Lars og jeg bygget en beskjeden grill i peisen vår av noen riller og et par brostein. Resultatet var overraskende bra.
Et annet prosjekt jeg har begynt på er surdeig. Etter snart en uke med daglig mating av min lille mel-og-vann-blanding har det begynt å komme en syrlig lukt fra boksen min, og bobler formerer seg i skorpen. Det er liv der nede, men det er, i likhet med grillen, beskjedent foreløpig. Det endrer seg snart.
Når det er sagt så er det noe annet som opptar meg like mye som mat om dagen, og det er den pågående kjønnsdebatten.
Den er plagsomt unyansert og polarisert. Det er ting som irriterer meg ved begge sider i debatten.
1
Hvorfor ser ikke gutter sitt eget beste? Gutter gjør det stadig dårligere enn jenter på skolen og vi har nå nådd et nivå der gutter ligger over en halv karakter under jenter i norsk, faget der forskjellen er størst, og nesten like mye i Engelsk ( Oversikt i Aftenposten 16.10). Vi er også det eneste landet i OECDs forrige undersøkelse om utdanning der gutter gjør det dårligere enn jenter i alle fag utenom gymnastikk. Inkludert matematikk, et fag der gutter gjør det bedre enn jenter i de aller fleste land. Unntaket er Finland, som kom best ut av undersøkelsen, der forskjellen mellom gutter og jenter er minimal.
Jeg har tidligere nevnt de triste tall som viser at menn med lav utdanning og lav inntekt, altså med lav sosial status, har mer enn dobbelt så stor sjanse for å bli ufrivillig barnløse, uten langvarige forhold og har langt høyere forekomst av kroniske sykdommer. I tillegg har enslige menn langt flere helseplager enn menn i forhold.
Hvorfor ser ikke gutter at det å ta utdanning, eller å få seg en karriere på annet vis, er nøkkelen til en langt og godt liv? Er det ingen som forteller dem dette? Hvor er lærerne, rekrutteringsagentene fra høyere utdanning og foreldrene?
2
Som oftest i debatten om hvordan vi skal endre kjønnsproblemene i skolen kommer systemendringer frem. Det er tydelig at skolesystemet favoriserer jenter på en eller annen måte, men ingen vet hvordan. Noen mener det går på framelskingen av feminin skrivemåte og ubevisst belønning av den (Lorentzen v/Forskning.no), andre mener damenes dominans hos lærerstanden har betydning (men jeg har ikke sett noe forkning der de ser om det er forskjeller i resultater hos mannlige lærere kontra kvinnelige). Andre, inkludert meg selv, mener mye av nøkkelen til problemet ligger i kulturforskjeller mellom kjønnene (Aftenposten 16.10).
Det som forsvinner i dette fokuset er løsninger på kort sikt. Amerikanerne har alltid fokusert på individuelle løsninger og individuelle forklaringer, noe som maskerer systemskjevheter og fjerner fokus fra systematiske forskjeller i samfunnet, men som har den fordelen at alle kan endre det akkurat nå. Hvis du er en elev på videregående eller ungdomsskolen som ser at du faller lengre og lengre bak i flere og flere fag, da er det bare én person som kan gjøre noe med det akkurat nå, og det er deg. En systemendring er kanskje nødvendig på sikt, men for alle elevene i skolen i dag er det individuell motivasjon som skal til. Der må lærere og foreldre komme inn.
Jo lengre bak man er i et fag, jo tyngre er det å ta det igjen, og jo mindre sannsynlig blir det at man gjør det. En gammel kjenning, den negative spiralen, viser sitt ufine åsyn for oss her. Når man først tar seg sammen og tar de grepene som skal til for å ta igjen det tapte kreves det langt mindre for å opprettholde nivået.
Slik jeg ser det burde det faktum at man blir sykere, fattigere og mindre suksessrik på damefronten være strålende motivasjoner for gutter på ungdomsskolen. Det er jo her vi alle begynner å få de første søte forelskelsene og utforskende fantasiene. Legger man til at man faktisk må jobbe mindre når man først har tatt igjen det tapte kan jeg ikke se at man har noe å tape på å gjøre det. Har man en karismatisk mor eller en overtalende lærer burde dette være poeng som skaper økning i arbeidsmengden hos den jevne ungdomsskolegutt.
Forøvrig har jeg snakket med lærere som sier de har gitt opp å motivere elevene. "De hører ikke på oss, og de vil ikke lære, de vil bare gjøre minst mulig." Seriøst. For hver lærer som gir opp følger mange elever etter. Ingen lærere får lov til noensinne å gi opp. Dette er for viktig.
3
I denne debatten har det dukket opp feminister som marginaliserer problemene gutter har i skolen, og senest i debatten på NRK1 i går ble det uttalt: "Ja, guttene gjør det nå bittelitt dårligere enn jentene på skolen". Seriøst. En halv karakter i snitt er veldig mye. Det er nok til at guttene blir kraftig underrepresentert på høyere utdanning. Noen av feministene frykter at vi nå får et økt fokus på mannens problemer og at dette svekker likestillingsarbeidet. Mannepanelet har fått mye kritikk, både av menn og kvinner, og noen av de som var med ønsket ikke å stå frem i avisene. Hva foregår egentlig? Det burde da helt klart være mulig å både jobbe for større likestilling, noe som det fortsatt er behov for, samtidig som man plukker opp de problemene gutter og menn nå har innen utdanning. Det er ikke noe mer til landets fordel om gutter systematisk havner under kvinner i utdanning og karrieremuligheter enn det er med det motsatte. Vi må kunne tilkjempe tilnærmet like nivå for begge kjønnene samtidig som vi også kontinuerlig forsøker å forbedre oss.
Hvis dette fremsto som surmaget, så må jeg bare beklage. Jeg blir tidvis litt i overkant engasjert av slike tema.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar