På sengen ligger det strødd et par plagg, noen bøker og noen skrivesaker. Noe jeg har tenkt å ha med meg hjem, og noe som blir. Det gjenstår å plukke fra hverandre datamaskinen, kaste det som ikke skal til Norge og vaske over gulvet en siste gang.

I morgen tidlig skal jeg atter en gang reise til Norge, og denne gangen mer eller mindre permanent. Ihvertfall for et år.

Jeg kan ikke huske å ha hatt så lite lyst til noe på aldri så lenge. Det må skje, det skjer, men jeg vil ikke. Jeg vil bli, men jeg har i realiteten ikke noe valg.

På lørdag er det tilbake på jobb, og allerede 18.08 er orienteringsmøtene for fagene jeg skal ta denne høsten. Og jeg skal ta mange. Jeg skal fylle samtlige dager fra morgen til kveld med fag og jobb i ett år fremover så jeg slipper å sitte å tenke og savne. Så kanskje, kanskje ordner ting seg til neste høst. Og kanskje ikke. Akkurat nå føles det som om ingenting ordner seg. En siste dag alene i leiligheten og alle de negative og pessimistiske tankene vasker over meg. En flodbølge av tanker som jeg ikke er sikker på om er realistiske eller pessimistiske, men som oftest viser de seg å være realitet. Som oftest.

Hm, slo meg etterhvert at noen kanskje kom til denne siden for å se etter epostadressen min. Og den er her ikke! Helt håreisende om jeg må si det selv...Nå har jeg fikset det. Den er der oppe.

En dag jeg skulle avgåreKåre inn til byen i ettermiddagsrushet så jeg en liten scene i gaten min som i stor grad illustrerer italienere.

Jeg stod på andre siden av gaten og ventet på bussen da jeg la merke til en gammel mann på et særs vaklevårent krek av en sykkel. Det var vanskelig å vite hvor mye det var mannens skyld at det gikk i en svært ustødig sneglefart og hvor mye det var sykkelens feil. Jeg har sett denne gamle mannen i den samme situasjonen en del ganger etterhvert så jeg har dedusert meg frem til at han bor borti gaten her.

Bak ham begynte en yngre kis i tredveårene å tute høyt og tydelig. Noe som er svært vanlig. Man sier jo som så at om ikke fløyten virker så går ikke italienske biler. Vanligvis reagerer man ikke på det, men denne gamlingen fant ut at nok var nok og skred bestemt av sykkelen midt i veien. Sykkelen gikk i bakken og ble liggende midt i kjørebanen og mannen tok til å skjelle og rope til mannen i bilen. Mannen i bilen steg ut umiddelbart og gikk bort til gamlingen og ropte igjen. Mye i samme retning med tanke på innhold. Slik stod de og ropte til hverandre med under 30 centimeter mellom hverandres neser i et par minutter mens trafikken rundt tutet høyere og høyere. Gaten min er ikke så bred, og i rushtrafikken er det jevn kø begge veier, så ingen kom noen vei så lenge de stod der og bannet. Forøvrig var det et under at ingen av dem smekket til den andre så mye som de brukte armer og bein under "samtalen". Til slutt snudde den gamle mannen seg, ropte noe og kastet høyrearmen rett opp så langt den gikk mens han bestemt gikk bort og løftet opp sykkelen igjen. Den yngre mannen ropte noe lignende og gjorde samme armslengende bevegelse. Trafikken kunne igjen starte, og kisen i bilen kjørte rolig og greit forbi gamlingen (og begge fektet og slengte kommentarer på veien selvsagt, faktisk var jeg redd gamlingen skulle falle da han gjorde det, men han holdt overraskende nok balansen, kanskje det er snakk om kontrollert vakling).

På andre siden av gaten stod jeg og humret og lo for meg selv. Det beste er at for disse to er sikkert dette en såpass daglig og normal ting å foreta seg at de nok knapt husker epsioden. For en lettere sjenert og litt folkesky nordmann forholder det hele seg som et stereotypisk eksempel på det vi i nord forbinder med italienere. Kan ikke si annet enn at jeg liker dem. Veldig godt. Spesielt enkelte av dem...

Hm, hadde egentlig tenkt å skrive en noe lystigere post i dag. Om Italienere generellt sett. Det er jo lett å komme med skråblikk på dem i egenskap av utvist Bergenser i fremmed land. Dog, jeg satte meg ned og hørte litt på Kims musikk (kan hentes ned på Kidarctica.com, og kom i et annet humør. Noen av Kims sanger har en ganske sterk virkning på min sinnsstemning når jeg er mottagelig, slik som nå. Så da tar jeg heller for meg en annen og litt mindre lystig, men på mange måter veldig flott sak.

Kåre ga meg for en liten stund siden link til en side som heter PostSecret. Siden går ut på at de som deltar på siden skriver en anonym hemmelighet på et postkort og sender til eieren av siden. Postkortene blir scannet og lagt ut i denne bloggen. Dette er kanskje den mest fascinerende av alle blogger jeg har kommet over.

Når jeg leser folks bekjennelser blir jeg umiddelbart trist. Noen ganger blir jeg sint, og heldigvis blir jeg tidvis glad også. De få som viser et lite lys av håp er det som gjør siden så bra. Uten dem hadde det bare blitt en mental gravplass.

Nå er det ingen hemmelighet at jeg er en pudding av en mann. Jeg blir lett sentimental, og er uvanlig følelsesstyrt til gutt å være. Mitt humør kan snu fortere og oftere enn det lunefulle aprilværet i Bergen, og sider som denne påvirker meg dypt. Når jeg leser en del av det folk skriver, som hun som stjal valiumet fra sin epileptiske hund, eller han som snakker med seg selv i mobiltelefonen, eller han som savner den tiden da han kuttet seg selv, disse betroelsene er så fulle av depeseprasjon og mangel på livsglede at jeg ikke kan få meg til å føle noe annet enn tom, trist og sliten.

Det er lett å bli deprimert når man finner ut hvordan verden egentlig henger sammen. Det er enda lettere å bli kynisk. Jeg har mange kyniske tanker, og titt og ofte dukker de opp og dominerer mitt verdensbilde. Det kreves en bunnløs optimist uten evne til å innse realitene, eller med utpreget evne til å fornekte dem, for å se lyst på verden. Jeg har enkelte slike i min vennekrets, og jeg er veldig, veldig glad for det. Det er de som viser meg at man kan leve seg gjennom livet smittende glade.