På sengen ligger det strødd et par plagg, noen bøker og noen skrivesaker. Noe jeg har tenkt å ha med meg hjem, og noe som blir. Det gjenstår å plukke fra hverandre datamaskinen, kaste det som ikke skal til Norge og vaske over gulvet en siste gang.

I morgen tidlig skal jeg atter en gang reise til Norge, og denne gangen mer eller mindre permanent. Ihvertfall for et år.

Jeg kan ikke huske å ha hatt så lite lyst til noe på aldri så lenge. Det må skje, det skjer, men jeg vil ikke. Jeg vil bli, men jeg har i realiteten ikke noe valg.

På lørdag er det tilbake på jobb, og allerede 18.08 er orienteringsmøtene for fagene jeg skal ta denne høsten. Og jeg skal ta mange. Jeg skal fylle samtlige dager fra morgen til kveld med fag og jobb i ett år fremover så jeg slipper å sitte å tenke og savne. Så kanskje, kanskje ordner ting seg til neste høst. Og kanskje ikke. Akkurat nå føles det som om ingenting ordner seg. En siste dag alene i leiligheten og alle de negative og pessimistiske tankene vasker over meg. En flodbølge av tanker som jeg ikke er sikker på om er realistiske eller pessimistiske, men som oftest viser de seg å være realitet. Som oftest.