her i England er det mye det samme, men langt mindre enn forventet.

Studentene er fra 14(1) til 17(3) og de kan bli redde og gjøre uomtenksomme ting, men stort sett er jeg veldig imponert. De er ikke minst veldig tålmodige og har godtatt mengder av venting og problemer med alt fra matkuponger til bestilling av time på Madame Tussauds. Noen varierende problemer har oppstått. En med skadet fot, en fikk matforgiftning (antageligvis), en fikk andre mageproblemer og en annen forsvant på egenhånd uten å si ifra. Etterhvert som jeg blir vant til hvordan de tenker har jeg og Stuart fått kontroll på hvilken sort beskjeder som fungerer best og hva de blir gretne for og hva som går bra. For eksempel blir jenter i den alderen svært sutrete av å være sultne så en plan for måltidene som gjør at man ikke må lete eller vente på noe, er definitivt viktig.

Et par andre interessante ting er hvordan de utvikler seg mens vi er sammen. Noen gutter og jenter er svært åpne fra første stund og spøker og koser seg, mens andre først er stille og så blir mer åpne og trygge etterhvert som de finner sin plass i gruppen. Det er en kjerne av byfolk som er glad i å shoppe og prate om det motsatte kjønn, men etterhvert har også de leseglade og musikkinteresserte funnet hverandre.

Dessuten fremstår de som langt tøffere og selvstendige i utgangspunktet enn de egentlig er. Oppstår problemer de ikke vet hvordan de skal løse, eller ting som gjør at de må snakke på engelsk med fremmede er det plutselig mange som er redde og sjenerte. Dette er nok naturlig, men for en som er vant å tenke at de rundt en klarer seg selv og gir beskjed om det er noe, så er det viktig å huske på å sjekke om ting går bra. Jeg blir en slags storebror som tar vare på dem, og de er i grunn jobben min også. Forøvrig en storebror som må få dem til å følge strengere regler enn det jeg ville gjort med min egen søster, ettersom større grupper må ha mer struktur for å fungere for at ting skal gå greit.

En annen ting jeg har lagt merke til er at guttene oftere virker litt mer overfladiske og barnslige til å begynne med enn de egentlig er. Så snart guttene har funnet frem til å plassen sin i gruppen, som jo vanligvis betyr å forsøke å hevde seg på forskjellig vis blant de andre gruppene, fremstår de som like modne og reflekterte som sine jevnaldrende jenter, og definitivt mer modne enn førsteinntrykket skulle tilsi. Det er mulig gutter, såvels som jenter i grunn, har et litt ufortjent dårlig rykte i den alderen :)