Gjennopprettet tro på hvitvin

I Milano ble vi tatt imot av en koselig utseende dame med lyse trekk som presenterte seg selv som Sara, iført uvanlig god engelsk for en italiener. Jeg ante det ikke på det tidspunktet, men kun kort tid etter kom hun til å bruke sin fulle oppmerksomhet på å sørge for at Robyn, Diana, Kåre og jeg hadde det strålende i motebyen, og da i særdeleshet den delen av oppholdet vårt som bestod av spising. På forhånd hadde Robyn hintet om at Sara pleide å drive et cateringfirma, så jeg hadde på forhånde unormalt høye forhåpninger til helgens bespisning.

Så snart vi kom til leiligheten henns ble vi tatt imot av Patrice, hennes somelier og husbond. Det slår meg som en usedvanlig fornuftig ting å gjøre for en kokk og matelsker, det å gifte seg med en vinkelner. Et strålende eksempel på den tradisjonsrike arbeidsfordelingen som manifesterer seg i forskjellige former i så mange hjem. Hvis vi alle bare hadde fulgt samme tankegang hadde vi hatt utrolig veldrevne hjem alle sammen. Jeg hadde for eksempel funnet meg en dame som liker å jobbe i hagen, siden jeg ikke kan fordra det, og min fremtidige kone kan fint være en matglad frøken som helst ser at hun aldri trenger å lage mat. Det er min jobb.

Det tok ikke lang tid før Patrice og Sara hadde overfyllt spisebordet med grillet squash og aubergine, grillet og marinert paprika, brød, speck, burrata og cantelopemelon, samt øl og vin.

Speck er røkt spekeskinke fra Alto Adige, med mindre noen jukser, og smaker deretter. Altså strålende både som pålegg og stekt som bacon. Burrata på sin side er mozzarella som får tilsatt fløte før mozzarellaen er stivnet. Man lukker osten rundt fløten og resultatet er en fløyelsmyk og smøraktig kjerne i mozzarellaen. Det er ikke mulig å få tak i den i Norge rett og slett fordi den ikke tåler transporten. Selv i Italia kan det være vanskelig å få tak i den utenfor dens hjemsted, Puglia, da den ikke holder seg i varmt vær. Forøvrig takler den maks 48 timer i kjøleskapstemperatur også, så da sier det seg selv at den ikke egner seg til langtransport.

Til å begynne med valgte jeg øl til måltidet siden 2 timer på tog i 25 grader hadde hetet meg opp betraktelig, og 30 grader i Milano hjalp ikke videre heller. Ølet, derimot, hjalp så absolutt. Det jeg dog ikke tok med i beregningen var Patrice' somelierside. I lang tid har jeg næret en liten skepsis til hvitvin ettersom jeg langt sjeldnere snubler over hvitvin av den spektakulære sorten, enn det jeg gjør med rødvin. Patrice serverte oss en godt avkjølt gewurztraminer fra Alsace, en halvsøt vin, noe jeg vanligvis ikke liker, men denne var fantastisk rik og forfriskende. Det er antageligvis den beste hvitvinen jeg noensinne har drukket med unntak av en 1972 Chateau Riussec jeg drakk for noen år tilbake. Patrice grep like gjerne sjansen og presenterte meg for tre andre strålende hvitviner i løpet av de to neste dagene.

Vinen vi drakk første lunsjen i Milano var produsert av Stirn, så kjøp den om du finner den, og en annen produsent i Alsace Patrice anbefalte er Meyer-Fonné, som visstnok lager gode rieslinger såvel som gewurztraminer.

Et portrett av Sara og Patrice kan ses blant Dianas mange fantastiske bilder fra turen.