Kristelig Folkeparti har trukket seg fra sitt forslag om å lage et ekteskapsbudsjett. Dvs. å finne ut hvor mye samfunnet tjener eller mister i rene penger på ekteskapsinstitusjonen. Det var aldri noen tvil om at KrF mener at alle burde gifte seg, og at ekteskap er den eneste riktige samlivsformen, bare sjekk programmet deres for familiepolitikk for kommende år, men de hadde nok intensjoner om å finne ut hva ekteskap koster på godt og vondt. En halv utredning om mulighetene for å gjennomføre et slikt regnskap, vi har jo hatt innvandrerregnskap tidligere, gjorde det klart at dette regnskapet ikke var gjennomførbart. Det kunne jeg sagt dem på forhånd. Jeg skal ikke si så mye om hva jeg mener om KrFs politikk, eller hvilken politikk jeg foretrekker, men jeg har lagt merke til en fin synergi mellom KrF og FrP.

Der FrP er rævvadiltere i så måte at de først finner ut hva folk flest vil, så sier de at de vil det samme. Videre går de med hodet først inn i Stortinget og promoterer "folkets" sak. Når andre partier begynner å snakke om samme saken har "FrP snakket om dette i flere Stortingsperioder, men før var det ingen som ville høre".

Den fine synergien med KrF er at de angriper meninger på omvendt måte. KrF finner først ut hva de mener er "den rette lære". I deres program om familie- og samlivspolitikk for 2004 kommer det klart frem at de mener ekteskapet er "den rette lære". Når KrF så har funnet ut hva som er "rett og galt" går de til folket og promoterer dette budskapet. Når folket ikke gjør som KrF sier så finner KrF opp lover og regler som enten fungerer som insentiv til handling (kontantstøtten) eller straff for manglende handling (avgifter på f.eks rusbrus).

Forskjellen på disse to innlysende. Der FrP forsvarer den lille mannen i gaten, forsvarer KrF verdiene og normene som vi alle egentlig sitter inn med, men ikke helt klarer å leve etter. Dette ser jeg på som både problematisk og morsomt.

Man kan si at FrPs handlemåte er veldig demokratisk, og går helt til kjernen av det representative demokratiets verdier. De tar våre meninger inn i stortingssalen og gjør dem til deres politikk. Dette er nok hvorfor de blir kalt populismens ansikt utad i Norge, og dette er nok også hvorfor folk stemmer på dem. De stemmer på FrP fordi FrP gjør som folk vil. Problemet med denne formen for flytende politisk standpunkt er at man ikke vet hvor man har dem. FrPs partiprogram har forandret seg like mange ganger som de har hatt landsstyremøte, og noen av forandringene har vært drastiske. Hvis det oppstår en sak enten i regjering eller Storting som FrP må ta stilling til, og som det ikke har vært diskutert hvordan man skal takle, så vet man ikke hvilken vei hønen sparker. FrP har ingen ideologi i politisk forstand utover sin klare "vi skal gjøre som folket sier"-holdning og det er derfor vanskelig, og bortimot umulig å forutsi hva de vil gjøre i en konkret sak. Dette er årsaken til at de har veltet regjeringer de har vært med på å gi parlamentarisk grunnnlag til, og dette er årsaken til at alle andre partier vegrer seg sterkt før de går i regjering med FrP. Man vet rett og slett ikke hva de kan finne på.

Problemet med KrF er innlysende for meg. Jeg vet utmerket godt hvilken vei hønen sparker, og den veien vil ikke jeg. Jeg har et problem med at andre forteller meg hvordan jeg skal leve livet mitt. En ting er at foreldrene mine har meninger om det, noe helt annet er at KrF ikke bare har meninger om det men også går direkte inn for å stimulere til "rett" handling.