Fire typer mennesker

I dag var det vaskedag for min del. Mens jeg vasker har jeg masse hjernekapasitet til overs ettersom selve vaskingen ikke krever allverden.

Mens jeg gikk der tenkte jeg i dag på hvorfor noen vasker så dårlig. Hva er poenget med å vaske dårlig? De taper jo på det selv, i tillegg til at de selvsagt flytter et større arbeidsansvar over på nestemann, men ettersom dette er noen de enten er i familie med eller er venner med så burde de vel føle en viss plikt for å vaske ordentlig? Dette er ikke bare et problem når folk vasker gulvene og badet en gang i uken eller annenhver uke, eller hva de velger, men også ved daglige gjøremål.

Hvorfor setter folk fra seg glass og fat på benken over oppvaskmaskinen på tross av at det er plass inne i oppvaskmaskinen? Hvorfor tar de ikke ut av oppvaskmaskinen mens de står der? De har som oftest tid. Faktisk har jeg funnet ut at jeg rekker å skjære brød, smøre på med pålegg av ønsket sort inkluderte salat og tomater ved ønske, finne frem frukt, fylle et glass med vann og sette på bordet, plassere ferdige skiver på bordet samt ta ut av oppvaskmaskinen mens vannet mitt, til enten té eller kaffe, koker. Dette tar rundt regnet syv minutter totalt, inkludert trekking av téen. Når så tévannet er ferdig heller jeg i koppen min og setter meg ned ved bordet og spiser frokost og leser avisen. Hvorfor har ikke de andre innsett at det tar såpass kort tid å ta ut av oppvaskmaskinen så fremt man gjør det effektivt? A-ha!

Der ligger nemlig problemet. Der har ikke funnet ut at det kan gjøres effektivt. Da er vi tilbake ved vaskefilosofien. Utifra hvordan folk utfører, og i hvilken grad de utfører visse oppgaver, enten det er vasking hjemme, studier eller jobb, kan man plassere folk i fire deilige uttømmelige båser. Det er få ting det er mer morsomt å gjøre enn å plassere folk i båser.

1. Dumme og late

Disse folkene er verste sorten. De vasker fordi de må, men de gjør en elendig jobb fordi de ikke ser verdien av å vaske for å få det rent. Du vil unngå dem både som romkamerater, prosjektmedarbeidere og arbeidskollegaer. Det finnes mange nok av dem, og de er en plage i alle sammenhenger. Det er de som alltid gjør minst mulig og aldri gjør noe bra nok. De skaper langt større merarbeid for andre enn det arbeidet de selv gjør.

2. Dumme, men ikke late

Disse folkene er levelige å ha med å gjøre. De gjør det de skal, men de gjør det sakte. Ting blir gjort på en ineffektiv måte. Som oftest går det greit, men når noe har tidsfrister, eller du er avhengig av at disse må gjøre noe før du får gjort noe har du et problem. Ikke idéelle hverken på jobb eller i hjemmet, men heller hjemme enn på jobb. Hjemme har man som oftest god tid. Det er grenser for hvor lang tid det tar å vaske leiligheten.

3. Smarte og late

En av to ideelle typer ansatte. Disse folkene ønsker å få gjort ting så fort som mulig, og med minst mulig innsats, men de vil ha det gjort på en tilfredsstillende måte. De er med andre ord effektive og kreative. Latskap er den største motivatoren til å finne opp nye ting (i tillegg til sex/kjærlighet). Disse menneskene er de som har funnet opp de mest effektive måtene å gjøre ting på. De fant opp brødristeren, mikrobølgeovnen, kjøkkenmaskinen, stavmikseren(!), oppvaskmaskinen, steketermometeret og uendelig mange andre oppfinnelser som forenkler og effektiviserer hverdagen vår. Disse menneskene øker sjeldent kvaliteten på det som lages, men de gjør ting så effektivt som mulig.

4. Smarte, men ikke late

Kvalitetssikrerne. Disse menneskene blir typisk perfeksjonister. De er ikke fornøyd med noe som helst og de vet hvordan ting skal gjøres bedre. De forbedrer alt, og pirker på alt. De er ikke de beste til å få ting gjort innen en tidsfrist, og de er heller ikke de mest kreative siden insentivet er for lite, men de er det beste til å pirke og hakke på folkene i kategori 3. Du vil helst ha et flertall av folk fra kategori 3 på din arbeidsplass, men ispedd en og annen fra denne kategorien som kan pirke på de andre og generelt heve kvaliteten jevnt over.

Hvis du, som de fleste, er noenlunde smart og noenlunde lat, vil du innse at du faller innenfor forskjellige kategorier til forskjellige tider. Kanskje er mat det viktigste for meg, og jeg der er langt mer perfeksjonistisk enn lat, mens vasking er noe som må nå et visst nivå, men som jeg ikke legger ære og sjel i. Du er kanskje sorten som legger enorme mengder i studiene, hvilket er meget smart, men som lager tilstrekkelig god mat som koster minst mulig og tar kortest mulig tid å lage. På samme måte kan man plassere de samme menneskene i forskjellige kategorier, men har du litt fornuft vil du som oftest se verdien av å gjøre enhver ting noenlunde bra, og du faller sjeldent i kategori 1 eller 2. De fleste av oss har ett eller to områder der vi plasserer oss i kategori 4, og et stort flertall der vi er i kategori 3. Noen ting gir vi blanke i, og da kan vi havne i kategori 1. Det som er trikset er å oppdage hvem rundt en som er i kategoriene 1 og 2 til vanlig og unngå disse menneskene i alle sammenhenger der deres innsats har en betydning. Alle har irritert seg over inkompetente og trege mennesker i servicebransjer, enten i offentlige kontorer eller som servitører i en restaurant, og alle har fått nærkontakt med dem i gruppearbeid eller på jobb. Snyltere hele gjengen. For en sjef for ansettelse er evnen til å luke dem ut en sjefs viktigste evne. Har, mot formodning, en fra kategori 1 eller 2 havnet i sjefsstolen er det om å gjøre for deg å oppdage det og finne en annen jobb. Eventuelt foreta et kupp.

la ricerca per il migliore

Tidvis havner jeg i det filosofiske hjørnet, hvilket forøvrig tenderer mot å oppstå rundt eksamenstider eller andre tidspunkt der jeg burde gjort noe helt annet.

For å være helt ærlig er jeg litt imponert over meg selv om dagen. Min muse er overaktiv og jeg har idéer til noveller, romaner (eller konsept, ikke hele historien), malerier, blogginnlegg, fremtidig personlig sysselsetting såvel som gastronomiske aktiviteter og filosofiske betraktninger. Jeg burde skrive dem ned.

Jeg får si som herr Vielgeschrey: "Her kommer saa meget paa engang, at man maa blive gal i Hovedet." (Ludvig Holberg, 1723).

I den sammenheng har jeg tenkt en del på mat i det siste. Det er nemlig ikke bare rett frem dette med jakten på det beste innen gastronomien (derav tittelen). Ofte er det slik at jo mer man graver seg ned i et tema jo mer finner man ut av hvordan ting fungerer, og man setter pris på små detaljer og kompliserte sammenhenger i større grad enn de som ikke er så engasjert i temaet. Dette gjelder litteratur, kunst, musikk, gastronomi, fotball og antageligvis ethvert annet tema med en viss dybe man kan ha interesse for. I matveien har den manifestert seg i gryteretter med 50 ingredienser, pepperkakedeiger med flere titalls kryddere, franske sauser som tar to uker å koke (sauce espagnol, eller brun saus, kan ta opp til to uker å koke) eller kaffedrikker med lengre navn enn de mest kompliserte universitetstitler.

Jeg skal ikke si annet enn at jeg også setter pris på dybde og kompleksitet i vin, øl og mat. Capella er en kjedelig og uninteressant vin fordi den er svært enkel, har smak som varer i 30 sekunder og hvis smak er mer lik saft enn det jeg ser etter i en vin.

Samtidig er det også slik at man går lei dette. Man jakter på den rene smaken. Det rene uttrykket. I musikken er Albinonis adagio fra Oboekonsert i Ess Dur et slik fullkomment enkelt og rent uttrykk. En enkelhet og renhet som bare er nydelig og genialt plassert på et sted der få venter det og kun de aller beste mestrer det uten å bli kjedelig, platt og klisjéfylt.

Rema1000 har ikke rett i at det enkle ofte er det beste slik de presenterer det. Deres presentasjon går ut på å gjøre narr av de som ser etter noe komplisert når du kan gjøre det enkelt, men deres eksempler er fra steder der det enkle er kjedelig og uniteressant i stedet for komplekst og spennende. De om det.

Derimot har italienerne rett når de lager espressoen sin.Vannet blir presset med 9 bars trykk i 96 grader celcius gjennom finmalte, mørkbrente arabicabønner. Ingen blanding av bønner. 100% arabica. Og resultatet, etter omtrent ett minutt, er verdens beste kaffe. Dette er en vanskelig kunst.

Overraskende nok får jeg sjeldent denne drikken slik jeg vet den kan være. Enten har bønnene for mye syre, eller de kan være for mye brent og dermed bli bitre, eller vannet kan være dårlig, skittent eller ha for mye mineraler. Overraskende mye kan gå galt. Men så skjer det! Jeg får den beste kaffen noensinne servert på et sted jeg snubler innom på vei til noe annet. Jeg har en relativt dårlig dag, og forventer enda en middels espresso, men ikke denne gangen.

Forrige gang var på Galleriet, av alle steder. I kaféen i første etasje, midt i foajeen, med enorme mengder støy, alt for høy temperatur og et slitent hode satte jeg meg ned med en espresso. Illy, faktisk. Et multinasjonalt selskap som ikke har allverdens rykte på å behandle sine kaffeleverandører rettferdig. Der fikk jeg den beste espressoen jeg noensinne har fått i Norge. Mens jeg sitter her og tenker på det kjenner jeg skuldrene senke seg, jeg blir lettere emosjonell og føler for å sette på noe rolig, enkel og nydelig musikk. Kanskje Stings Fields of Gold?

Men det er noe som er feil med espressoen her i Norge, og jeg vet ikke hva. Jeg har fått middels til dårlig espresso på alle de stedene man skulle tro den var bra. Det ellers så eksepsjonelle Lille Kaffekompani, Dromedar, Soho og Stragiotti. Jeg vet ikke hvorfor, men kaffen er enten tam, bitter eller sur.

Det som derimot alltid er bra er en hjemmelaget crema di caffé. En kopp italiensk kaffe, espresso, laget i en mokkakanne med litt sukkerkrem.

Crema di caffé

1 mokkakanne, eller caffetiera, som det heter på italiensk
espresso, Illy er solid og alltid bra, ellers kan du prøve det meste
2/3 teskje sukker. Hverken mer eller mindre.
Rent og kalt vann.

Fyll mokkakannen med kaldt vann. Ha i espresso i kammeret over. Ha i så mye det er plass til uten å pakke den sammen. Det skal være toppet. Skru på toppen og sett mokkakannen på en varm plate. Gi full gass.

Putt sukkeret i en kopp og vent til de første dråpene kaffe kommer ut. Ha disse dråpene i koppen med sukkeret. Det er her snakk om å få akkurat nok til å kunne mose sukkeret sammen med kaffen til en krem, ikke for mye. Omtrent en halv teskje kaffe. Ikke vent, bruk kun den første kaffen som kommer ut av kannen. Mos det sammen til det blir lysebrunt mens du venter på at kaffen skal bli klar. Du kan skru av platen nå. Det er nok varme til å få ferdig kaffen uansett. Når boblingen i kannen avtar er kaffen ferdig trukket. Hell kaffen i koppen og rør rolig om til sukkerkremen har blandet seg med kaffen.

Du kan kun bruke den første kaffen som kommer ut. Venter du for lenge får du ikke samme effekt i det hele tatt. Hvorfor dette fungerer så strålende vet jeg faktisk ikke, men jeg har planer om å finne det ut. Skeptisk som jeg er har jeg prøvd med mer og mindre sukker, mer og mindre kaffe i sukkeret og kaffe på forskjellig stadium i trekkingen. Den mengden jeg oppgir er min perfekte mengde. Å bruke av kaffen som kommer senere i trekkingen er bortkastet. Det fungerer ikke i det hele tatt. Da kan du like gjerne bare røre en skje sukker ut i kaffen etter trekking. Hvor mye sukkerkrem du vil ha i er en smakssak. Jeg bruker, etter italiensk standard, relativt lite, men jeg er norsk og vant til kaffe uten sukker. De fleste italienerne jeg kjenner, og som lærte meg dette, bruker omtrent dobbelt så mye som meg. Da blir det mer dessert og mindre kaffe. Synes jeg.

Ikke glem kannen mens kaffen trekker eller la den stå. Begynner kaffen å koke får du en svært bitter kaffe og må begynne på nytt, eller du kan straffe deg selv ved å drikke svineriet. Hvis du vil ha bitter kaffe kan du like gjerne gå på nærmeste konditori. Der skal du være svært heldig for å unngå bitter og gammel kaffe traktet på en trakter som ikke har vært renset på månedsvis, langt fra ønsket om minst å rense den en gang i uken, helst oftere.

Prosessen i bilder:



kaffe + mokkakanne = lykke



kopp + sukker = starten på en god crema di caffé



den første kaffen, jomfrukaffen; essensielt for crema di caffé



crema di caffé

Selvransakelse med sugo arrabbiata som følge

Jeg har mange egenskaper, evnen til lur økonomisk planlegging er ikke en av dem. Derfor spiser jeg som en konge i noen perioder, og som en fattiglus i andre. Selv om jeg dog ikke har penger til ordentlig mat så må jeg spise, og jeg er svært lite glad i å spise det jeg anser som "dårlig" mat. Jeg vet om folk som har levd på ris i karri i ukesvis i et forsøk på å spare, men der har du ikke meg. Likevel, det er fullt mulig for en matsnobb som meg å finne og lage ordentlig mat som smaker godt selv om min totale utgiftskonto for uken beløper seg til 120 kroner, men det blir selvsagt ikke gourmetmat av den sorten jeg aller helst vil fortære til enhver tid. Med andre ord er russisk kaviar utelukket inntil videre.

En ting er at jeg har alltids noe spiselig i kjøleskapet, skapet eller fryseren. Noen basisvarer har jeg alltid i hus. Disse har lang eller bortimot evig holdbarhet og kan derfor kjøpes inn (som oftest til en billig penge) og brukes mer eller mindre når som helst.

Et par av disse basisvarene jeg alltid har i hus ble brukt i dagens lunsj. Nemlig pasta all'arrabbiata, eller pasta med tomat- og chilisaus, som det kan sies å hete på norsk.

1 boks tomater
2 fedd hvitløk
1/2 liten løk
1 toppet ts chilipasta (most chili på glass)
1 ts balsamicoeddik
1 ts honning
salt
nykvernet pepper
olje

tørket pasta
parmesan

Selv med parmesanen kommer dette måltidet på et sted mellom 10 og 20 kroner, og etter min mening er det langt bedre enn de fleste andre måltid i samme prisklasse, og faktisk bedre enn mange måltid i høyere prisklasse.

Skjær hvitløk og løk i tynne skiver og stek dem i litt olje. Ha i chilipasta og tomaterene. Ha i eddik, honning og pepper. La det koke opp og mos det. Enten manuelt eller med en stavmikser. Siden jeg har kjøpt ny stavmikser relativt nylig brukte jeg den. Du kan gjøre som du vil. La sausen småkoke (lav varme) i en times tid. Smak til med salt.

Server som saus over pasta (eller andre ting om du føler deg kreativ), og dryss parmesan over. MMmmm...parmesan...

Siden sausen tar såpass lang tid å lage er ikke dette en typisk kjapp lunsjrett. Nå gikk det greit for meg i dag siden det betydde at jeg kunne gjøre andre ting mens sausen putret, den trenger ikke videre tilsyn, men til vanlig kan det være lurt å lage en større porsjon og så sette den i et syltetøyglass eller en annen lukket beholder i kjøleskapet. Om du bruker sausen lite, eller du lager veldig mye kan du fryse den. Den holder seg i frysen i 2-3 måneder, i kjøleskapet holder deg seg en uke. Om du først fryser den og så setter den i kjøleskapet holder den ikke mer enn 2-3 dager etter tining. Bruk den helst samme dag den er tint.

Hvorfor er dette så godt?

Det inneholder fire av de fem basissmakene. Ja, du hørte rett, det er fem, og ikke tre, basissmaker. I tillegg har det en liten ekstra piff fra chilien. Smakene er søtt (sukker/honning), salt (um..salt), syrlig (eddik) og umami (tomater og parmesan). Den utelatte smaken er bitter.

Honning gjør sausen bittelitt mer interessant og kompleks enn rent sukker, men sukker fungerer også. Eddiken kan være nesten hvilken som helst (mild) eddik. Alle de vanlige (champagne, risvin, hvitvin, rødvin, eple og balsamico) fungerer fint, men de gir forskjellig karakter til sausen. Det er snakk om veldig små variasjoner her, og mange vil aldri være i stand til å identifisere hvilken eddik du har brukt. Eneste unntaket er om du bruker en veldig sterk eddik, da får du en markant eddikaroma i sausen, noe du nok helst vil unngå. Om sesongen er rett, eller du av andre årsaker (egne planter) har tilgang til spesielt gode ferske tomater, kan du med fordel bruke dem i stedet for tomater fra boks. Det er dyrere (og derfor har jeg ikke brukt det her selv om man får til dels svært gode tomater nå) om du ikke dyrker dine egne, og de er svært variable i kvalitet.

Ting jeg har lært

1. Ikke bruk alle pengene på en gang. Lev heller litt "kjedelig" i matveien storparten av tiden så har jeg mer penger til de virkelig spennende utskjeielsene. Som russisk kaviar.

2. Les pensum jevnt i hele semesteret. Jepp, dette er et punkt jeg tidvis sliter med. Noen ganger leser jeg jevnt, andre ganger leser jeg alt på en måned. Litt unødvendig selvpining det.

Hvis man skal klassifisere min dialekt består 'an av en blanding av diverse bergensdialekter. Ja, for eg é bergenser. Bare i tilfelle dokker isje har fått det med dokker. For å uvikle den særegne dialektblandingen, dette ufyselige og ekle krattet av en dialekt må man dytte in en haug med deler.

1 del dannet bergensk. Eg sier "hvilken" isje "kas, kalla eller kasla". Eg sier tidvis "nå" isje "no", og når eg har fått litt å drikke og eg snakker med andre som snakker dannet kan eg finne på å slå om. Plutselig snakker eg dannet. Tenker det e mange så blir provosert av det, ja.

1 del gatebergensk. Eg sier jo eg og isje. Det heter tøs, nikkenolliker og når noe e greit så e det brunt. Mitt geografisk ustabile liv har gjort meg til litt av en blandingsfyr.

Okei, så var det bare to deler.

Nå skal jeg slutte å skrive på dialekt. Jeg er egentlig ikke noe tilhenger av det, men grunnen til at jeg gjorde det var at jeg leste BTs lørdagsmagasin som var en eneste stor hyllest til Bergen. Som en trøst for det som skjedde sist helg som vi ikke snakker om (jeg tuller ikke).

Det er et par ting som appelerer mer til meg i dette magasinet enn de andre tingene. For det første har de en fin dialektordliste. Den er langt fra komplett, men den har en del fine bidrag. Mange av ordene bruker jeg aldri, men et par jeg kan erindre å ha brukt i løpet av livet. Nylig eller lengre tilbake i tid(et par er mine tillegg som ikke er med i magasinets liste):
Pale, brelonge, brelebolette, flais, fortutlet, månebedotten, gibba, belite seg, ani, slit 'an, hallaien daien, daier, nikkenolliker, stril, slaur, likke, luddig, wittenberger (dette brødet har jo til og med Rema1000), molefonken, mosjø(tenk fransk), nai, persetorsk, reddafis, gnitalus, den é brun, hivert, kik, brødboks, dusement(fransk uttale), sabb, snøsokk, rævadilter, karnøfle, pailabb, småtør og tullerusk.

Ja, bare for å nevne noen. Er det noen du ikke kjenner til kanskje?

Ikke overraskende hadde listen noen jeg ikke kjente fra før. Bergensdialekten er noe avhengig av opprinnelsessted. De fleste er gatebergensk og min halve tilhørighet med Fana fjerner jo store deler av dem fra mitt vokabular. Et par jeg ikke kjente til, men som jeg liker og dermed skal jobbe hardt for å implementere i mitt eget vokabular er:
Søtestril (innflytter, gjerne østlending, som smiler falsk til alle)
Halvskillingsjuks (uekte vare, dårlig etterligning)
Følgemosjø (ung herre som følger en dame hjem)

Forresten hadde lørdagsmagasinet en viktig statistisk viten å komme med, vi har nemlig hatt 21 klarværsdager i år! 21! Allerede tre mer enn vi hadde i hele fjor. Ikke at sjansen for at vi får noen flere er så grådig stor, men det er jo noe.

Nye drømmer

I disse eksamenstider tenker jeg, tradisjonen tro, på helt andre ting enn eksamen. Ikke er det videre uvanlig at jeg tenker på mat heller. Mye mat. Jeg trøstespiser, og det jeg trenger trøst for er min egen manglende evne til å lese til eksamen.

Hvis man først skal trøstespise kan man vel like gjerne gjøre det ordentlig. Det gjelder å finne den varen, eller den retten som gir meg mest trøst, men hvordan finner jeg det ut? Hvilke kriterier skal jeg måle det etter?

1. Ren nytelse

Her er det mye som dukker opp. Den største daglige nytelsen får jeg fra min italienske kaffe. I løpet av dagen drikker jeg langt mer kaffe fra presskanne, men når jeg finner en ordentlig god italiensk kaffe (kaffe fra mokkakanne) sitter nytelsen langt dypere. Den enkeltopplevelsen som har gitt meg størst nytelse i det siste er krigsskipsushi med lakserogn.

2. Fyosiologiske effekter

B12 er visstnok vitaminet som skal ha størst effekt mot depresjoner. Naturens eget antidepressiva. Jeg har litt problemer med å verifisere dette, men kanskje jeg skal komme tilbake til det. Rogn er proppfullt av B12. Den oppmerksomme leser vet nå hvor jeg vil.

Konklusjonen, basert på et tynt datamateriale, er altså rogn. Rogn er veien å gå for å få ordnet meg effektiv trøst gjennom mat.

Vi har lakserogn på små glass servert av Lerøy. De koster en fin femtilapp per stykke, og er dermed langt fra billige. Det er snakk om kanskje 30 gram for femti kroner her. Dog, du kommer nokså langt med de grammene. I motsetning til en 30 grams biff sitter du ikke igjen med akutt mangel på tilfredsstillelse. Faktum er at de er proppfulle i smak. Det er ikke uten grunn at jeg lukket øynene hin dagen, da jeg satt der og spiste krigsskipsushi (gunkan maki på japansk), og jeg forsvant helt. Selv om det satt en venninne til høyre for meg og spurte om det var godt, og det svirret hauger av mennesker rundt meg på alle kanter, dette var på Akvariet, så forsvant jeg fra verden i noen sekunder. Det var helt fantastisk. Jeg elsker lakserogn.

Så kommer aberet. Folk sier russisk kaviar er bedre. Sunnere skal den også være, siden lakserogn inneholder en god del dioksiner om dagen. Da snakker vi altså om rogn fra stør, helst belugastør.De aller fleste av disse størene lever i det kaspiske hav og den rogn utvinnes dermed av Iranere eller Russere avhengig av i hvilken ende støren svømmer.

Stør er en utrolig fascinerende fisk. For 250 millioner år siden oppdaget den at havet ble fullt av rovdyr, noe den trege støren ikke trivdes med, så den trakk opp i elvene. I løpet av årene som har gått siden den gang har elvene endret retning gang på gang, støren har funnet seg en plass likevel, og de millioner egg den legger (hvorav bare ett i snitt blir til en ny fisk) har etterhvert blitt ettertraktet hos det største rovdyret av alle. Mennesket.

Fisken er rett og slett en lettere inkompetent fisk. Den er halvblind, treg og så godt som uten tenner. Den gyter samme sted hvert år, i likhet med laksen, og er dermed meget forutsigbar, den bruker lengre tid enn mennesket på å bli kjønnsmoden og den bruker 100 år på å bli fullt utvokst. Den største arten, altså. Den største noensinne fanget veide 1,2 tonn, eller 1200 kilo og inneholdt 450 kilo rogn. Den ble fanget i 1760-årene i Russland, på den tid var det bare russerne som hadde lagt sin elsk på rognen, men med dagens priser ville denne fiskens rogn vært verd ca. 6,5 millioner kroner på markedet. Slike fisker finner man neppe igjen siden støren aldri lengre får bli gammel nok til å bli utvokst. Den er nesten utryddet. Faktisk var det masser av den for omtrent hundre år siden. Den levde i enkelte elver i Frankrike (blant annet Gironde, der de nå driver oppdrett på den), den levde i Themsen på 1300-tallet (men de kulinarisk handicappede engelskmennene utryddet den for kjøttet!) og den var i overflod i elvene rundt New York på slutten av 1800-tallet. Faktisk fikk man kaviaren gratis i barer som salt snacks. Nå får vi peanøtter. Fra 1870-1900 ble den helt utryddet der borte. Nå lever den bare naturlig i det kaspiske hav og elvene rundt.

Denne fiskens gullvarer vil jeg gjerne smake. Hvis denne smaker som lakserogn, bare fetere, mer nøtteaktig og visstnok langt, langt bedre, så vil jeg smake på den. Jeg nekter å pakke penalet, legge inn årene, legge skoene på hyllen eller på annet eufemisisk vis takke for meg på denne planeten før jeg har smak denne rognen. Så da har jeg to problemer:
1. Den må skaffes.
2. Den koster flesk.

Det første løser jeg ved å bestille hos fiskemannen på Kjøttbasaren, det eneste stedet i Bergen man fortsatt får fersk kvalitetsfisk, og det andre løser jeg ved å bruke en ukes matbudsjett på denne rognen alene. 400 kroner for 30 gram. Fint det.

Jeg har med andre ord nå fått meg en ny drøm, og den skal oppfylles. Jeg skal spise russisk kaviar. Jeg kommer tilbake med rapport når så har skjedd. Om noen ønsker å være med å bruke latterlig mye penger på latterlig lite mat på denne måten er det bare å ta kontakt så skal jeg fikse det for alle interesserte. Hvis jeg først skal spise det så blir det men blinis. Disse russiske pannekakene de har for vane å servere rognen på.

Hvis du vil tyvstarte med blinier på forhånd så har jeg en oppskrift til deg (blini kan man fint spise uten rogn):

Blinier (15-18 stk):

3 dl melk
10 g gjær (1 ts tørrgjær)
50 g hvetemel
100 g bokhvetemel
1 klype salt
2 eggeplommer
3 eggehviter
smør til steking

Rør ut gjæren i lunken melk. Rør inn melet, eggeplommene og saltet til du har en jevn røre. Dekk bollen med plastfolie eller lokk og la heve et lunt sted i 1-1½ time. Vend inn stivpiskede eggehviter rett før steking. Smelt litt smør i en teflonpanne og stek små pannekaker.

Jeg har hatt en matglad uke. Om man kjenner meg godt nok så kan man kanskje si at jeg bytter kjærlighet for mat, men det er ikke helt sant. Ikke helt.

Noen høydepunkter:

Gresskarravioli med salviesmør og kantareller.

Ravioli
Fersk salvie
Smør
Kantareller
Salt og pepper
Parmesan

Kok ravioliene i godt saltet vann[1].
Surr kantarellene i smør til de får litt varme i seg. Ikke la dem steke særlig lenge. Så snart de blir overstekt blir de vasne og mister smak i tillegg til konsistens. De som spiste hos meg på mandag merket dette. Smak dem til med salt og pepper. Du kan godt ha en liten skive hvitløk eller to sammen med kantarellene. Det hever dem ganske kraftig.

Smelt smør i en liten panne. Ha i salvieblader. Jeg tar det på gefũlen, men om du vil ha en mengde så vil jeg anbefale tre blader for to personer. Maks fem blader med mindre du lager til mer enn seks personer. 2-3 blader rekker langt, mens for mange blader fører til en bitter saus. Smak til med pepper.

Bland pastaen med salviesmøret. Fordel på tallerkener og dryss først kantareller over, så parmesan. Mmmmm. Nam!

Geitost- og tomatsalat

Jeg oppdaget Fjellgeit BAs hvitmuggost hin dagen. Den er fantastisk. Virkelig fantastisk sammen med tomater. Nå er det også bra sesong for en del importerte tomater.

6 skiver hvitmuggost
6 skiver tomat (en helt plommetomat)

Bare skjær begge deler i skiver. Geitosten smaker mye og har lange skiver når du skjærer på tvers så skjær dem tynne. 2-3 millimeter er bra. Brett osteskivene rundt tomatene og spis. Hvis du skal servere dem til gjester som en forrett f.eks kan du med fordel stikke tannpirkere gjennom og legge dem på et fat. Tre til hver person er sikkert fint. Drypp litt olivenolje over og dryss på litt salt og pepper. Bruk ordentlig salt (Maldon), det er det verdt.



[1] Tester som har blitt gjort av blant annet kjemikerlauget for kokker viser at små mengder salt i vannet når man koker grønnsaker (og likeledes pasta, må man kunne anta) ikke har noen som helst effekt på grønnsakene. Ikke blir de grønnere, som noen kokebøker påstår, ikke kjenner du noen smaksforskjell og vannet koker ihvertfall ikke fortere. Dette er det samme for pasta. Du trenger relativt store mengder salt i vannet om det skal ha noen effekt. På mange pastapakker står det 1 ts salt. Juba. Det kan du bare glemme. Italienerne sier vannet skal være like salt som middelhavet. Det er ihvertfall langt nærmere sannheten.

Ref: Kitchen Chemistry

I boken Garlic and Sapphires skriver Ruth Reichl strålende om sitt virke som restaurantkritiker for The New York Times. New York er antageligvis verdens restaurantsentrum, og The New York Times er sjeldent langt nede på listen over de mest prestisjetunge avisene i verden. Å få være restaurantkritier der er en ære av den sjeldne sorten, hvilket er noe hun setter pris på. Heldigvis er hun også et dypere menneske enn den sorten kritiker som kun tenker på mat.

Hun har blant annet dårlig samvittighet for den priviligerte luksusjobben det er å være restaurantkritiker. En jobb som stort sett vil si å fortelle rike mennesker hvor de bør spise neste gang.

Hennes dårlige samvittighet, som fikk meg til å tenke på mine mange egne alltids tilstedeværende dårlige samvittigheter, fikk meg også til å tenke på tyskerne. Kanskje Europas mest utskjelte folk med størst mengde dårlig samvittighet i bagasjen til enhver tid. Ingen folkeslag jeg noensinne har lært noe om har noensinne tatt sine synder så inn over seg som tyskerne. Man kan fint argumentere for at deres nyere historie ikke er av den hyggelige sorten, men jeg har aldri møtt noen eks-jugoslaver med samme holdning til sin historie, eller italienere for det de gjorde. I Rwanda har de fortsatt ikke ryddet opp og Østerrike har valgt en tidligere SS-offiser som statsoverhode. Det er bare 40 år siden nordmenn nektet samene å snakke sitt eget språk, tvangssteriliserte tatere og tvangsadopterte bort deres barn.

På mange måter er tyskernes oppgjør med egen historie en god ting. Det er muligens den beste sikring for at de aldri gjør det igjen, men hva med alle andre? Har vi lært?

Det største problemet med tyskernes elendige samvittighet på vegne av hele sin nasjon er den hårsårheten som følger med. Det er svært vanskelig å spøke med tyskere på en generaliserende måte i en tyskers nærvær, eller si noe spøkefullt om deres fortid, selv helt usannsynlige ting, uten at de tar seg nær av det. Enhver referanse til andre verdenskrig tar de ille opp og ber instendig om at vi må la være fordi de føler seg støtt. Dette er et kollektivt problem for den tyske folkesjelen.

Det er mye fint i tyskland, og de gjør best å lære seg i å være åpent stolt av det samtidig som de lærer seg å spøke med egne svakheter. Den tyske aksenten, som oftest er svært tydelig, er hysterisk morsom. Lederhosen er et festlig ord, og hele den tradisjonelle og stereotype sør-tyske kulturen med bierstube, lederhosen og mustasche er så festlig at selv tyskerne trekker på sine stramme smilebånd av det. Når tyskerne har kommet så langt at de kan være selvironiske da har de kommet helt til målet. Da har de bearbeidet sorgen, skammen, skyldfølelsen og kommet så langt at verden atter en gang ser lys ut. De har igjen fått tilbake humøret og sitt lenge etterlengtede medlemsskap i det menneskelige fellesskap. Alle har godt av selvironi, og det er her hele poenget mitt kommer. Langt om lenge (jeg sa mine tankerekker ikke er videre enkle å ha med å gjøre).

Selvironi er vårt best middel mot lav selvtillit, skyldfølelse og andres spotting. Nordmenn har også hauger av lettere festlige kulturtrekk som jeg med glede ler av mens jeg kjenner meg stukket.

Hvem har ikke satt sekken sin på setet ved siden av seg på bussen fordi de vil sitte alene? Hvem har ikke kimset av en stakkar som prøvde litt for hardt? Nerden, eller den skoleflinke som kunne algebra allerede i 6. klasse? Hun som forsøkte å være kul, men falt helt gjennom fordi alle klærene var fra feil butikk eller i verste fall arvet? Alle disse menneskene som ser ut som om de forsøker å være noe mer enn oss andre og dermed umiddelbart dyttes ned i driten til sjansen for at de prøver igjen er lik null. Når vi nordmenn klarer å le av disse kulturtrekkene, alle disse tingene som gjør oss til nordmenn, på godt og vondt, da bør selv tyskerne klare å le av sin manglende humor (paradoksalt nok) og sitt barteimage.

Det er greit å ha dårlig samvittighet for at vi er heldige, for at vi ikke gjorde det vi burde ha gjort på skole eller jobb, for at vi kaldt avviste den stakkars utlendingen som prøvde å bli kjent med nordmann på tvers av kultur, språk og hudfarge (*), eller for at man sitter og spiser snop og skriver blogg mens man burde sove. Alt dette er greit, Morten. Du kan legge deg nå. Men man må komme seg forbi det om man skal kunne leve et fint nok liv til at man blir i stand til å spre glede til de rundt en.

(*) Stakkars mann. Han forsøkt ihvertfall, men jeg ble så tatt på sengen som overhodet mulig. Jeg var i utgangspunktet negativt innstilt der jeg satt i forelesningssalen og kjedet meg og bare ventet på å få gå hjem. Så, da jeg endelig kunne reise meg og gå, presenterer denne rare mannen seg for meg og hindrer min avstedskomst. Da reagerte jeg som nordmenn flest. Jeg sa hei og tok ham i hånden, og så var jeg så avvisende det er mulig å være uten å si noe spesielt. Jeg så ned, så bort, var uttålmodig kroppspråket og kom meg avgårde så fort som mulig. Jeg håper han ikke gir opp. Vi er noen fine folk så snart man bli kjent med oss. Vi er bare ikke så snakkesalige (bortsett fra nordlendingene, og de banner stort sett), vi er ikke så åpent kjærlige eller åpne generellt sett. Vi har fine egenskaper likevel. Et eller annet sted langt der nede under to lag med avvisning, tre med kjølig innesluttethet og fire forskjellige lag med usosiale dyder av sorten: "Tale er sølv, taushet er gull". Under der et sted finnes det et varmt og ærlig menneske som virkelig mener det når han spør om du vil komme hjem på kaffeslabberas, og som gjerne huser deg en uke mens du ser det om i Bergen, en som er lojal til sine siste dager og som aldri glemmer en venn.

Nederland er på ingen måte en kaffehimmel. I løpet av fem dager i Nederland fikk jeg ikke en eneste god kopp kaffe. Jeg angrer i ettertid på mine valgte kaffesteder, men jeg ville trodd ellers gode kaféer ville være i stand til å lage god kaffe. Enten det er espresso, cappuccino eller vanlig kaffe.

Espressoene jeg fikk var hver eneste gang servert med dobbelt så mye vann som normalt (i Italia, Norge og andre rettroende land). Hvilket bare gjorde espressoen tynnere, på ingen måte bedre.

Den vanlige svarte kaffen var bare ille. Den er det vanskelig å få god sør for Skandinavia, men jeg innser at det meget mulig kan være et spørsmål om kultur på dette området.

Jeg er for øyeblikket i Oslo for å møte andre nerder, og på vei til Oslo paserte jeg deler av Asker, Sandvika, inkludert deres i overkant moderne Sandvika Storsenter, og en del forsteder til den såkalt hovedstaden. Disse forstedene er virkelig fascinerende. Hvert hus er relativt stort, antageligvis dyrt, alle har en liten hageflekk inkludert en plen som er for liten til å kunne brukes som fotballbane og dermed er to av tre dekket av en svært trampoline. Alle har to-tre trær, litt hekk og to bilder, en liten og en større. Mor og fars. Denne typen steder gir meg frysninger, og jeg kommer på hvorfor jeg liker å bo en sentrum av en by, eller tettsted som alle andre enn nordmenn vil kalle Bergen, i en leilighet, i et langt fra ensidig nabolag.

Men en dag kommer sikkert min kjære og våre 2,1 barn å overtale meg til å kjøpe et stort hus ved siden av et annet nesten kliss likt hus i en eller annen forstad et eller annet sted. Er jeg heldig skjer det i utlandet, og med på kjøpet følger en stasjonsvogn. Jeg kommer til å tilbringe resten av mitt liv med å jobb 12 timer dagen for å slippe å se det nitriste nabolaget der den eneste moroen jeg får bedrevet er ukentlige møter med et par andre like deprimerte menn foran den største tven i mils omkrets. Der spiser vi pizza og drikker øl mens vi ser på overbetalte menn som bedriver fotball eller en annen meningsløs sport som virker som verdens viktigste hendelse mens det pågår. Hver natt kommer jeg til å ha lykkelige drømmer om det året jeg tilbragte i Italia og hvordan jeg der drømte om å slå meg til ro på en bitteliten klippehylle på Sicilia, der jeg dyrker et par sorter grønnsaker og nok vin til meg og mine nærmeste. Hver gang jeg våkner kommer jeg til å gå i en tung depresjon når jeg oppdager hvor jeg egentlig bor.

Normally this blog is in Norwegian, the beautiful language of weegies everywhere, but I shall deviate from this to ease the understanding for all Norwegian-impaired people out there. This means that this post will be filled to the brim with bad language, grammatical and misclicking errors as well as misspelling. It has been unsuccesfully proof read.

Recently my girlfriend's house has been occupied by myself and two american tourists. I stay there mostly because I can't stay away from her, but part of the reason at this point was also the fact that it's easier to stay in the same house as your guests if you are to entertain them, and I put them in her house because there was more room there at the time. Anyway, on to the story.

Robyn is a girl I've known online for about five years. A rather long time even in my soon to be thirty year long life. Not as long as I've known Kåre (about 17 years, which Giso finds cute, but she finds many, in my opinion, uncute things cute, including yours truly), but still a long time.

So earlier this year she and I, or she, or I, don't really remember, we figured that she should come here. Her mother was convinced that I would do unspeakable things to her upon arrival and that she would never see her treasure again, so she insisted that Robyn came with a friend, which of course just would make my catch bigger. Her friend was the, at that time, unknown Diana. I had no idea who this was or even what her interests may or may not be. For all I knew Robyn might have paid this girl to be her chaperone.

There's always some level of uncertainty connected to aquainting oneself with people who one have never met before, but with Robyn I didn't think much about it. After all I've known her for five years. Originally we started talking about music, but eventually food has become a rather large shared interest. Her chaperone on the other hand was a different story, but I trusted Robyns judgement, and her friends are my friends and vice versa.

It was a nice and sunny day, and I spent part of it eating and drinking coffee with Kåre. At some point Robyn called from the airport and told me she had arrived and was ready for the airport bus. About half an hour later I went to the stop I had instructed them to get off at and there they weren't. Then I went and looked in a shop and came back for the next bus. There they weren't. Then I went home with some groceries and came back. There they were! They were here! In Bergen! It had happened! (I had half expected it to never happen.)

So what did we do once I had lured two unsuspecting americans to the absurdly proud city of Bergen? Of course I showed them around. A short list of what I did to them:

Fed them icecream of the Italian kind.

Pushed and shoved them onto the Fløibanen funicular.

Lured them back down the scenic route aka the route that is occasionally dangerous to those not accustomed to physical activites in the semi-wild. Aka city dwellers from New York and other American cities, suburbs and states that starts with New. Nobody died, but I did get to show them my giant rhubarb.

Took them grocery shopping for Norwegian foods, American foods dressed in Norwegian packaging and the occasional bacon in a tube. To much amusement all across the globe. Nobody died from food posioning. Slight stomach aches due to overeating did occur as did the education of taste buds to new tastes and textures that would constantly be compared to Asian-American foods. At some point everything was eventually compared to something either American or Asian or both. Quite enlightening.

Took them hiking from Ulriken and over a couple of peaks, down some valleys, through forests and ponds and eventually along roads back to civilization. Nobody died, broke a foot, sprained an ear, lost their hearing or became incapable to return to their homeland. Sprouts of asthma and the occasional outburst of whining did occur. Someone may hate me in secrecy for this.

Exposed them to all sorts of Norwegian foods (and some that aren't) like mashed fish, raspeballer, lefse, crabs (the edible kind), waffles, ridiculously fresh fish, my famous sandwiches (I'm the king!) and melkesjokolade. Oh, and there was even bacalao followed by homemade rhubarb tart. Some of which were down right hated, others were put on clothes, some were ruined by ignorrance and others were enjoyed so much that they were brought back to the homeland. Safely. With their new owners.

Put them on a boat and went fishing. Almost lost a finger, but all others remained safe. Even though some, names shall no be mentioned, can't swim. Can't swim. How is that possible? Ask Diana. Oh, sorry about that one. I blame the American educational system. The fish was barbecued and eaten. With something as unnorwegian as barbecued corn. Couldn't just let them have all foreign tastes for a full week, now could I? There's got to be a law against that.

Took them to see animals in captivity while pointing out how good those animals most likely would taste after being boiled, fried, deep fried, baked or steamed. Some would need a sauce.

Exposed them to the colourfulness of art and Norwegian houses. None was blinded.

Oh well, eventually the trip was concluded with unsuccesful attempts at pouting and sobbing that will convince just about anyone of our lack of acting abilities. Still nobody was seriously injured. Though a slight feeling of loss may occur upon return to the homeland.

What can I say? I tried it all, and still they had a good time. So good, in fact, that I will most likely visit them at some point.

Jeg har besøk fra USA og de dokumenterer alt gjennom bilder og blogg. På forhånd var det bare Robyn jeg kjente, men hun tok med seg en venninne. Ikke veldig overraskende er begge veldig hyggelig. Om du vil ha en titt på hva som foregår og hva vi driver med kan du se her:

Robyns flickr (bilder)
Dianas flickr (bilder)

Robyns blogg

Hodepine, muskesmerter, frysninger, kortpustethet, svettetokter, hosting, sår hals, feber, akutt mangel på krefter. Er det noen som kjenner det igjen? Jepp, jeg har fått influensa. Igjen. For tredje gang!

Heldigvis er semesteret over, og jeg har verdens skjønneste kjæreste som gjør alt hun kan for å hjelpe. Stort sett får jeg ikke gjøre noe. Får ikke en gang reise meg for å hente en skje til suppen min. Hvis hun hadde trodd jeg gikk med på det hadde hun sikkert skrevet dette for meg. Hun er verdens beste sykepleier.

Det er en ting jeg har lagt merke til med dette. Når hun er her og synes synd på meg og duller og steller med meg føler jeg meg på den ene siden bedre, men jeg føler meg også litt ekstra syk, og jeg blir fryktelig sutrete.

"Hvordan går det?"
"Uff, ikke så bra. Stønn. Feber, ååh, gjør vondt over alt. Uff."

Det er hennes egen feil, men hun må jo gå lei. Satser på litt kjapp rekonvalesens så ikke denne sutretilstanden varer så lenge.

Ja, da var semesteret over for min del. Jeg har gjort ferdig bacheloroppgaven min, og i morgen skal den leveres. Nå gjenstår det bare å søke for nye ting til høsten. Så hva blir det til?

1. Praktikant ved ambassaden i Bucuresti eller Kiev

Lite sannsynlig. Er sikkert en million søkere, og flere av dem har sikkert bedre karakterer såvel som kanskje flere studiepoeng enn meg. Hadde dog vært helt sinnsykt stas.

2. Master i administrasjon- og organisasjonsvitenskap

Mer sannsynlig, men siden det gikk fryktelig dårlig på den ene eksamenen kan det jo tenkes jeg enten ikke har nok studiepoeng eller til og med ikke kommer inn. Det ville være et stort personlig nederlag, men utelukkende min egen feil.

3. Gjøre ferdig bachelor om jeg ender opp med å stryke i noe.

Jaja, håper da ikke det, men skjer det så gjør jeg den ferdig.

4. Jobbe

Arbeidsmarkedet er ekstremt lukrativt for søkere nå, så det er et bra tidspunkt å få arbeidserfaring på. Jeg kommer til å se etter interessant jobber i løpet av sommere, samt eventuelle nye deltidsjobber om jeg finner noe. Et år med jobbing før fullføring av master hadde jo vært fint.

Jaja, høsten blir, som vanlig, spennende. I mellomtide får vi krysse fingre og tær for at månene stod i senit og planetene i usedvanlig gunstige posisjoner da sensorene satte karakter på oppgavene mine. Kanskje de blingser og gir meg en ufortjent bra karakter.

Det er i dag seks måneder siden jeg ble offisielt sammen med denne jenten.

Tiden går fort, og i dette tilfellet har følelsene gjort det samme. Jeg elsker henne og føler noe for henne jeg aldri har gjort for noen noensinne tidligere. Hun er og har alt en jente kan ha og kan være. Hun er den perfekte kjæresten, og jeg er den heldigste mannen noensinne. Måtte det vare evig.

I dag fikk jeg vite noe som visstnok så godt som alle andre har visst lenge. Det skulle til sigende være umulig å spise en spiseskje kanel. Vel, lite er umulig her i verden, og jeg er svært nysgjerrig av meg så dette måtte jeg prøve.

Jeg fylte en spiseskje med kanel og puttet den i munnen.

Det første som skjedde var at all fuktighet i munnen forsvant. Det var som å ha en ørken på tungen som sugde alt av spytt og smøring inn i seg. Kjapt begynte det også å svi noe kraftig halsen og i nesen og tårene sprutet. Det hele var strengt tatt rimelig morsomt så det var også vanskelig å holde seg alvorlig. Jeg tvang meg selv til å holde munnen lukket så jeg ikke sprutet ned rommet med kanel og spytt. Etter en stund, mellom ett og to minutter, merket jeg at munnen hadde klart å produsere nok spytt til at ørkenfølelsen begynte å gi seg. Jeg anet håp! På omtrent samme tidspunkt begynte noen andre effekter av kanelet å melde sin ankomst. Jeg fikk vondt i hodet og jeg fikk noen grusomme frysninger nedover nakken og ryggen. Omsider klarte jeg å svelge kanelet, men smaken jeg satt igjen med i munnen, samt hodepine, sår hals, sviende nese, rennende øyne og hodepine gjør at jeg tviler på at kanel er så sunnt som ryktene tilsier. Faktisk føltes det som å få influensa i løpet av et par minutter. Ikke videre hyggelig. Det tok en god time før jeg følte meg noenlunde normal igjen.

Dette er ikke noe å anbefale annet enn som et veddemål der du betaler andre for å gjøre det.

Pizza er den beste maten dagen derpå. Den har alt. Fett, karbohydrater og smak nok til å overdøve enhver dårlig smak i munnen. Det er akkurat hva kroppen din roper på. I går hadde jeg en fin bakrus som gjorde at jeg aldri forlot leiligheten min. Tidlig på dagen spiste jeg en frokost bestående av 200 gram sjokolade, fire donuts, to liter vann, en liter kaffe, en halv liter té og fire ristede skiver med ost og tomat, ja og to paracet. Det holdt en god stund og det hjalp meg gjennom bakrusen.

Senere på dage kom dog den kjente store stygge fyllasulten og gnagde i magen min. Du skulle tro den frokosten holdt en stund, men den gang ei. Jeg følte for pizza. Etter et pizzakalas på lørdagen visste jeg jeg hadde alle ingrediensene tilgjengelig og da var det i grunn bare å sette i gang.

Jeg lagde en deig som var tre ganger størrelsen jeg faktisk trengte og brukte de to andre tredelene til brød[bilde], men jeg skal forsøke å skalere til normal størrelse nå.

Pizza ala Morten

Deig til én veldig sulten person med bakrus, eller to normale mennesker:
300 gram hvetemel
ca 2.5 dl temperert vann
1/2 pakke tørrgjær (dette er årsaken til at jeg pleier å lage minst dobbel mengde)
1 dl olivenolje, ekstra virgin for smakens skyld (eller ikke om du ikke vil)
1 ts salt

Bland mel, salt og gjær sammen. Ha i oljen og putt hendene nedi der. Jobb inn oljen i melet med fingrene. Gi deg når oljen er helt jevnt fordelt i melet. Det tar omtrent to minutter. Fra nå av må du ha en ren hånd og en du blander deig med. Hell vannet litt etter litt i deigen mens du jobber det inn med den deigbefengte hånden. Etter en stund merker du at det blir hardere å jobbe med deigen. Det går litt på rutine, men om du bruker denne mengden vann så går det neppe helt galt. Deigen kan bli litt våt, men det går greit bortsett fra at det er mas å kna den (den fester seg til alt). Når deigen er fing i formen og alt er ferdig blandet inn knar du den. Om du lager mat på en dag du har litt tid og vil gjøre dette skikkelig gjør du slik:

Kna deigen i ti minutter. Putt den i en bolle med plastfolie over. Hev i en time på et varmt og lunt sted, evt. hev til den har dobbel størrelse[bilde]

Om du ikke har så lang tid, eller du dagen derpå-sulten rir deg som en mare på speed så knar du til du er fornøyd (2-3 minutter) og gir blanke i å heve deigen. Dette gir deg en flatere og mer kompakt bunn, men er du sulten nok er det ikke så fryktelig farlig.

Kjevl ut deigen og legg den på en stekeplate med bakepapir under (så det ikke blir så mye oppvask). Skru på ovnen. 200 grader er bra.

Fyll:
1/2 boks hakkede tomater
ca 1 ts finskåret hvitløk (ikke press den!)
salt

Dette er sausen. Merkelige mennesker putter allverdens i sausene sine og får merkelig resultater. Noen av dem er gode, men det er helt klart unødvendig. Fordel tomatene på bunnen og strø hvitløken over. Ha litt salt på toppen.

Nå forhåndssteker du pizzaen. Resten av fyllet blir svidd om det er med i hele steketiden så det legger du på etter at bunnen og sausen er halvstekt. Dette tar også bort litt av vannet fra sausen slik at du ikke får en fullt så våt pizza[bilde].

Den siste biten av pizzalagingen består av den biten alle føler de har best kontroll på, og det med god grunn. Ha på det du vil, den osten du vil og stek til osten er godt smeltet. Så enkelt er det. Om du vil prøve min dagen derpå-variant kan du ha på dette (i denne rekkefølgen)[bilde]:

4 hakkede soltørkede tomater
50/50 jarlsberg og norvegia
pepperoni
sjampinjong i tykke skiver
salt

Dette er enkelt så det trenger ikke så mye forklaring. Det eneste mange utelater her er saltet. Det bør du ikke. Strø litt salt, omtrent en teskje, over pizzaen før steking. Du merker det godt på resultatet.

Videre forskning (store ord) har vist at det er gunstig å smøre scones med vanlig saltet smør (fremfor usaltet, som man bruker i deigen). Det hever smaken betraktelig.

I tillegg glemte jeg vel å gi steketider og lignende da jeg frustrert skrev om mitt eventyr med de famøse sconesene. 210 grader i 10-12 minutter. Pass godt på. Svidde scones er ikke noe godt.

Tar en kort ferie fra bloggen min. Kommer tilbake når hodet klarner.

Hvordan fungerer en mikrobøleovn?

Det er en del som har søkt på "hvordan fungerer mikrobølgeovner". De har truffet min side fordi jeg skrev en liten setning om at jeg lærte hvordan de funker fra boken The Joy of Cooking. Så siden folk kommer hit for å finne ut hvordan mikrobølgeovner fungerer så kan jeg vel like gjerne forklare det?

En venninne av meg lurte på om plastfolie smelter i mikrobølgeovnen. Det er et fornuftig spørsmål. Mikrobølgeovnen skaper jo tross alt varme, maten koker, og plastfolie tåler ikke videre mye varme. Men plastfolie tåler mikrobølgeovner helt fint. Dvs. de kan smelte fra varmen som maten etterhvert får(men så mye varme avgir de vanligvis ikke), men ikke fra mikrobølgeovnen direkte. Årsaken til dette blir klar når man finner ut hvordan en mikrobølgeovn fungerer.

Mikrobølger er radiobølger som har bølgelengde fra 30 cm(1 gigahertz) til 1 mm (300 gigahertz). I tilfellet med mikrobølgeovner ligger frekvensen vanligvis på omtrent 2.5 gigahertz. Ved denne frekvensen absorberes bølgene av fett, vann og sukker. Der setter de molekylene i bevegelse og friksjonen skaper varme. Varmen skapes på samme måte som når du gnir hånden fort mot en flate. Da blir du varm i hånden, og går det fort nok kan du brenne deg. Siden organisk materiale er bygget opp hovedsaklig av vann er mikrobølgeovnene således veldig praktisk. Dette er årsaken til at plast ikke smelter i mikrobølgeovnen. Det er ikke noe vann, fett eller sukker der. Det samme gjelder med en rekke andre stoffer.

Det som har litt andre egenskaper dog, er metall. Metall reflekterer mikrobølgene og dette er årsaken til at metall ikke gjør seg så godt i mikrobølgeovner. Det kjente guttetrikset med å putte egg i mikrobølgeovn forklarer seg også greit når man vet hvordan ovnen fungerer. Bølgene trenger inn og vibrerer væsken i egget, men skallet har ikke noe vann og absorberer derfor ikke bølgene. Når molekylene settes i bevegelse tar de også større plass. Jo mer de vibrerer jo mer plass trenger de(*). Skallet på et egg er ikke videre fleksibelt så på et eller annet tidspunkt vil vibrasjonen ta såpass mye plass at egget eksploderer.

Slik får du forøvrig også forklaringen på hvorfor mikrobølgeovner ikke lager stekeskorpe i utgangspunktet, og hvorfor de således lager svamp av brød. I en ovn er brødet omgitt av tørr, varm luft som fordamper væsken i brødet. Det fordamper sakte, men sikkert innover og de ytterste delene blir brent. Lar du brødet være lenge nok forsvinner all væske og du har en kullbit. Siden luften i en mikrobølgeovn holder seg til romtemperatur (men varmen fra maten varmer den opp noe etterhvert som den avgir varme til luften rundt) og fordamper således ikke væske i maten.

Det er en annen ting som er greit med mikrobølgeovner. De er faktik miljøvennlige. De krever langt mindre energi å koke vann i en mikrobølgeovn enn f.eks i en panne, eller enda verre; i en ovn. Årsaken er at de andre teknikkene sløser mye mer med varmen. De varmer opp panner og/eller luft rundt det de skal koke og dette er sløsing med energi (med mindre man trenger denne effekten f.eks til å bake brød).

(*) Utifra dette vil den oppmerksomme leser forstå hvorfor vi har et absolutt nullpunkt temperaturmessig, hvilket er 0 på kelvinskalaen og -273.5 på celciusskalaen. Ved denne temperaturen står molekylene helt i ro og det er på en måte ikke kaldt. Det er bare totalt fravær av varme. Det er ingen bevegelse og således ingen varme som skapes av friksjonen. Etterhvert som molekylene settes i bevegelse skaper de varme og det er i teorien ingen grense for hvor mye de kan bevege seg og temperaturen på solen er f.eks 5526 grader celcius.

Kaffe

Alle som kjenner meg noenlunde vet at jeg er glad i kaffe. Faktisk veldig, veldig glad i kaffe.

En artikkel i dagbladet på lørdag snakket om såkalt supermat, og der var té på listen pga. sine mange helsebringende effekter. Det er et velkjent faktum at kaffe er bra for deg, i Norge kan man nesten si at det er en sosial nødvendighet, men det er også mange som er kjent med at for mye kaffe har en negativ effekt. Så en samtale med min venninne Kristine fikk meg til å lure på hva som er en god dose kaffe. Hvor mange kopper (1.5dl er standard mengde for en kopp) som er anbefalt daglig dose kaffe etter helsemessige hensyn.

Den størse negative effekten fra kaffe er muligens cafestrol, et stoff som finnes i kaffe fra presskanner eller fra espressokanner. Den kan øke kolesterolnivået hos kvinner med 10% og 8% for menn. Effekten er visstnok bare merkbar for kvinner.

De mer positive sidene ved kaffe er derimot mer interessante ettersom mange har begynt å angripe kaffe for sine helsemessige bakdeler. Bakdelene tar jeg forøvrig mer av til slutt.

Jeg vil først og fremst bare ta for meg effektene som har noe å si for folk flest, men det finnes andre effekter også. Som at koffein øker effektiviteten av smertestillende (noe som har betydning for folk med migrene), og derfor også er inkludert i noen smertestillende tabletter, eller at koffein kan hjelpe noen å bli kvitt astma.

Først og fremst har kaffe en relativt stor mengde antioksidanter. En av de viktigste tingene du kan få i deg. Antioksidanter reduserer skaden oksidanter gjør på cellene dine ved å redusere oksidantene. Forbrenning av mat fører til oksidantproduksjon og dietter med høy grad av antioksidanter har vært kjent for å føre til et lengre liv enn de uten.

Kaffe har også en preventiv effekt mot tarmkreft, blærekreft og leverkreft. Det er også velkjent at kaffe også fungerer mot hjertesykdom. Kaffe stimulerer også hjernen både ved å øke IQ noe samt ved å stimulere korttidsminnet.

De fleste positive effektene slår inn ved 4-5 kopper om dagen. Noen av dem er lineære i effekt, mens andre ikke har noen effekt før kaffemengden din ligger på f.eks fem kopper om dagen.

Koffein har også noen negative effekter. Koffein kan skade foster om moren drikker mer enn åtte kopper om dagen, det kan øke plagene ved menstruasjonen, kan redusere fruktbarhet hos kvinner. En dansk studie viser også at høyt kaffeinntak øker sjansen for dødfødsel. Grensen så ut til å ligge ved 4-7 kopper om dagen.

Så praksis bør man kanskje ligge på 4-5 kopper om dagen mesteparten av livet, med mindre man er gravid. Forøvrig har de færreste av koffeinens negative effekter noen virkning på menn. Flott for oss!

Noen unntak er dog de psykiske effektene koffein kan føre til i for store mengder som søvnløshet (mens for andre har det faktisk omvendt effekt) og depresjon.

Såh, da var det tid for å gå på kafé og ta en kopp kaffe :)

De enkle og medgjørlige scones.

Det er noe behagelig og avslappende ved baking. Det er den følelsen av å skape noe, med relativt lite innsats, som varer.

Nå snakker vi ikke varighet av den typen bygninger kan skryte av, bygninger er det bare kneipbrød som kan konkurrere med, men vi snakker om varighet på flere måltider. Du kan fint bruke 30 minutter sammenhengende kokkelering på å skape en middag som tar deg femten minutter å spise. Noe som strider mot enkelte personers prinsipper. Min kjære venn Kåre har f.eks. det prinsippet at mat aldri skal ta lengre tid å lage enn å spise. Et prinsipp som nok har vært med på utvikle ferdigmatsindustrien. Personlig liker jeg å lage mat, så noe slikt prinsipp ville stride mot andre prinsipper; for å si det platt.

For en kort tid siden fikk jeg det for meg at det var på tide å bake igjen. Som nevnt så er det noe veldig tiltrekkende ved baking, og det har gått et par måneder siden sist jeg bakte brød eller annen gjærbakst. Like etter at jeg igjen følte behovet for å bake så jeg en liten notis bakpå en av landets større aviser. Den omhandlet scones. Jeg så kjapt gjennom oppskriften og dens enkelhet tiltrakk meg. Ikke bare er jeg veldig glad i scones til en bedre kopp kaffe, men scones så skremmende enkle ut å bake. Enklere enn vanlig brød!

En tid senere var det tid for å sette planen ut i livet. Den inspirerende notisen hadde jeg ikke tilgang til lengre, men jeg satte meg ned med min elskede kokebok Joy of Cooking. Jeg har etterhvert et større utvalg kokebøker, alt fra bibelen Larousse Gastronomique, og boken Italian Cooking jeg en gang adopterte fra en ikke fullt så kokeglad venninne, til enkle bøker om sushi og en og annen kokks dårligere oppskrifter samlet mellom to permer. Kokebøker, som alt annet, varierer veldig i kvalitet. Joy of Cooking er en favoritt fordi den ikke bare gir oppskrifter og fremgangsmåter, men den forklarer også hvordan ting fungerer og hvorfor noe er bedre enn annet. Det var der jeg lærte hvordan en mikrobølgeovn egentlig fungerer (og dermer hvorfor plastfolie ikke smelter i den).

Scones har to hovedformer. Den ene er varianten uten sukker og den andre med. Den uten kan man utvikle med mange former for tilbehør og Joy of Cooking viser til en med cheddar og chili som jeg har lagt meg på minnet som et fremtidig prosjekt, men i Norge er det sukkervarianten du vanligvis får tak i på butikken og i bakeriet. Den mest interessante varianten Joy of Cooking hadde der var sitronscones, men det vanligste er nok med rosiner. Noe jeg personlig er en stor tilhenger av.

Så da så jeg på oppskriften og forklaringen i starten av kapittelet, og jeg siterer: «They are tender, flaky and light, and very quick and easy to make.» Ah, enkle greier. Videre i oppskriften ser jeg at viser til mange gode oppskrifter med forskjellige mengder av væske og bakepulver og at alt funker. Scones er lette å ha med å gjøre og langt fra så kresne som mye annet bakverk. Stas, tenkte jeg.

Scones, i motsetning til brød, skal ikke knas og eltes godt. Tvert imot. Gjør man det risikerer man å få en seig deig som i sin tur fører til noen seige rundstykker i stedet for scones. Det holder man seg unna. I stedet skal scones bare blandes til alt er godt blandet. Så trykker man ut sirkler og steker dem. Ferdig arbeid! Lettvint og greit. Men lett er det bare om du ikke har en særdeles elendig dag på kjøkkenet.

Jeg bakte scones etter oppskriften, kjøpte til og med nytt bakepulver da jeg ikke stolte på det gamle (det mangler utløpsdato og jeg aner ikke når det ble kjøpt). Jeg tenkte jeg skulle bake halvparten med rosiner og halvparten uten. Fordi min kjære foretrekker dem uten og jeg foretrekker dem med. Den første feilen jeg gjorde var å bake de klassiske sconesene. Uten sukker. Det var ikke det jeg ville oppnå, men det tenkte jeg ikke på før jeg smakte på dem, og da var det andre problemer som skjemmet smaken betraktelig mer.

Jeg bakte, stakk ut, stekte og satte meg ved PCen mens jeg ventet. De skal steke i 10-12 minutter på 230 grader. Ovnen er ikke så glad i å vise nøyaktige tall mellom 210 og 250 så det ble 210+ litt. 15 minutter senere kom jeg på at jeg hadde glemt sconesene mine og løp til ovnen. De var svidd. Jeg ble sur og deprimert. Ikke bare var de svidd, men kjøkkenet var rotete og benken dekket av mel fra da jeg bakte dem. Akkurat nå skulle jeg stått og ryddet mens sconesene kjølte seg ned. Som belønning for å vaske av benken og vaske opp hadde jeg nybakte scones. I stedet måtte jeg bite tennene sammen og bake en bunke til. Jeg hadde nemlig plan om å overraske min kjære med nybakte scones til lunsj på universitetet, og å servere svidde scones, uten sukker, var ikke aktuelt. Ikke nok med det. Jeg hadde også glemt å dele deigen før jeg la i rosinene så her var mye galt. Jeg sukket, mannet meg opp og gikk gjennom hele opplegget en gang til.

Denne gangen droppet jeg rosinene helt, men jeg hadde i sukker. Orket ikke lage to deiger, og i valget mellom hvorvidt jeg skulle ta til takke til rosinfrie scones eller hvorvidt min kjære skulle måtte spise rosininfiserte scones var valget enkelt. Hun er en nydelig jente, men hvordan man kan like scones, uten rosiner, og rosiner, uten scone, men ikke scones med rosiner, er for meg komplett uforståelig. Som så mye annet ved det pene kjønn.

Jeg satte alarmen på 10 minutter og satte meg til ved Pcen igjen. Etter ti minutter satte jeg meg ned foran ovnen og stirre på sconesene mine. De var allerede ferdige. De lå der små og gyldenbrune takket være eggepenslingen. Små ja...de var litt vel små. Jeg hadde glemt bakepulver! Jeg hadde bakt kjeks, ikke scones. Jeg bannet høylytt og tok umiddelbart fatt på en ny deig. Dette var tydeligvis ikke min dag.

Min tredje deig hadde jeg litt ekstra bakepulver i, og den ble noe våtere enn de to første. Noe som etter sigende ikke skulle ha noe å si. Er visstnok bedre å bare bruke den våte deigen enn å kna inn ekstra mel. Da risikerer man jo som kjent seige scones. Jeg knadde litt og la ut klumper på bakebrettet for tredje gang. Inn i ovnen. Alarm på. Denne gangen forlot jeg ikke ovnen. Ingen planer. Jeg satte meg ned på en kjøkkenstol og leste 101, Ett år på turné med Gluecifer av Fritjof Jacobsen, også kjent som Biff Malibu fra bandet. Boken er svært underholdende og Biffen skriver morsomt og skjevt om mat, rock, mennesker og arkitektur. Etter en stund tittet jeg inn i ovnen. Sconesene var nok en gang uten rosiner. Ikke bare det, men de var nok en gang mislykkede også.

De hadde falt helt sammen, var ekstremt porøse og så ut som lysebrune kuruker. De smakte ok, men de var tørre utenpå og porøse inni. Ingenting av den kjente fuktige og litt tunge kjernen jeg kjente fra andre scones. Disse var nesten verst. Jeg hadde jo til og med fulgt med. Blitt på kjøkkenet! Mitt bakeselvbilde hadde fått et alvorlig skudd for baugen og jeg var oppriktig deprimert. Skuldrene mine var på høyde med brystkassen og jeg sukket tungt da jeg gikk til telefonen. Jeg ringte min kjære. Hun skjønte umiddelbart at noe var galt og spurte bekymret hva det var. Da jeg klagde min nød, fortalte hvordan runde etter runde med scones gikk rett i bosset, til tross for deres rykte som lettlagde bakevarer, lo hun. Ikke en ond og skadefro latter, men hun syntes min fallitt på kjøkkenet var svært underholdende. Og etter en stund følte jeg meg langt bedre og takket nei til at hun skulle komme og trøste meg. Det var litt sent og det er alt for langt. Med noe bedre mot la jeg til slutt på og bestemte meg for at dette skulle ikke bli siste slag mellom scones og meg. Jeg hater å feile.

To dager senere var kjøkkenet atter en gang rent, jeg hadde nye klær som ikke var hvite av mel. Denne gangen gjalt det å følge oppskriften enda litt mer nøye, bortsett fra at jeg knadde noe mer enn forrige gang. Jeg ville ha en deig et sted mellom den porøse klumpen jeg endte opp med sist og en vanlig brøddeig. Knar man for lenge får man lange tråder av gluten i deigen og mens dette er akkurat det man vil ha i et brød er det ikke fullt så ønskelig i en scone. Men uten knaing fikk jeg en porøs deig som flatet ut til en bred kake i ovnen. For tynn til å kunne skjæres i to og smøres på. Denne gangen kan jeg avsløre at jeg faktisk endte opp med å bake scones. De så bra ut og smakte godt. Alt var ok. Kan nok bli bedre, og det skal det, men dette var ihvertfall en klar oppmuntring. Så hvordan gjør man det? Slik:

Scones (12-13 stykker)

280 gram siktet hvetemel
2 ½ ts bakepulver
½-3/4 ts salt
90 gram usaltet smør
80 gram sukker
1,8 dl melk

Bland alt det tørre. Ha i smøret i terninger. Smøret må være kaldt så det ikke smelter. Smuldre så inn smøret til det er blandet med melet i bittesmå klumper. Hvor små klumper du vil ha er litt en smakssak, men blir smøret helt jevnt blandet med melet får du ikke de små lommene med smør som ellers utvikler seg etterhvert som sconesene hever. Har du store biter får du en croissantaktig konsistens og sprø kanter. Det siste kan du også få ved å pensle på smeltet smør før steking.

Når smøret er i blander du melken inn litt etter litt. Det greit å bare blande med én hånd slik at den andre er ren. Når du har en passelig deig, ikke så våt at den ikke kommer ut av bollen, legger du den på benken. Kna ut til en stor flate som er omtrent halvannen cm tykk. Så stikker du ut sirkler med et kjøkkenglass eller en liten kaffekopp. Størrelsen er litt opp til deg også, men blir de for store blir de ikke gjennomstekt før de er svidd utenpå, så ikke overdriv. Men det går sikkert greit! For deg...

Pensle med smeltet smør for en sprø skorpe eller med egg for et brunt og blankt ytre, og stek på 230 grader i 10-12 minutter.

Når det gjelder andre ting å putte i så er det bare å bruke fantasien. Du kan fylle med chili, rosiner, nøtter, sitronskall, gjerne kandisert, cheddar og hauger av andre muligheter. Blander du i våte ting, blander du det med melken. Ellers blander du det inn i det tørre før melken tilsettes. Tilsetter du chili og cheddar f.eks., så kan du fint droppe sukkeret. Da får du et helt annet resultat enn kaffesconesene jeg vanligvis forsøker å oppnå.

Lykke til!

Hehe, litt kjedelig å la håndjernene gå i vranglås når man koser seg med trekantsex. Dog, tviler på politiet hadde så mye i mot å rykke ut på denne saken.

Saken med 17-åringen som kom tilbake til en fest for å skyte kjæresten sin (16) er langt mindre underholdende i utgangspunktet. Jeg er spent på å se hvordan saken utvikler seg når han forklarer seg.

Dog, en morsom ting er det ved saken, advokaten til gutten heter Gunnar Øystein Helgevold. Litt kjedelig, og rimelig underholdende etternavn på en advokat.

Hah!

Notar stolte vi ikke på fra før, og gjør det definitivt ikke nå heller.

Ah, vi lager faktisk to poster i dag.

Av til får jeg spørsmål om hvor man finner ditten og datten. Min far synes internett er helt udugelig som oppslagsverk. Jeg er av helt omvendt oppfatning. Så da lurte jeg på hvorfor han mener det. Han mener det er umulig å finne noe i virrvaret av sider og informasjon. Hvordan vet man hva som stemmer om man ikke allerede kan mye om temaet?
Jeg: "A-ah!"

Altså er det det som er folks problem når de ikke "gidder" lete på nett etter spørsmål på ting de lurer på. Da kan det jo være greit om jeg legger ut et par helt vitale linker (for meg) med en liten forklaring.

Wikipedia

En gratis oppslagsverk på nett. Drivers av alle brukerne. Hvem som helst kan skrive der, og det garanterer faktisk for kvaliteten. De som har peiling på noe skriver, andre finpusser, noen ganger blir det diskusjon om hva som faktisk stemmer (da står det øverst på siden, ofte gjelder dette historie) og om hvordan man skal definere noe. Etter lengre diskusjoner kommer de frem til det man mener er korrekt. Dette er deliberasjon på sitt beste. De ble testet i BT av et lite panel av eksperter (professorer og forelesere fra univeristetet i Bergen) opp mot Encyclopædia Britannica (som man må betale for), og deres konklusjon var at Wikipedia hadde større grad av detaljer og hadde en imponerende grad av korrekthet. Britannica er noe mindre omfattende, men på enkelte områder mer garantert korrekt. Mye fordi de unngår å ha artikler om ting som er kontroverse. Min mening er: "Bruk Wikipedia".

Bokmåls- og nynorsordboken

Trenger vel ingen større forklaring. Har til gode å møte noen som ikke kunne trengt å slå opp en gang i blant. De fleste, inkludert undertegnede, burde slå opp langt oftere enn de gjør.

Dictionary.com

Engelsk ordbok. Kan godt tenkes det finnes bedre, men denne har imponert meg.

WordReference.com

Italiensk, fransk og spansk ordbok. Med oversettelser mellom språkene og et utmerket forum for diskusjon av språk og læring av språkene. Der kan man spørre om hva som helst og man får svar. En siden jeg har brukt en del når jeg har lurt på ting ettersom jeg har lært meg italiensk.

Everythin2

Everything. Det er som den sier en side om alt. Folk skriver artikler, personlige eller mer generelle, om ting de synes er interessante. Mer lystbestont og langt mindre nyttig som oppslagsverk enn Wikipedia, men ofte svært interessante artikler. Artikkelen om hvordan man beste lager té eller den om bruschetta er begge anbefaltingsverdige.

imdb

Internet Movie Database. Et enormt oppslagsverk om filmer (og tv-serier). Lurer du på hvem som spilte i den og den filmen? Hvem regisserte den? Hvem laget musikken til Nightmare Before Christmas (Danny Elfman)? Her får du svar på alt. Ser du f.eks en fyr i en film og du husker ikke navnet hans så kan du sjekke filmen på imdb. Lurer du på hvor du har sett ham før? Trykk på navnet hans og se hvilke filmer han har spilt i. Mange søvnløse natter har blitt unngått med denne siden.

Jeg driver og leser en bok om verdenshistorien som jeg fikk til jul av Kåre og Kim (takk!). Det er mye man plutselig forstår når man leser slike bøker, hvordan ting henger sammen, hvorfor noen stater er så rike, hvorfor noen er stabile og andre faller sammen etter en eller to kongers storhetstid.

Lærer også mer trivilielle ting, som hvor rapperen Tupac fikk navnet sitt fra og hvorfor Karl den Store ble kalt nettopp det. Forresten lærte jeg også at Kina er det største og lengstvarende riket i verdenshistorien.

Men kanskje det aller viktigste man lærer er konsekvensene av handlinger. Hvordan relativt små handlinger fører til enorme konsekvenser for folk og samfunn man aldri tenkte på. For eksempel døde mer eller mindre flere handelsbyer i østen ut som resultat av portugisernes reiser nedover vestkysten av Afrika. Da portugiserne tok over handelen der forsvant levegrunnlaget for mange handelsbyer både i østen (nåværende Tyrki, Irak og Iran) og Øst-Afrika. Dette kommer selvsagt i tillegg til at portugiserne etterhvert var med å åpnet for den slavehandelen som til slutt skulle føre til at 10-12 millioner afrikanere ble ført til Amerika. Dette var forøvrig i tillegg til de som døde underveis. Et enormt tap for Afrika.