I dag var det vaskedag for min del. Mens jeg vasker har jeg masse hjernekapasitet til overs ettersom selve vaskingen ikke krever allverden.
Mens jeg gikk der tenkte jeg i dag på hvorfor noen vasker så dårlig. Hva er poenget med å vaske dårlig? De taper jo på det selv, i tillegg til at de selvsagt flytter et større arbeidsansvar over på nestemann, men ettersom dette er noen de enten er i familie med eller er venner med så burde de vel føle en viss plikt for å vaske ordentlig? Dette er ikke bare et problem når folk vasker gulvene og badet en gang i uken eller annenhver uke, eller hva de velger, men også ved daglige gjøremål.
Hvorfor setter folk fra seg glass og fat på benken over oppvaskmaskinen på tross av at det er plass inne i oppvaskmaskinen? Hvorfor tar de ikke ut av oppvaskmaskinen mens de står der? De har som oftest tid. Faktisk har jeg funnet ut at jeg rekker å skjære brød, smøre på med pålegg av ønsket sort inkluderte salat og tomater ved ønske, finne frem frukt, fylle et glass med vann og sette på bordet, plassere ferdige skiver på bordet samt ta ut av oppvaskmaskinen mens vannet mitt, til enten té eller kaffe, koker. Dette tar rundt regnet syv minutter totalt, inkludert trekking av téen. Når så tévannet er ferdig heller jeg i koppen min og setter meg ned ved bordet og spiser frokost og leser avisen. Hvorfor har ikke de andre innsett at det tar såpass kort tid å ta ut av oppvaskmaskinen så fremt man gjør det effektivt? A-ha!
Der ligger nemlig problemet. Der har ikke funnet ut at det kan gjøres effektivt. Da er vi tilbake ved vaskefilosofien. Utifra hvordan folk utfører, og i hvilken grad de utfører visse oppgaver, enten det er vasking hjemme, studier eller jobb, kan man plassere folk i fire deilige uttømmelige båser. Det er få ting det er mer morsomt å gjøre enn å plassere folk i båser.
1. Dumme og late
Disse folkene er verste sorten. De vasker fordi de må, men de gjør en elendig jobb fordi de ikke ser verdien av å vaske for å få det rent. Du vil unngå dem både som romkamerater, prosjektmedarbeidere og arbeidskollegaer. Det finnes mange nok av dem, og de er en plage i alle sammenhenger. Det er de som alltid gjør minst mulig og aldri gjør noe bra nok. De skaper langt større merarbeid for andre enn det arbeidet de selv gjør.
2. Dumme, men ikke late
Disse folkene er levelige å ha med å gjøre. De gjør det de skal, men de gjør det sakte. Ting blir gjort på en ineffektiv måte. Som oftest går det greit, men når noe har tidsfrister, eller du er avhengig av at disse må gjøre noe før du får gjort noe har du et problem. Ikke idéelle hverken på jobb eller i hjemmet, men heller hjemme enn på jobb. Hjemme har man som oftest god tid. Det er grenser for hvor lang tid det tar å vaske leiligheten.
3. Smarte og late
En av to ideelle typer ansatte. Disse folkene ønsker å få gjort ting så fort som mulig, og med minst mulig innsats, men de vil ha det gjort på en tilfredsstillende måte. De er med andre ord effektive og kreative. Latskap er den største motivatoren til å finne opp nye ting (i tillegg til sex/kjærlighet). Disse menneskene er de som har funnet opp de mest effektive måtene å gjøre ting på. De fant opp brødristeren, mikrobølgeovnen, kjøkkenmaskinen, stavmikseren(!), oppvaskmaskinen, steketermometeret og uendelig mange andre oppfinnelser som forenkler og effektiviserer hverdagen vår. Disse menneskene øker sjeldent kvaliteten på det som lages, men de gjør ting så effektivt som mulig.
4. Smarte, men ikke late
Kvalitetssikrerne. Disse menneskene blir typisk perfeksjonister. De er ikke fornøyd med noe som helst og de vet hvordan ting skal gjøres bedre. De forbedrer alt, og pirker på alt. De er ikke de beste til å få ting gjort innen en tidsfrist, og de er heller ikke de mest kreative siden insentivet er for lite, men de er det beste til å pirke og hakke på folkene i kategori 3. Du vil helst ha et flertall av folk fra kategori 3 på din arbeidsplass, men ispedd en og annen fra denne kategorien som kan pirke på de andre og generelt heve kvaliteten jevnt over.
Hvis du, som de fleste, er noenlunde smart og noenlunde lat, vil du innse at du faller innenfor forskjellige kategorier til forskjellige tider. Kanskje er mat det viktigste for meg, og jeg der er langt mer perfeksjonistisk enn lat, mens vasking er noe som må nå et visst nivå, men som jeg ikke legger ære og sjel i. Du er kanskje sorten som legger enorme mengder i studiene, hvilket er meget smart, men som lager tilstrekkelig god mat som koster minst mulig og tar kortest mulig tid å lage. På samme måte kan man plassere de samme menneskene i forskjellige kategorier, men har du litt fornuft vil du som oftest se verdien av å gjøre enhver ting noenlunde bra, og du faller sjeldent i kategori 1 eller 2. De fleste av oss har ett eller to områder der vi plasserer oss i kategori 4, og et stort flertall der vi er i kategori 3. Noen ting gir vi blanke i, og da kan vi havne i kategori 1. Det som er trikset er å oppdage hvem rundt en som er i kategoriene 1 og 2 til vanlig og unngå disse menneskene i alle sammenhenger der deres innsats har en betydning. Alle har irritert seg over inkompetente og trege mennesker i servicebransjer, enten i offentlige kontorer eller som servitører i en restaurant, og alle har fått nærkontakt med dem i gruppearbeid eller på jobb. Snyltere hele gjengen. For en sjef for ansettelse er evnen til å luke dem ut en sjefs viktigste evne. Har, mot formodning, en fra kategori 1 eller 2 havnet i sjefsstolen er det om å gjøre for deg å oppdage det og finne en annen jobb. Eventuelt foreta et kupp.
fredag, november 17, 2006
torsdag, november 09, 2006
la ricerca per il migliore
Tidvis havner jeg i det filosofiske hjørnet, hvilket forøvrig tenderer mot å oppstå rundt eksamenstider eller andre tidspunkt der jeg burde gjort noe helt annet.
For å være helt ærlig er jeg litt imponert over meg selv om dagen. Min muse er overaktiv og jeg har idéer til noveller, romaner (eller konsept, ikke hele historien), malerier, blogginnlegg, fremtidig personlig sysselsetting såvel som gastronomiske aktiviteter og filosofiske betraktninger. Jeg burde skrive dem ned.
Jeg får si som herr Vielgeschrey: "Her kommer saa meget paa engang, at man maa blive gal i Hovedet." (Ludvig Holberg, 1723).
I den sammenheng har jeg tenkt en del på mat i det siste. Det er nemlig ikke bare rett frem dette med jakten på det beste innen gastronomien (derav tittelen). Ofte er det slik at jo mer man graver seg ned i et tema jo mer finner man ut av hvordan ting fungerer, og man setter pris på små detaljer og kompliserte sammenhenger i større grad enn de som ikke er så engasjert i temaet. Dette gjelder litteratur, kunst, musikk, gastronomi, fotball og antageligvis ethvert annet tema med en viss dybe man kan ha interesse for. I matveien har den manifestert seg i gryteretter med 50 ingredienser, pepperkakedeiger med flere titalls kryddere, franske sauser som tar to uker å koke (sauce espagnol, eller brun saus, kan ta opp til to uker å koke) eller kaffedrikker med lengre navn enn de mest kompliserte universitetstitler.
Jeg skal ikke si annet enn at jeg også setter pris på dybde og kompleksitet i vin, øl og mat. Capella er en kjedelig og uninteressant vin fordi den er svært enkel, har smak som varer i 30 sekunder og hvis smak er mer lik saft enn det jeg ser etter i en vin.
Samtidig er det også slik at man går lei dette. Man jakter på den rene smaken. Det rene uttrykket. I musikken er Albinonis adagio fra Oboekonsert i Ess Dur et slik fullkomment enkelt og rent uttrykk. En enkelhet og renhet som bare er nydelig og genialt plassert på et sted der få venter det og kun de aller beste mestrer det uten å bli kjedelig, platt og klisjéfylt.
Rema1000 har ikke rett i at det enkle ofte er det beste slik de presenterer det. Deres presentasjon går ut på å gjøre narr av de som ser etter noe komplisert når du kan gjøre det enkelt, men deres eksempler er fra steder der det enkle er kjedelig og uniteressant i stedet for komplekst og spennende. De om det.
Derimot har italienerne rett når de lager espressoen sin.Vannet blir presset med 9 bars trykk i 96 grader celcius gjennom finmalte, mørkbrente arabicabønner. Ingen blanding av bønner. 100% arabica. Og resultatet, etter omtrent ett minutt, er verdens beste kaffe. Dette er en vanskelig kunst.
Overraskende nok får jeg sjeldent denne drikken slik jeg vet den kan være. Enten har bønnene for mye syre, eller de kan være for mye brent og dermed bli bitre, eller vannet kan være dårlig, skittent eller ha for mye mineraler. Overraskende mye kan gå galt. Men så skjer det! Jeg får den beste kaffen noensinne servert på et sted jeg snubler innom på vei til noe annet. Jeg har en relativt dårlig dag, og forventer enda en middels espresso, men ikke denne gangen.
Forrige gang var på Galleriet, av alle steder. I kaféen i første etasje, midt i foajeen, med enorme mengder støy, alt for høy temperatur og et slitent hode satte jeg meg ned med en espresso. Illy, faktisk. Et multinasjonalt selskap som ikke har allverdens rykte på å behandle sine kaffeleverandører rettferdig. Der fikk jeg den beste espressoen jeg noensinne har fått i Norge. Mens jeg sitter her og tenker på det kjenner jeg skuldrene senke seg, jeg blir lettere emosjonell og føler for å sette på noe rolig, enkel og nydelig musikk. Kanskje Stings Fields of Gold?
Men det er noe som er feil med espressoen her i Norge, og jeg vet ikke hva. Jeg har fått middels til dårlig espresso på alle de stedene man skulle tro den var bra. Det ellers så eksepsjonelle Lille Kaffekompani, Dromedar, Soho og Stragiotti. Jeg vet ikke hvorfor, men kaffen er enten tam, bitter eller sur.
Det som derimot alltid er bra er en hjemmelaget crema di caffé. En kopp italiensk kaffe, espresso, laget i en mokkakanne med litt sukkerkrem.
1 mokkakanne, eller caffetiera, som det heter på italiensk
espresso, Illy er solid og alltid bra, ellers kan du prøve det meste
2/3 teskje sukker. Hverken mer eller mindre.
Rent og kalt vann.
Fyll mokkakannen med kaldt vann. Ha i espresso i kammeret over. Ha i så mye det er plass til uten å pakke den sammen. Det skal være toppet. Skru på toppen og sett mokkakannen på en varm plate. Gi full gass.
Putt sukkeret i en kopp og vent til de første dråpene kaffe kommer ut. Ha disse dråpene i koppen med sukkeret. Det er her snakk om å få akkurat nok til å kunne mose sukkeret sammen med kaffen til en krem, ikke for mye. Omtrent en halv teskje kaffe. Ikke vent, bruk kun den første kaffen som kommer ut av kannen. Mos det sammen til det blir lysebrunt mens du venter på at kaffen skal bli klar. Du kan skru av platen nå. Det er nok varme til å få ferdig kaffen uansett. Når boblingen i kannen avtar er kaffen ferdig trukket. Hell kaffen i koppen og rør rolig om til sukkerkremen har blandet seg med kaffen.
Du kan kun bruke den første kaffen som kommer ut. Venter du for lenge får du ikke samme effekt i det hele tatt. Hvorfor dette fungerer så strålende vet jeg faktisk ikke, men jeg har planer om å finne det ut. Skeptisk som jeg er har jeg prøvd med mer og mindre sukker, mer og mindre kaffe i sukkeret og kaffe på forskjellig stadium i trekkingen. Den mengden jeg oppgir er min perfekte mengde. Å bruke av kaffen som kommer senere i trekkingen er bortkastet. Det fungerer ikke i det hele tatt. Da kan du like gjerne bare røre en skje sukker ut i kaffen etter trekking. Hvor mye sukkerkrem du vil ha i er en smakssak. Jeg bruker, etter italiensk standard, relativt lite, men jeg er norsk og vant til kaffe uten sukker. De fleste italienerne jeg kjenner, og som lærte meg dette, bruker omtrent dobbelt så mye som meg. Da blir det mer dessert og mindre kaffe. Synes jeg.
Ikke glem kannen mens kaffen trekker eller la den stå. Begynner kaffen å koke får du en svært bitter kaffe og må begynne på nytt, eller du kan straffe deg selv ved å drikke svineriet. Hvis du vil ha bitter kaffe kan du like gjerne gå på nærmeste konditori. Der skal du være svært heldig for å unngå bitter og gammel kaffe traktet på en trakter som ikke har vært renset på månedsvis, langt fra ønsket om minst å rense den en gang i uken, helst oftere.
Prosessen i bilder:
kaffe + mokkakanne = lykke
kopp + sukker = starten på en god crema di caffé
den første kaffen, jomfrukaffen; essensielt for crema di caffé
crema di caffé
For å være helt ærlig er jeg litt imponert over meg selv om dagen. Min muse er overaktiv og jeg har idéer til noveller, romaner (eller konsept, ikke hele historien), malerier, blogginnlegg, fremtidig personlig sysselsetting såvel som gastronomiske aktiviteter og filosofiske betraktninger. Jeg burde skrive dem ned.
Jeg får si som herr Vielgeschrey: "Her kommer saa meget paa engang, at man maa blive gal i Hovedet." (Ludvig Holberg, 1723).
I den sammenheng har jeg tenkt en del på mat i det siste. Det er nemlig ikke bare rett frem dette med jakten på det beste innen gastronomien (derav tittelen). Ofte er det slik at jo mer man graver seg ned i et tema jo mer finner man ut av hvordan ting fungerer, og man setter pris på små detaljer og kompliserte sammenhenger i større grad enn de som ikke er så engasjert i temaet. Dette gjelder litteratur, kunst, musikk, gastronomi, fotball og antageligvis ethvert annet tema med en viss dybe man kan ha interesse for. I matveien har den manifestert seg i gryteretter med 50 ingredienser, pepperkakedeiger med flere titalls kryddere, franske sauser som tar to uker å koke (sauce espagnol, eller brun saus, kan ta opp til to uker å koke) eller kaffedrikker med lengre navn enn de mest kompliserte universitetstitler.
Jeg skal ikke si annet enn at jeg også setter pris på dybde og kompleksitet i vin, øl og mat. Capella er en kjedelig og uninteressant vin fordi den er svært enkel, har smak som varer i 30 sekunder og hvis smak er mer lik saft enn det jeg ser etter i en vin.
Samtidig er det også slik at man går lei dette. Man jakter på den rene smaken. Det rene uttrykket. I musikken er Albinonis adagio fra Oboekonsert i Ess Dur et slik fullkomment enkelt og rent uttrykk. En enkelhet og renhet som bare er nydelig og genialt plassert på et sted der få venter det og kun de aller beste mestrer det uten å bli kjedelig, platt og klisjéfylt.
Rema1000 har ikke rett i at det enkle ofte er det beste slik de presenterer det. Deres presentasjon går ut på å gjøre narr av de som ser etter noe komplisert når du kan gjøre det enkelt, men deres eksempler er fra steder der det enkle er kjedelig og uniteressant i stedet for komplekst og spennende. De om det.
Derimot har italienerne rett når de lager espressoen sin.Vannet blir presset med 9 bars trykk i 96 grader celcius gjennom finmalte, mørkbrente arabicabønner. Ingen blanding av bønner. 100% arabica. Og resultatet, etter omtrent ett minutt, er verdens beste kaffe. Dette er en vanskelig kunst.
Overraskende nok får jeg sjeldent denne drikken slik jeg vet den kan være. Enten har bønnene for mye syre, eller de kan være for mye brent og dermed bli bitre, eller vannet kan være dårlig, skittent eller ha for mye mineraler. Overraskende mye kan gå galt. Men så skjer det! Jeg får den beste kaffen noensinne servert på et sted jeg snubler innom på vei til noe annet. Jeg har en relativt dårlig dag, og forventer enda en middels espresso, men ikke denne gangen.
Forrige gang var på Galleriet, av alle steder. I kaféen i første etasje, midt i foajeen, med enorme mengder støy, alt for høy temperatur og et slitent hode satte jeg meg ned med en espresso. Illy, faktisk. Et multinasjonalt selskap som ikke har allverdens rykte på å behandle sine kaffeleverandører rettferdig. Der fikk jeg den beste espressoen jeg noensinne har fått i Norge. Mens jeg sitter her og tenker på det kjenner jeg skuldrene senke seg, jeg blir lettere emosjonell og føler for å sette på noe rolig, enkel og nydelig musikk. Kanskje Stings Fields of Gold?
Men det er noe som er feil med espressoen her i Norge, og jeg vet ikke hva. Jeg har fått middels til dårlig espresso på alle de stedene man skulle tro den var bra. Det ellers så eksepsjonelle Lille Kaffekompani, Dromedar, Soho og Stragiotti. Jeg vet ikke hvorfor, men kaffen er enten tam, bitter eller sur.
Det som derimot alltid er bra er en hjemmelaget crema di caffé. En kopp italiensk kaffe, espresso, laget i en mokkakanne med litt sukkerkrem.
Crema di caffé
1 mokkakanne, eller caffetiera, som det heter på italiensk
espresso, Illy er solid og alltid bra, ellers kan du prøve det meste
2/3 teskje sukker. Hverken mer eller mindre.
Rent og kalt vann.
Fyll mokkakannen med kaldt vann. Ha i espresso i kammeret over. Ha i så mye det er plass til uten å pakke den sammen. Det skal være toppet. Skru på toppen og sett mokkakannen på en varm plate. Gi full gass.
Putt sukkeret i en kopp og vent til de første dråpene kaffe kommer ut. Ha disse dråpene i koppen med sukkeret. Det er her snakk om å få akkurat nok til å kunne mose sukkeret sammen med kaffen til en krem, ikke for mye. Omtrent en halv teskje kaffe. Ikke vent, bruk kun den første kaffen som kommer ut av kannen. Mos det sammen til det blir lysebrunt mens du venter på at kaffen skal bli klar. Du kan skru av platen nå. Det er nok varme til å få ferdig kaffen uansett. Når boblingen i kannen avtar er kaffen ferdig trukket. Hell kaffen i koppen og rør rolig om til sukkerkremen har blandet seg med kaffen.
Du kan kun bruke den første kaffen som kommer ut. Venter du for lenge får du ikke samme effekt i det hele tatt. Hvorfor dette fungerer så strålende vet jeg faktisk ikke, men jeg har planer om å finne det ut. Skeptisk som jeg er har jeg prøvd med mer og mindre sukker, mer og mindre kaffe i sukkeret og kaffe på forskjellig stadium i trekkingen. Den mengden jeg oppgir er min perfekte mengde. Å bruke av kaffen som kommer senere i trekkingen er bortkastet. Det fungerer ikke i det hele tatt. Da kan du like gjerne bare røre en skje sukker ut i kaffen etter trekking. Hvor mye sukkerkrem du vil ha i er en smakssak. Jeg bruker, etter italiensk standard, relativt lite, men jeg er norsk og vant til kaffe uten sukker. De fleste italienerne jeg kjenner, og som lærte meg dette, bruker omtrent dobbelt så mye som meg. Da blir det mer dessert og mindre kaffe. Synes jeg.
Ikke glem kannen mens kaffen trekker eller la den stå. Begynner kaffen å koke får du en svært bitter kaffe og må begynne på nytt, eller du kan straffe deg selv ved å drikke svineriet. Hvis du vil ha bitter kaffe kan du like gjerne gå på nærmeste konditori. Der skal du være svært heldig for å unngå bitter og gammel kaffe traktet på en trakter som ikke har vært renset på månedsvis, langt fra ønsket om minst å rense den en gang i uken, helst oftere.
Prosessen i bilder:
kaffe + mokkakanne = lykke
kopp + sukker = starten på en god crema di caffé
den første kaffen, jomfrukaffen; essensielt for crema di caffé
crema di caffé
mandag, november 06, 2006
Selvransakelse med sugo arrabbiata som følge
Jeg har mange egenskaper, evnen til lur økonomisk planlegging er ikke en av dem. Derfor spiser jeg som en konge i noen perioder, og som en fattiglus i andre. Selv om jeg dog ikke har penger til ordentlig mat så må jeg spise, og jeg er svært lite glad i å spise det jeg anser som "dårlig" mat. Jeg vet om folk som har levd på ris i karri i ukesvis i et forsøk på å spare, men der har du ikke meg. Likevel, det er fullt mulig for en matsnobb som meg å finne og lage ordentlig mat som smaker godt selv om min totale utgiftskonto for uken beløper seg til 120 kroner, men det blir selvsagt ikke gourmetmat av den sorten jeg aller helst vil fortære til enhver tid. Med andre ord er russisk kaviar utelukket inntil videre.
En ting er at jeg har alltids noe spiselig i kjøleskapet, skapet eller fryseren. Noen basisvarer har jeg alltid i hus. Disse har lang eller bortimot evig holdbarhet og kan derfor kjøpes inn (som oftest til en billig penge) og brukes mer eller mindre når som helst.
Et par av disse basisvarene jeg alltid har i hus ble brukt i dagens lunsj. Nemlig pasta all'arrabbiata, eller pasta med tomat- og chilisaus, som det kan sies å hete på norsk.
1 boks tomater
2 fedd hvitløk
1/2 liten løk
1 toppet ts chilipasta (most chili på glass)
1 ts balsamicoeddik
1 ts honning
salt
nykvernet pepper
olje
tørket pasta
parmesan
Selv med parmesanen kommer dette måltidet på et sted mellom 10 og 20 kroner, og etter min mening er det langt bedre enn de fleste andre måltid i samme prisklasse, og faktisk bedre enn mange måltid i høyere prisklasse.
Skjær hvitløk og løk i tynne skiver og stek dem i litt olje. Ha i chilipasta og tomaterene. Ha i eddik, honning og pepper. La det koke opp og mos det. Enten manuelt eller med en stavmikser. Siden jeg har kjøpt ny stavmikser relativt nylig brukte jeg den. Du kan gjøre som du vil. La sausen småkoke (lav varme) i en times tid. Smak til med salt.
Server som saus over pasta (eller andre ting om du føler deg kreativ), og dryss parmesan over. MMmmm...parmesan...
Siden sausen tar såpass lang tid å lage er ikke dette en typisk kjapp lunsjrett. Nå gikk det greit for meg i dag siden det betydde at jeg kunne gjøre andre ting mens sausen putret, den trenger ikke videre tilsyn, men til vanlig kan det være lurt å lage en større porsjon og så sette den i et syltetøyglass eller en annen lukket beholder i kjøleskapet. Om du bruker sausen lite, eller du lager veldig mye kan du fryse den. Den holder seg i frysen i 2-3 måneder, i kjøleskapet holder deg seg en uke. Om du først fryser den og så setter den i kjøleskapet holder den ikke mer enn 2-3 dager etter tining. Bruk den helst samme dag den er tint.
Det inneholder fire av de fem basissmakene. Ja, du hørte rett, det er fem, og ikke tre, basissmaker. I tillegg har det en liten ekstra piff fra chilien. Smakene er søtt (sukker/honning), salt (um..salt), syrlig (eddik) og umami (tomater og parmesan). Den utelatte smaken er bitter.
Honning gjør sausen bittelitt mer interessant og kompleks enn rent sukker, men sukker fungerer også. Eddiken kan være nesten hvilken som helst (mild) eddik. Alle de vanlige (champagne, risvin, hvitvin, rødvin, eple og balsamico) fungerer fint, men de gir forskjellig karakter til sausen. Det er snakk om veldig små variasjoner her, og mange vil aldri være i stand til å identifisere hvilken eddik du har brukt. Eneste unntaket er om du bruker en veldig sterk eddik, da får du en markant eddikaroma i sausen, noe du nok helst vil unngå. Om sesongen er rett, eller du av andre årsaker (egne planter) har tilgang til spesielt gode ferske tomater, kan du med fordel bruke dem i stedet for tomater fra boks. Det er dyrere (og derfor har jeg ikke brukt det her selv om man får til dels svært gode tomater nå) om du ikke dyrker dine egne, og de er svært variable i kvalitet.
1. Ikke bruk alle pengene på en gang. Lev heller litt "kjedelig" i matveien storparten av tiden så har jeg mer penger til de virkelig spennende utskjeielsene. Som russisk kaviar.
2. Les pensum jevnt i hele semesteret. Jepp, dette er et punkt jeg tidvis sliter med. Noen ganger leser jeg jevnt, andre ganger leser jeg alt på en måned. Litt unødvendig selvpining det.
En ting er at jeg har alltids noe spiselig i kjøleskapet, skapet eller fryseren. Noen basisvarer har jeg alltid i hus. Disse har lang eller bortimot evig holdbarhet og kan derfor kjøpes inn (som oftest til en billig penge) og brukes mer eller mindre når som helst.
Et par av disse basisvarene jeg alltid har i hus ble brukt i dagens lunsj. Nemlig pasta all'arrabbiata, eller pasta med tomat- og chilisaus, som det kan sies å hete på norsk.
1 boks tomater
2 fedd hvitløk
1/2 liten løk
1 toppet ts chilipasta (most chili på glass)
1 ts balsamicoeddik
1 ts honning
salt
nykvernet pepper
olje
tørket pasta
parmesan
Selv med parmesanen kommer dette måltidet på et sted mellom 10 og 20 kroner, og etter min mening er det langt bedre enn de fleste andre måltid i samme prisklasse, og faktisk bedre enn mange måltid i høyere prisklasse.
Skjær hvitløk og løk i tynne skiver og stek dem i litt olje. Ha i chilipasta og tomaterene. Ha i eddik, honning og pepper. La det koke opp og mos det. Enten manuelt eller med en stavmikser. Siden jeg har kjøpt ny stavmikser relativt nylig brukte jeg den. Du kan gjøre som du vil. La sausen småkoke (lav varme) i en times tid. Smak til med salt.
Server som saus over pasta (eller andre ting om du føler deg kreativ), og dryss parmesan over. MMmmm...parmesan...
Siden sausen tar såpass lang tid å lage er ikke dette en typisk kjapp lunsjrett. Nå gikk det greit for meg i dag siden det betydde at jeg kunne gjøre andre ting mens sausen putret, den trenger ikke videre tilsyn, men til vanlig kan det være lurt å lage en større porsjon og så sette den i et syltetøyglass eller en annen lukket beholder i kjøleskapet. Om du bruker sausen lite, eller du lager veldig mye kan du fryse den. Den holder seg i frysen i 2-3 måneder, i kjøleskapet holder deg seg en uke. Om du først fryser den og så setter den i kjøleskapet holder den ikke mer enn 2-3 dager etter tining. Bruk den helst samme dag den er tint.
Hvorfor er dette så godt?
Det inneholder fire av de fem basissmakene. Ja, du hørte rett, det er fem, og ikke tre, basissmaker. I tillegg har det en liten ekstra piff fra chilien. Smakene er søtt (sukker/honning), salt (um..salt), syrlig (eddik) og umami (tomater og parmesan). Den utelatte smaken er bitter.
Honning gjør sausen bittelitt mer interessant og kompleks enn rent sukker, men sukker fungerer også. Eddiken kan være nesten hvilken som helst (mild) eddik. Alle de vanlige (champagne, risvin, hvitvin, rødvin, eple og balsamico) fungerer fint, men de gir forskjellig karakter til sausen. Det er snakk om veldig små variasjoner her, og mange vil aldri være i stand til å identifisere hvilken eddik du har brukt. Eneste unntaket er om du bruker en veldig sterk eddik, da får du en markant eddikaroma i sausen, noe du nok helst vil unngå. Om sesongen er rett, eller du av andre årsaker (egne planter) har tilgang til spesielt gode ferske tomater, kan du med fordel bruke dem i stedet for tomater fra boks. Det er dyrere (og derfor har jeg ikke brukt det her selv om man får til dels svært gode tomater nå) om du ikke dyrker dine egne, og de er svært variable i kvalitet.
Ting jeg har lært
1. Ikke bruk alle pengene på en gang. Lev heller litt "kjedelig" i matveien storparten av tiden så har jeg mer penger til de virkelig spennende utskjeielsene. Som russisk kaviar.
2. Les pensum jevnt i hele semesteret. Jepp, dette er et punkt jeg tidvis sliter med. Noen ganger leser jeg jevnt, andre ganger leser jeg alt på en måned. Litt unødvendig selvpining det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)