Jeg bor med en fyr som heter Lars. Han ble tilbudt å flytte inn her på grunn av at jeg kjente ham fra før, og vi allerede var venner, men vi er veldig forskjellige. Vi møttes riktignok grunnet en felles interesse, men som personer er vi nokså forskjellige. Likevel har vi nok likheter til at vi går svært godt sammen.
Etter at han flyttet inn her har han blitt introdusert for en del av mine interesser, og de som oftest dukker opp er mat og vin. Vininteressen min har blitt forsterket etter at jeg begynte som ekstrahjelp på Boha. Det på snakke med andre som også er interessert i vin, og som gjerne kan mer om vin og har bredere vinerfaring enn meg selv, nærer oppunder en interesse som jeg egentlig ikke har råd til å dyrke, men til en viss grad gjelder det matinteressen også, så det får nå stå sin prøve.
Uansett spurte Lars en dag, da jeg satt og drakk og animert la ut om vin, om jeg alltid satt og snurret på glasset og sugde inn vinen med nesen når jeg drakk vin, og om jeg mente man alltid skulle gjøre det slikt. Dette igjen førte til diskusjon om hva som er god vin, og hva som ikke er det.
For det første vil jeg si at for meg er det viktig å ordentlig smake på vinen, å lukte og snurre og tenke over hva det er jeg smaker, dette er med på å forhøye opplevelsen for meg, men jeg mener ikke at man bør gjør det slik. Det får være opp til hver enkelt, og når jeg kommer litt ned i flasken eller ut i måltidet reduseres tiden jeg bruker på å lukte, tenke og smake. Etter stund forsvinner mye av poenget også siden alkoholen demper smaksinntrykkene og nyansene forsvinner for meg.
En annen sak som dukket opp er definisjonen av hva som er god og dårlig vin, og det å kunne litt om hvilke viner som passer til hvilken mat.
Her er det mye som er overdrevet, etter min mening. Det er en stor bredde av vin som passer til veldig mye mat. Personlig mener jeg for eksempel at en Riesling med bittelitt restsødme passer strålende til pinnekjøtt, men det er ikke noe folk flest ønsker. Veldig mange er opphengt i "rødt til kjøtt" og "hvitt til fisk", noe som er en sannhet med modifikasjoner. For det første mener jeg at du bør gå for det du mener er bra. Hvis du er ute og spiser og vil ha anbefalinger så får du det, og det fungerer antageligvis veldig bra, men du må gjerne komme med ønsker og endre til mindre tradisjonelle kombinasjoner om du mener dette fungerer veldig bra. Hvis jeg mener Riesling (en hvitvinsdrue som veldig ofte er frisk og syrlig, og som jeg mener er best om den har en anelse ressødme) er bra til pinnekjøtt spiser jeg det, men jeg ser ikke noen grunn til å påtvinge dette andre. Jeg kan godt si at jeg mener det er bra, men det er ingen sannhet. Det er få sannheter i vin. Det er noen enkle regler og smaker man kan lære seg som de fleste enige om at fungerer bra, men det er ikke mange av dem, og selv de er ikke sannheter skrevet på steintavler.
Det er med vin som med for eksempel film. Etterhvert som man får mer erfaringer og kunnskap endrer smaken seg, men den endrer seg ikke nødvendigvis så utrolig mye og man slutter kanskje å like søte hvitviner uten særlig karakter, eller saftige, tynne og fruktige rødviner med samme mangel, men ikke nødvendigvis. Personlig liker jeg litt komplekse rødviner, helst med en del kraft og litt trelukt. Dette høres kanskje rart ut, men jeg synes barriquelagrede (små eiketønner) rødviner får en lukt som minner om nykuttet tre og vått lær. Luktassosiasjoner kan være så mangt, og her er det vanskelig å finne standarder. Årsaken til at jeg liker trelukten er antageligvis at de for meg symboliserer de litt kraftige og komplekse vinene som jeg har best erfaring med, og dette er fordi det nettopp er det som er hensikten med lagring på barriques. Gjennom barriquen får hvitvin tanniner, noe som er med på å gi vinen struktur og kompleksitet, mens rødvinens tanniner blir noe myknet og smakene ellers i vinen gjerne blir bedre integrert.
Akkurat nå sitter jeg og drikker Poliziano Rosso di Montepulciano 2005, en vin jeg fikk til jul av Boha. Foreløpig er vinen litt vel kald, men jeg kan kjenne trelukt, litt lær og ganske mye bærlukt. Aller mest synes jeg lukten minner om bjørnebærsaus mens den koker. En kraftig søtlig såvel som syrlig lukt. Dette er, for meg, en god vin som viser italiensk vin fra sin bedre side. Italia har mye dårlig vin, spesielt er det får gode hvitviner, men området Montepulciano har generelt svært gode viner, men da først og fremst de som får betegnelsen Vino Nobile. Området bruker først og fremst Sangiovese, en druetype som mange kjenner best gjennom Chianti-vinene, men også gjerne fra Brunello. I Montepulciano blandes Sangiovese også med mindre mengder Cabernet Sauvignon og andre druer som i Chianti (og i motsetning til Brunello). Vino Nobile er generelt bedre enn Rosso di Montepulciano, men også generelt dyrere og tidvis ufortjent hypet, og derfor finner man ofte bedre kjøp blant betegnelsen Rosso di Montepulciano. Politiziano er helt klart en anbefalingsverdig produsent og her synes jeg Rossoen er en svært god vin. Forøvrig kan jeg anbefale Casanova di Neris Rosso di Montalcino, som er nærtbeslektet både i type vin og smak. Dog, Polizianos Rosso di Montepulciano er muligens et bedre kjøp. For 50 kroner mindre får man en svært god vin, men Casanova di Neris vin har kanskje en noe bedre integrert struktur. Om den er verdt de ekstra 50 kronene er en annen sak.
onsdag, desember 26, 2007
onsdag, november 28, 2007
Rosa?
I dag lærte jeg noe nytt: Det finnes 36 forskjellige versjoner av rosa. Hvor mange kan du?
Før du får svaret kan du prøve å se hvor mange du kommer på, og hva de heter. Siden jeg lærte dette gjennom Internett, som heldigvis kommer med grafiske presentasjoner, så kan jeg bare navnene på engelsk. Sant og si aner jeg ikke om alle finnes på norsk, og egentlig kan jeg dem heller ikke, men jeg har nettopp lest dem.
Her er de:
Pink Carnation Pink Fuchsia Magenta Salmon Pink Deep Pink Hollywood Cerise Hot Pink Medium Pink Shocking Pink Cherry Blossom Pink Coral Pink French Rose Lavender Pink Persian Rose Carmine Pink Cerise Pink Fuchsia Pink Japanese Pink Persian Pink Dark Pink Hot Magenta Lavender Rose Rose Thulian Pink Amaranth Light Thulian Pink Puce Rose Pink Tea Rose Amaranth Pink Brink Pink Cerise Deep Carmine Pink Mountbatten pink Ultra Pink
Wikipedia
Før du får svaret kan du prøve å se hvor mange du kommer på, og hva de heter. Siden jeg lærte dette gjennom Internett, som heldigvis kommer med grafiske presentasjoner, så kan jeg bare navnene på engelsk. Sant og si aner jeg ikke om alle finnes på norsk, og egentlig kan jeg dem heller ikke, men jeg har nettopp lest dem.
Her er de:
Pink Carnation Pink Fuchsia Magenta Salmon Pink Deep Pink Hollywood Cerise Hot Pink Medium Pink Shocking Pink Cherry Blossom Pink Coral Pink French Rose Lavender Pink Persian Rose Carmine Pink Cerise Pink Fuchsia Pink Japanese Pink Persian Pink Dark Pink Hot Magenta Lavender Rose Rose Thulian Pink Amaranth Light Thulian Pink Puce Rose Pink Tea Rose Amaranth Pink Brink Pink Cerise Deep Carmine Pink Mountbatten pink Ultra Pink
Wikipedia
søndag, november 04, 2007
Vær og vind
Vognen er fredelig, med et venninnepar og en tre-fire andre enkeltmennesker utenom meg selv. Ut av det blå, nesten plutselig, dukker fjordene opp på venstre side av toget. Utsikten skjærer dypt inn i fjorden, og på andre siden stiger fjellet til værs i grønne, brune, gule og røde toner. Den øverste halvdelen av fjellet skinner, den har kledd seg i finstasen for de reisende med NSBs regiontog.
I realiteten har vi det som er en heldig blanding av høstfarger og solskinn, der det siste er langt mindre dagligdags i denne landsdelen enn det andre. Vestlandet er skremmende vakkert, men så altfor ofte blir du tvunget til å feste blikket på bakken da piskende regn og isende vind oftere er hverdagen enn sol og ro i luften.
Det er flere som har lurt på om det er denne blandingen som stod bak pietismen på vestlandet. Det kan synes som om Gud har gjort sitt aller beste da han skapte denne lille flekken land og vann, men at han i retrospekt fant ut det ville være urettferdig mot resten av menneskeheten om ikke denne skjønnheten kom med en pris som veide opp; gjorde det hele rettferdig. Så han gjorde det så utsatt og vanskelig å leve her at bare de mest hardføre, de som sjeldnest la merke til skjønnheten, overlevde og trivdes her. En liten skjebnens ironi og rettferdighet fra den Allmektige.
I Bergen sier man "i Bergen skapte Gud verdens vakreste by, derfor har han også sørget for å vaske den titt og ofte." Vi her vest er fullt klar over at været ikke er det beste, men vi er her fortsatt.
Min barnetro har for lengst forlatt meg, noe jeg tidvis synes er trist, men landskapet på utsiden av toget vekker ærefrykt og jeg ender opp med å tenke noe jeg ofte tenker når jeg innser hvor fantastisk alt er; hva tenkte vikingene?
Vikingene er for mange et symbol på at også Norge og Norden kan oppnå store ting med begrensede midler. Sammenlignet med antikkens Hellas og Roma fremstår Norden uutviklet, men når det gjalt sjøfart var de de største på sin tid, og det er med dette som dominerende idé jeg lurer; "hva tenkte Vikingene?"
De satte ut herfra, de fyllte sine beskjedne, om enn fantastisk enkle, stabile og hardføre båter med folk og rodde ut. Med høyreiste fjell på begge sider satt småvokste vikinger på rundt halvannen meter ut i en liten båt og rodde ut i det ukjente, eller etter enkle navigasjonsasvisninger på vei mot handel, oppdagelser og tidvise plyndringer. Når jeg, som har stått på toppen av Ëifeltårnet, har bodd i 42. etasje i Mariott Marquis Hotel og som har sittet øverst på domkirken i Firenze, il Duomo, på kuppelen og sett utover en by som er fantastisk imponerende på tross av myldrende turister og omtrent uforandret bykjerne de siste 400 år, jeg sitter her i et tog og er så imponert av disse fjordene som glir forbi at jeg får frysninger og blir lettere rørt. Jeg blir sittende og se ut vinduet i tunnelene også for ikke å gå glipp av noe når fjorden igjen dukker opp. Når jeg er så slått til bakken av ærefrykt, hva tenkte da Vikingene?
Så da lurer jeg også; hvorfor vil jeg forlate dette? Hvordan har det seg at jeg tidvis så fullstendig glemmer hva det er jeg elsker med denne landsdelen i dette lille landet at jeg vurderer å forlate det? Hvorfor vil noen flytte til Østlandet, flate, rike og urbane østlandet, når de kan ha lettvint tilgang til denne ubegrensede skjønnheten, som jeg forøvrig egentlig synes er enda vakrere i lys av det lokale klimaets nådeløshet?
Det er med disse tankene jeg sitter på toget til Oslo på besøk vel vitende om at jeg på samme tid neste år kanskje bor der. Kanskje bor jeg i Italia. Oslo lokker med sine interessante jobber og sin unikt, i nasjonal sammenheng, urbane sjel, og Italia lokker med, vel, med seg selv. Med Italia. Hva nå enn som skjer så kommer jeg tilbake, det er jeg sikker på.
I realiteten har vi det som er en heldig blanding av høstfarger og solskinn, der det siste er langt mindre dagligdags i denne landsdelen enn det andre. Vestlandet er skremmende vakkert, men så altfor ofte blir du tvunget til å feste blikket på bakken da piskende regn og isende vind oftere er hverdagen enn sol og ro i luften.
Det er flere som har lurt på om det er denne blandingen som stod bak pietismen på vestlandet. Det kan synes som om Gud har gjort sitt aller beste da han skapte denne lille flekken land og vann, men at han i retrospekt fant ut det ville være urettferdig mot resten av menneskeheten om ikke denne skjønnheten kom med en pris som veide opp; gjorde det hele rettferdig. Så han gjorde det så utsatt og vanskelig å leve her at bare de mest hardføre, de som sjeldnest la merke til skjønnheten, overlevde og trivdes her. En liten skjebnens ironi og rettferdighet fra den Allmektige.
I Bergen sier man "i Bergen skapte Gud verdens vakreste by, derfor har han også sørget for å vaske den titt og ofte." Vi her vest er fullt klar over at været ikke er det beste, men vi er her fortsatt.
Min barnetro har for lengst forlatt meg, noe jeg tidvis synes er trist, men landskapet på utsiden av toget vekker ærefrykt og jeg ender opp med å tenke noe jeg ofte tenker når jeg innser hvor fantastisk alt er; hva tenkte vikingene?
Vikingene er for mange et symbol på at også Norge og Norden kan oppnå store ting med begrensede midler. Sammenlignet med antikkens Hellas og Roma fremstår Norden uutviklet, men når det gjalt sjøfart var de de største på sin tid, og det er med dette som dominerende idé jeg lurer; "hva tenkte Vikingene?"
De satte ut herfra, de fyllte sine beskjedne, om enn fantastisk enkle, stabile og hardføre båter med folk og rodde ut. Med høyreiste fjell på begge sider satt småvokste vikinger på rundt halvannen meter ut i en liten båt og rodde ut i det ukjente, eller etter enkle navigasjonsasvisninger på vei mot handel, oppdagelser og tidvise plyndringer. Når jeg, som har stått på toppen av Ëifeltårnet, har bodd i 42. etasje i Mariott Marquis Hotel og som har sittet øverst på domkirken i Firenze, il Duomo, på kuppelen og sett utover en by som er fantastisk imponerende på tross av myldrende turister og omtrent uforandret bykjerne de siste 400 år, jeg sitter her i et tog og er så imponert av disse fjordene som glir forbi at jeg får frysninger og blir lettere rørt. Jeg blir sittende og se ut vinduet i tunnelene også for ikke å gå glipp av noe når fjorden igjen dukker opp. Når jeg er så slått til bakken av ærefrykt, hva tenkte da Vikingene?
Så da lurer jeg også; hvorfor vil jeg forlate dette? Hvordan har det seg at jeg tidvis så fullstendig glemmer hva det er jeg elsker med denne landsdelen i dette lille landet at jeg vurderer å forlate det? Hvorfor vil noen flytte til Østlandet, flate, rike og urbane østlandet, når de kan ha lettvint tilgang til denne ubegrensede skjønnheten, som jeg forøvrig egentlig synes er enda vakrere i lys av det lokale klimaets nådeløshet?
Det er med disse tankene jeg sitter på toget til Oslo på besøk vel vitende om at jeg på samme tid neste år kanskje bor der. Kanskje bor jeg i Italia. Oslo lokker med sine interessante jobber og sin unikt, i nasjonal sammenheng, urbane sjel, og Italia lokker med, vel, med seg selv. Med Italia. Hva nå enn som skjer så kommer jeg tilbake, det er jeg sikker på.
onsdag, oktober 17, 2007
Et avbrudd fra maten
Bare for å poengtere det kan jeg nevne at jeg har noen matprosjekter for tiden.
Lars og jeg bygget en beskjeden grill i peisen vår av noen riller og et par brostein. Resultatet var overraskende bra.
Et annet prosjekt jeg har begynt på er surdeig. Etter snart en uke med daglig mating av min lille mel-og-vann-blanding har det begynt å komme en syrlig lukt fra boksen min, og bobler formerer seg i skorpen. Det er liv der nede, men det er, i likhet med grillen, beskjedent foreløpig. Det endrer seg snart.
Når det er sagt så er det noe annet som opptar meg like mye som mat om dagen, og det er den pågående kjønnsdebatten.
Den er plagsomt unyansert og polarisert. Det er ting som irriterer meg ved begge sider i debatten.
Hvorfor ser ikke gutter sitt eget beste? Gutter gjør det stadig dårligere enn jenter på skolen og vi har nå nådd et nivå der gutter ligger over en halv karakter under jenter i norsk, faget der forskjellen er størst, og nesten like mye i Engelsk ( Oversikt i Aftenposten 16.10). Vi er også det eneste landet i OECDs forrige undersøkelse om utdanning der gutter gjør det dårligere enn jenter i alle fag utenom gymnastikk. Inkludert matematikk, et fag der gutter gjør det bedre enn jenter i de aller fleste land. Unntaket er Finland, som kom best ut av undersøkelsen, der forskjellen mellom gutter og jenter er minimal.
Jeg har tidligere nevnt de triste tall som viser at menn med lav utdanning og lav inntekt, altså med lav sosial status, har mer enn dobbelt så stor sjanse for å bli ufrivillig barnløse, uten langvarige forhold og har langt høyere forekomst av kroniske sykdommer. I tillegg har enslige menn langt flere helseplager enn menn i forhold.
Hvorfor ser ikke gutter at det å ta utdanning, eller å få seg en karriere på annet vis, er nøkkelen til en langt og godt liv? Er det ingen som forteller dem dette? Hvor er lærerne, rekrutteringsagentene fra høyere utdanning og foreldrene?
Som oftest i debatten om hvordan vi skal endre kjønnsproblemene i skolen kommer systemendringer frem. Det er tydelig at skolesystemet favoriserer jenter på en eller annen måte, men ingen vet hvordan. Noen mener det går på framelskingen av feminin skrivemåte og ubevisst belønning av den (Lorentzen v/Forskning.no), andre mener damenes dominans hos lærerstanden har betydning (men jeg har ikke sett noe forkning der de ser om det er forskjeller i resultater hos mannlige lærere kontra kvinnelige). Andre, inkludert meg selv, mener mye av nøkkelen til problemet ligger i kulturforskjeller mellom kjønnene (Aftenposten 16.10).
Det som forsvinner i dette fokuset er løsninger på kort sikt. Amerikanerne har alltid fokusert på individuelle løsninger og individuelle forklaringer, noe som maskerer systemskjevheter og fjerner fokus fra systematiske forskjeller i samfunnet, men som har den fordelen at alle kan endre det akkurat nå. Hvis du er en elev på videregående eller ungdomsskolen som ser at du faller lengre og lengre bak i flere og flere fag, da er det bare én person som kan gjøre noe med det akkurat nå, og det er deg. En systemendring er kanskje nødvendig på sikt, men for alle elevene i skolen i dag er det individuell motivasjon som skal til. Der må lærere og foreldre komme inn.
Jo lengre bak man er i et fag, jo tyngre er det å ta det igjen, og jo mindre sannsynlig blir det at man gjør det. En gammel kjenning, den negative spiralen, viser sitt ufine åsyn for oss her. Når man først tar seg sammen og tar de grepene som skal til for å ta igjen det tapte kreves det langt mindre for å opprettholde nivået.
Slik jeg ser det burde det faktum at man blir sykere, fattigere og mindre suksessrik på damefronten være strålende motivasjoner for gutter på ungdomsskolen. Det er jo her vi alle begynner å få de første søte forelskelsene og utforskende fantasiene. Legger man til at man faktisk må jobbe mindre når man først har tatt igjen det tapte kan jeg ikke se at man har noe å tape på å gjøre det. Har man en karismatisk mor eller en overtalende lærer burde dette være poeng som skaper økning i arbeidsmengden hos den jevne ungdomsskolegutt.
Forøvrig har jeg snakket med lærere som sier de har gitt opp å motivere elevene. "De hører ikke på oss, og de vil ikke lære, de vil bare gjøre minst mulig." Seriøst. For hver lærer som gir opp følger mange elever etter. Ingen lærere får lov til noensinne å gi opp. Dette er for viktig.
I denne debatten har det dukket opp feminister som marginaliserer problemene gutter har i skolen, og senest i debatten på NRK1 i går ble det uttalt: "Ja, guttene gjør det nå bittelitt dårligere enn jentene på skolen". Seriøst. En halv karakter i snitt er veldig mye. Det er nok til at guttene blir kraftig underrepresentert på høyere utdanning. Noen av feministene frykter at vi nå får et økt fokus på mannens problemer og at dette svekker likestillingsarbeidet. Mannepanelet har fått mye kritikk, både av menn og kvinner, og noen av de som var med ønsket ikke å stå frem i avisene. Hva foregår egentlig? Det burde da helt klart være mulig å både jobbe for større likestilling, noe som det fortsatt er behov for, samtidig som man plukker opp de problemene gutter og menn nå har innen utdanning. Det er ikke noe mer til landets fordel om gutter systematisk havner under kvinner i utdanning og karrieremuligheter enn det er med det motsatte. Vi må kunne tilkjempe tilnærmet like nivå for begge kjønnene samtidig som vi også kontinuerlig forsøker å forbedre oss.
Hvis dette fremsto som surmaget, så må jeg bare beklage. Jeg blir tidvis litt i overkant engasjert av slike tema.
Lars og jeg bygget en beskjeden grill i peisen vår av noen riller og et par brostein. Resultatet var overraskende bra.
Et annet prosjekt jeg har begynt på er surdeig. Etter snart en uke med daglig mating av min lille mel-og-vann-blanding har det begynt å komme en syrlig lukt fra boksen min, og bobler formerer seg i skorpen. Det er liv der nede, men det er, i likhet med grillen, beskjedent foreløpig. Det endrer seg snart.
Når det er sagt så er det noe annet som opptar meg like mye som mat om dagen, og det er den pågående kjønnsdebatten.
Den er plagsomt unyansert og polarisert. Det er ting som irriterer meg ved begge sider i debatten.
1
Hvorfor ser ikke gutter sitt eget beste? Gutter gjør det stadig dårligere enn jenter på skolen og vi har nå nådd et nivå der gutter ligger over en halv karakter under jenter i norsk, faget der forskjellen er størst, og nesten like mye i Engelsk ( Oversikt i Aftenposten 16.10). Vi er også det eneste landet i OECDs forrige undersøkelse om utdanning der gutter gjør det dårligere enn jenter i alle fag utenom gymnastikk. Inkludert matematikk, et fag der gutter gjør det bedre enn jenter i de aller fleste land. Unntaket er Finland, som kom best ut av undersøkelsen, der forskjellen mellom gutter og jenter er minimal.
Jeg har tidligere nevnt de triste tall som viser at menn med lav utdanning og lav inntekt, altså med lav sosial status, har mer enn dobbelt så stor sjanse for å bli ufrivillig barnløse, uten langvarige forhold og har langt høyere forekomst av kroniske sykdommer. I tillegg har enslige menn langt flere helseplager enn menn i forhold.
Hvorfor ser ikke gutter at det å ta utdanning, eller å få seg en karriere på annet vis, er nøkkelen til en langt og godt liv? Er det ingen som forteller dem dette? Hvor er lærerne, rekrutteringsagentene fra høyere utdanning og foreldrene?
2
Som oftest i debatten om hvordan vi skal endre kjønnsproblemene i skolen kommer systemendringer frem. Det er tydelig at skolesystemet favoriserer jenter på en eller annen måte, men ingen vet hvordan. Noen mener det går på framelskingen av feminin skrivemåte og ubevisst belønning av den (Lorentzen v/Forskning.no), andre mener damenes dominans hos lærerstanden har betydning (men jeg har ikke sett noe forkning der de ser om det er forskjeller i resultater hos mannlige lærere kontra kvinnelige). Andre, inkludert meg selv, mener mye av nøkkelen til problemet ligger i kulturforskjeller mellom kjønnene (Aftenposten 16.10).
Det som forsvinner i dette fokuset er løsninger på kort sikt. Amerikanerne har alltid fokusert på individuelle løsninger og individuelle forklaringer, noe som maskerer systemskjevheter og fjerner fokus fra systematiske forskjeller i samfunnet, men som har den fordelen at alle kan endre det akkurat nå. Hvis du er en elev på videregående eller ungdomsskolen som ser at du faller lengre og lengre bak i flere og flere fag, da er det bare én person som kan gjøre noe med det akkurat nå, og det er deg. En systemendring er kanskje nødvendig på sikt, men for alle elevene i skolen i dag er det individuell motivasjon som skal til. Der må lærere og foreldre komme inn.
Jo lengre bak man er i et fag, jo tyngre er det å ta det igjen, og jo mindre sannsynlig blir det at man gjør det. En gammel kjenning, den negative spiralen, viser sitt ufine åsyn for oss her. Når man først tar seg sammen og tar de grepene som skal til for å ta igjen det tapte kreves det langt mindre for å opprettholde nivået.
Slik jeg ser det burde det faktum at man blir sykere, fattigere og mindre suksessrik på damefronten være strålende motivasjoner for gutter på ungdomsskolen. Det er jo her vi alle begynner å få de første søte forelskelsene og utforskende fantasiene. Legger man til at man faktisk må jobbe mindre når man først har tatt igjen det tapte kan jeg ikke se at man har noe å tape på å gjøre det. Har man en karismatisk mor eller en overtalende lærer burde dette være poeng som skaper økning i arbeidsmengden hos den jevne ungdomsskolegutt.
Forøvrig har jeg snakket med lærere som sier de har gitt opp å motivere elevene. "De hører ikke på oss, og de vil ikke lære, de vil bare gjøre minst mulig." Seriøst. For hver lærer som gir opp følger mange elever etter. Ingen lærere får lov til noensinne å gi opp. Dette er for viktig.
3
I denne debatten har det dukket opp feminister som marginaliserer problemene gutter har i skolen, og senest i debatten på NRK1 i går ble det uttalt: "Ja, guttene gjør det nå bittelitt dårligere enn jentene på skolen". Seriøst. En halv karakter i snitt er veldig mye. Det er nok til at guttene blir kraftig underrepresentert på høyere utdanning. Noen av feministene frykter at vi nå får et økt fokus på mannens problemer og at dette svekker likestillingsarbeidet. Mannepanelet har fått mye kritikk, både av menn og kvinner, og noen av de som var med ønsket ikke å stå frem i avisene. Hva foregår egentlig? Det burde da helt klart være mulig å både jobbe for større likestilling, noe som det fortsatt er behov for, samtidig som man plukker opp de problemene gutter og menn nå har innen utdanning. Det er ikke noe mer til landets fordel om gutter systematisk havner under kvinner i utdanning og karrieremuligheter enn det er med det motsatte. Vi må kunne tilkjempe tilnærmet like nivå for begge kjønnene samtidig som vi også kontinuerlig forsøker å forbedre oss.
Hvis dette fremsto som surmaget, så må jeg bare beklage. Jeg blir tidvis litt i overkant engasjert av slike tema.
torsdag, september 27, 2007
Gjennopprettet tro på hvitvin
I Milano ble vi tatt imot av en koselig utseende dame med lyse trekk som presenterte seg selv som Sara, iført uvanlig god engelsk for en italiener. Jeg ante det ikke på det tidspunktet, men kun kort tid etter kom hun til å bruke sin fulle oppmerksomhet på å sørge for at Robyn, Diana, Kåre og jeg hadde det strålende i motebyen, og da i særdeleshet den delen av oppholdet vårt som bestod av spising. På forhånd hadde Robyn hintet om at Sara pleide å drive et cateringfirma, så jeg hadde på forhånde unormalt høye forhåpninger til helgens bespisning.
Så snart vi kom til leiligheten henns ble vi tatt imot av Patrice, hennes somelier og husbond. Det slår meg som en usedvanlig fornuftig ting å gjøre for en kokk og matelsker, det å gifte seg med en vinkelner. Et strålende eksempel på den tradisjonsrike arbeidsfordelingen som manifesterer seg i forskjellige former i så mange hjem. Hvis vi alle bare hadde fulgt samme tankegang hadde vi hatt utrolig veldrevne hjem alle sammen. Jeg hadde for eksempel funnet meg en dame som liker å jobbe i hagen, siden jeg ikke kan fordra det, og min fremtidige kone kan fint være en matglad frøken som helst ser at hun aldri trenger å lage mat. Det er min jobb.
Det tok ikke lang tid før Patrice og Sara hadde overfyllt spisebordet med grillet squash og aubergine, grillet og marinert paprika, brød, speck, burrata og cantelopemelon, samt øl og vin.
Speck er røkt spekeskinke fra Alto Adige, med mindre noen jukser, og smaker deretter. Altså strålende både som pålegg og stekt som bacon. Burrata på sin side er mozzarella som får tilsatt fløte før mozzarellaen er stivnet. Man lukker osten rundt fløten og resultatet er en fløyelsmyk og smøraktig kjerne i mozzarellaen. Det er ikke mulig å få tak i den i Norge rett og slett fordi den ikke tåler transporten. Selv i Italia kan det være vanskelig å få tak i den utenfor dens hjemsted, Puglia, da den ikke holder seg i varmt vær. Forøvrig takler den maks 48 timer i kjøleskapstemperatur også, så da sier det seg selv at den ikke egner seg til langtransport.
Til å begynne med valgte jeg øl til måltidet siden 2 timer på tog i 25 grader hadde hetet meg opp betraktelig, og 30 grader i Milano hjalp ikke videre heller. Ølet, derimot, hjalp så absolutt. Det jeg dog ikke tok med i beregningen var Patrice' somelierside. I lang tid har jeg næret en liten skepsis til hvitvin ettersom jeg langt sjeldnere snubler over hvitvin av den spektakulære sorten, enn det jeg gjør med rødvin. Patrice serverte oss en godt avkjølt gewurztraminer fra Alsace, en halvsøt vin, noe jeg vanligvis ikke liker, men denne var fantastisk rik og forfriskende. Det er antageligvis den beste hvitvinen jeg noensinne har drukket med unntak av en 1972 Chateau Riussec jeg drakk for noen år tilbake. Patrice grep like gjerne sjansen og presenterte meg for tre andre strålende hvitviner i løpet av de to neste dagene.
Vinen vi drakk første lunsjen i Milano var produsert av Stirn, så kjøp den om du finner den, og en annen produsent i Alsace Patrice anbefalte er Meyer-Fonné, som visstnok lager gode rieslinger såvel som gewurztraminer.
Et portrett av Sara og Patrice kan ses blant Dianas mange fantastiske bilder fra turen.
Så snart vi kom til leiligheten henns ble vi tatt imot av Patrice, hennes somelier og husbond. Det slår meg som en usedvanlig fornuftig ting å gjøre for en kokk og matelsker, det å gifte seg med en vinkelner. Et strålende eksempel på den tradisjonsrike arbeidsfordelingen som manifesterer seg i forskjellige former i så mange hjem. Hvis vi alle bare hadde fulgt samme tankegang hadde vi hatt utrolig veldrevne hjem alle sammen. Jeg hadde for eksempel funnet meg en dame som liker å jobbe i hagen, siden jeg ikke kan fordra det, og min fremtidige kone kan fint være en matglad frøken som helst ser at hun aldri trenger å lage mat. Det er min jobb.
Det tok ikke lang tid før Patrice og Sara hadde overfyllt spisebordet med grillet squash og aubergine, grillet og marinert paprika, brød, speck, burrata og cantelopemelon, samt øl og vin.
Speck er røkt spekeskinke fra Alto Adige, med mindre noen jukser, og smaker deretter. Altså strålende både som pålegg og stekt som bacon. Burrata på sin side er mozzarella som får tilsatt fløte før mozzarellaen er stivnet. Man lukker osten rundt fløten og resultatet er en fløyelsmyk og smøraktig kjerne i mozzarellaen. Det er ikke mulig å få tak i den i Norge rett og slett fordi den ikke tåler transporten. Selv i Italia kan det være vanskelig å få tak i den utenfor dens hjemsted, Puglia, da den ikke holder seg i varmt vær. Forøvrig takler den maks 48 timer i kjøleskapstemperatur også, så da sier det seg selv at den ikke egner seg til langtransport.
Til å begynne med valgte jeg øl til måltidet siden 2 timer på tog i 25 grader hadde hetet meg opp betraktelig, og 30 grader i Milano hjalp ikke videre heller. Ølet, derimot, hjalp så absolutt. Det jeg dog ikke tok med i beregningen var Patrice' somelierside. I lang tid har jeg næret en liten skepsis til hvitvin ettersom jeg langt sjeldnere snubler over hvitvin av den spektakulære sorten, enn det jeg gjør med rødvin. Patrice serverte oss en godt avkjølt gewurztraminer fra Alsace, en halvsøt vin, noe jeg vanligvis ikke liker, men denne var fantastisk rik og forfriskende. Det er antageligvis den beste hvitvinen jeg noensinne har drukket med unntak av en 1972 Chateau Riussec jeg drakk for noen år tilbake. Patrice grep like gjerne sjansen og presenterte meg for tre andre strålende hvitviner i løpet av de to neste dagene.
Vinen vi drakk første lunsjen i Milano var produsert av Stirn, så kjøp den om du finner den, og en annen produsent i Alsace Patrice anbefalte er Meyer-Fonné, som visstnok lager gode rieslinger såvel som gewurztraminer.
Et portrett av Sara og Patrice kan ses blant Dianas mange fantastiske bilder fra turen.
torsdag, september 20, 2007
Oppdatering
Kort melding:
Jeg har hatt noen tekniske problemer, men naa er siden tilbake. Jeg kommer til aa legge til nye innlegg naar jeg kommer hjem fra Italia. I mellomtiden kan dere lese de jeg la inn da jeg fikk mine tekniske problemer.
Jeg har hatt noen tekniske problemer, men naa er siden tilbake. Jeg kommer til aa legge til nye innlegg naar jeg kommer hjem fra Italia. I mellomtiden kan dere lese de jeg la inn da jeg fikk mine tekniske problemer.
torsdag, juli 19, 2007
Ping Pong
I mitt tredje opphold i London får jeg endelig tid og anledning til å besøke restauranten Giso har snakket om i evigheter; Ping Pong.
Det er en dumpling- eller dimsum-, om du vil, restaurant. Faktisk er det blitt en kjede med en håndfull restauranter i London. Det overrasker ikke veldig at det har gått bra nok med konseptet til at det har blitt en kjede, og det overrasker heller ikke om kjeden sprer seg til andre land. Personlig kunne jeg godt tenke meg å starte en i Bergen eller Oslo. Konseptet er godt gjennomarbeidet og både presentasjon av lokale og mat, samt service er langt over det jeg forventer i denne prisklassen.
Jeg begynte oppholdet mitt med å spørre hvor mange dumplingporsjoner jeg burde bestille for å bli mett. Tre til fire, var svaret, der det er tre dumplinger i hver porsjon. Porsjonene ligger på 3-3.50 pung, så prisen for tre blir ca. 120 kroner og fire 150-160 litt avhengig av hvilke du kjøper.
Etter en titt på menyen bestemte jeg meg for honningglaserte spareribs, sterke svinedumplinger og kamskjell- og shitakedumplinger. I tillegg bestilte jeg et fat med tre forskjellige sauser for 1.29 pund(rød, rosa og grønn). Det angret jeg ikke på.
Jeg begynte med spareribs og de smakte godt, men var en anelse tørre. Jeg satte karakter på hver rett mens jeg noterte og spiste og 7/10 ble resultatet for ribbene. Ikke ille, men jeg rullet ikke øynene bakover i hodet i ren vellyst heller. Jeg testet dem med de forskjellige sausene og fant ut at den røde passet veldig bra til Nasses ribben.
Etterpå plukket jeg opp de sterke Nasse Nøff-dumplingene. Her ble jeg litt skuffet. Nasse smakte ikke så mye. Dumplingene var passe sterke. De brant ikke, men ga en liten piff i ganen, men Nasse og urtene i dumplingene nådde ikke helt opp. Dumplingene ble litt flate på smak. Den ene dumplingen var forøvrig litt dårlig laget og falt delvis fra hverandre ved første berøring. Jeg ga disse 6/10 poeng. Disse også tjente på sausene, men på egenhånd var de ikke allverdens.
De siste dumplingene jeg bestilte i første omgang var kamskjell og shitake. At jeg spiste disse sist ga Ping Pong mersalg av seg selv. Disse dumplingene var svært gode. Shitake hever det meste og sammen med kamskjellene ble dette en slager. Dette ga mersmak og førte alene til at jeg bestilte en porsjon til før den planlagte desserten. Disse ga jeg 9/10 og her førte ikke dypping i saus til noen forbedring, men sausen maskerte heller de fine smakene dumplingene hadde fra før. Svært bra!
Den siste hovedretten jeg endte opp med var en spontan anbefaling fra servitøren. Tradisjonell klebrig ris med kongereker og Nasse Nøff dampet i lotusblader. Disse også var svært gode. Det var overraskende mye smak i risen, som tydeligvis tjente på å bli dampet sammen med Nasse og rekevennene hans. Det luktet nydelig mens jeg satt og åpnet pakkene og smaken fulgte opp. Dette var nok ingen tilfeldig anbefaling, men noe servitøren visste var en sikker vinner. Etter denne retten, som var noe mer mettende enn de andre, var jeg allerede i overkant mett, men vi har som kjent en egen mage for dessert. Jeg ga forresten risen 9/10 også.
Desserten var også dumplinger(!). Nemlig dumplinger av søt og noe tykkere pasta med fyll av mørk sjokolade. Dette var meget godt, men nådde ikke helt opp til de to rettene før. Muligens hadde dette å gjøre med at jeg på dette tidspunktet var i overkant mett, men i alle tilfeller ga jeg desserten 8/10.
Etter en titt i baren, der jeg ikke fant noen ordentlig espressomaskin, dro jeg videre til Starbucks for en ordentlig kopp kaffe. Man kan si mye om Starbucks, men i England er de en av de svært få stedene man får god kaffe av den sorten vi er så vante med i Norge. Espresso og cappuccino finnes det mange kjeder som gjør bra (men ikke bestill kaffe på pub/kafé med mindre du vet de gjør dette uvanlig bra), som Caffé Nero og Costa Coffee, men begge de to er elendige på kaffe på den måten vi pleier å servere våre gjester. Forøvrig en kaffesort mange kaller amerikansk, og noen kaller skandinavisk. Jeg har ikke gjort et forsøk på å finne ut hvor den opprinnelig startet, men utenfor USA og skandinavia sliter jeg ofte med å finne god kaffe av denne sorten. Dette gjelder også England. Starbucks er det dog utrolig mange av i London. Ikke bry deg med å dra til en t-banestasjon du vet har en Starbucks ved seg. Så langt har jeg aldri trengt å gå mer enn tre kvartaler i en tilfeldig retning (der jeg ser det er kaféer og/eller butikker) før jeg finner en Starbucks, og jeg har funnet en på denne måten ved alle stoppene i London sentrum.
Forøvrig har alle Starbucks T-Mobile-basert trådløst internett (10 pund for 24 timer, 5 pund for 1 time) noe som gjør dem greie å gå til om du har med deg bærbar og har behov for eller ønske om internett. Gratis trådløst på kaféer og barer er langt mindre utbredt enn i Norge, så det er like greit å betale for 24 timer med T-Mobile og så vite at man har det man trenger, syntes jeg.
Det er alt fra England for nå. Når jeg kommer hjem (tirsdag 24. juli) skal jeg se på bildene og legge dem ut. Da kommer det nok noen flere kommentarer og anektdoter fra England.
Oi, forresten: Totnes er å anbefale om du er i nærheten.
Det er en dumpling- eller dimsum-, om du vil, restaurant. Faktisk er det blitt en kjede med en håndfull restauranter i London. Det overrasker ikke veldig at det har gått bra nok med konseptet til at det har blitt en kjede, og det overrasker heller ikke om kjeden sprer seg til andre land. Personlig kunne jeg godt tenke meg å starte en i Bergen eller Oslo. Konseptet er godt gjennomarbeidet og både presentasjon av lokale og mat, samt service er langt over det jeg forventer i denne prisklassen.
Jeg begynte oppholdet mitt med å spørre hvor mange dumplingporsjoner jeg burde bestille for å bli mett. Tre til fire, var svaret, der det er tre dumplinger i hver porsjon. Porsjonene ligger på 3-3.50 pung, så prisen for tre blir ca. 120 kroner og fire 150-160 litt avhengig av hvilke du kjøper.
Etter en titt på menyen bestemte jeg meg for honningglaserte spareribs, sterke svinedumplinger og kamskjell- og shitakedumplinger. I tillegg bestilte jeg et fat med tre forskjellige sauser for 1.29 pund(rød, rosa og grønn). Det angret jeg ikke på.
Jeg begynte med spareribs og de smakte godt, men var en anelse tørre. Jeg satte karakter på hver rett mens jeg noterte og spiste og 7/10 ble resultatet for ribbene. Ikke ille, men jeg rullet ikke øynene bakover i hodet i ren vellyst heller. Jeg testet dem med de forskjellige sausene og fant ut at den røde passet veldig bra til Nasses ribben.
Etterpå plukket jeg opp de sterke Nasse Nøff-dumplingene. Her ble jeg litt skuffet. Nasse smakte ikke så mye. Dumplingene var passe sterke. De brant ikke, men ga en liten piff i ganen, men Nasse og urtene i dumplingene nådde ikke helt opp. Dumplingene ble litt flate på smak. Den ene dumplingen var forøvrig litt dårlig laget og falt delvis fra hverandre ved første berøring. Jeg ga disse 6/10 poeng. Disse også tjente på sausene, men på egenhånd var de ikke allverdens.
De siste dumplingene jeg bestilte i første omgang var kamskjell og shitake. At jeg spiste disse sist ga Ping Pong mersalg av seg selv. Disse dumplingene var svært gode. Shitake hever det meste og sammen med kamskjellene ble dette en slager. Dette ga mersmak og førte alene til at jeg bestilte en porsjon til før den planlagte desserten. Disse ga jeg 9/10 og her førte ikke dypping i saus til noen forbedring, men sausen maskerte heller de fine smakene dumplingene hadde fra før. Svært bra!
Den siste hovedretten jeg endte opp med var en spontan anbefaling fra servitøren. Tradisjonell klebrig ris med kongereker og Nasse Nøff dampet i lotusblader. Disse også var svært gode. Det var overraskende mye smak i risen, som tydeligvis tjente på å bli dampet sammen med Nasse og rekevennene hans. Det luktet nydelig mens jeg satt og åpnet pakkene og smaken fulgte opp. Dette var nok ingen tilfeldig anbefaling, men noe servitøren visste var en sikker vinner. Etter denne retten, som var noe mer mettende enn de andre, var jeg allerede i overkant mett, men vi har som kjent en egen mage for dessert. Jeg ga forresten risen 9/10 også.
Desserten var også dumplinger(!). Nemlig dumplinger av søt og noe tykkere pasta med fyll av mørk sjokolade. Dette var meget godt, men nådde ikke helt opp til de to rettene før. Muligens hadde dette å gjøre med at jeg på dette tidspunktet var i overkant mett, men i alle tilfeller ga jeg desserten 8/10.
Etter en titt i baren, der jeg ikke fant noen ordentlig espressomaskin, dro jeg videre til Starbucks for en ordentlig kopp kaffe. Man kan si mye om Starbucks, men i England er de en av de svært få stedene man får god kaffe av den sorten vi er så vante med i Norge. Espresso og cappuccino finnes det mange kjeder som gjør bra (men ikke bestill kaffe på pub/kafé med mindre du vet de gjør dette uvanlig bra), som Caffé Nero og Costa Coffee, men begge de to er elendige på kaffe på den måten vi pleier å servere våre gjester. Forøvrig en kaffesort mange kaller amerikansk, og noen kaller skandinavisk. Jeg har ikke gjort et forsøk på å finne ut hvor den opprinnelig startet, men utenfor USA og skandinavia sliter jeg ofte med å finne god kaffe av denne sorten. Dette gjelder også England. Starbucks er det dog utrolig mange av i London. Ikke bry deg med å dra til en t-banestasjon du vet har en Starbucks ved seg. Så langt har jeg aldri trengt å gå mer enn tre kvartaler i en tilfeldig retning (der jeg ser det er kaféer og/eller butikker) før jeg finner en Starbucks, og jeg har funnet en på denne måten ved alle stoppene i London sentrum.
Forøvrig har alle Starbucks T-Mobile-basert trådløst internett (10 pund for 24 timer, 5 pund for 1 time) noe som gjør dem greie å gå til om du har med deg bærbar og har behov for eller ønske om internett. Gratis trådløst på kaféer og barer er langt mindre utbredt enn i Norge, så det er like greit å betale for 24 timer med T-Mobile og så vite at man har det man trenger, syntes jeg.
Det er alt fra England for nå. Når jeg kommer hjem (tirsdag 24. juli) skal jeg se på bildene og legge dem ut. Da kommer det nok noen flere kommentarer og anektdoter fra England.
Oi, forresten: Totnes er å anbefale om du er i nærheten.
lørdag, juli 07, 2007
Noen inntrykk fra England
Så langt er det meste bra. Jeg er en allround go-to-guy her i England, men det var forventet.
Da jeg jobbet som leder på Dolly Dimple's fikk jeg telefoner hele tiden, og følte deler av arbeidet var som å ta vare på en barnehage. Her i England er det mye det samme, men langt mindre enn forventet.
Studentene er fra 14(1) til 17(3) og de kan bli redde og gjøre uomtenksomme ting, men stort sett er jeg veldig imponert. De er ikke minst veldig tålmodige og har godtatt mengder av venting og problemer med alt fra matkuponger til bestilling av time på Madame Tussauds. Noen varierende problemer har oppstått. En med skadet fot, en fikk matforgiftning (antageligvis), en fikk andre mageproblemer og en annen forsvant på egenhånd uten å si ifra. Etterhvert som jeg blir vant til hvordan de tenker har jeg og Stuart fått kontroll på hvilken sort beskjeder som fungerer best og hva de blir gretne for og hva som går bra. For eksempel blir jenter i den alderen svært sutrete av å være sultne så en plan for måltidene som gjør at man ikke må lete eller vente på noe, er definitivt viktig.
Et par andre interessante ting er hvordan de utvikler seg mens vi er sammen. Noen gutter og jenter er svært åpne fra første stund og spøker og koser seg, mens andre først er stille og så blir mer åpne og trygge etterhvert som de finner sin plass i gruppen. Det er en kjerne av byfolk som er glad i å shoppe og prate om det motsatte kjønn, men etterhvert har også de leseglade og musikkinteresserte funnet hverandre.
Dessuten fremstår de som langt tøffere og selvstendige i utgangspunktet enn de egentlig er. Oppstår problemer de ikke vet hvordan de skal løse, eller ting som gjør at de må snakke på engelsk med fremmede er det plutselig mange som er redde og sjenerte. Dette er nok naturlig, men for en som er vant å tenke at de rundt en klarer seg selv og gir beskjed om det er noe, så er det viktig å huske på å sjekke om ting går bra. Jeg blir en slags storebror som tar vare på dem, og de er i grunn jobben min også. Forøvrig en storebror som må få dem til å følge strengere regler enn det jeg ville gjort med min egen søster, ettersom større grupper må ha mer struktur for å fungere for at ting skal gå greit.
En annen ting jeg har lagt merke til er at guttene oftere virker litt mer overfladiske og barnslige til å begynne med enn de egentlig er. Så snart guttene har funnet frem til å plassen sin i gruppen, som jo vanligvis betyr å forsøke å hevde seg på forskjellig vis blant de andre gruppene, fremstår de som like modne og reflekterte som sine jevnaldrende jenter, og definitivt mer modne enn førsteinntrykket skulle tilsi. Det er mulig gutter, såvels som jenter i grunn, har et litt ufortjent dårlig rykte i den alderen :)
Da jeg jobbet som leder på Dolly Dimple's fikk jeg telefoner hele tiden, og følte deler av arbeidet var som å ta vare på en barnehage. Her i England er det mye det samme, men langt mindre enn forventet.
Studentene er fra 14(1) til 17(3) og de kan bli redde og gjøre uomtenksomme ting, men stort sett er jeg veldig imponert. De er ikke minst veldig tålmodige og har godtatt mengder av venting og problemer med alt fra matkuponger til bestilling av time på Madame Tussauds. Noen varierende problemer har oppstått. En med skadet fot, en fikk matforgiftning (antageligvis), en fikk andre mageproblemer og en annen forsvant på egenhånd uten å si ifra. Etterhvert som jeg blir vant til hvordan de tenker har jeg og Stuart fått kontroll på hvilken sort beskjeder som fungerer best og hva de blir gretne for og hva som går bra. For eksempel blir jenter i den alderen svært sutrete av å være sultne så en plan for måltidene som gjør at man ikke må lete eller vente på noe, er definitivt viktig.
Et par andre interessante ting er hvordan de utvikler seg mens vi er sammen. Noen gutter og jenter er svært åpne fra første stund og spøker og koser seg, mens andre først er stille og så blir mer åpne og trygge etterhvert som de finner sin plass i gruppen. Det er en kjerne av byfolk som er glad i å shoppe og prate om det motsatte kjønn, men etterhvert har også de leseglade og musikkinteresserte funnet hverandre.
Dessuten fremstår de som langt tøffere og selvstendige i utgangspunktet enn de egentlig er. Oppstår problemer de ikke vet hvordan de skal løse, eller ting som gjør at de må snakke på engelsk med fremmede er det plutselig mange som er redde og sjenerte. Dette er nok naturlig, men for en som er vant å tenke at de rundt en klarer seg selv og gir beskjed om det er noe, så er det viktig å huske på å sjekke om ting går bra. Jeg blir en slags storebror som tar vare på dem, og de er i grunn jobben min også. Forøvrig en storebror som må få dem til å følge strengere regler enn det jeg ville gjort med min egen søster, ettersom større grupper må ha mer struktur for å fungere for at ting skal gå greit.
En annen ting jeg har lagt merke til er at guttene oftere virker litt mer overfladiske og barnslige til å begynne med enn de egentlig er. Så snart guttene har funnet frem til å plassen sin i gruppen, som jo vanligvis betyr å forsøke å hevde seg på forskjellig vis blant de andre gruppene, fremstår de som like modne og reflekterte som sine jevnaldrende jenter, og definitivt mer modne enn førsteinntrykket skulle tilsi. Det er mulig gutter, såvels som jenter i grunn, har et litt ufortjent dårlig rykte i den alderen :)
lørdag, juni 02, 2007
Italia, igjen.
Det blir mer og mer tydelig at Italia satte sine permanente spor i meg. Alt som minner om Italia, og alt som får meg til å tenke tilbake på turene rundt i butikkene mens jeg sniffer og snuser på alt ukjent og spennende, eller rolige timer på kaféer mens jeg skriver i min lille notatblokk i varme omgivelser og med det nydeligste språket i Europa rundt meg gjør meg sentimental til sinns. Jeg må tilbake.
Det er ikke umulig at jeg husker noen ting i et i overkant glorifisert lys, men det er kun ved å dra tilbake jeg finner ut om det er tilfelle.
Problemet er nå hvor lenge og hvordan jeg skal gjøre det når jeg drar tilbake. En ting jeg vurderer nå er å dra dit i tre månedere mens jeg er i startfasen på masteroppgaven og likevel bare skal samle stoff og skissere opp oppgaven. Det som fort kan bli litt kjedelig er manglende sosial kontakt. Uten å være oppmeldt til noen fag der, ha en jobb der eller gjøre andre ting sammen med andre er det vanskelig å bli kjent med folk. Dette kan løses ved et seks måneders opphold. Da kan jeg melde meg på et fag, ta et språkkurs og skrive på masteren samtidig. Så var det denne masteren da. Hvis jeg skal gjøre dette må det gjøres i starten av et semester, og det er for sent å søke utveksling for høsten nå. Januar hadde vært fint, men da får jeg problemer med masteren på slutten. Det litt langt å pendle til Bergen for veiledning.
Hm, jeg tror jeg får bruke litt tid i den kommende uken på å sende eposter og ringe til Italia og høre om det er mulig å melde seg på fag og språkkurs der nede selv uten offisiell utveksling. Ihvertfall språkkurs burde vel være mulig?
I verste fall får jeg bare ta en måneds ferie og sose rundt mens jeg skriver en avisartikkel eller to om italiensk mat og kultur, en artikkel jeg kanskje klarer å selge til en eller annen avis når jeg kommer tilbake. Det er definitivt verdt et forsøk.
Det er ikke umulig at jeg husker noen ting i et i overkant glorifisert lys, men det er kun ved å dra tilbake jeg finner ut om det er tilfelle.
Problemet er nå hvor lenge og hvordan jeg skal gjøre det når jeg drar tilbake. En ting jeg vurderer nå er å dra dit i tre månedere mens jeg er i startfasen på masteroppgaven og likevel bare skal samle stoff og skissere opp oppgaven. Det som fort kan bli litt kjedelig er manglende sosial kontakt. Uten å være oppmeldt til noen fag der, ha en jobb der eller gjøre andre ting sammen med andre er det vanskelig å bli kjent med folk. Dette kan løses ved et seks måneders opphold. Da kan jeg melde meg på et fag, ta et språkkurs og skrive på masteren samtidig. Så var det denne masteren da. Hvis jeg skal gjøre dette må det gjøres i starten av et semester, og det er for sent å søke utveksling for høsten nå. Januar hadde vært fint, men da får jeg problemer med masteren på slutten. Det litt langt å pendle til Bergen for veiledning.
Hm, jeg tror jeg får bruke litt tid i den kommende uken på å sende eposter og ringe til Italia og høre om det er mulig å melde seg på fag og språkkurs der nede selv uten offisiell utveksling. Ihvertfall språkkurs burde vel være mulig?
I verste fall får jeg bare ta en måneds ferie og sose rundt mens jeg skriver en avisartikkel eller to om italiensk mat og kultur, en artikkel jeg kanskje klarer å selge til en eller annen avis når jeg kommer tilbake. Det er definitivt verdt et forsøk.
søndag, april 22, 2007
Raines
Raines er en krimserie om morddetektiven Michael Raines i Los Angeles som ser de døde ofrene for seg mens han etterforsker saken. I stedet for å se spøkelser ser han mentale bilder satt sammen av den informasjonen han har, og det er tydelig at det ofrene sier når han snakker med dem til syvende og sist kommer fra ham selv.
I tillegg til at denne pratingen med ofrene hjelper ham i etterforskningen forstyrrer det ham også, og innimellom sliter han med å holde fokus på virkeligheten. Ofrenes mentale bilder kommer imellom ham og jobben.
Dette og hans rolige og sarkastiske væremåte gjør Michael Raines til en underholdende karakter.
Grunnen til at jeg nevner denne serien er at jeg har blitt stadig mer imponert over den. Michael Raines blir en mer og mer kompleks karakter etterhvert som man ser serien selv om det er en tradisjonell en episode-en sak-serie, og det samme gjelder en del av bikarakterene, som forøvrig stort sett er andre ansatte på politistasjonen. Dette er serieskapernes ære, men en ting som virkelig skiller denne serien fra andre serier er kvaliteten på skuespillet. Jeff Goldblum er helt fantastisk. Det er svært sjeldent jeg blir imponert over bra skuespille. Kanskje er det fordi jeg ikke er den beste til å kjenne det igjen, men når det virkelig skinner som her klarer selv jeg å se det. Jeff Goldblum gjør denne serien til en fantastisk serie.
I tillegg til at denne pratingen med ofrene hjelper ham i etterforskningen forstyrrer det ham også, og innimellom sliter han med å holde fokus på virkeligheten. Ofrenes mentale bilder kommer imellom ham og jobben.
Dette og hans rolige og sarkastiske væremåte gjør Michael Raines til en underholdende karakter.
Grunnen til at jeg nevner denne serien er at jeg har blitt stadig mer imponert over den. Michael Raines blir en mer og mer kompleks karakter etterhvert som man ser serien selv om det er en tradisjonell en episode-en sak-serie, og det samme gjelder en del av bikarakterene, som forøvrig stort sett er andre ansatte på politistasjonen. Dette er serieskapernes ære, men en ting som virkelig skiller denne serien fra andre serier er kvaliteten på skuespillet. Jeff Goldblum er helt fantastisk. Det er svært sjeldent jeg blir imponert over bra skuespille. Kanskje er det fordi jeg ikke er den beste til å kjenne det igjen, men når det virkelig skinner som her klarer selv jeg å se det. Jeff Goldblum gjør denne serien til en fantastisk serie.
søndag, april 15, 2007
Facebook og barneskolen
Facebook har tatt Norge og resten av verden med storm siden dets oppstart i 2004. Personlig har jeg ikke fått noe stort kick av det, men det er jo greit nok, før i dag.
I min barndom tilbragte jeg to år på Averøya utenfor Kristiansund. Det var mine to første skoleår. Det er to episoder jeg husker fra den skolen, det ene var at jeg var klassens dårligste på ski(*) på skidagen, og det andre var at jeg ble sendt til rektors kontor for å ha kastet gymbagen til en jente i klassen i bosset.
Nylig har en av de innvolverte i gymbagepisoden tatt kontakt med meg på Facebook (noen har fantastisk hukommelse) for å finne ut om det faktisk var meg. I den sammenheng har jeg fått ny informasjon om episoden:
Faktum er at det var to jenter som lurte meg, en stakkars bygutt på landet, til å kaste gymbagen til en tredje jente i bosset. Jeg var altså bortimot uskyldig. Vel inne på rektors kontor var det visstnok to stoler hvorpå jeg overlot stolene til jentene med replikken: "Jeg kan godt stå jeg." Jeg var en gentleman allerede som 7-åring. Dette har imponert (minst) en av dem så mye at hun fortsatt husker replikken, og jeg kan ikke si annet enn at jeg nå skal gjøre enda mer for å forsøke å leve opp til min tidlige status som gentleman.
Takk til Facebook for å ha gitt meg en fin anekdote, og tusen takk til Marianne Smevåg Gundersen for at hun tok kontakt og ga meg mer å fortelle barnebarna. Gleder meg allerede. Jeg skal ha en stor skinnstol i mørkebrunt skinn jeg skal sitte i mens jeg forteller historier. Ved siden av skal jeg ha et lite glass whiskey med to isbiter som jeg rolig nipper til mens øynene forsvinner ut i tusenmetersblikket, på vandring i min egen indre tid kommer jeg til å plukke frem de samme fire historiene som barnebarna nå er evig leie av å høre, men de, som meg, er tidlige gentlemenn og -damer og hører på av ren høflighet. De vet jeg nyter det.
(*) Som bergenser hadde jeg aldri stått på ski før. Honen pitle, ski var noe dritt. Husker jeg var lei meg og sliten etter å ha kommet sist i mål på tur rundt Bremsneshatten på langrennsski.
I min barndom tilbragte jeg to år på Averøya utenfor Kristiansund. Det var mine to første skoleår. Det er to episoder jeg husker fra den skolen, det ene var at jeg var klassens dårligste på ski(*) på skidagen, og det andre var at jeg ble sendt til rektors kontor for å ha kastet gymbagen til en jente i klassen i bosset.
Nylig har en av de innvolverte i gymbagepisoden tatt kontakt med meg på Facebook (noen har fantastisk hukommelse) for å finne ut om det faktisk var meg. I den sammenheng har jeg fått ny informasjon om episoden:
Faktum er at det var to jenter som lurte meg, en stakkars bygutt på landet, til å kaste gymbagen til en tredje jente i bosset. Jeg var altså bortimot uskyldig. Vel inne på rektors kontor var det visstnok to stoler hvorpå jeg overlot stolene til jentene med replikken: "Jeg kan godt stå jeg." Jeg var en gentleman allerede som 7-åring. Dette har imponert (minst) en av dem så mye at hun fortsatt husker replikken, og jeg kan ikke si annet enn at jeg nå skal gjøre enda mer for å forsøke å leve opp til min tidlige status som gentleman.
Takk til Facebook for å ha gitt meg en fin anekdote, og tusen takk til Marianne Smevåg Gundersen for at hun tok kontakt og ga meg mer å fortelle barnebarna. Gleder meg allerede. Jeg skal ha en stor skinnstol i mørkebrunt skinn jeg skal sitte i mens jeg forteller historier. Ved siden av skal jeg ha et lite glass whiskey med to isbiter som jeg rolig nipper til mens øynene forsvinner ut i tusenmetersblikket, på vandring i min egen indre tid kommer jeg til å plukke frem de samme fire historiene som barnebarna nå er evig leie av å høre, men de, som meg, er tidlige gentlemenn og -damer og hører på av ren høflighet. De vet jeg nyter det.
(*) Som bergenser hadde jeg aldri stått på ski før. Honen pitle, ski var noe dritt. Husker jeg var lei meg og sliten etter å ha kommet sist i mål på tur rundt Bremsneshatten på langrennsski.
søndag, april 08, 2007
Falafel
Falafel. Hm.
Det er moro å si falafel. Høres så barnslig og søtt ut. Godt er det også. Falafelfalafelfalafel...
Enkle falafler
1 boks forhåndskokte kikerter
1 stort fedd hvitløk (omtrent 1 toppet teskje etter hakking)
1 ss hakket persille
1 ts salt
1 ts bakepulver
Kjør alt i en kjøkkenmaskin til det får konsistens som en kronete deig, men ikke så lenge at det er en pasta. Bruk spisekjeer til å måle størrelsen på falaflene. Omtrent en toppet spiseskje er passelig mengde. Form dem til "kaker" mer enn boller, men formen er ikke så altfor nøye. De skal være ca. 1 cm tykke. For tykker falafler betyr at de ikke blir ferdigstekt i midten før de er svidde på utsiden og er de for tynne blir de tørre.
Fritér dem i omtrent 2 cm olje, men vær nøye med å vente til oljen er tilstrekkelig varm. For lav temperatur gjør at falaflene ikke blir stekt fort nok utenpå og de går i oppløsning. Dette skjer også om du ikke presser falalflene litt sammen mens du former dem.
Utover det er dette utrolig enkel mat å lage. Strålende kosemat en fredagskveld foran Nytt på Nytt. Server gjerne i pitabrød med litt salat, tomat, tzatziki, sylteagurk og oliven (gjerne ved siden av). Dette er mine favorittmedsammensvorne i pitabrødet, men her er vi inne i smakssonen. Putt i det du liker best.
Tzatziki
1 bøtte gresk/tyrkisk yoghurt (lurer på om dette er 2 liter)
2 agurker
10 store fedd hvitløk (ikke vær gnukk med hvitløken)
saft fra 1-2 lime
1 dl olivenolje
1 ts salt
pepper etter smak
Denne oppskriften er eksepsjonelt omtrentlig. Det handler mest om noen fornuftige råd her. Rasp agurkene og press ut så mye vann du klarer ved å putte massen i et rent kjøkkenhåndle og vri det. Bland dette med resten. Så enkelt er det. De fleste ingrediensene kan smakes til, og i noen sammenhenger putter man mynte i tzatzikien. Dette er en dressing jeg bruker til utrolig mye. Akkurat nå skal jeg f.eks til å ha den til potetene jeg har i ovnen. Mmmm, dagenderpåmat.
Det er moro å si falafel. Høres så barnslig og søtt ut. Godt er det også. Falafelfalafelfalafel...
Enkle falafler
1 boks forhåndskokte kikerter
1 stort fedd hvitløk (omtrent 1 toppet teskje etter hakking)
1 ss hakket persille
1 ts salt
1 ts bakepulver
Kjør alt i en kjøkkenmaskin til det får konsistens som en kronete deig, men ikke så lenge at det er en pasta. Bruk spisekjeer til å måle størrelsen på falaflene. Omtrent en toppet spiseskje er passelig mengde. Form dem til "kaker" mer enn boller, men formen er ikke så altfor nøye. De skal være ca. 1 cm tykke. For tykker falafler betyr at de ikke blir ferdigstekt i midten før de er svidde på utsiden og er de for tynne blir de tørre.
Fritér dem i omtrent 2 cm olje, men vær nøye med å vente til oljen er tilstrekkelig varm. For lav temperatur gjør at falaflene ikke blir stekt fort nok utenpå og de går i oppløsning. Dette skjer også om du ikke presser falalflene litt sammen mens du former dem.
Utover det er dette utrolig enkel mat å lage. Strålende kosemat en fredagskveld foran Nytt på Nytt. Server gjerne i pitabrød med litt salat, tomat, tzatziki, sylteagurk og oliven (gjerne ved siden av). Dette er mine favorittmedsammensvorne i pitabrødet, men her er vi inne i smakssonen. Putt i det du liker best.
Tzatziki
1 bøtte gresk/tyrkisk yoghurt (lurer på om dette er 2 liter)
2 agurker
10 store fedd hvitløk (ikke vær gnukk med hvitløken)
saft fra 1-2 lime
1 dl olivenolje
1 ts salt
pepper etter smak
Denne oppskriften er eksepsjonelt omtrentlig. Det handler mest om noen fornuftige råd her. Rasp agurkene og press ut så mye vann du klarer ved å putte massen i et rent kjøkkenhåndle og vri det. Bland dette med resten. Så enkelt er det. De fleste ingrediensene kan smakes til, og i noen sammenhenger putter man mynte i tzatzikien. Dette er en dressing jeg bruker til utrolig mye. Akkurat nå skal jeg f.eks til å ha den til potetene jeg har i ovnen. Mmmm, dagenderpåmat.
onsdag, februar 14, 2007
tirsdag, februar 13, 2007
U2
U2 har endelig laget en ny og god sang. Det er helt sant. Etter ti år med album som først og fremst høres ut som remikser av egne sanger har de laget en ny - og ikke minst - bra sang.
The Saints Are Coming. At den er laget i samarbeid med Greenday, en annen gruppe jeg ikke er noe tilhenger av, får vel heller stå sin prøve. Go U2!
The Saints Are Coming. At den er laget i samarbeid med Greenday, en annen gruppe jeg ikke er noe tilhenger av, får vel heller stå sin prøve. Go U2!
mandag, januar 22, 2007
Jenter og gutter, menn og damer
Jeg er for tiden uten fast følge og møter mennesker jevnt og trutt. Jeg er på ingen måte interessert i noe nytt forhold med det første, men man møter jo folk likevel. Man vet aldri. Av og til kan noen bli interessert i deg uten at du er interessert i dem, og likeledes motsatt. I grunn er det oftere slik enn ikke. Dette er tidvis et mysterium.
Hvorfor faller noen for deg på tross av at det ikke er noen kjemi der? Dere har aldri noe å snakke om. Den ene parten føler aldri for å delta i samtalen. Så sier den ene parten at han eller hun ikke er interessert i noe, så blir den andre litt sur og begynner å diskutere.
Hvorfor? Tror du hun tar feil? Jo, det er kjemi der! Du bare merker det ikke!
Vil man i det hele tatt være sammen med noen som ikke vil være sammen med en? Hvorfor sloss for å tilbringe tid med noen som ikke vil tilbringe tid med en? Du sitter der og stirrer inn i øynene hennes mens hun bare lurer på når du kommer til å gå, og hva hun skal spise til middag i morgen. Og hvorvidt hun slipper å spise den med deg eller ikke.
Jeg overbeviste henne; hun sa ja likevel!
Personlig har jeg en del rare meninger. Av og til blir folk provosert. Dette er også litt overraskende og uforståelig for meg. Jeg har f.eks diskutert med jenter hvilke krav man eventuelt har til en partner. Jeg har ikke så mange, men jeg har ett som er bortimot ufravikelig. Hun må ikke være vegetarianer.
Dette provoserer noen. Hvordan kan du velge bort noen bare fordi de ikke spiser kjøtt? Det er jo helt idiotisk!
Hva er så galt, lurer jeg på? For det første: Hvorfor diskutere dette? Hvis du er vegetarianer og synes folk som ikke vil være sammen med deg på det grunnlaget er idioter, hvorfor diskuterer du? Du synes han er en idiot, han vil ikke være med deg fordi du er vegetarianer. Begge burde være strålende fornøyd.
Dessuten, at noen velger bort noen på bakgrunn av spisevaner er vel ikke noe mer søkt eller irrelevant som de kriteriene vi alle i større eller mindre grad bruker.
Har han penger? Har han utdannelse? Har han ambisjoner med livet sitt?
Er hun pen? Har hun store pupper? Har hun en fin rumpe?
Hvorfor er noen av disse "bedre" kriterier enn andre? En av de tingene jenter ofte nevner er ambisjoner. Han må ville noe. Så finner de mannen. Ambisjonene er skyhøye, og du har truffet innertieren. Han har nemlig evnene til å realisere drømmene sine også. Så jobber han 70-timers uker i årevis, reiser og pendler. Så klager du resten av året på at du nesten aldri ser ham? Er det din egen feil? Kanskje?
Hva vil man ha av et forhold? Det er vel det man burde tenke over? Jeg vil ha en jente som jeg kan lage mat til, den maten jeg har lyst til å lage til enhver tid. Alt fra bakevarer til helgrillet pattegris. Så da har jeg et kriterium som gjør dette til en mulighet.
Vil du har familie? Vil du at han skal tilbringe lange ferier med deg, gjerne se ham et par timer hver dag, minst, han skal ha tid til å gjøre sin del i hjemme, være med å oppdra barna? Hvorfor i alle dager velger du da den mest ambisiøse mannen du finner? Spør du meg er det mange damer og menn som ønsker seg et nokså klassisk familieliv, og de plasserer dette høyt på ønskelisten. Da burde man velge noen som har en stabil og forutsigbar arbeidsdag. Helst med mest mulig ferie. Noen klarer dette gjennom egne bedrifter, være konsulent og leie seg ut, eller drive en liten nisjebedrift f.eks. Andre blir lærere eller postmenn. Postmenn jobber typisk 07:00 til 15:00. Bortimot perfekt for et familieliv. Han kommer hjem før deg, lager middag til deg og barna, dere har hele dagen sammen. Han har ferier, en trygg arbeidsplass og en inntekt som sammen med din er nok til et vanlig liv.
"Men det er ikke noe tak i ham! Han har ingen ambisjoner med livet sitt!" Tenk over konsekvensene av å gjøre det valget neste gang. På samme måte som menn bør tenke over konsekvensen av å velge den peneste damen med de største puppene. Er det dette som er det viktigste kriteriet for å ha det bra i fremtiden? Kanskje.
Hvorfor faller noen for deg på tross av at det ikke er noen kjemi der? Dere har aldri noe å snakke om. Den ene parten føler aldri for å delta i samtalen. Så sier den ene parten at han eller hun ikke er interessert i noe, så blir den andre litt sur og begynner å diskutere.
Hvorfor? Tror du hun tar feil? Jo, det er kjemi der! Du bare merker det ikke!
Vil man i det hele tatt være sammen med noen som ikke vil være sammen med en? Hvorfor sloss for å tilbringe tid med noen som ikke vil tilbringe tid med en? Du sitter der og stirrer inn i øynene hennes mens hun bare lurer på når du kommer til å gå, og hva hun skal spise til middag i morgen. Og hvorvidt hun slipper å spise den med deg eller ikke.
Jeg overbeviste henne; hun sa ja likevel!
Personlig har jeg en del rare meninger. Av og til blir folk provosert. Dette er også litt overraskende og uforståelig for meg. Jeg har f.eks diskutert med jenter hvilke krav man eventuelt har til en partner. Jeg har ikke så mange, men jeg har ett som er bortimot ufravikelig. Hun må ikke være vegetarianer.
Dette provoserer noen. Hvordan kan du velge bort noen bare fordi de ikke spiser kjøtt? Det er jo helt idiotisk!
Hva er så galt, lurer jeg på? For det første: Hvorfor diskutere dette? Hvis du er vegetarianer og synes folk som ikke vil være sammen med deg på det grunnlaget er idioter, hvorfor diskuterer du? Du synes han er en idiot, han vil ikke være med deg fordi du er vegetarianer. Begge burde være strålende fornøyd.
Dessuten, at noen velger bort noen på bakgrunn av spisevaner er vel ikke noe mer søkt eller irrelevant som de kriteriene vi alle i større eller mindre grad bruker.
Har han penger? Har han utdannelse? Har han ambisjoner med livet sitt?
Er hun pen? Har hun store pupper? Har hun en fin rumpe?
Hvorfor er noen av disse "bedre" kriterier enn andre? En av de tingene jenter ofte nevner er ambisjoner. Han må ville noe. Så finner de mannen. Ambisjonene er skyhøye, og du har truffet innertieren. Han har nemlig evnene til å realisere drømmene sine også. Så jobber han 70-timers uker i årevis, reiser og pendler. Så klager du resten av året på at du nesten aldri ser ham? Er det din egen feil? Kanskje?
Hva vil man ha av et forhold? Det er vel det man burde tenke over? Jeg vil ha en jente som jeg kan lage mat til, den maten jeg har lyst til å lage til enhver tid. Alt fra bakevarer til helgrillet pattegris. Så da har jeg et kriterium som gjør dette til en mulighet.
Vil du har familie? Vil du at han skal tilbringe lange ferier med deg, gjerne se ham et par timer hver dag, minst, han skal ha tid til å gjøre sin del i hjemme, være med å oppdra barna? Hvorfor i alle dager velger du da den mest ambisiøse mannen du finner? Spør du meg er det mange damer og menn som ønsker seg et nokså klassisk familieliv, og de plasserer dette høyt på ønskelisten. Da burde man velge noen som har en stabil og forutsigbar arbeidsdag. Helst med mest mulig ferie. Noen klarer dette gjennom egne bedrifter, være konsulent og leie seg ut, eller drive en liten nisjebedrift f.eks. Andre blir lærere eller postmenn. Postmenn jobber typisk 07:00 til 15:00. Bortimot perfekt for et familieliv. Han kommer hjem før deg, lager middag til deg og barna, dere har hele dagen sammen. Han har ferier, en trygg arbeidsplass og en inntekt som sammen med din er nok til et vanlig liv.
"Men det er ikke noe tak i ham! Han har ingen ambisjoner med livet sitt!" Tenk over konsekvensene av å gjøre det valget neste gang. På samme måte som menn bør tenke over konsekvensen av å velge den peneste damen med de største puppene. Er det dette som er det viktigste kriteriet for å ha det bra i fremtiden? Kanskje.
fredag, november 17, 2006
Fire typer mennesker
I dag var det vaskedag for min del. Mens jeg vasker har jeg masse hjernekapasitet til overs ettersom selve vaskingen ikke krever allverden.
Mens jeg gikk der tenkte jeg i dag på hvorfor noen vasker så dårlig. Hva er poenget med å vaske dårlig? De taper jo på det selv, i tillegg til at de selvsagt flytter et større arbeidsansvar over på nestemann, men ettersom dette er noen de enten er i familie med eller er venner med så burde de vel føle en viss plikt for å vaske ordentlig? Dette er ikke bare et problem når folk vasker gulvene og badet en gang i uken eller annenhver uke, eller hva de velger, men også ved daglige gjøremål.
Hvorfor setter folk fra seg glass og fat på benken over oppvaskmaskinen på tross av at det er plass inne i oppvaskmaskinen? Hvorfor tar de ikke ut av oppvaskmaskinen mens de står der? De har som oftest tid. Faktisk har jeg funnet ut at jeg rekker å skjære brød, smøre på med pålegg av ønsket sort inkluderte salat og tomater ved ønske, finne frem frukt, fylle et glass med vann og sette på bordet, plassere ferdige skiver på bordet samt ta ut av oppvaskmaskinen mens vannet mitt, til enten té eller kaffe, koker. Dette tar rundt regnet syv minutter totalt, inkludert trekking av téen. Når så tévannet er ferdig heller jeg i koppen min og setter meg ned ved bordet og spiser frokost og leser avisen. Hvorfor har ikke de andre innsett at det tar såpass kort tid å ta ut av oppvaskmaskinen så fremt man gjør det effektivt? A-ha!
Der ligger nemlig problemet. Der har ikke funnet ut at det kan gjøres effektivt. Da er vi tilbake ved vaskefilosofien. Utifra hvordan folk utfører, og i hvilken grad de utfører visse oppgaver, enten det er vasking hjemme, studier eller jobb, kan man plassere folk i fire deilige uttømmelige båser. Det er få ting det er mer morsomt å gjøre enn å plassere folk i båser.
1. Dumme og late
Disse folkene er verste sorten. De vasker fordi de må, men de gjør en elendig jobb fordi de ikke ser verdien av å vaske for å få det rent. Du vil unngå dem både som romkamerater, prosjektmedarbeidere og arbeidskollegaer. Det finnes mange nok av dem, og de er en plage i alle sammenhenger. Det er de som alltid gjør minst mulig og aldri gjør noe bra nok. De skaper langt større merarbeid for andre enn det arbeidet de selv gjør.
2. Dumme, men ikke late
Disse folkene er levelige å ha med å gjøre. De gjør det de skal, men de gjør det sakte. Ting blir gjort på en ineffektiv måte. Som oftest går det greit, men når noe har tidsfrister, eller du er avhengig av at disse må gjøre noe før du får gjort noe har du et problem. Ikke idéelle hverken på jobb eller i hjemmet, men heller hjemme enn på jobb. Hjemme har man som oftest god tid. Det er grenser for hvor lang tid det tar å vaske leiligheten.
3. Smarte og late
En av to ideelle typer ansatte. Disse folkene ønsker å få gjort ting så fort som mulig, og med minst mulig innsats, men de vil ha det gjort på en tilfredsstillende måte. De er med andre ord effektive og kreative. Latskap er den største motivatoren til å finne opp nye ting (i tillegg til sex/kjærlighet). Disse menneskene er de som har funnet opp de mest effektive måtene å gjøre ting på. De fant opp brødristeren, mikrobølgeovnen, kjøkkenmaskinen, stavmikseren(!), oppvaskmaskinen, steketermometeret og uendelig mange andre oppfinnelser som forenkler og effektiviserer hverdagen vår. Disse menneskene øker sjeldent kvaliteten på det som lages, men de gjør ting så effektivt som mulig.
4. Smarte, men ikke late
Kvalitetssikrerne. Disse menneskene blir typisk perfeksjonister. De er ikke fornøyd med noe som helst og de vet hvordan ting skal gjøres bedre. De forbedrer alt, og pirker på alt. De er ikke de beste til å få ting gjort innen en tidsfrist, og de er heller ikke de mest kreative siden insentivet er for lite, men de er det beste til å pirke og hakke på folkene i kategori 3. Du vil helst ha et flertall av folk fra kategori 3 på din arbeidsplass, men ispedd en og annen fra denne kategorien som kan pirke på de andre og generelt heve kvaliteten jevnt over.
Hvis du, som de fleste, er noenlunde smart og noenlunde lat, vil du innse at du faller innenfor forskjellige kategorier til forskjellige tider. Kanskje er mat det viktigste for meg, og jeg der er langt mer perfeksjonistisk enn lat, mens vasking er noe som må nå et visst nivå, men som jeg ikke legger ære og sjel i. Du er kanskje sorten som legger enorme mengder i studiene, hvilket er meget smart, men som lager tilstrekkelig god mat som koster minst mulig og tar kortest mulig tid å lage. På samme måte kan man plassere de samme menneskene i forskjellige kategorier, men har du litt fornuft vil du som oftest se verdien av å gjøre enhver ting noenlunde bra, og du faller sjeldent i kategori 1 eller 2. De fleste av oss har ett eller to områder der vi plasserer oss i kategori 4, og et stort flertall der vi er i kategori 3. Noen ting gir vi blanke i, og da kan vi havne i kategori 1. Det som er trikset er å oppdage hvem rundt en som er i kategoriene 1 og 2 til vanlig og unngå disse menneskene i alle sammenhenger der deres innsats har en betydning. Alle har irritert seg over inkompetente og trege mennesker i servicebransjer, enten i offentlige kontorer eller som servitører i en restaurant, og alle har fått nærkontakt med dem i gruppearbeid eller på jobb. Snyltere hele gjengen. For en sjef for ansettelse er evnen til å luke dem ut en sjefs viktigste evne. Har, mot formodning, en fra kategori 1 eller 2 havnet i sjefsstolen er det om å gjøre for deg å oppdage det og finne en annen jobb. Eventuelt foreta et kupp.
Mens jeg gikk der tenkte jeg i dag på hvorfor noen vasker så dårlig. Hva er poenget med å vaske dårlig? De taper jo på det selv, i tillegg til at de selvsagt flytter et større arbeidsansvar over på nestemann, men ettersom dette er noen de enten er i familie med eller er venner med så burde de vel føle en viss plikt for å vaske ordentlig? Dette er ikke bare et problem når folk vasker gulvene og badet en gang i uken eller annenhver uke, eller hva de velger, men også ved daglige gjøremål.
Hvorfor setter folk fra seg glass og fat på benken over oppvaskmaskinen på tross av at det er plass inne i oppvaskmaskinen? Hvorfor tar de ikke ut av oppvaskmaskinen mens de står der? De har som oftest tid. Faktisk har jeg funnet ut at jeg rekker å skjære brød, smøre på med pålegg av ønsket sort inkluderte salat og tomater ved ønske, finne frem frukt, fylle et glass med vann og sette på bordet, plassere ferdige skiver på bordet samt ta ut av oppvaskmaskinen mens vannet mitt, til enten té eller kaffe, koker. Dette tar rundt regnet syv minutter totalt, inkludert trekking av téen. Når så tévannet er ferdig heller jeg i koppen min og setter meg ned ved bordet og spiser frokost og leser avisen. Hvorfor har ikke de andre innsett at det tar såpass kort tid å ta ut av oppvaskmaskinen så fremt man gjør det effektivt? A-ha!
Der ligger nemlig problemet. Der har ikke funnet ut at det kan gjøres effektivt. Da er vi tilbake ved vaskefilosofien. Utifra hvordan folk utfører, og i hvilken grad de utfører visse oppgaver, enten det er vasking hjemme, studier eller jobb, kan man plassere folk i fire deilige uttømmelige båser. Det er få ting det er mer morsomt å gjøre enn å plassere folk i båser.
1. Dumme og late
Disse folkene er verste sorten. De vasker fordi de må, men de gjør en elendig jobb fordi de ikke ser verdien av å vaske for å få det rent. Du vil unngå dem både som romkamerater, prosjektmedarbeidere og arbeidskollegaer. Det finnes mange nok av dem, og de er en plage i alle sammenhenger. Det er de som alltid gjør minst mulig og aldri gjør noe bra nok. De skaper langt større merarbeid for andre enn det arbeidet de selv gjør.
2. Dumme, men ikke late
Disse folkene er levelige å ha med å gjøre. De gjør det de skal, men de gjør det sakte. Ting blir gjort på en ineffektiv måte. Som oftest går det greit, men når noe har tidsfrister, eller du er avhengig av at disse må gjøre noe før du får gjort noe har du et problem. Ikke idéelle hverken på jobb eller i hjemmet, men heller hjemme enn på jobb. Hjemme har man som oftest god tid. Det er grenser for hvor lang tid det tar å vaske leiligheten.
3. Smarte og late
En av to ideelle typer ansatte. Disse folkene ønsker å få gjort ting så fort som mulig, og med minst mulig innsats, men de vil ha det gjort på en tilfredsstillende måte. De er med andre ord effektive og kreative. Latskap er den største motivatoren til å finne opp nye ting (i tillegg til sex/kjærlighet). Disse menneskene er de som har funnet opp de mest effektive måtene å gjøre ting på. De fant opp brødristeren, mikrobølgeovnen, kjøkkenmaskinen, stavmikseren(!), oppvaskmaskinen, steketermometeret og uendelig mange andre oppfinnelser som forenkler og effektiviserer hverdagen vår. Disse menneskene øker sjeldent kvaliteten på det som lages, men de gjør ting så effektivt som mulig.
4. Smarte, men ikke late
Kvalitetssikrerne. Disse menneskene blir typisk perfeksjonister. De er ikke fornøyd med noe som helst og de vet hvordan ting skal gjøres bedre. De forbedrer alt, og pirker på alt. De er ikke de beste til å få ting gjort innen en tidsfrist, og de er heller ikke de mest kreative siden insentivet er for lite, men de er det beste til å pirke og hakke på folkene i kategori 3. Du vil helst ha et flertall av folk fra kategori 3 på din arbeidsplass, men ispedd en og annen fra denne kategorien som kan pirke på de andre og generelt heve kvaliteten jevnt over.
Hvis du, som de fleste, er noenlunde smart og noenlunde lat, vil du innse at du faller innenfor forskjellige kategorier til forskjellige tider. Kanskje er mat det viktigste for meg, og jeg der er langt mer perfeksjonistisk enn lat, mens vasking er noe som må nå et visst nivå, men som jeg ikke legger ære og sjel i. Du er kanskje sorten som legger enorme mengder i studiene, hvilket er meget smart, men som lager tilstrekkelig god mat som koster minst mulig og tar kortest mulig tid å lage. På samme måte kan man plassere de samme menneskene i forskjellige kategorier, men har du litt fornuft vil du som oftest se verdien av å gjøre enhver ting noenlunde bra, og du faller sjeldent i kategori 1 eller 2. De fleste av oss har ett eller to områder der vi plasserer oss i kategori 4, og et stort flertall der vi er i kategori 3. Noen ting gir vi blanke i, og da kan vi havne i kategori 1. Det som er trikset er å oppdage hvem rundt en som er i kategoriene 1 og 2 til vanlig og unngå disse menneskene i alle sammenhenger der deres innsats har en betydning. Alle har irritert seg over inkompetente og trege mennesker i servicebransjer, enten i offentlige kontorer eller som servitører i en restaurant, og alle har fått nærkontakt med dem i gruppearbeid eller på jobb. Snyltere hele gjengen. For en sjef for ansettelse er evnen til å luke dem ut en sjefs viktigste evne. Har, mot formodning, en fra kategori 1 eller 2 havnet i sjefsstolen er det om å gjøre for deg å oppdage det og finne en annen jobb. Eventuelt foreta et kupp.
torsdag, november 09, 2006
la ricerca per il migliore
Tidvis havner jeg i det filosofiske hjørnet, hvilket forøvrig tenderer mot å oppstå rundt eksamenstider eller andre tidspunkt der jeg burde gjort noe helt annet.
For å være helt ærlig er jeg litt imponert over meg selv om dagen. Min muse er overaktiv og jeg har idéer til noveller, romaner (eller konsept, ikke hele historien), malerier, blogginnlegg, fremtidig personlig sysselsetting såvel som gastronomiske aktiviteter og filosofiske betraktninger. Jeg burde skrive dem ned.
Jeg får si som herr Vielgeschrey: "Her kommer saa meget paa engang, at man maa blive gal i Hovedet." (Ludvig Holberg, 1723).
I den sammenheng har jeg tenkt en del på mat i det siste. Det er nemlig ikke bare rett frem dette med jakten på det beste innen gastronomien (derav tittelen). Ofte er det slik at jo mer man graver seg ned i et tema jo mer finner man ut av hvordan ting fungerer, og man setter pris på små detaljer og kompliserte sammenhenger i større grad enn de som ikke er så engasjert i temaet. Dette gjelder litteratur, kunst, musikk, gastronomi, fotball og antageligvis ethvert annet tema med en viss dybe man kan ha interesse for. I matveien har den manifestert seg i gryteretter med 50 ingredienser, pepperkakedeiger med flere titalls kryddere, franske sauser som tar to uker å koke (sauce espagnol, eller brun saus, kan ta opp til to uker å koke) eller kaffedrikker med lengre navn enn de mest kompliserte universitetstitler.
Jeg skal ikke si annet enn at jeg også setter pris på dybde og kompleksitet i vin, øl og mat. Capella er en kjedelig og uninteressant vin fordi den er svært enkel, har smak som varer i 30 sekunder og hvis smak er mer lik saft enn det jeg ser etter i en vin.
Samtidig er det også slik at man går lei dette. Man jakter på den rene smaken. Det rene uttrykket. I musikken er Albinonis adagio fra Oboekonsert i Ess Dur et slik fullkomment enkelt og rent uttrykk. En enkelhet og renhet som bare er nydelig og genialt plassert på et sted der få venter det og kun de aller beste mestrer det uten å bli kjedelig, platt og klisjéfylt.
Rema1000 har ikke rett i at det enkle ofte er det beste slik de presenterer det. Deres presentasjon går ut på å gjøre narr av de som ser etter noe komplisert når du kan gjøre det enkelt, men deres eksempler er fra steder der det enkle er kjedelig og uniteressant i stedet for komplekst og spennende. De om det.
Derimot har italienerne rett når de lager espressoen sin.Vannet blir presset med 9 bars trykk i 96 grader celcius gjennom finmalte, mørkbrente arabicabønner. Ingen blanding av bønner. 100% arabica. Og resultatet, etter omtrent ett minutt, er verdens beste kaffe. Dette er en vanskelig kunst.
Overraskende nok får jeg sjeldent denne drikken slik jeg vet den kan være. Enten har bønnene for mye syre, eller de kan være for mye brent og dermed bli bitre, eller vannet kan være dårlig, skittent eller ha for mye mineraler. Overraskende mye kan gå galt. Men så skjer det! Jeg får den beste kaffen noensinne servert på et sted jeg snubler innom på vei til noe annet. Jeg har en relativt dårlig dag, og forventer enda en middels espresso, men ikke denne gangen.
Forrige gang var på Galleriet, av alle steder. I kaféen i første etasje, midt i foajeen, med enorme mengder støy, alt for høy temperatur og et slitent hode satte jeg meg ned med en espresso. Illy, faktisk. Et multinasjonalt selskap som ikke har allverdens rykte på å behandle sine kaffeleverandører rettferdig. Der fikk jeg den beste espressoen jeg noensinne har fått i Norge. Mens jeg sitter her og tenker på det kjenner jeg skuldrene senke seg, jeg blir lettere emosjonell og føler for å sette på noe rolig, enkel og nydelig musikk. Kanskje Stings Fields of Gold?
Men det er noe som er feil med espressoen her i Norge, og jeg vet ikke hva. Jeg har fått middels til dårlig espresso på alle de stedene man skulle tro den var bra. Det ellers så eksepsjonelle Lille Kaffekompani, Dromedar, Soho og Stragiotti. Jeg vet ikke hvorfor, men kaffen er enten tam, bitter eller sur.
Det som derimot alltid er bra er en hjemmelaget crema di caffé. En kopp italiensk kaffe, espresso, laget i en mokkakanne med litt sukkerkrem.
1 mokkakanne, eller caffetiera, som det heter på italiensk
espresso, Illy er solid og alltid bra, ellers kan du prøve det meste
2/3 teskje sukker. Hverken mer eller mindre.
Rent og kalt vann.
Fyll mokkakannen med kaldt vann. Ha i espresso i kammeret over. Ha i så mye det er plass til uten å pakke den sammen. Det skal være toppet. Skru på toppen og sett mokkakannen på en varm plate. Gi full gass.
Putt sukkeret i en kopp og vent til de første dråpene kaffe kommer ut. Ha disse dråpene i koppen med sukkeret. Det er her snakk om å få akkurat nok til å kunne mose sukkeret sammen med kaffen til en krem, ikke for mye. Omtrent en halv teskje kaffe. Ikke vent, bruk kun den første kaffen som kommer ut av kannen. Mos det sammen til det blir lysebrunt mens du venter på at kaffen skal bli klar. Du kan skru av platen nå. Det er nok varme til å få ferdig kaffen uansett. Når boblingen i kannen avtar er kaffen ferdig trukket. Hell kaffen i koppen og rør rolig om til sukkerkremen har blandet seg med kaffen.
Du kan kun bruke den første kaffen som kommer ut. Venter du for lenge får du ikke samme effekt i det hele tatt. Hvorfor dette fungerer så strålende vet jeg faktisk ikke, men jeg har planer om å finne det ut. Skeptisk som jeg er har jeg prøvd med mer og mindre sukker, mer og mindre kaffe i sukkeret og kaffe på forskjellig stadium i trekkingen. Den mengden jeg oppgir er min perfekte mengde. Å bruke av kaffen som kommer senere i trekkingen er bortkastet. Det fungerer ikke i det hele tatt. Da kan du like gjerne bare røre en skje sukker ut i kaffen etter trekking. Hvor mye sukkerkrem du vil ha i er en smakssak. Jeg bruker, etter italiensk standard, relativt lite, men jeg er norsk og vant til kaffe uten sukker. De fleste italienerne jeg kjenner, og som lærte meg dette, bruker omtrent dobbelt så mye som meg. Da blir det mer dessert og mindre kaffe. Synes jeg.
Ikke glem kannen mens kaffen trekker eller la den stå. Begynner kaffen å koke får du en svært bitter kaffe og må begynne på nytt, eller du kan straffe deg selv ved å drikke svineriet. Hvis du vil ha bitter kaffe kan du like gjerne gå på nærmeste konditori. Der skal du være svært heldig for å unngå bitter og gammel kaffe traktet på en trakter som ikke har vært renset på månedsvis, langt fra ønsket om minst å rense den en gang i uken, helst oftere.
Prosessen i bilder:
kaffe + mokkakanne = lykke
kopp + sukker = starten på en god crema di caffé
den første kaffen, jomfrukaffen; essensielt for crema di caffé
crema di caffé
For å være helt ærlig er jeg litt imponert over meg selv om dagen. Min muse er overaktiv og jeg har idéer til noveller, romaner (eller konsept, ikke hele historien), malerier, blogginnlegg, fremtidig personlig sysselsetting såvel som gastronomiske aktiviteter og filosofiske betraktninger. Jeg burde skrive dem ned.
Jeg får si som herr Vielgeschrey: "Her kommer saa meget paa engang, at man maa blive gal i Hovedet." (Ludvig Holberg, 1723).
I den sammenheng har jeg tenkt en del på mat i det siste. Det er nemlig ikke bare rett frem dette med jakten på det beste innen gastronomien (derav tittelen). Ofte er det slik at jo mer man graver seg ned i et tema jo mer finner man ut av hvordan ting fungerer, og man setter pris på små detaljer og kompliserte sammenhenger i større grad enn de som ikke er så engasjert i temaet. Dette gjelder litteratur, kunst, musikk, gastronomi, fotball og antageligvis ethvert annet tema med en viss dybe man kan ha interesse for. I matveien har den manifestert seg i gryteretter med 50 ingredienser, pepperkakedeiger med flere titalls kryddere, franske sauser som tar to uker å koke (sauce espagnol, eller brun saus, kan ta opp til to uker å koke) eller kaffedrikker med lengre navn enn de mest kompliserte universitetstitler.
Jeg skal ikke si annet enn at jeg også setter pris på dybde og kompleksitet i vin, øl og mat. Capella er en kjedelig og uninteressant vin fordi den er svært enkel, har smak som varer i 30 sekunder og hvis smak er mer lik saft enn det jeg ser etter i en vin.
Samtidig er det også slik at man går lei dette. Man jakter på den rene smaken. Det rene uttrykket. I musikken er Albinonis adagio fra Oboekonsert i Ess Dur et slik fullkomment enkelt og rent uttrykk. En enkelhet og renhet som bare er nydelig og genialt plassert på et sted der få venter det og kun de aller beste mestrer det uten å bli kjedelig, platt og klisjéfylt.
Rema1000 har ikke rett i at det enkle ofte er det beste slik de presenterer det. Deres presentasjon går ut på å gjøre narr av de som ser etter noe komplisert når du kan gjøre det enkelt, men deres eksempler er fra steder der det enkle er kjedelig og uniteressant i stedet for komplekst og spennende. De om det.
Derimot har italienerne rett når de lager espressoen sin.Vannet blir presset med 9 bars trykk i 96 grader celcius gjennom finmalte, mørkbrente arabicabønner. Ingen blanding av bønner. 100% arabica. Og resultatet, etter omtrent ett minutt, er verdens beste kaffe. Dette er en vanskelig kunst.
Overraskende nok får jeg sjeldent denne drikken slik jeg vet den kan være. Enten har bønnene for mye syre, eller de kan være for mye brent og dermed bli bitre, eller vannet kan være dårlig, skittent eller ha for mye mineraler. Overraskende mye kan gå galt. Men så skjer det! Jeg får den beste kaffen noensinne servert på et sted jeg snubler innom på vei til noe annet. Jeg har en relativt dårlig dag, og forventer enda en middels espresso, men ikke denne gangen.
Forrige gang var på Galleriet, av alle steder. I kaféen i første etasje, midt i foajeen, med enorme mengder støy, alt for høy temperatur og et slitent hode satte jeg meg ned med en espresso. Illy, faktisk. Et multinasjonalt selskap som ikke har allverdens rykte på å behandle sine kaffeleverandører rettferdig. Der fikk jeg den beste espressoen jeg noensinne har fått i Norge. Mens jeg sitter her og tenker på det kjenner jeg skuldrene senke seg, jeg blir lettere emosjonell og føler for å sette på noe rolig, enkel og nydelig musikk. Kanskje Stings Fields of Gold?
Men det er noe som er feil med espressoen her i Norge, og jeg vet ikke hva. Jeg har fått middels til dårlig espresso på alle de stedene man skulle tro den var bra. Det ellers så eksepsjonelle Lille Kaffekompani, Dromedar, Soho og Stragiotti. Jeg vet ikke hvorfor, men kaffen er enten tam, bitter eller sur.
Det som derimot alltid er bra er en hjemmelaget crema di caffé. En kopp italiensk kaffe, espresso, laget i en mokkakanne med litt sukkerkrem.
Crema di caffé
1 mokkakanne, eller caffetiera, som det heter på italiensk
espresso, Illy er solid og alltid bra, ellers kan du prøve det meste
2/3 teskje sukker. Hverken mer eller mindre.
Rent og kalt vann.
Fyll mokkakannen med kaldt vann. Ha i espresso i kammeret over. Ha i så mye det er plass til uten å pakke den sammen. Det skal være toppet. Skru på toppen og sett mokkakannen på en varm plate. Gi full gass.
Putt sukkeret i en kopp og vent til de første dråpene kaffe kommer ut. Ha disse dråpene i koppen med sukkeret. Det er her snakk om å få akkurat nok til å kunne mose sukkeret sammen med kaffen til en krem, ikke for mye. Omtrent en halv teskje kaffe. Ikke vent, bruk kun den første kaffen som kommer ut av kannen. Mos det sammen til det blir lysebrunt mens du venter på at kaffen skal bli klar. Du kan skru av platen nå. Det er nok varme til å få ferdig kaffen uansett. Når boblingen i kannen avtar er kaffen ferdig trukket. Hell kaffen i koppen og rør rolig om til sukkerkremen har blandet seg med kaffen.
Du kan kun bruke den første kaffen som kommer ut. Venter du for lenge får du ikke samme effekt i det hele tatt. Hvorfor dette fungerer så strålende vet jeg faktisk ikke, men jeg har planer om å finne det ut. Skeptisk som jeg er har jeg prøvd med mer og mindre sukker, mer og mindre kaffe i sukkeret og kaffe på forskjellig stadium i trekkingen. Den mengden jeg oppgir er min perfekte mengde. Å bruke av kaffen som kommer senere i trekkingen er bortkastet. Det fungerer ikke i det hele tatt. Da kan du like gjerne bare røre en skje sukker ut i kaffen etter trekking. Hvor mye sukkerkrem du vil ha i er en smakssak. Jeg bruker, etter italiensk standard, relativt lite, men jeg er norsk og vant til kaffe uten sukker. De fleste italienerne jeg kjenner, og som lærte meg dette, bruker omtrent dobbelt så mye som meg. Da blir det mer dessert og mindre kaffe. Synes jeg.
Ikke glem kannen mens kaffen trekker eller la den stå. Begynner kaffen å koke får du en svært bitter kaffe og må begynne på nytt, eller du kan straffe deg selv ved å drikke svineriet. Hvis du vil ha bitter kaffe kan du like gjerne gå på nærmeste konditori. Der skal du være svært heldig for å unngå bitter og gammel kaffe traktet på en trakter som ikke har vært renset på månedsvis, langt fra ønsket om minst å rense den en gang i uken, helst oftere.
Prosessen i bilder:
kaffe + mokkakanne = lykke
kopp + sukker = starten på en god crema di caffé
den første kaffen, jomfrukaffen; essensielt for crema di caffé
crema di caffé
mandag, november 06, 2006
Selvransakelse med sugo arrabbiata som følge
Jeg har mange egenskaper, evnen til lur økonomisk planlegging er ikke en av dem. Derfor spiser jeg som en konge i noen perioder, og som en fattiglus i andre. Selv om jeg dog ikke har penger til ordentlig mat så må jeg spise, og jeg er svært lite glad i å spise det jeg anser som "dårlig" mat. Jeg vet om folk som har levd på ris i karri i ukesvis i et forsøk på å spare, men der har du ikke meg. Likevel, det er fullt mulig for en matsnobb som meg å finne og lage ordentlig mat som smaker godt selv om min totale utgiftskonto for uken beløper seg til 120 kroner, men det blir selvsagt ikke gourmetmat av den sorten jeg aller helst vil fortære til enhver tid. Med andre ord er russisk kaviar utelukket inntil videre.
En ting er at jeg har alltids noe spiselig i kjøleskapet, skapet eller fryseren. Noen basisvarer har jeg alltid i hus. Disse har lang eller bortimot evig holdbarhet og kan derfor kjøpes inn (som oftest til en billig penge) og brukes mer eller mindre når som helst.
Et par av disse basisvarene jeg alltid har i hus ble brukt i dagens lunsj. Nemlig pasta all'arrabbiata, eller pasta med tomat- og chilisaus, som det kan sies å hete på norsk.
1 boks tomater
2 fedd hvitløk
1/2 liten løk
1 toppet ts chilipasta (most chili på glass)
1 ts balsamicoeddik
1 ts honning
salt
nykvernet pepper
olje
tørket pasta
parmesan
Selv med parmesanen kommer dette måltidet på et sted mellom 10 og 20 kroner, og etter min mening er det langt bedre enn de fleste andre måltid i samme prisklasse, og faktisk bedre enn mange måltid i høyere prisklasse.
Skjær hvitløk og løk i tynne skiver og stek dem i litt olje. Ha i chilipasta og tomaterene. Ha i eddik, honning og pepper. La det koke opp og mos det. Enten manuelt eller med en stavmikser. Siden jeg har kjøpt ny stavmikser relativt nylig brukte jeg den. Du kan gjøre som du vil. La sausen småkoke (lav varme) i en times tid. Smak til med salt.
Server som saus over pasta (eller andre ting om du føler deg kreativ), og dryss parmesan over. MMmmm...parmesan...
Siden sausen tar såpass lang tid å lage er ikke dette en typisk kjapp lunsjrett. Nå gikk det greit for meg i dag siden det betydde at jeg kunne gjøre andre ting mens sausen putret, den trenger ikke videre tilsyn, men til vanlig kan det være lurt å lage en større porsjon og så sette den i et syltetøyglass eller en annen lukket beholder i kjøleskapet. Om du bruker sausen lite, eller du lager veldig mye kan du fryse den. Den holder seg i frysen i 2-3 måneder, i kjøleskapet holder deg seg en uke. Om du først fryser den og så setter den i kjøleskapet holder den ikke mer enn 2-3 dager etter tining. Bruk den helst samme dag den er tint.
Det inneholder fire av de fem basissmakene. Ja, du hørte rett, det er fem, og ikke tre, basissmaker. I tillegg har det en liten ekstra piff fra chilien. Smakene er søtt (sukker/honning), salt (um..salt), syrlig (eddik) og umami (tomater og parmesan). Den utelatte smaken er bitter.
Honning gjør sausen bittelitt mer interessant og kompleks enn rent sukker, men sukker fungerer også. Eddiken kan være nesten hvilken som helst (mild) eddik. Alle de vanlige (champagne, risvin, hvitvin, rødvin, eple og balsamico) fungerer fint, men de gir forskjellig karakter til sausen. Det er snakk om veldig små variasjoner her, og mange vil aldri være i stand til å identifisere hvilken eddik du har brukt. Eneste unntaket er om du bruker en veldig sterk eddik, da får du en markant eddikaroma i sausen, noe du nok helst vil unngå. Om sesongen er rett, eller du av andre årsaker (egne planter) har tilgang til spesielt gode ferske tomater, kan du med fordel bruke dem i stedet for tomater fra boks. Det er dyrere (og derfor har jeg ikke brukt det her selv om man får til dels svært gode tomater nå) om du ikke dyrker dine egne, og de er svært variable i kvalitet.
1. Ikke bruk alle pengene på en gang. Lev heller litt "kjedelig" i matveien storparten av tiden så har jeg mer penger til de virkelig spennende utskjeielsene. Som russisk kaviar.
2. Les pensum jevnt i hele semesteret. Jepp, dette er et punkt jeg tidvis sliter med. Noen ganger leser jeg jevnt, andre ganger leser jeg alt på en måned. Litt unødvendig selvpining det.
En ting er at jeg har alltids noe spiselig i kjøleskapet, skapet eller fryseren. Noen basisvarer har jeg alltid i hus. Disse har lang eller bortimot evig holdbarhet og kan derfor kjøpes inn (som oftest til en billig penge) og brukes mer eller mindre når som helst.
Et par av disse basisvarene jeg alltid har i hus ble brukt i dagens lunsj. Nemlig pasta all'arrabbiata, eller pasta med tomat- og chilisaus, som det kan sies å hete på norsk.
1 boks tomater
2 fedd hvitløk
1/2 liten løk
1 toppet ts chilipasta (most chili på glass)
1 ts balsamicoeddik
1 ts honning
salt
nykvernet pepper
olje
tørket pasta
parmesan
Selv med parmesanen kommer dette måltidet på et sted mellom 10 og 20 kroner, og etter min mening er det langt bedre enn de fleste andre måltid i samme prisklasse, og faktisk bedre enn mange måltid i høyere prisklasse.
Skjær hvitløk og løk i tynne skiver og stek dem i litt olje. Ha i chilipasta og tomaterene. Ha i eddik, honning og pepper. La det koke opp og mos det. Enten manuelt eller med en stavmikser. Siden jeg har kjøpt ny stavmikser relativt nylig brukte jeg den. Du kan gjøre som du vil. La sausen småkoke (lav varme) i en times tid. Smak til med salt.
Server som saus over pasta (eller andre ting om du føler deg kreativ), og dryss parmesan over. MMmmm...parmesan...
Siden sausen tar såpass lang tid å lage er ikke dette en typisk kjapp lunsjrett. Nå gikk det greit for meg i dag siden det betydde at jeg kunne gjøre andre ting mens sausen putret, den trenger ikke videre tilsyn, men til vanlig kan det være lurt å lage en større porsjon og så sette den i et syltetøyglass eller en annen lukket beholder i kjøleskapet. Om du bruker sausen lite, eller du lager veldig mye kan du fryse den. Den holder seg i frysen i 2-3 måneder, i kjøleskapet holder deg seg en uke. Om du først fryser den og så setter den i kjøleskapet holder den ikke mer enn 2-3 dager etter tining. Bruk den helst samme dag den er tint.
Hvorfor er dette så godt?
Det inneholder fire av de fem basissmakene. Ja, du hørte rett, det er fem, og ikke tre, basissmaker. I tillegg har det en liten ekstra piff fra chilien. Smakene er søtt (sukker/honning), salt (um..salt), syrlig (eddik) og umami (tomater og parmesan). Den utelatte smaken er bitter.
Honning gjør sausen bittelitt mer interessant og kompleks enn rent sukker, men sukker fungerer også. Eddiken kan være nesten hvilken som helst (mild) eddik. Alle de vanlige (champagne, risvin, hvitvin, rødvin, eple og balsamico) fungerer fint, men de gir forskjellig karakter til sausen. Det er snakk om veldig små variasjoner her, og mange vil aldri være i stand til å identifisere hvilken eddik du har brukt. Eneste unntaket er om du bruker en veldig sterk eddik, da får du en markant eddikaroma i sausen, noe du nok helst vil unngå. Om sesongen er rett, eller du av andre årsaker (egne planter) har tilgang til spesielt gode ferske tomater, kan du med fordel bruke dem i stedet for tomater fra boks. Det er dyrere (og derfor har jeg ikke brukt det her selv om man får til dels svært gode tomater nå) om du ikke dyrker dine egne, og de er svært variable i kvalitet.
Ting jeg har lært
1. Ikke bruk alle pengene på en gang. Lev heller litt "kjedelig" i matveien storparten av tiden så har jeg mer penger til de virkelig spennende utskjeielsene. Som russisk kaviar.
2. Les pensum jevnt i hele semesteret. Jepp, dette er et punkt jeg tidvis sliter med. Noen ganger leser jeg jevnt, andre ganger leser jeg alt på en måned. Litt unødvendig selvpining det.
søndag, oktober 29, 2006
Hvis man skal klassifisere min dialekt består 'an av en blanding av diverse bergensdialekter. Ja, for eg é bergenser. Bare i tilfelle dokker isje har fått det med dokker. For å uvikle den særegne dialektblandingen, dette ufyselige og ekle krattet av en dialekt må man dytte in en haug med deler.
1 del dannet bergensk. Eg sier "hvilken" isje "kas, kalla eller kasla". Eg sier tidvis "nå" isje "no", og når eg har fått litt å drikke og eg snakker med andre som snakker dannet kan eg finne på å slå om. Plutselig snakker eg dannet. Tenker det e mange så blir provosert av det, ja.
1 del gatebergensk. Eg sier jo eg og isje. Det heter tøs, nikkenolliker og når noe e greit så e det brunt. Mitt geografisk ustabile liv har gjort meg til litt av en blandingsfyr.
Okei, så var det bare to deler.
Nå skal jeg slutte å skrive på dialekt. Jeg er egentlig ikke noe tilhenger av det, men grunnen til at jeg gjorde det var at jeg leste BTs lørdagsmagasin som var en eneste stor hyllest til Bergen. Som en trøst for det som skjedde sist helg som vi ikke snakker om (jeg tuller ikke).
Det er et par ting som appelerer mer til meg i dette magasinet enn de andre tingene. For det første har de en fin dialektordliste. Den er langt fra komplett, men den har en del fine bidrag. Mange av ordene bruker jeg aldri, men et par jeg kan erindre å ha brukt i løpet av livet. Nylig eller lengre tilbake i tid(et par er mine tillegg som ikke er med i magasinets liste):
Pale, brelonge, brelebolette, flais, fortutlet, månebedotten, gibba, belite seg, ani, slit 'an, hallaien daien, daier, nikkenolliker, stril, slaur, likke, luddig, wittenberger (dette brødet har jo til og med Rema1000), molefonken, mosjø(tenk fransk), nai, persetorsk, reddafis, gnitalus, den é brun, hivert, kik, brødboks, dusement(fransk uttale), sabb, snøsokk, rævadilter, karnøfle, pailabb, småtør og tullerusk.
Ja, bare for å nevne noen. Er det noen du ikke kjenner til kanskje?
Ikke overraskende hadde listen noen jeg ikke kjente fra før. Bergensdialekten er noe avhengig av opprinnelsessted. De fleste er gatebergensk og min halve tilhørighet med Fana fjerner jo store deler av dem fra mitt vokabular. Et par jeg ikke kjente til, men som jeg liker og dermed skal jobbe hardt for å implementere i mitt eget vokabular er:
Søtestril (innflytter, gjerne østlending, som smiler falsk til alle)
Halvskillingsjuks (uekte vare, dårlig etterligning)
Følgemosjø (ung herre som følger en dame hjem)
Forresten hadde lørdagsmagasinet en viktig statistisk viten å komme med, vi har nemlig hatt 21 klarværsdager i år! 21! Allerede tre mer enn vi hadde i hele fjor. Ikke at sjansen for at vi får noen flere er så grådig stor, men det er jo noe.
1 del dannet bergensk. Eg sier "hvilken" isje "kas, kalla eller kasla". Eg sier tidvis "nå" isje "no", og når eg har fått litt å drikke og eg snakker med andre som snakker dannet kan eg finne på å slå om. Plutselig snakker eg dannet. Tenker det e mange så blir provosert av det, ja.
1 del gatebergensk. Eg sier jo eg og isje. Det heter tøs, nikkenolliker og når noe e greit så e det brunt. Mitt geografisk ustabile liv har gjort meg til litt av en blandingsfyr.
Okei, så var det bare to deler.
Nå skal jeg slutte å skrive på dialekt. Jeg er egentlig ikke noe tilhenger av det, men grunnen til at jeg gjorde det var at jeg leste BTs lørdagsmagasin som var en eneste stor hyllest til Bergen. Som en trøst for det som skjedde sist helg som vi ikke snakker om (jeg tuller ikke).
Det er et par ting som appelerer mer til meg i dette magasinet enn de andre tingene. For det første har de en fin dialektordliste. Den er langt fra komplett, men den har en del fine bidrag. Mange av ordene bruker jeg aldri, men et par jeg kan erindre å ha brukt i løpet av livet. Nylig eller lengre tilbake i tid(et par er mine tillegg som ikke er med i magasinets liste):
Pale, brelonge, brelebolette, flais, fortutlet, månebedotten, gibba, belite seg, ani, slit 'an, hallaien daien, daier, nikkenolliker, stril, slaur, likke, luddig, wittenberger (dette brødet har jo til og med Rema1000), molefonken, mosjø(tenk fransk), nai, persetorsk, reddafis, gnitalus, den é brun, hivert, kik, brødboks, dusement(fransk uttale), sabb, snøsokk, rævadilter, karnøfle, pailabb, småtør og tullerusk.
Ja, bare for å nevne noen. Er det noen du ikke kjenner til kanskje?
Ikke overraskende hadde listen noen jeg ikke kjente fra før. Bergensdialekten er noe avhengig av opprinnelsessted. De fleste er gatebergensk og min halve tilhørighet med Fana fjerner jo store deler av dem fra mitt vokabular. Et par jeg ikke kjente til, men som jeg liker og dermed skal jobbe hardt for å implementere i mitt eget vokabular er:
Søtestril (innflytter, gjerne østlending, som smiler falsk til alle)
Halvskillingsjuks (uekte vare, dårlig etterligning)
Følgemosjø (ung herre som følger en dame hjem)
Forresten hadde lørdagsmagasinet en viktig statistisk viten å komme med, vi har nemlig hatt 21 klarværsdager i år! 21! Allerede tre mer enn vi hadde i hele fjor. Ikke at sjansen for at vi får noen flere er så grådig stor, men det er jo noe.
torsdag, oktober 26, 2006
Nye drømmer
I disse eksamenstider tenker jeg, tradisjonen tro, på helt andre ting enn eksamen. Ikke er det videre uvanlig at jeg tenker på mat heller. Mye mat. Jeg trøstespiser, og det jeg trenger trøst for er min egen manglende evne til å lese til eksamen.
Hvis man først skal trøstespise kan man vel like gjerne gjøre det ordentlig. Det gjelder å finne den varen, eller den retten som gir meg mest trøst, men hvordan finner jeg det ut? Hvilke kriterier skal jeg måle det etter?
1. Ren nytelse
Her er det mye som dukker opp. Den største daglige nytelsen får jeg fra min italienske kaffe. I løpet av dagen drikker jeg langt mer kaffe fra presskanne, men når jeg finner en ordentlig god italiensk kaffe (kaffe fra mokkakanne) sitter nytelsen langt dypere. Den enkeltopplevelsen som har gitt meg størst nytelse i det siste er krigsskipsushi med lakserogn.
2. Fyosiologiske effekter
B12 er visstnok vitaminet som skal ha størst effekt mot depresjoner. Naturens eget antidepressiva. Jeg har litt problemer med å verifisere dette, men kanskje jeg skal komme tilbake til det. Rogn er proppfullt av B12. Den oppmerksomme leser vet nå hvor jeg vil.
Konklusjonen, basert på et tynt datamateriale, er altså rogn. Rogn er veien å gå for å få ordnet meg effektiv trøst gjennom mat.
Vi har lakserogn på små glass servert av Lerøy. De koster en fin femtilapp per stykke, og er dermed langt fra billige. Det er snakk om kanskje 30 gram for femti kroner her. Dog, du kommer nokså langt med de grammene. I motsetning til en 30 grams biff sitter du ikke igjen med akutt mangel på tilfredsstillelse. Faktum er at de er proppfulle i smak. Det er ikke uten grunn at jeg lukket øynene hin dagen, da jeg satt der og spiste krigsskipsushi (gunkan maki på japansk), og jeg forsvant helt. Selv om det satt en venninne til høyre for meg og spurte om det var godt, og det svirret hauger av mennesker rundt meg på alle kanter, dette var på Akvariet, så forsvant jeg fra verden i noen sekunder. Det var helt fantastisk. Jeg elsker lakserogn.
Så kommer aberet. Folk sier russisk kaviar er bedre. Sunnere skal den også være, siden lakserogn inneholder en god del dioksiner om dagen. Da snakker vi altså om rogn fra stør, helst belugastør.De aller fleste av disse størene lever i det kaspiske hav og den rogn utvinnes dermed av Iranere eller Russere avhengig av i hvilken ende støren svømmer.
Stør er en utrolig fascinerende fisk. For 250 millioner år siden oppdaget den at havet ble fullt av rovdyr, noe den trege støren ikke trivdes med, så den trakk opp i elvene. I løpet av årene som har gått siden den gang har elvene endret retning gang på gang, støren har funnet seg en plass likevel, og de millioner egg den legger (hvorav bare ett i snitt blir til en ny fisk) har etterhvert blitt ettertraktet hos det største rovdyret av alle. Mennesket.
Fisken er rett og slett en lettere inkompetent fisk. Den er halvblind, treg og så godt som uten tenner. Den gyter samme sted hvert år, i likhet med laksen, og er dermed meget forutsigbar, den bruker lengre tid enn mennesket på å bli kjønnsmoden og den bruker 100 år på å bli fullt utvokst. Den største arten, altså. Den største noensinne fanget veide 1,2 tonn, eller 1200 kilo og inneholdt 450 kilo rogn. Den ble fanget i 1760-årene i Russland, på den tid var det bare russerne som hadde lagt sin elsk på rognen, men med dagens priser ville denne fiskens rogn vært verd ca. 6,5 millioner kroner på markedet. Slike fisker finner man neppe igjen siden støren aldri lengre får bli gammel nok til å bli utvokst. Den er nesten utryddet. Faktisk var det masser av den for omtrent hundre år siden. Den levde i enkelte elver i Frankrike (blant annet Gironde, der de nå driver oppdrett på den), den levde i Themsen på 1300-tallet (men de kulinarisk handicappede engelskmennene utryddet den for kjøttet!) og den var i overflod i elvene rundt New York på slutten av 1800-tallet. Faktisk fikk man kaviaren gratis i barer som salt snacks. Nå får vi peanøtter. Fra 1870-1900 ble den helt utryddet der borte. Nå lever den bare naturlig i det kaspiske hav og elvene rundt.
Denne fiskens gullvarer vil jeg gjerne smake. Hvis denne smaker som lakserogn, bare fetere, mer nøtteaktig og visstnok langt, langt bedre, så vil jeg smake på den. Jeg nekter å pakke penalet, legge inn årene, legge skoene på hyllen eller på annet eufemisisk vis takke for meg på denne planeten før jeg har smak denne rognen. Så da har jeg to problemer:
1. Den må skaffes.
2. Den koster flesk.
Det første løser jeg ved å bestille hos fiskemannen på Kjøttbasaren, det eneste stedet i Bergen man fortsatt får fersk kvalitetsfisk, og det andre løser jeg ved å bruke en ukes matbudsjett på denne rognen alene. 400 kroner for 30 gram. Fint det.
Jeg har med andre ord nå fått meg en ny drøm, og den skal oppfylles. Jeg skal spise russisk kaviar. Jeg kommer tilbake med rapport når så har skjedd. Om noen ønsker å være med å bruke latterlig mye penger på latterlig lite mat på denne måten er det bare å ta kontakt så skal jeg fikse det for alle interesserte. Hvis jeg først skal spise det så blir det men blinis. Disse russiske pannekakene de har for vane å servere rognen på.
Hvis du vil tyvstarte med blinier på forhånd så har jeg en oppskrift til deg (blini kan man fint spise uten rogn):
Blinier (15-18 stk):
3 dl melk
10 g gjær (1 ts tørrgjær)
50 g hvetemel
100 g bokhvetemel
1 klype salt
2 eggeplommer
3 eggehviter
smør til steking
Rør ut gjæren i lunken melk. Rør inn melet, eggeplommene og saltet til du har en jevn røre. Dekk bollen med plastfolie eller lokk og la heve et lunt sted i 1-1½ time. Vend inn stivpiskede eggehviter rett før steking. Smelt litt smør i en teflonpanne og stek små pannekaker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)