Hm, slo meg etterhvert at noen kanskje kom til denne siden for å se etter epostadressen min. Og den er her ikke! Helt håreisende om jeg må si det selv...Nå har jeg fikset det. Den er der oppe.

En dag jeg skulle avgåreKåre inn til byen i ettermiddagsrushet så jeg en liten scene i gaten min som i stor grad illustrerer italienere.

Jeg stod på andre siden av gaten og ventet på bussen da jeg la merke til en gammel mann på et særs vaklevårent krek av en sykkel. Det var vanskelig å vite hvor mye det var mannens skyld at det gikk i en svært ustødig sneglefart og hvor mye det var sykkelens feil. Jeg har sett denne gamle mannen i den samme situasjonen en del ganger etterhvert så jeg har dedusert meg frem til at han bor borti gaten her.

Bak ham begynte en yngre kis i tredveårene å tute høyt og tydelig. Noe som er svært vanlig. Man sier jo som så at om ikke fløyten virker så går ikke italienske biler. Vanligvis reagerer man ikke på det, men denne gamlingen fant ut at nok var nok og skred bestemt av sykkelen midt i veien. Sykkelen gikk i bakken og ble liggende midt i kjørebanen og mannen tok til å skjelle og rope til mannen i bilen. Mannen i bilen steg ut umiddelbart og gikk bort til gamlingen og ropte igjen. Mye i samme retning med tanke på innhold. Slik stod de og ropte til hverandre med under 30 centimeter mellom hverandres neser i et par minutter mens trafikken rundt tutet høyere og høyere. Gaten min er ikke så bred, og i rushtrafikken er det jevn kø begge veier, så ingen kom noen vei så lenge de stod der og bannet. Forøvrig var det et under at ingen av dem smekket til den andre så mye som de brukte armer og bein under "samtalen". Til slutt snudde den gamle mannen seg, ropte noe og kastet høyrearmen rett opp så langt den gikk mens han bestemt gikk bort og løftet opp sykkelen igjen. Den yngre mannen ropte noe lignende og gjorde samme armslengende bevegelse. Trafikken kunne igjen starte, og kisen i bilen kjørte rolig og greit forbi gamlingen (og begge fektet og slengte kommentarer på veien selvsagt, faktisk var jeg redd gamlingen skulle falle da han gjorde det, men han holdt overraskende nok balansen, kanskje det er snakk om kontrollert vakling).

På andre siden av gaten stod jeg og humret og lo for meg selv. Det beste er at for disse to er sikkert dette en såpass daglig og normal ting å foreta seg at de nok knapt husker epsioden. For en lettere sjenert og litt folkesky nordmann forholder det hele seg som et stereotypisk eksempel på det vi i nord forbinder med italienere. Kan ikke si annet enn at jeg liker dem. Veldig godt. Spesielt enkelte av dem...