Det er slutt på de lyse tidene. Jeg har en konstant følelse av spenning, uvisshet og noe utrygghet i magen. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Ute regner det igjen. Det er kaldt, men ikke kaldt nok til å snø, bare kaldt nok til å gi meg kalde føtter når jeg går rundt i gangene i leiligheten. Hvis jeg lukker øynene kommer det bilde på bilde frem i så stort tempo at jeg bare så vidt forstår hva de viser før de forsvinner igjen. Det er som om noen flipper gjennom et fotoalbum, men ikke alle bildene er virkelige. Noen viser meg foran en pult med en penn i den ene hånden og hodet i den andre. Jeg tenker. Det er ikke godt å si om det går bra eller dårlig, men eksamen er det. Andre igjen viser meg et par lyse, klare blå øyne som ser på meg mens munnen under dem snakker. Hva som blir sagt er uvisst, men jeg ser meg selv i de øynene, og jeg liker det jeg ser. Øynene og munnen blir erstattet av nye bilder. Min mor på psykiatrisk avdeling, eller min mor på avrusning.Etter disse bildene blir det som oftest svart i noen sekunder mens det piper i ørene mine. Så forsvinner tankene videre og jeg ser snø, og jeg vet at det er jul. Mine søsken og jeg i snøen hos våre besteforeldre.

Det er ikke enkelt å konsentrere seg om pensum til eksamen. Konstant er det en følelse av manglende tilstrekkelighet i magen min, samtidig som jeg vet jeg kan bare jeg klarer å sette meg ned og konsentrere meg om det jeg burde gjøre. Lese. Studere. Hvis jeg bare klarte å huske alle definisjonene av makt, og hvem som har kommet med hver av dem. Hvis jeg bare klarte å huske forskjellen på de mange menneskemodellene og hvem som har sagt hva om det. Hva er kritikken? Hvorfor bruke dem? Når er de fruktbare. Hva er representativt byråkrati, og hva er ansvarlig byråkrati? Hva er stillingsbetegnelsen til den administrative lederen i et departement. Hva er forholdet mellom departement og direktorat? Hvilke typer rasjonalitet finnes det?

Når jeg tenker meg om er det mye jeg vet, akkurat som hos alle andre, men jeg vet til og med my om pensum, men om jeg tenker litt til kommer jeg på at det er enda mer jeg ikke vet. Så mange ord jeg ikke kommer på hvordan defineres, det er som oftest mer enn en definisjon, og så mange strukturer jeg ikke husker. Navnene er det største problemet. Hvem sa hva?

Så blandes alle disse tankene igjen med tanker om mennesker som påvirker meg, noen som gir meg varme når de snakker, eller lytter. Mennesker som gir mer sorg enn glede, men som man likevel ikke kan legge til side. Når man har fått tildelt en person kan man ikke velge den bort. Det virker ikke slik. Disse tankene blir igjen avbrutt av tanker om pengemangel, regninger som burde vært betalt. Jeg tenker og regner på hvor mye penger jeg kommer til å få i lønn, og hvor lite som kommer til å være igjen når jeg har betalt det jeg må betale. Så kommer det noen tanker om jobb. Tanker som ikke er mitt ansvar lengre, tanker om andres ansvar, ting som fungerer og ting som ikke fungerer. Ting som burde vært gjort. Alt kommer og går på en gang. Jeg skulle ønske tanker var som klær. Man kunne ta dem av og henge dem på en knagg til man trengte dem for så å ta dem på igjen. Jeg vil ha muligheten til å velge mine tanker. Akkurat nå vil jeg bare tenke på pensum og eksamen i de neste fire ukene så kan jeg alltids tenke på jobb en stund, og så jul, og så omsider kan jeg kanskje tenke litt mer på disse øynene som jeg føler ser rett gjennom meg. Kanskje.