Snøen laver ned. Juletreet er tent og under ligger det pakker i mange farger of fasonger. Grøten er spist, og middagsbordet dekkes mens jeg sitter her og klaprer på tastaturet. Juleroen har senket seg i hjemmet. God jul alle sammen.

I dag tar jeg en liten test som jeg fikk fra Robyns Livejournal. Testen var litt interessant, og ettersom den var på engelsk i utgangspunktet valgte jeg å besvare den på engelsk.

THREE NAMES YOU GO BY:
1. Morten
2. Mort
3. Mortefot

THREE SCREEN NAMES YOU HAVE HAD:
1. AqA
2. Tussius
3. Mort

THREE THINGS YOU LIKE ABOUT YOURSELF:
1. My creativity
2. My tendency to become happy about small things
3. That I can cook

THREE THINGS YOU HATE ABOUT YOURSELF:
1. That I can't write music
2. That I overanalyze things
3. That I become jealous

THREE PARTS OF YOUR HERITAGE:
1. Bergen
2. Norway
3. Scotland

THREE THINGS THAT SCARE YOU:
1. Relationships
2. The thought of becoming a father and screwing up the child
3. People who follow faith and tradition without thinking

THREE OF YOUR EVERYDAY ESSENTIALS:
1. Coffee
2. Scandinavian kind of cover for sleeping
3. Solitude

THREE THINGS YOU ARE WEARING RIGHT NOW:
1. White shoes
2. My favorite pair of jeans. They are well worn.
3. A silver necklace that I allways wear.

THREE OF YOUR FAVOURITE BANDS:
1. Faith No More
2. Michael Jackson
3. Dave Brubeck Quartet

THREE OF YOUR FAVOURITE SONGS AT PRESENT:
1. Who Is It, Michael Jackson
2. The Moon is a Harsh Mistress, Rigmor Gustafson and Nils Landgren
3. Something Stupid, Robbie Williams and Nicole Kidman

THREE NEW THINGS YOU WANT TO TRY IN THE NEXT 12 MONTHS:
1. Skydiving
2. Mountainclimbing
3. Finishing a novel

THREE THINGS YOU WANT IN A RELATIONSHIP(besides love):
1. Unpredictability
2. Someone who challenges me
3. Someone with whom I can share some of the things I love the most

TWO TRUTHS AND A LIE:
1. I'm not currently in love
2. I don't believe in God
3. I don't know my biological father

THREE PHYSICAL THINGS ABOUT THE OPPOSITE (or same) SEX THAT APPEAL TO YOU:
1. Green eyes
2. Freckles
3. Small, but not disappearingly so, breasts

THREE THINGS YOU JUST CAN'T DO:
1. Compose music
2. Go a week without seeing any friends
3. Go a week without being alone

THREE OF YOUR FAVOURITE HOBBIES:
1. Drawing
2. Writing
3. Playing computer games

THREE THINGS YOU WANT TO DO REALLY BADLY RIGHT NOW:
1. See my closest friends
2. Give my sister a hug
3. Spend time with the girl of which I'm in love with

THREE CAREERS YOU ARE CONSIDERING:
1. Political Advisor
2. Chef
3. Writer

THREE PLACES YOU WANT TO GO ON Holiday:
1. New York
2. Saigon
3. Stockholm again

THREE KID'S NAMES:
1. Kristine
2. Marie
3. Markus

THREE THINGS YOU WANT TO DO BEFORE YOU DIE:
1. Become a father
2. Finish a novel and have it published
3. Start and run my own restaurant

THREE PEOPLE WHO HAVE TO TAKE THIS QUIZ NOW OR ELSE! :
(none, but there are some people I'd like to take it)
1. Adriana Shulz
2. May Linn Nilsen
3. Kristine Ellefsen

In general I'd like all my friends to take this test and submit it to me. You know how to contact me.

Gleder meg!

Det er litt over en uke til jeg skal hjem, og jeg må si jeg gleder meg. Absolutt ikke fordi jeg mistrives her, tvert imot, men jeg trenger en ferie fra Italia.

Det skal bli bra deilig å bare snakke norsk i to uker. Ah, kun ett språk. Ikke fire.

De siste to ukene har medført kraftig bedring i Italiensk, men på noen tidspunkt er det betydelig mer vanskelig enn ellers.

1) Tidlig om morgenen etter mindre enn ønskelig søvn.
2) Etter en hel dag med bare engelsk.
3) Etter to hele dager med bare engelsk og tysk (men tysken min har også blitt bedre)
4) Når jeg er sliten og misfornøyd. Jeg er ikke i stand til å sutre på italiensk enda.
5) Tidlig om morgenen etter mer enn tilrådelige mengder vin og øl.
6) Når jeg er fullt oppslukt av forelskelse.

Den siste der er verst. Da funker knapt norsken min.

Jeg er ikke noe flink til å holde mine egne regler. Løfter er jeg nokså flink til å holde men det har nok også litt med at jeg sjeldent lover noe med mindre jeg føler meg sikker på at jeg kan holde det. Regler er det betydelig vanskeligere å holde. Det er jo bare regler.

I dag skal bryte følgende regel: "Jeg skal ikke snakke om personlige ting på denne siden."
Og ja, jeg vet at jeg har brutt den før. Om ikke annet så understreker det poenget over.

Jeg har fått et kick på en gammel sang der første verset lyder som følger:
I know I stand in line
Until you think you have the time
To spend an evening with me
And if we go someplace to dance
I know that there's a chance
You won't be leaving with me

Then afterwards we drop into a quiet little place
And have a drink or two
And then I go and spoil it all
By saying something stupid
Like I love you

Noen som klarer å gjette hvorfor jeg har fått et kick på denne sangen? Noen som vet hvem som har originalen? Sender et kort fra ønsket italiensk by til den som kan svaret (og sender en epost til morten.batbukt@gmail.com).

Når det nå enn er slik at jeg har fått begynnelsen til noe som nok kan kalles en forelskelse så følte jeg for å dele mitt syn på denne følelsen med mine numerøse(er dette et ord? Neppe...) lesere.

1) Forelskelser har ikke noe mer hormoner å gjøre. Det er magi.
2) Det finnes ekte kjærlighet av den sorten der man finner den rette.
3) Dette er den rette. Det var selvsagt også de andre jeg har vært forelsket i.
4) Når jeg er forelsket i noen er de selvsagt også forelsket i meg. Skulle bare mangle.
5) Hvis hun mot formodning ikke er forelsket i meg enda er det bare et spørsmål om tid.
6) Hvis det ikke blir noe av dette er det ikke fordi jeg ikke var interessant nok, pen nok eller smart nok.
7) Det var selvsagt fordi jeg ikke var interessert nok.

Det er ikke mulig å rocke ved denne virkelighetsoppfattelsen. Alt dette er helt sant. Naturvitenskapens forklaringer som involverer hormoner, hypofyse og feromoner er helt uten grunnlag i virkeligheten. Det samme er psykologiens teorier om at man leter etter jenter som ligner sin mor, at man vil ha jenter med store pupper fordi det symboliserer fruktbarhet og enhver annen forklaring som fraviker prinsippene over.

"Underviste" en venninne av meg i matlaging i går. Hun ville lage biff med rødvinssaus, artisjokker og ovnsstekte poteter så da ble det det. Dog ble det kalv og ikke sedvanlig oksekjøtt.

Akkurat nå sitter jeg her og spiser artisjokkrester. Dvs. jeg har en artisjokk til overs etter måltidet i går og det slo meg at det kanskje er litt merkelig snacks for en nordmann, men godt er det. Dypper bladene i hjemmelaget majones :)

Tidligere i uken kom jeg over en sopp som de her kaller ovoli (eller ovolo i entall). En litt merkelig mellomstor sopp som minnet meg bittelitt om hvit piggsopp. Den var veldig god, men til 90 euro for kiloet (jeg kjøpte 400 gram) var det litt i dyreste laget slik til hverdags.

Har forresten to ferske artisjokker som vi ikke kokte i går også. De skal jeg koke og servere meg selv om antipasti før middagen i dag. Ellers har jeg planer om å studere. Det trengs.

To dager innendørs. Ingen alkohol. Bare snill gutt. Hva er belønningen? Feber og en sinnsyk migrene. Ikke det jeg trives best med å våkne med. Mye verre enn noen bakrus jeg har hatt. Det var dødfødt å prøve å sove bort migrenen også da jeg våknet flere ganger i løpet av natten av at hodet dundret. Samtidig svettet og frøs jeg. Fint det. Takk Gud for Paracetamolo.

Til slutt fikk jeg sove (da pillene hadde gjort sitt inntog), og nå er alt så meget bedre. Håper det bare ikke kommer tilbake når pillene slutter å virke. Får vel holde dem i nætheten.

Uansett var jeg flink i går. Jeg gjorde en stor oppdatering på min visuelle blog og på albumsiden min.

Det blir litt alkohol her nede, gitt. Har vært ute fire dager på rad nå, men den store forskjellen i forhold til i Norge er at jeg ikke drikker like mye, og selvsagt at det koster mindre. 1 euro for shots er ganske greit.

I går var jeg atter en gang med mine tyske venninner Annika og Adriana, og etter byen var vi hos dem og tok en kopp té. Det ble til at jeg overnattet der (i sengen til deres fraværende romkamerat), og denne dagen begynte helt nydelig.

Jeg sov godt og stod opp ca. 12:30 fin og utvilt (etter ca. 7 timers søvn). Fikk servert frokost og min nye favoritt italiensk kaffe med "crema di caffé". Vi spiste i solen på terrassen deres (den er stor) mens vi pratet om gårsdagen og morgendagens middag og ellers den sedvanlige koselige pludringen. Lenge siden jeg har hatt en bedre morgen.

Angående morgendagens middag så skal jeg opp til dem og server norsk mat for disse to tyske jenten og en belgisk venninne av meg. Jeg gleder meg, og de gjør det samme. Planen er å servere skalldyrsuppe kokt på krabbekraft med steinbit og torsk med fløte- og estragonsaus. Tilbehøret til sistnevnte er litt uvisst foreløpig. Lurer også på å bake en kake for anledningen, men vet ikke om jeg like gjerne skal lage en italiensk sitronkake. Det er en av mine favoritter både med tanke på enkelhet i tilbredelsen og smaken.

Planen min kan komme til å snuble i råvaremangel, i sær krabber har jeg sett lite av (tror kanskje sesongen er litt forskjøvet her nede), og steinbit har jeg ikke sett snurten av. Jaja, vi klarer vel å improvisere.

I Italia er ting annerledes. Personlig tilbragte jeg dagen i Venezia sammen med tre spanjoler (to fra katalonia) og en belgier(forøvrig er alle jenter). Venezia er helt herlig. Jeg trodde det skulle være som de andre turisbyene i Italia. Stressende, bråkete, proppfullt av turister og elendig luft, men den gang ei. Faktisk var luften den beste her nede så langt, så ingen biler, ingen scootere og ytterst få sykler. Utenom i de største innfartsårene fra togstasjonen til Piazza San Marco (Markus fra nye testamentet, ja, som er byens beskyttende helgen) var byen stille og fredelig. Ah. Det var en fryd. Der kunne jeg bodd.

Når det gjelder resten av Italia kan man oppsummere mye av det med denne animasjonen (laget av en italiener):
Italia

Fenomenet 'post hoc ergo propter hoc' er vanlig i norsk, og antageligvis utenlandsk, presse. Det er også vanlig blant politikere, enten tilfeldig, eller med vilje. De smarte kan bruke denne tilsynelatende logiske tankegangen til å skape oppslutning om sine meninger, og de uvitende kan bruke denne tankegangen til å forlede seg selv til å tro at noe er sant. Dette kan være fint å ha i bakhodet når kommunalminister Erna Solberg lanserer sine tilsynelatende fornuftige tanker, forslag og politiske slagplaner. Ha det i bakhodet neste gang du ser Erna Solberg, eller Carl I. Hagen argumentere for nye, strenge lover med hensyn til innvandring. Eller når regjeringen kommer med sin smørbrødliste over hva som har blitt bedre etter at de tok over. Likeledes kan det være godt å ha i bakhodet nå Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen eller når LO-leder Gerd-Liv Valla påpeker alt som er feil med landet.

Jeg har vært beskjeden her, i det siste. Jeg har ikke latt meg høre så klart og tydelig som planen har vært. De som eventuelt har ofret det en tanke har vel tenkt:"jaja, han er vel opptatt," og helt usannt er det jo ikke.

Ute er det 23 grader, og høsten har begynt å sette sitt preg på Bologna. I parken i går, etter en gitarkonsert i en kirke i nærheten, oppdaget jeg løv på bakken, og det har regnet i tre dager før denne dagens skyfrie himmel fikk sette sitt preg på klimaet. I kjøleskapet er det en stor boks med pomodorini, cherrytomater, som kommer fra Davides foreldres orto, grønnsakshage. Noen melanzana, aubergine, har også funnet veien fra selsamme orto til vårt kjøleskap. Høstens preg på hverdagen merkes altså.

Det er ikke bare fryd og gammen her nede. Mitt sosiale liv er preget av variasjon, fra en dag på byen med tre irske piker, til en annen med tre smågale franskfødte og syngende mennesker jeg deler språkkursgruppe med. De jeg bor med er Davide og hans søster Valentina, begge italienere fra fjellene like utenfor Bologna. Så langt har jeg bare møtt hyggelige mennesker, og noen venner ser det ut til å bli. Det tar dog lang tid å bygge opp den typen vennskap jeg har satt fra meg hjemme, og det innebærer gode kommunikasjonsmuligheter. Det er nok mye derfor jeg så langt har pratet mye med amerikanere og irer.

Engelsken min er betydelig bedre enn italiensken, som rett og slett er elendig. 90% av det jeg hører, og rundt 80% av det jeg leser, forstår jeg fortsatt ikke. Jeg er i stand til å kjøpe ting på butikken, uttrykke hvilke som helst tall, spørre hva klokken er, om navn, hvor folk kommer fra og en god del andre standardfraser, men utover det står det dårlig til. Jeg har vært syv ganger på språkkurs, men det er først de to siste som ikke har fått meg til å trave hjem proppfull av frustrasjon, og heller dårlig humør. Hele kurset foregår på italiensk, og i begynnelsen skjønte jeg ikke en gang hva læreren ville jeg skulle gjøre.

Hvilke oppgaver? Hva skal jeg gjøre med dem? Aaaa, lytte...ikke? Om jeg savner jenten? Hvilken jente? Ah, ragazza betyr også kjæreste... men jeg er ...um...come si dice "single" in Italiano? Samme ja. Single, jeg sa "gatta" ikke ragazza, altså katten min. Pus. Sosial status er litt mer komplisert enn bare å si "single" eller "opptatt", men det er det dødfødt å forsøke å kommunisere, så da blir det "single", med mindre noen insisterer på nærmere forklaring etter at de ser min nøling.

Det er altså tidvis en frustrerende, og kanskje til og med litt ensom, men ikke egentlig, affære, dette her. Med sine helt klare høydepunkter, som byturen der jeg etterhvert endte med tre irske jenter og en italiensk, og en av irene ba, overraskende nok, om telefonnummeret mitt ("Qual è il tuo numero di telefono?"), og ikke minst maten selvsagt. Davide er nesten like glad i mat som meg, men med et mer begrenset repertoar av oppskrifter, mye fordi han deler matkonservatismen som hersker her med resten av landet. Italiensk mat er best, den er best slik den er (så vi må for all del ikke eksperimentere), og det er dermed lite poeng i å spise noe annet. Jeg har talt tre asiatiske restauranter, en fransk kafé og tre irske barer i en by med et sentrum som er minst ti ganger Bergen sentrum, og med stort sett to-tre kaféer på hver side av enhver gate. Italienerne går mye på bar og kafé. Her serverer forresten barene alltid mat, og selv McDonald's serverer øl og vin. McDonald's har forresten også en stor salatbar med borlottibønner, diverse oliven, risotto etc.

Selv om frustrasjonen ved ikke å snakke språket av og til når uante høyder må jeg si at jeg ikke savner Norge. Dog savner jeg vennene mine, pusen min, søskenene mine, datamaskinen min og norsk kaffé. Jeg liker italiensk kaffé, men den har en helt annen funksjon og bruk, enn norsk kaffé. Jeg skal forklare en annen gang.

Jeg vet dere alle ser på meg som en raring. Jeg gjør lite for å bote på bildet. Jeg prøver tidvis å holde for meg selv hva jeg tenker, men klarer det sjeldent. Jeg er lett gjennomskuelig i mine fåfengte forsøk på å skjule min misnøye med noen personer og lette grad av betatthet overfor andre.

Jeg har i en periode nå sett på en venn av meg som et barn. Han er bortimot like gammel som meg, men en del trekk i hans personlighet gir meg følelse av å ha med en snill, men engstelig lillebror å gjøre. En åtteåring som bruker mesteparten av sin tid på å forsøke å gjøre gode ting, å leve opp til omverdenens forventninger, til å gjøre det rette, og som i sin uskyldige naivitet ikke forstår at andre tidvis føler for å gjøre det motsatte. Han ser ut til å leve i en evig tilværesle av engstelse og uskyldig spenning. Han har et barns tålmodighet og entusiasme i påvente av positive opplevelser, og tilsvarende høye stressnivå når ting går galt og han ser sine forsøk på å leve opp til oppgaver og selvsatte prestasjonsnivå forsvinne som sand mellom fingrene. Han er titt og ofte irriterende på en uskyldig måte som bare barn kan være. Jeg er overbevist om at han kommer til å dø av høyt blodtrykk, men han kommer til å ha vært her. I sin entusiasme og tro på det gode i mennesket er han alltid tilstede. Hva han ellers har blitt og gjort når han en dag kaster inn håndkledet håper jeg han aldri gir slipp på den delen av seg.

Jeg gav uttrykk for dette synet på ham, som barn, for en felles venn, og fikk litt indignert til svar: "det er vi alle." Personen hadde selvsagt rett. På stedet gjorde jeg som jeg alltid gjør når jeg tror jeg har sagt noe lurt, men lytteren poengterer at jeg bare har sagt noe selvfølgelig som har vært innlysende for alle andre lenge; jeg sa "jammen..." Med andre ord oppførte jeg meg som et barn.

I dag er jeg i et besynderlig humør. Inn i hodet mitt faller det de merkeligste historier. Her er historien om kanarifuglkongen Kong Ratulerer av Kanaristan og årsaken til at kanarifugler er gule.

Det har seg nemlig slik at kanarifugler er svært motebevisste (de har en uvanlig stor andel homofile i sine rekker) og i gamle dager var fargevariasjonene svært små blant kanarifugler. De kledde seg i stilfulle, minimalistiske dresser og med jakker i tweed.

En dag gjespet Kong Ratulerer med feil nebbdel. Resultatet ble en forstrukket tungemuskel. For at ikke han skulle være den eneste gretne i Kanaristan påbød han alle kanarifugler å gå i stramme, gule dresser. Dette er en lov som aldri har blitt forandret, og Kong Ratulerer er fortsatt like gretten.

Skjønner dere hva jeg mener med et besynderlig humør? Det har kanskje med filmen Elf å gjøre. En svært morsom film om en menneskegutt som blir oppdratt blant alver, men som etter å ha fyllt tredve oppdager at han ikke er en alv. Han drar så til New York for å finne sin biologiske far. New York er et problematisk sted for en som aldri har vært noe anne sted enn på Nordpolen (det er i utgangspunktet en julefilm). Filmen er ikke fullt så slitsom som den kan høres ut og fikk meg i julehumør trass i at det er juli nå. Moro, moro, moro.

I det siste har mye av min hjernekapasitet vært fyllt opp med tanker rundt den nye røykeloven. En ting er at den fremstår som urettferdig og paternalistisk og derfor virkelig plager meg, noe helt annet er det at mennesker jeg respekterer blant annet for deres meninger faktisk er for loven. Det plager meg betydelig mer enn selve loven. Nå hadde jeg tenkt å skrive en lang avhandling om hva som er galt med loven, men det velger jeg å la være for ikke å frem stå som en sur grinebiter lenge før det er sosialt akseptabelt. Grinebiter skal jeg bli når jeg blir gammel.

Jeg leste en undersøkelse i fredagsbilaget til aftenposten der det stod at barn av uføretrygdede foreldre hadde over dobbelt så stor sjanse for selv å bli uføretrygdet i ung alder (i løpet av tyveårene) enn barn av foreldre som ikke er uføretrygdede. Det å være uføretrygdet fører med seg en del sosiale problemer såvel som økonomiske problemer, samt at årsaken til uføretrygdingen kan være en arvelig sykdom, og alle disse tingene påvirker barnas muligheter til å lykkes i arbeidslivet senere. Selv om man justerer for alle disse problemene, har disse barna over dobbelt så stor sjanse for selv å bli uføretrygdet og man vet ikke hvorfor. I tillegg vet jeg fra før at familiens utdannelsesnivå har mye å si for hvilket utdannelsesnivå en selv havner på.

Nå skal jeg i lys av den informasjonen presentere noe om meg selv.

Jeg har ikke sett min biologiske far siden jeg var 1.5 år gammel. Han har aldri forsøkt å ta kontakt siden den gang. Min mors side er den eneste biologiske siden av familien jeg har hatt kontakt med. På denne siden er og har vært alkoholisme et stort problem. Ingen på den siden av familien, i rett linje over meg på slektstreet, har tatt høyere utdanning så vidt jeg vet. Så vidt jeg vet har ingen i hele familien på noen som helst side noensinne tatt utdanning på universitet.

Sett i lys av dette er min sjanse for å bli uføretrygdet nokså stor, og min sjanse for å få høyere utdanning nokså liten.

Så kan man se på det at sjanse for uføretrygding følger kjønn fra foreldrene. Hvis mor er uføretrygdet har en datter større sjanse for å bli det enn en sønn. I tillegg vokste jeg opp med to foreldre som gjorde en, ihvertfall godkjent, jobb med å oppdra meg. Riktignok var en av mine foreldren en stefar, men han og hans familie er min familie for meg, og jeg bruker bare begrepet stefar/stefamilie når jeg skal poengetere at jeg har en annen biologisk far (slik som nå). I tillegg har han høyere utdanning (Maritim Høgskole) og familien på hans side har hele tiden poengtert hvor viktig det er med høyere utdanning. Samtidig har de bygget opp min tro på egne evner og har forsøkt, om enn forjeves store deler av tiden, å bygge opp min vilje til å jobbe for resultater og ønsket om ikke å være fornøyd med halvgjort arbeid.

Dette er ikke et forsøk på å være personlig på denne siden, men å gjøre et poeng av hvor viktig vinkling er når man skal presentere noe. Dette kan det være greit å ha i bakhodet neste gang du leser en avis eller ser nyhetene på tv.

Noen seiglivede og moderne myter som media har hatt stort ansvar for:

Tilfeldig vold: ikke tilfeldig i det hele tatt. Et bedre navn er kreativ vold.

Innvandrere står for flere grove forbrytelser enn andre nordmenn: Ikke sant. Forholdstallene viser at innvandrere er overrepresentert, men de står likevel bare for 10% av alle voldshandlinger i Norge (og lavere tall i annen kriminalitet). Forøvrig viser undersøkelser fra EU at det er liten, eller ingen sammenheng mellom kriminalitet og innvandring i et land.

Spiseforstyrrelser er noe som i overveiende grad rammer jenter, og hovedsaklig jenter i alderen 14 til 18: I den alderen har litt under 10% av alle jenter spiseforstyrrelser en eller annen grad(omtrent 1% for gutter). I alderen 18 til 24 har litt under 10% av alle gutter spiseforstyrrelser(omtrent 8% for jenter). Disse tallene inkluderer ikke gutter som bruker trening(hovedsaklig vekter og annen form for kroppsbygging) i stedet for f.eks å kaste opp mat. Mange psykologer klassifiserer disse under samme kategori vrangforestillinger som de med spiseforstyrrelser.

Når dette er sagt så er jeg ikke skeptisk til media som fenomen, men mener tvert imot at medias rolle er viktig og at det er viktig at folk leser aviser, ser på nyheter osv. men at folk må være mer kritisk til det bildet media skaper av verden. Når man f.eks stusser over noe, eller blir litt skeptisk til noe skal man selv undersøke hva som ligger bak, og husk: stol aldri på TV2s presentasjoner av undersøkelser.

Sommeren har plutselig truffet Bergen med samme kraft som et løpsk tog, og vi tar imot med åpne armer. Når global oppvarmin fører til varmere somre tar ikke vi nordmenn det så tungt. Ærlig talt, vi har vært sulteforet på varme somre siden vi for 9000 år siden vandret nordover i reinsdyrenes fotspor. Når det ble for varmt, og for mange rovdyr i sentraleuropa for reinsdyrene flyttet de nordover. Avhengige som vi var av reinsdyrenes skinn, mageinnhold og kjøtt flyttet vi etter. Når det nå blir varmt i Norge, og regjeringen lar rovdyrene bre om seg, så har vel strengt tatt ikke reinsdyrene noe sted å gå. Det bekymrer oss ikke, dog. Det er bare samene som er avhengige av dem nå, og de kan vel alltids skifte jobb om det skulle bli umulig å holde på med reinsdyr? Ikke vet jeg, men det jeg vet er at sommeren forandrer på masse. Nordmenn blir plutselig brune, sosiale vesen som drikker øl åpenlyst midt på dagen og gjerne sammen med naboene som man ikke har snakket med på et halvt år. Siden sist sommer. Vi griller og herjer, vi slanker oss, bader, ser og blir sett. Når dog sommeren slår til for fullt så tidlig som dette så får jeg et problem.

Jeg har snart eksamen. 19. mai er neste, og 25. mai er siste. Jeg trenger mat for å holde konsentrasjonen oppe, og jeg trenger lett mat. Mat som er lett i magen appelerer mer til meg når det er varmt enn de tyngre rettene vi spiser resten av året. Maten skal også være lett å lage. Varmen gir meg lite lyst til å svette over grytene, og eksamen gir meg mindre tid til det.

Hvert år slår jeg om kostholdet mitt på denne tiden av året til å bestå av isté, varme og kalde supper, friske salater, pastasalater, potetsalater og ikke minst grillmat. Grillmaten kommer først frem om kvelden så nå er det mer snakk om å spise de andre rettene.

Gazpacho er en spansk suppe som opprinnet blant spanske, ridende arbeidere (de red på mulldyr). De tok med seg hvitløk, olivenolje, tomater, agurk og noe tørt brød på sine turer. Når de rastet knuste de hvitløken sammen med litt salt og olivenolje mellom to stener. Dette dekket de innsiden av en keramikkskål med. Så hadde de i oppkuttede tomater og agurk lagvis sammen med smuldret brød. De avsluttet med et lag brødsmuler og litt olivenolje. Så pakket de inn hele skålen med en våt duk og plasserte den i solen. Maten blir kokt ved fordampning og når duken var tørr var maten ferdig.

Gazpacho betyr 'vått brød' og navnet har arabisk opprinnelse. I moderne tider avstør man ofte fra å ha brød i selve suppen, og serverer heller noe fersk brød med smør til. Jeg skal dog nå presentere en oppskrift fra Sevilla, der retten oppstod, med krutonger.


Gazpacho fra Sevilla

(I've added some chopped basil on top of the soup in the image, but it's not in the original version)

4 fedd hvitløk
1 ts salt
1/2 ts cayennepepper
2 flådde tomater
4 ss olivenolje
1 ølk
1 chili, rød eller grøn anaheim
1 agurk
4 ss krutonger
750 ml vann

Knus hvitløken og ha i salt og cayennepepper sammen med tomatene. Bland ingrediensene godt og ha i olivenoljen dråpe for dråpe på samme måte som når man lager majones. Finkutt løken i papirtynne ringer og finhakk chilien. Ha det i suppen. Skrell og kutt agurken i små terninger og ha den i suppen sammen med krutongene. Ha i vannet og bland godt. Server suppen kald. Gjerne med litt isbiter i.

Mitt liv handler om damer. Alt jeg gjør som ikke er direkte nødvendig for å overleve gjør jeg på grunn av damer.

Hvorfor lager jeg mat?
For å kunne imponere damer.

Hvorfor liker jeg ikke vegetarianere?
Fordi det begrenser min mulighet for å imponere dem.

Hvorfor studerer jeg?
Studier gir bedre jobber, bedre jobber betyr mer penger og høyere status. Alle vet at damer velger gutter etter to kritererier.
1) Status
2) Pappa

I det store og det hele vil jeg anta at de ser etter de egenskapene i sin far som de setter pris på, men samtidig ser det ut til at de får problemene med på kjøpet. Damer som har hatt foreldre der far slo mor har mye høyere sjanse for å finne en mann som slår dem, enn andre. Det er ikke deterministisk i så måte at alle kommer til å finne en slik mann, men sjansen er betydelig mye høyere enn for de andre.

Hvordan er dette mulig? En ting er at de mer eller mindre ubevisst finner en mann som er lik sin far, trass i at deres far var en jævel, noe annet er det at de faktisk er i stand til å identifisere det. Hvorfor ansetter man ikke disse damene til å vurdere menn på generellt grunnlag?

Sett opp menn på linje, be damen vurdere hvem hun er tiltrukket av så lager vi en egen kolonne i passet hans der det står "har høy sannsynlighet for å utøve vold i forhold". Dette kan damer kreve å få se før de går inn i et forhold med mannen. Menn som har blitt tatt i å mishandle koner, kjærester eller i verste fall sine egne barn bør få et merke på kroppen som vi andre kan identifisere dem med. De kan ha et skilt rundt halsen der det står "jeg slår".

Men seriøst, hvordan finner de frem til disse mennene? Hvorfor i svarte snur de ikke og løper så fort de kan i motsatt retning?

Søte, smarte jenter kan fint finne på å gå i det ene voldelige forholdet etter det andre. Hvorfor? Dette fremstår som et uforståelig konsept for en snill gutt som meg. En dame kan velge mellom en som kommer til å slå henne og meg.

Altså, ikke at jeg er det beste valget på planeten, men etter noenlunde objektive standarder burde vel jeg være et bedre valg enn ham? Jeg er sånn noenlunde oppegående. Jeg kan skrive og regne. Jeg er forholdsvis snill, både mot barn, dyr og jenter. Bare spør vennene mine. Jeg har gode attester fra dem. Og i tillegg ser jeg da helt normal ut? Ingen store, skjemmende utvekster. Har alle de foreskrevne lemmene. Litt høye viker, men har fortsatt storparten av håret i behold. Det forsvinner muligens etter hvert så det burde jo være slik at jentene hadde det travelt med å tilegne seg meg. Ta meg før jeg blir skallet og det er for sent!

Av og til er det slik at jeg tror jeg har skjønt noe om jenter. Jeg tror jeg har fått et gjennombrudd i min forståelse av det annet kjønn, men nei.

Vel, jeg får vel bare slå meg til ro med at jenter er som været. Det er vanskelig å forutsi de neste timene med sikkerhet. Noen ganger skifter ting fort. De er umulig å kontrollere. Det er bare å nyte dem når man kan og unngå dem når det er nødvendig. Fascinerende skapninger, men jeg har gitt opp å forstå dem.

Mine ydmyke forsøk på å utvikle bedre kjøttboller har ikke resultert i den perfekte kjøttbollen, men det har kanskje resultert i en noe bedre kjøttbolle, og en utvikling av kjøttbollens tilbehør (som Winston Churchill visstnok skal ha sagt:"That sentence should have been taken outside and shot").

Jeg har eksperimentert med tre hovedvarianter, kjøttboller av lammekjøttdeig, biffkdeig og 'vanlig' kjøttdeig. Det viktigste resultatet her har vært at biffdeig ikke duger til å lage gode kjøttboller. Bruk den heller på burgere. Det gjøres på en vesensforskjellig måte, men det er en annen historie.

Jeg har hatt ønske om å lage kjøttboller av svinekjøtt og kalvekjøtt, og/eller en blanding av de to, men begge deler er nokså vanskelig å få tak i form a kjøttdeig. Jeg er ikke så flink til å bestille ting hos slakteren så det har jeg ikke fått gjort enda. Dessuten mistenker jeg dem for å kreve andre ingredienser i deigen, og slik blir de litt vanskelig å sammenligne med mine vanlige kjøttboller.

Så, hvorfor fungerer biffdeig så dårlig til å lage kjøttboller?
En vanlig myte er å tro at biffkjøtt er av antatt bedre kvalitet enn kjøttet som brukes i kjøttdeigen. Det er feil. Forskjellig kjøtt har forskjellige egenskaper, og det dyreste er ikke nødvendigvis det beste i alle sammenhenger. Indrefilet er magert, og slik sett noe sunnere enn andre deler av oksen, men det betyr også at det har mindre smak enn andre sorter. Indrefilet er også mørere i rå form og egner seg derfor bedre til carpaccio enn f.eks entrecote, som egner seg utmerket til steking.

Filetene på oksen ligger rundt brystet på den (forøvrig skilles det vanligvis ikke mellom okse og ku i Norge, begge selges under betegnelsen "storfe") og det er to av hver filet. Filetene graderes etter mørhet: Indrefilet, ytrefilet, mørbrad, entrecote og flatbiff. Alle disse sortene regnes som biff. Biffdeig lages bortimot utelukkende av flatbiff (dessverre).

Entrecote er manges favoritt fordi den har mye ispedd fett. Dette fettet beinder opp smak og fører til at biffer av entrecote ofte oppleves som betydelig mer smaksrike. De har også ofte fettrander som enkelte kan mene er ekkelt. For å få entrecote mørt nok til å kunne spise det blodig eller middels blodig må man mørne det lengre. Dette er noe av årsaken til at entrecote kan være dyrere enn f.eks ytrefilet. Det og populariteten. Som oftest er det helst indrefilet som serveres blodig (og en godt mørnet indrefilet mister mye smak ved ekstra steking).

Har du mørbrad kan du med fordel bruke det i wok, men personlig foretrekker jeg ytrefilet til woking, indrefilet eller entrecote til biffsteking og ser ellers bort fra de to andre. Med noen unntak foretrekker jeg andre kjøttstykker til gryteretter (hale, skank, bibringe etc.) da disse har mer smak, men tåler og krever lang tilberedningstid for å bli møre.

Nok om biff, og over til kjøttbollene. Kjøp forresten kjøttdeigen din hos slakteren. Det er litt dyrere (omtrent 10 kroner per kilo, altså utgjør det 5 kroner i denne oppskriften), men det er betydelig bedre og den er ikke tilsatt vann og salt. Det siste er viktigst så man kan ha kontroll med hvor salt bollene blir. Vannet er tilsatt i form av iskrystaller og er der for å økeholdbarheten på kjøttdeigen. Dessuten, om du er litt heldig, lager slakteren din kjøttdeigen litt grovere enn Gilde pleier. Det gir, etter min mening, en noe bedre konsistens i kjøttbollene.

Kjøttboller
(til 2-4 personer avhengig av tilbehøret)

500 gram kjøttdeig av storfe eller lam
2 store fedd hvitløk
4 ss frisk, flatbladet persille
4 tykke skiver hvitt brød
1 rød chili (to om du bruker lam)
1 ts salt
2 ts pepper
1 egg

Skjær av skorpen på brødet (bruk for all del tørt brød), og legge skivene i bløt i kaldt vann i et par minutter. Finhakk hvitløk, persille og chili og ha det oppi til kjøttdeigen (bruk en stor bolle). Press ut mest mulig vann fra brødbitene og ha dem i bollen sammen med salt, epper og egg. Bland alt godt. Form små kjøttboller (det slipper unna mesteparten av klissingen hvis du har vann på hendene) og legg dem på et fat. En ss med ferdigblandet kjøttdeig er passelig til en kjøttbolle. Når jeg sier små, så mener jeg at de skal være f.eks større enn de kjøttbollene man vanligvis får andre steder. Da blir de saftigere og smaker mer.

Brun kjøttbollene på høy varme i litt olje. Etter dette kan du velge. Enten kan du koke ferdig kjøttbollene i kraft eller saus, eller så kan du steke dem ferdig i stekepanne. Hvis du f.eks skal servere kjøttbollene med tomatsaus tjener både tomatsausen og kjøttbollene smak på at du koker dem ferdig i sausen. Det tar 3-4 minutter, men pass på. Det avhenger av størrelsen på bollene og temperaturen i sausen. Overkokte kjøttboller mister mye smak. Hvis du vil steke kjøttbollene ferdig bør du ta dem av varmen når de er brunet. Skru ned platen til lavere varme og steke så steke dem ferdig. Ikke gjennomstek dem helt. De skal være rosa i midten (ca. 65 grader). Ta dem av varmen før de er helt ferdige og la dem vile i pannen i ti minutter. Da blir resultatet best.

Nåh, det var kjøttbollene. Så får vi se hva annet jeg skal lage til tapasen i morgen. Her er en liten liste over de mest aktuelle kandidatene:

Sherrysaus
Aioli
Blåskjell i hvitvin, ingefær og hvitløk
Scampi i chili, kummin og hvitløk
Tapenade
Innbakt kalvefilet med urte- og ostefyll
Lammepølser i chili og urter
Tomatsalat
Oliven
Asparges med parmesanvinaigrette
Voksbønner i kalvekraft
Kamskjell i hvitvin
Bakt rødløk
Ovnsstekte urtepoteter

Hm. Det tror jeg skal holde. I tillegg tenker jeg å servere noen romdrinker som velkomst. Veldig lite spansk, men de snakker ihvertfall spansk der romen lages. Da lager jeg cubanacan og mojito, tenkte jeg. Med en flask får man omtrent to drinker til hver.

Oj, glemte nesten at jeg har lovet en kake også. Jaja, lovet og lovet, men kake blir det. Ostekake med pasjonsfrukt (til Trines ære).

Det regner vannrett ute, det blåser, det er stiller her jeg sitter på rommet, men humøret er bra. Siden september i fjor har det vært gastronomisk stille rundt meg. Kanskje ikke helt, men jeg har ikke hatt noen store forsøk på å lage den 'perfekte' maten. Nå er det tid igjen. Onsdag neste uke skal det serveres tapas hos Eli Mari og Trine.

Tapas er spanske småretter som ofte serveres i barer som tilbehør til enkle viner, sherry eller sangria. Det begynte med at man la en brødbit oppå glasset for å holde fluene unna, og etter som man begynte å spise denne brødbiten utviklet tapasen seg. I spania er det mange barer som er brømte for sine tapas, men det regnes likevel ikke som restaurantmat slik vi gjerne spiser det i våre tapasrestauranter i Norge. Som oftest blir de lettere fornærmet om du spør dem om tapas i en restaurant: "Tapas? Pøsj. Dette er en restaurant." Likevel har tapaskulturen utviklet seg til å bli veldig mangfoldig og du finner neppe en matengasjert spanjol som ikke kan lage et par forskjellige tapas spesielt bra.

Siden jeg nå har en uke på meg til vi skal spise skal jeg bruke denne tiden på å teste ut noen tapasideer. Freidig som jeg er har jeg mine egne oppskrifter trass i veldig lite spanske gener (på min fars side er det spanske gener langt bak i familien). I dag skal jeg prøve meg frem på kjøttboller. Jeg har noen varianter jeg lenge har brukt, men jeg har sjeldent eksperimentert for å finne ut hva som faktisk er best. Så i dag skal jeg lage en 4-5 forskjellige kjøttbollesorter og litt forskjellig kraft/saus å severe dem i. Det beste resultatet blir gjenskapt neste onsdag.

Egentlig hadde jeg her tenkt å skrive en nokså seriøs kommentar om norsk kultur, men venter med å gjøre det med tanke på hvilket lys det ville ha kommet i ved å stå i samme posting som historien om Kiki og hamsteren Raggot.

Min bror og jeg var nylig og besøkte våre besteforeldre på Averøya utenfor Kristiansund. Mye kan sies om både Averøya og Kristiansund men kinogjengere er de ikke. De to siste gangen jeg og min bror har vært der har vi fordrevet tiden med å ta en tur på kino mens vi var der. Denne gangen så vi Og Så Kom Polly, en grei romantisk komedie. I salen var det åtte personer. Riktignok var det en onsdag, men det var påskeferie og jeg er vant til fullsatte saler i alle ferier her i Bergen. Hvordan kan en kino med denslags besøk opprettholdes? Det var forøvrig en fin økning dog, fra fem personer forrige gang.

Vi dro inn til byen litt på måfå og hadde over en time å slå ihjel mens vi ventet på at klokken skulle bli 19:30 og filmen begynte. Mens vi ventet følte jeg for å ta en utepils i solen og nyte deilig påskevær, men utepils ser ikke ut til å finnes i den byen. Overraskende for en bergenser. Bergenserne løper til uteserveringen ved første glimt av sol. Kanskje de ikke spiser softis heller i Kristiansund? Det får jeg finne ut av en annen gang. Side utepilsen manglet satte min bror og jeg oss på Egon kafé. En bra kafé med rikt utvalg av kaffedrikker, sjokolade, kaker, lunsjretter og forskjellige sorter té i løs vekt. Godis. Mens vi satt der i vinduet la min bror for første gang merke til et underfundig fenomen. Det så ut til at en del av bilene i byen paserte flere ganger utenfor. Ved nærmere ettersyn la vi merker til at godt over 50%, kanskje så ,mye som 70% av trafikken bestod av unge mennesker godt tilbakelent i setene som rolig rullet gjennom gatene. En bil talte vi syv passeringer på på under tyve minutter. Dette er den største samlingen rånere jeg har sett på et sted noensinne. Jeg ble helt fascinert og begynte å se nøye etter. Etter hvert så jeg at man kan dele bilene i tre kategorier. Enten satt det kun gutter i bilen, fra en til fire, eller så satt det et par i bilen (dette gjaldt blant annet den bilen som passerte syv ganger), eller så satt det faktisk kun jenter i bilen. Jeg så to rene jentebiler. Likestillingen har faktisk nådd rånekulturen også, så kanskje må man omdøpe fenomenet? Eller skal man skille mellom rånere og purkere? Ikke vet jeg.

Rundt omkring i byen, på kafe, på fergen, i familiære samtaler, i Molde (shoppingtur), på biltur og generellt under hele mitt fire dager lange opphold der oppe følte jeg meg som en antropolog i en eksotisk kultur. Det er utrolig stille og fredelig der oppe. Naturen er fredelig, jeg så rådyr, hegre, spover og hester, stjerner, fjellhuler, berg, lyng og til og med folk. Dette er ikke et sted jeg kunne tenke meg å bo, men det er fint å feriere der når været er bra. Dog må jeg nok innrømme at det var deilig å komme hjem. Selv etter bare fire dager.

Hvis noen har interesse av å bli bedre kjent med meg må de, i følge en del psykologiteoretikere, gå tilbake til min barndom og finne ut hvor alt kom fra.

Da jeg var omtrent 14 år gammel så jeg noen speidere på TV som bygget en slengdisse i et tre. Treet stod nær en avsats på et berg slik at svevet i dissen ble langt og luftig. Det første jeg kjente var misunnelse, men kreativ som jeg var begynte ideer av variabel kvalitet å tikke inn mellom ørene mine. En av dem gikk ut på å lage en slengdisse under Gamlebroen. Gamlebroen var en trebro over den delen av Oselven som passerte gjennom Søfteland. Med mot i brystet og entusiasme i pannen vandret jeg ned til Harald, som bodde like ved broen, og lanserte ideen for ham. Harald, som ellers ofte var en kritisk røst, ble fanget av min entusiasme for ideen, pluss det faktum at dette hørtes luftig ut. Luftighet er noe han alltid har satt pris på.

Vi fikk tak i tykt rep og satte kursen mot broen. Nå er ikke oselven spesielt dyp, omtrent en meter under broen på det tidspunktet. Elven varierer kanskje totalt mellom 50 centimeter og opp til to meter i dybde. Dette var på sommeren, været hadde vært fint en periode så dybde begrenset seg til rundt en meter. Jeg er 1.8 meter lang så store deler av meg stikker opp om jeg står i elven. Bunnen er dekket med runde, ganske fine stener.

Vi målte opp høyden til vannet ved å holde tauet utenfor broen og bant så fast tauet i rekkverket på broen. Første mann ut var som vanlig meg (Harald er den smarte av oss). Jeg tok sats fra rekkverket og hoppet det jeg var god for rett fremover for å få en sving på tauet. Jeg kom kanskje to meter ut fra broen. Problemet nå var at vi hadde latt tauet gå helt ned til vannet. Harald er god i matte, men i denne sammenhengen ble nok rett og slett ikke matten gjort. 180 cm. Morten minus 1 meter vann betyr at tauet må være mer enn 80 cm. fra vannflaten. Det var vel kanskje 10. Resultatet var at jeg gikk rett i bunnen, uten sko selvsagt, og det gjorde vondt.

En søt frøken på kollokvien min har karakterisert meg som ramp, men jeg vil poengtere at rampestrekene mine stort sett gikk ut over meg selv (bortsett fra da jeg brant fast en stor gryte grøt på komfyren til mamma, eller da vi hadde melkrig inne, eller da vi spilte fotball innendørs med en gardinstangknott...). Til å begynne med følte jeg meg feilvurdert under den karakteristikken, men når jeg tenker meg om kan man vel kanskje tenke seg at det ikke er helt ubegrunnet. Jaja, nå vet dere litt mer om meg og om Harald.

I serien "ord og uttrykk brukt av meg, venner og bekjente av meg" fører jeg nå opp noen til.

Lolli: Pen, søt, fin, deilig evt. bare generellt tiltrekkende jente. Henviser til utseendet. Uttrykk jeg har blitt introdusert for av Daniel. Ut over det aner jeg ikke hvor det kommer fra.

Beib: Pen, fin, søt eller deilig jente. Mye brukt på gymnaset.

Ninjatriks: Et ninjatriks er et triks som er usedvanlig smart, gjerne litt på kanten av det lovlige. Enkelte parkeringsplasser i Bergen sentrum regnes som ninjaplasser da de så godt som alltid er tilgjengelige, vi ikke betaler for dem og vi til dags dato ikke har fått bot der. Henspiller på leiesoldatene fra det middelalderske Japan. De var smarte, flinke og jobbet i skyggen. Forøvrig var de også uten ære, noe vi ikke har tatt så tungt.

Jedi Mind Trick: Fra Star Wars. Obi Wan Kenobi introduserer oss for fenomenet i Star Wars: A New Hope. Trikset fungerer omtrent som følger: En vakt nekter deg inngang et sted og sier f.eks: "du kan ikke gå inn der." Da løfter du hånden og svarer: "du vil slippe oss inn der, du ønsker ikke vite hvorfor vi skal inn dit." Vakten tar et fumlende skritt tilbake og svarer:"Dere slipper inn dit. Jeg ønsker ikke å vite hvorfor dere skal inn dit." I vår virkelige verden brukes uttrykket om det å lure noen eller overtale noen til å gjøre noe. Også om å villede noen. Stort sett gjelder dette i spill spesielt mye brukt om bløffing i poker.

Frøken Fjong: Pen jente. Å fjonge seg er å pynte seg. Frøken Fjong er pen i tøyet så vel som av utseende ellers.

Tørst?: Vanlig spørsmål. Spør noen om du er tørst så spør de gjerne om du vil være med og ta en øl eller to.

Tenker å ta en øl eller to: En øl eller to betyr svært sjeldent mindre enn tre øl, og som oftest betyr det en helaften på galeien.

Tenker bare å ta én øl: Betyr en eller to øl. Overraskende sjeldent overskrides to øl-grensen.

I boken "Det som er strengt" av Hans Christian Grønn skriver han om ord og uttrykk som han og de andre fyrene(1) brukte i sin oppvekst, og som noen av dem brukes fortsatt. Boken er full av fine sosilektiske ord og uttrykk fra en guttegjeng med sterk egenidentitet, og å lese den har inspirert meg til å skrive ned noen av de ordene og uttrykkene som jeg og mine venner har brukt opp gjennom årene. Noen av ordene ble bare brukt av noen få, andre av mange. Her følger noen av dem.

Den er brun: Det er greit. Det er ok.

Det er lugnt: Et vagt uttrykk som er stjålet fra svensk og som sier at noe er ok eller bra. Brukes forskjellig. Personlig har jeg plukket det opp i min tid miljøet rundt kortspillet Magic The Gathering.

Bra grafikk: Pen dame. Spiller på en periode der jeg og noen av mine venner nerdet med livet som innsats. Uttrykket kommer at av den visuelle presentasjonen i dataspill klassifiseres som grafikk. I dataspillanmeldelser ga de fleste blader karakter for "grafikken". Kommer fra det engelske ordet "graphics".

Ekte grafikk: Digitaliserte bilder. Altså fotografier som er overført til datamaskiner. Dette var noe stort noe på den tiden. Dette var i de dager der Commodore 64 fortsatt var den mest vanlige hjemmedatamaskinen, og Amiga nylig hadde begynte å erobre det norske markedet.

Meita: Tøft. Fett. Kult. Et uttrykk som har dødd ut i mitt miljø, men innimellom hører jeg andre si det.

(1) Fyrene er guttegjengen Hans Christian Grønn skriver om.

I dag (eller i går om du tar med at klokken nå er litt over midnatt) gikk Victor D. Norman av som arbeids- og administrasjonsminister. På mange måter min faglige minister i og med at jeg studerer administrasjon- og organisasjonsvitenskap. Hans merittliste er uvanlig lang for en minister med så kort tid i stolen.

I løpet av tiden sin fikk han tid til å styrke flytrafikkens konkurranse ved å få alle statsansatte til å fly Norwegian i offisielle embet. En sak han undergravde noe ved selv å fly SAS.

Han flyttet flere statlige direktorater ut av Oslo til stor ergrelse for LO og de ansatte, men til stor glede for bl.a. Bergen som fikk nye arbeidsplasser og dermed skatteinntekter.

Han pådro seg Carl I. Hagens og Stortingets kontrollkomites skjenneprekner ved å overskride statens satser for representasjon (middag på bl.a. Bagatelle i Oslo), forøvrig regler som hans eget departement er ment å skulle holde kontroll med.

Han reorganiserte Aetat som mildt sagt hadde problemer, men som nå har kontroll med ansatte, kunder og politikere. Både ansatte og brukere er betydelig mer fornøyd etter omorganiseringen.

Han myket opp en del regler i arbeidslivet om overtid (også her måtte han vandre som kjerringa mot strømmen når LO atter en gang tente på alle plugger) og styrket regelverket mot diskriminering.

Han har reformert regelverket for dagpenger og attføring med det resultat at staten sparer 2.5 milliarder og LO atter en gang skyter med skarpt i hans retning.

Noen av forandringene han mer eller mindre har presset gjennom (noe som gjør at valgforsker Henry Valen kaller ham tidenes modigste statsråd) er det bred enighet om hos alle bortsett fra LO, andre er det stor strid om. Enkelte av dem er selv LO med på, men uansett hva man mener om han politiske årsverk kommer man ikke bort fra at han er av de få som har turt å tale LO rett imot. Det har nok krevd like mye mot og arroganse som Kong Sverre utviste da han talte Paven imot og så ble bannlyst. Det har Norman mer eller mindre blitt. Gerd Liv Valla uttaler at hun er glad for hans avgang. Mitt personlige inntrykk er at hans avgang er noe kjedelig og tiltredelsesordene til den nye statsråden Morten Meyer vitner ikke om like begivenhetsrike måneder i vente.

Ok. Jeg er imponert. Igjen. Spisestedet på Høyden er bedre enn jeg trodde. Vel har jeg lenge ment at det er et bra sted, men nå har jeg blitt imponert over kvaliteten på maten to ganger. Det er mye til meg og være, og med tanke på at jeg bare har spist her fire ganger.

Det er ikke det at maten holder michelinnivå, men den holder gjennomgående høyt nivå, og den holder høyere nivå enn jeg forventet. Forventningene mine er styrt av tidligere erfaringer med denne typen enkle bistroer.

Det er en uformell kafe i så måte at man får ikke servering ved bordet, men må bestille ved disken. Du kan sitte og bare ta en kopp kaffe hvis du vil, og man betaler før man har spist. Noe jeg egentlig ikke er noen stor fan av, men det sparer betjeningen for en del tid. Det gjør at de ikke trenger like mange mennesker på jobb, og fører igjen til at maten blir noe billigere. Dette prisnivået har jeg dog sett mange steder. De fleste rettene ligger på rundt hundrelappen, og de dyreste koster 130 kroner (kyllingburger og lammeburger). Ikke avskrekkende, men heller ikke direkte dyrt. Dette er et av de få stedene jeg har spist der det virkelig føles som om du betaler for det du får, og kanskje føles det som om det selges litt på billigsalg. Ikke at jeg klager.

Så hva gjorde meg imponert?

Pastasalaten.

Som oftest når man får servert pastasalat på spisesteder får man som oftest noe ala dette:

Pasta med olivenolje, oliven, fetaost og litt brød til.

Eller:

Pasta med majones, skinke, erter og litt brød til.

Er du heldig er brødet bakt på stedet, smaker noe, og du får ordentlig smør til. Som oftest har de brukt nokså dårlig olivenolje(1) og majonesen kan det virke som om få kokker fremdeles vet hvordan man skal lage. Et sted fikk jeg dog hjemmelaget aioli til brødet. Det var en bitteliten opptur, men selve pastasalaten var like smakløs, og således litt bortkastet å spise, som vanlig.

Jeg står ikke i veien for å daske meg selv på rumpen, eller tute i min egen trompet, så nå føler jeg at jeg også må bruke pisken i denne sammenhengen. Jeg er ikke noe bedre enn de fleste spisesteder. Eneste forbedringen er at jeg lager min egen majones, og jeg bruker en god olivenolje til vinaigretten(2) i pastasalaten. Ellers har jeg også en tendens til å falle for å lage enkle, om enn ok, pastasalater. Det er egentlig synd, for jeg er veldig glad i pastasalat, så nå har jeg fått litt inspirasjon til å gjøre noe med det. Her fikk jeg nemlig en pastasalat som var langt fra kjedelig.

Pastasalaten inneholdt orrviece(3) i stedet for den sedvanlige typen penne(4) som de fleste bruker, den hadde erter, kapers, ost, rødløk, purreløk og vanlig løk. En egen dressing som så ut til å være ostebasert (mascarpone?) og det ble servert godt, bakt på huset, brød til. I tillegg hadde man to typer sauser. En hjemmelaget majones (med litt chili så det ut som) og en tapenade(5). Det var en pastasalat med nok smaker og variasjon til å presentere et foreløpig høydepunkt for dagen, og uten å bruke så mange forskjellige, og kraftige smaker at pastaen forsvant helt. Eneste jeg har å utsette på pastasalaten er at pastaen nok var mykere enn al dente(6). Det trekker ned litt, men jeg vil uansett anbefale stedet. Lammeburgeren er også god, forresten, selv om brødet de bruker til er i hardeste laget som burgerbrød og bestikket her på huset sliter litt med å trenge gjennom.

Dette er den typen spisested jeg har lyst til å starte selv. Uformelt, med varierende meny, gode hjemmelagede drikker (juice, sjokolade med chili og whiskey, smoothies etc.), enkle, men gode retter basert på gode råvarer og fortrinnsvis økologiske råvarer. Det meste her er økologisk. Jeg vet ikke om de "synder" på noen av tingene, men de prøver i hvertfall. Maten er god, og prisene er lave. Musikken er forresten god også. En sjeldenhet på restaurant om dagen. Go nujazz, bebop, lounge, jazz og clubjazz.

(1) Det er to typer gode ekstra jomfruoljer. Den ene typen er veldig fruktig, og fungerer godt til mat som har en del karakter selv og i sauser og dressinger som ikke vil domineres av oljen (f.eks. majones). Den andre har en klar pepperaktig smak og er utmerket som eneste form for dressing i mange salater som i seg selv er nokså milde og nøytrale i smakene. De fleste pastasalater er av denne sorten.

(2) Vinaigrette er en dressing laget av olje, eddik eller sitrussaft, salt og pepper. Ofte tilsetter man også urter, hvitløk, chili eller sennep. Det er mange variasjoner.

(3) Orrviece er små pastaskjell. Gode til bruk i pastaretter med flytende saus da det samler seg saus i dem.

(4) Penne er små riflede pastarør. De fungerer godt i retter uten saus (har en fin konsistens og litt størrelse) og i retter med tyktflytende saus som kan samle seg i rørene. De kan også gratineres.

(5) Tapenade er en saus ala majones basert på olivenolje, oliven (som oftest sorte), kapers, ansjos og pepper. Salt tilsettes i ønsket mengde ettersom hvor salt ansjosen er. Den er smaksrik og brukes ofte til hvit fisk.

(6) Al dente er italiensk og betyr "mot tennene" og angir hvor mye kokt pastaen ønskes å være. Det skal altså være tyggemotstand i pastaen, men den skal ikke være kornete eller rå i midten. Det kan være litt vanskelig å få til helt perfekt, men det er nokså lett å treffe sånn noenlunde innenfor ferdigrettenes bløte svampkonsistens og hard og rå pasta.

Føler for å komme med en liten presisering. De observante har sikkert lagt merke til at jeg skrev om det økonomiske menneskesynets rasjonalitet som absolutt rasjonalitet. Vil bare poengtere at denne typen rasjonalitet som oftest kalles mål-middel-rasjonalitet eller intrumentell rasjonalitet. Dette synet på rasjonalitet er inspirert av Taylors syn på mennesker, rasjonalitet og organisasjon. Hans, etter min mening litt skremmende, syn på scientific management har dette rasjonalitetsbegrepet som et fundament.

Et spørsmål jeg har blitt nødt til å stille meg selv er: "hvordan kan jeg forsvare at jeg spiser kjøtt?"

Lenge har det vært slik for meg at når noen sier de er vegetarianer så er jeg instinktivt skeptisk til dem, og til det å være vegetarianer men uten å ha en veldig god grunn for det. Jeg liker dog å ha en grunn til å mene det jeg mener og gjøre det jeg gjør. Jeg, som så mange andre, gjør irrasjonelle ting hele tiden. Ettersom jeg er et følelsesmenneske gjør jeg ting som resultat av en følelse, enten det er en følelse av at noe er rett eller galt, eller fordi jeg er sur på noen, eller fordi jeg er glad i noen. Ofte vet jeg ikke helt hvorfor jeg gjør det og jeg har godtatt at slik er jeg, men når det gjelder prinsipielle ting som det å være vegetarianer så vil jeg helst ha et bevisst forhold til det. Så da er spørsmålet: "Hvorfor mener jeg at å spise kjøtt er greit?" Kanskje til og med ønskelig?

En ting er smaken av kjøtt. Jeg liker så absolutt kjøtt men det er ikke grunn god nok. Ernæring er en annen ting mange begrunnet sitt vegetarianersyn med på nittitallet. All forskning viser at det nok ikke er bra å være vegetarianer. Du kan spise de stoffene du får fra kjøtt i form av piller og industrielt produserte varer, men det ser jeg på som et unaturlig kosthold. Jeg ønsker å spise ting fra naturen, og minst mulig industrielt produserte varer (som smågodt, vitaminpiller, energidrikker etc.). Der har jeg ihvertfall noe å støtte meg til når det gjelder sunnhet. Fremdeles oppdager man ukjente bivirkninger av e-stoffer som man så langt har trodd var ufarlige. Til syvende og sist er det greit å minimere inntaket av dem. En annen ting er genmanipulert mat. Synet på det er veldig forskjellig fra land til land, og Norge er et av de mest skeptiske landene. Både blant konsumentene og hos de folkevalgte. Forskerne sier det vil ta minst 50 år (en generasjon) å se om genmanipulert mat faktisk har noen utilsiktede bivirkninger. Det kan godt være det er ufarlig, men det er også en viss sjanse for at det ikke er det. Sjansen er nokså liten for at det er veldig farlig, men jeg ser ingen grunn til å ta den sjansen. Maten i sin naturlige form er å foretrekke. Så mitt syn på industrielt produsert mat kan jeg med en viss grad av saklighet begrunne med ernæringsmessige hensyn. Slik vil dette også ha en innvirkning på mitt syn på det å bli vegetarianer.

Andre argumenter for eller mot å bli vegetarianer:

Dyr kjenner smerte

Det gjør de. Fisk også, og flere biologer har påvist at planter antagelivis også føler smerte(1). Hvis man da skal unngå å spise alt som føler smerte så vil man altså stå igjen med vann, mineraler og industrielt produsert mat som ikke er laget av noe som føler smerte. Det argumentet faller slik litt på sin egen urimelighet. De som hevder dette nekter ofte å innse at planter nok sannsynligvis også kan føle smerte, eller i hvert fall kan sanse. Man kan velge å ikke tro på forskning, men dette er noe som i større og større grad har blitt bevist gjennom kontrollerte eksperimenter med planter.

Det er en vesensforskjell på mennesker og dyr, derfor kan mennesker spise dyr

Her har man flere argumenter for dette. Noen mener verdiforskjellen går på at mennesker kan tenke og reflektere over seg selv. De har intellektuell autonomi. Menneskerettighetene har dette synet som et av flere hovedpoeng. Noen som har dette synet deler så liv i intelligente og uintelligente skapninger. Noen av disse velger å være vegetarianere som spiser fisk, og argumenterer da for at fisk ikke er intelligente. Det å definere intelligens på denne måten er vanskelig. Hvor intelligent er en okse eller et lam? Hva med blekksprut som har vist seg å ha problemløsningsevner langt over det de fleste pattedyr kan utvise? Hva vet vi egentlig om fiskens intelligens? Å trekke en klar linje her er vanskelig. Vi har, så langt jeg vet, ingen måte å nøyaktig måle intelligensnivået hos forskjellige arter og slik trekke en helt klar linje for hvilke dyr som er smarte nok til at vi ikke skal spise dem, og selv om man hadde den muligheten blir det vanskelig å bestemme hvor man skal trekke den grensen.

Et annet problem med dette argumentet er at mange mennesker ikke er i stand til å gjøre rede for seg selv. Syke mennesker som ikke kan tenke, eller ikke har intellektuell autonomi kan slik tenkes å være mindre verdt enn de som kan, og kan da brukes i eksperiment av den sorten som dyr brukes til. Dette er et absurd syn for de fleste, og for meg også, men hvis man begrunner sitt syn på forholdet dyr/mennesker med intelligens så vil dette være en indirekte konsekvens. Hvis man så mener at mennesker uten særlig intelligens skal fritas fra det kriteriet så må man jo begrunne det med noe, og hva er så det?

Mennesker har sjel, det har ikke dyr

Dette er et argument av religiøs betydning. I følge kristen tro har Gud skapt naturen for at menneskene skal kunne høste av den. Nøyaktig hvilke grenser Gud eventuelt trekker for hva man kan gjøre med naturen (dyreforsøk for kosmetikken? Dyreforsøk for medsinsk forskning?) er noe uklart, men det hersker bred enighet om at det å spise dyr er i tråd med kristen tro. I følge kristen tro har også mennesker sjel, og det har ikke dyr. Greit nok for de som er kristne, men det er ikke jeg så jeg må nok la det argumentet ligge. Dessuten kan man vanskelig hevde at dette er et legitimt argument ovenfor noen som ikke er kristne, så allmenngyldig er det ihvertfall ikke.

Det er langt flere syn på denne saken enn det jeg har nevnt her, og organisasjoner for dyrs rettigheter (som Noah) har også et syn på dette, og nøyaktig hvor de trekker grensene for hvilke dyr som skal ha hvilke rettigheter og ikke vet jeg ikke, men det kan man kanskje finne ut. Dessverre er det slik at de jeg har snakket med om dyrs rettigheter stort sett ikke har tenkt lengre enn "dyr har også rettigheter, rettigheter for dyr er fint", og derfor ikke kan gi meg kriteriene om hvor de trekker grensene og hvorfor.

Jeg mener ikke at mennesker står over dyr, men om jeg må prioritere så prioriterer jeg mennesker fremfor dyr, og mennesker jeg kjenner fremfor andre mennesker, og venner foran bekjente osv. Prioriteringene er ofte vanskelige, og i situasjoner der du må ofre noen for å redde flere vil du gjerne oppdage nøyaktig hvordan du selv prioriterer. Ditt moralske ståsted blir tydelig. Denne typen utilitarisme(2) har jeg en tendens til å helle mot, men med forbehold. Jeg prioriterer mine venner fremfor velbefinnende til et større antall mennesker i den tredje verden f.eks. Noe såpass enkelt som å kjøpe en bursdagspresent til en venn fremfor å gi pengene til en noen i afrika som sulter. Hvis jeg f.eks ga pengene jeg kom til å bruke på gaver til bursdager, innflytningsfester, jul, barnefødsler, konfirmasjon, valentinsdag, morsdag og farsdag osv til veldedige formål ville jeg nok skape større effekt for flere i den tredje verden enn den effekten disse gavene gir mine venner og min familie.

Så hva sier dette meg om mitt ståsted om å være omnivor? Tjah, at det er løst kombinert med et utilitaristisk syn som jeg fritar alle mine kjære fra? Kanskje. Kanskje har det noe med moral, etikk og tradisjon og gjøre også. Typiske ting som man ikke kan begrunne med mer enn at "det er slik det skal være". Kongehuset er et slikt tradisjonsbunnet tema, og det samme f.eks grensene for hvem som får stemme og ikke. For meg er det å spise dyr en del av det å være menneske, og jeg ønsker ikke å fornekte noe som jeg mener er en del av meg. En del av arten så og si. Til syvende og sist kan jeg ikke begrunne mitt ståsted om å være omnivor spesielt godt, men jeg finner heller ingen gode grunner til å bli vegetarianer.

(1) Lyall Watson er en av de biologene som har forsket på hvorvidt planter kan sanse, og har kommet frem til at det kan de antageligvis.

(2) Utilitarisme går kort ut på at det er riktig det som gir størst glede, eller nytte til flest mulig mennesker. Noen ser på handlinger som nøkkelen. Den handling som gir størst glede er den beste handlingen (3). Andre ser på regler. De reglene som oftest vil gi mest glede, om de følges, er de reglene man skal leve etter. Andre generaliserer og sier at om noe ville blitt universelt praktisert ville det da gitt mest glede? Se gjerne verkene til James Mill, Jeremy Bentham og Peter Singer for mer informasjon.

(3) For å avgjøre hvilken handling som er best må man ha full oversikt over alle konsekvenser av alle mulige handlinger. Hvis man mener at mennesker er slik så ser man på dem som absolutt rasjonelle(economic man). Et syn som har dominert mye økonomisk teori. De fleste av oss vil dog si at mennesker er begrenset rasjonelle(adminsitrative man), at vi bare har oversikt over en viss mengde mulige handlinger, og blant de handlingene har vi bare oversikt over noen av konsekvensene. Satt på spissen kan man si at økonomene sverger til absolutt rasjonalitet, mens sosiologene sverger til begrenset rasjonalitet. Mange samfunnsvitenskapelige fag har sine egne syn på mennesker handlinger og har derfor egne menneskemodeller oppkalt etter faget. Eksempelvis psychological man for psykologeien.

I dag har jeg faktisk nyheter å komme med. For det første har jeg nå laget en ny webside, en bildedagbok. Jeg har kalt den The Full Frontal Visual og det er en blog som i hovedsak skal inneholde bilder. Hvorfor noen skulle gidde å følge med på siden har jeg ingen formening om, men for min del lager jeg den fordi jeg synes det er morsomt :)

I tillegg til å ta for seg dager i ny og ne er jeg i ferd med å bygge opp et album på siden med forskjellige bilder. Planen er at det albumet skal inneholde bilder av venner, kjente og kjære.

Ellers har jeg oppdaget (fikk hint av Kåre) en flott side ved navn Everything 2. Det er en brukeskrevet side om "everything". Den skal inneholde en "node", altså en forklaring, på hva som helst. Det er en kontinuerlig database som brukerne skriver, men som er utsatt for sterk redaksjonell kritikk. Hvis redaksjonen ikke mener noden, eller innlegget, er bra nok vil det ikke bli tatt med. Det er også et mål at nodene skal være humoristiske i språket, men saklige i så måte at de ikke inneholder feil.

Når jeg nå er inne på morsomme saker på nett så kan det være vel verdt det å ta en titt på bildene fra hjemmet til en mildt sagt gal mor. Noen mennesker er bare ikke i stand til å kaste ting.

Jeg har gått gjennom noen Donaldblader i dag på jakt etter Don Rosas historier. Han er den beste Donaldtegneren for tiden så det er vel verdt det å lese hans historier om igjen, men mens jeg så gjennom bladene oppdaget jeg noe annet. Carl Barks har lenge vært kjent som den største Donaldforfatteren og tegneren gjennom tidende, men jeg har oppdaget et par andre som det kan være verdt å se opp for. Først of fremst Marco Reda. Han laget veldig mange gode historier på 80-tallet og har et par senere også. Vicar er det også verdt å kikke litt ekstra på, og så har vi jo den norske forfatteren da...

Hm, mandag morgen er det hardt med forelesning. 8:15 (de velkjente nattforelesningene) er for tidlig så kort tid etter helgen. For meg er det for tidlig hvilken som helst dag. Når så denne forelesningen inneholder pensum jeg allerede kan, en foreleser som snakker monotont bergensk og som bortimot konsekvent sier 'og' i stedet for 'å' så blir forelesningen en blanding av morsom, irriterende og kjedelig. Hadde det ikke vært for tendens til å si 'og' med en markant g så hadde det vært en kjipt morgen.

Da jeg så hadde en kjedelig kollokvie trass i et veldig interessant tema (ingen diskusjon, bare undervisning fra kollokvieveileders side), og jeg hadde låst meg ute da jeg kom hjem så ble det ikke det helt store uansett. Måtte ned igjen til byen for å knabbe nøklene til Jørgen. Da jeg kom hjem brukte jeg tiden til å sløve på sofaen til jeg sovnet. Våknet etter en kort blund, groggy og svimmel. Fortsatt trøtt, men måtte gjøre meg klar til å gå på julebord. Strøk bukse og skjorte. Brukte femten forsøk på å få en ok slipsknute. Tok drosje til vorspiel. Kjøpe øl på veien, og oppdaget ved ankomst at bare en annen gikk med slips. Endre opp med å bruke slips under middagen, men droppet det siden. Var ikke i festhumør, men etter en hyggelig samtale her og der steg humøret og i løpet av middagen ble alt bra. Søte piker på sidene, og helt ok mat. Alkoholen begynte etter hvert å gjøre inntrykk og omsider nådde humøret anstendig festnivå. Kvelden ble bra. Skal ikke nevne noen navn eller hendelser, men det kommer kanskje noen bilder her etter hvert. Gled eller gru dere.

Jeg liker ikke den amerikanske læreboktradisjonen. Den har sikkert mye for seg, og de har sikkert gjort forskning som viser at studentene lærer mer og husker bedre ved å gjøre det på denne måten men jeg synes det er slitsomt. Det jeg ikke liker er deres tendens til å starte en bok med å si hva boken skal handle om. Så starter de hvert kapittel med å si hva kapittelet handler om, hva en tar for seg når og hvorfor. Så innleder en hvert avsnitt med å si hva avsnittet skal ta for seg, for så å avslutte hvert kapittel med en oppsummering av hva kapittelet handlet om og hva som var sentralt.

Herregud. Denne formen for teskjemating (spoon feeding, for å bruke et amerikansk uttrykk) gjør meg frustrert. Kan de ikke bare si det de vil si uten først å si at de kommer til å si noe om det?

Det er enkelte slitsomme mennesker som fungerer slik i sosiale sammenhenger også. Jeg kjenner ingen som er 100% slik, men jeg har vært borti mennesker som er så bekymret for at det de sier og gjør skal støte noen at de bare må forklare på forhånd hva de skal gjøre, og hvorfor de gjør det. "Um, nå kommer jeg til å kysse deg på kinnet. Du må ikke ta dette opp i feil mening, det er bare ment som en affeksjonshandling mellom venner." "Altså, jeg mener ikke det jeg sier, det er bare ironi og utsagn satt på på spissen for å provosere til diskusjon, men jeg mener buekorpsene er moderne versjoner av Hitler Jugend."

Denne typen mennesker, som heldigvis ikke er like vanlig som samme typen lærebøker, er i tillegg til å være slitsomme også særs kjedelige. Jeg liker mennesker som sier det de mener, med eller uten sarkasme og ironi, og så får de heller plastre såret hvis det viser seg at jeg ikke tåler det. Eventuelt de kan drite i det om de ikke tar min reaksjon så veldig nøye. Jeg liker bøker og mennesker som tør å utfordre meg. I læresammenheng har vi kollokvieveiledere (hun jeg har på organisasjonsteori var sjarmerende) og forelesere som i det store og det hele er flinke til å forklare det som måtte trenges forklaring. De er også tilgjengelig storparten av dagen til spørsmål og problemer vi måtte komme opp i. Ved å heller satse på at vi gjør bruk av dem når bøkene blir for vanskelige så kunne de til gjengjeld kuttet ned minst 20% på typiske amerikanskorienterte lærebøker.

Kanskje er jeg rar som liker utfordringer, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg har lagt merke til at noen lett blir provosert, andre misliker utfordringer (frykt for å feile? Dårlig mestringsselvtillig?) mens andre igjen ser på deg med granskende øyne når du sier noe potensielt provoserende, og mange elsker utfordringer både mentalt og fysisk. Jeg virkelig trives med mennesker som prøver å analysere og tolke det jeg sier, og som selv sier ting som kan tolkes og analyseres. Da mener jeg ikke at vi skal snakke i metaforer og similier hele dagen lang. Tvert i mot. Vi skal si det vi mener, men det er likevel alltid rom for fortolkning, og det er i praksis bortimot umulig å fortolke noens utsagn helt i tråd med deres mening. Det er jo slike perspektiver som gjør diskusjoner interessante.

Nok om det. Nå er det tilbake til min overpedagogiske bok om organisasjonsteori.

Hm, IMDBs "memorable quotes"-funksjon er bortimot genial. Filmer det kan være verdt å ta en titt på sitatene fra er Dude, Where's My Car?, As Good as it Gets, Ford Fairlane og Ace Ventura. Her er noen smakebiter:

Ford Fairlane:
Lt. Amos: You think you are so hot 'cos you get in all the clubs, heh? Just because you have sex with great looking women...
Ford Fairlane: You got to admit those are pretty good reasons...

Ace Ventura, Pet Detective:
Ace Ventura: I have a package for you, sir.
Man: Sounds broken.
Ace Ventura: Most likely; I bet it was something nice, though!

Dude, Where's my Car?:
Chester: How wasted were we last night?
Jesse: Well, I touched Christy Boner's hoo-hoo, were on the hook for two hundred thousand dollars to a transsexual stripper, and my car's gone. I'd say we were pretty wasted.

As good as it gets:
Melvin Udall: Where do they teach you to talk like this? In some Panama City "Sailor wanna hump-hump" bar, or is it getaway day and your last shot at his whiskey? Sell crazy someplace else. We're all stocked up here.

As Good as it Gets er kanskje den beste romaniske komedien jeg vet om, men så er det ikke så veldig typisk for sjangeren (se, et av de ordene som har fått ny skrivemåte takket være Norsk Språkråd). Hovedpersonene er en 40ognoe år gammel servitrise og en 50ognoe år gammel forfatter fra New York (denne delen er nokså vanlig). Hun har et sykt barn, og han har et sykt sinn og en merkverdig homofil nabo med en liten gneldre. Han er sliter med tvangsnevroser av den store sorten og ser ut til å ha tatt det personlig så han lar det like gjerne gå utover alle andre. En morsom og varm film, syntes jeg selv om enkelte påstår hovedpersonen (spilt av Jack Nicholson) er for usympatisk til at man kan like filmen noe særlig. Den får strålende anbefalinger av meg.

Det er snart Oscarutdeling igjen. Det betyr blant annet at det blir tilgjengelig massevis av filmer på nett. Alle de store filmene gis ut på egne DVDversjoner myntet på Oscarkomiteen. Merkelig nok lekker Oscarkomiteen, eller noen i filmselskapenes rekker ut DVDen og før du vet ordet av det er filmene tilgjengelig på nett. Filmer jeg har sett i det siste involverer Underworld, Lost in Translation, S.W.A.T. og Runaway Jury.

Underworld er en stilfull film med mye action og spenning. Det handler om Selene, en vampyr, som kommer over et menneske varulvene utviser merkelig mye interesse for. Varulvene og vampyrene har vært i krig i 600 år og alt varulvene er interessert i interesserer derfor vampyrsoldaten Selene. Utover det faktum at hun tar seg bra ut i latex spiller Kate Beckinsale forholdsvis bra i rollen som elitesoldat for vampyrene. Kan tenke meg at soldater som har slost i 600 år er ganske gode. Filmen ruller opp historien rundt dette mennesket, Michael Corvin, kampen mellom varulvene og vampyrene og sammenhengen mellom dem. Historien er ikke en rett linje av klisjeer og action som jeg kanskje ville forventet av en film om krig mellom varulver og vampyrer, men mer en ganske bra thrillerhistorie som inkludere bra mye stilfull action. Det er lite nytt og grensesprengende her, om noe, men filmen er mer enn bra nok til å underholde meg i 121 minutter. Faktisk syntes jeg den var ganske kul.

S.W.A.T er også en actionthriller. Mer thriller enn action. Den handler om en gammel S.W.A.T. helt som får komme til S.W.A.T.-avdelingen for å lage seg et nytt lag. Vi følger treningen deres og den sedvanlige ferden mot klimakset i filmen. Filmen er forsåvidt grei nok, men det finnes for mange andre bedre filmer der ute i både denne og andre genre til at det er verdt å se den. Karakterene er presentert i hovedsaklig svart/hvitt i så måte at de er enten snille eller onde. Det er noen små forsøk på å vise at noen av karakterene kanskje beveger seg litt i gråsonen, men det lykkes ikke noe særlig. Filmen var ikke spesielt spennende, actionsekvensene var veldig middelmådige og rollene også middelmådige. Med en middelmådig, og litt lite troverdig, historie blir dette overraskende nok en middelmådig film. Middelmådig i så måte at det ikke er verdt å se den. Se heller Underworld eller Runaway Jury.

Runaway Jury er en rettssaksthriller basert på en bok av John Grisham. Jeg har ikke lest boken, men har hørt at den også er spennende. Det er i hvertfall filmen. Det er ikke så lett å si noe om hva filmen handler om uten å avsløre mer enn jeg ønsker, men hovedtrekkene går ut på at noen etterlatte etter at en fyr gikk postal med automatvåken på arbeidsplassen sin saksøker våpenprodusenten. Vi følger juryen, saksøkersiden og forsvarersiden i en thriller som handler om veldig mye mer enn bare hvem som skal vinne rettssaken. Jeg lover. Filmen er faktisk veldig bra, og vi har etter en lengre diskusjon her i huset oppdaget at filmen kan forstås på flere måter. Den er uforutsigbar i sine mange vendinger underveis og har veldig gode roller i John Cusack, Gene Hackman og Dustin Hoffman. Ingen av dem blir nok nominert til Oscar, men det er mest fordi slike filmer ikke havner i den kategorien. Både Hackman og Hoffman har forøvrig vunnet to Oscar tidligere, så de trenger vel ikke flere. Jeg må si at da jeg hørte at det var en rettssaksthriller hadde jeg ikke så store forhåpninger, men Kim og Kåre anbefalte den sterkt nok til at jeg ville se den så jeg valgte likevel å se den. En rettssaksthriller som varer i 127 minutter lover ikke bra, men man forstår helt fra introduksjonen av hovedpersonene at dette kommer til å være en film som handler om mer enn bare rettssaken i seg selv. Vel verdt å se.

Lost in Translation vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Jeg liker den, men vet ikke hvor godt. Det er en noe utradisjonell og litt rar dramafilm om en avdanket skuespiller som drar til Tokyo for å spille inn Whiskeyreklame. Han sliter med søvnproblemer, ensomhet og kjedsomhet mens han er der. Han møter en jente som er der med sin ektemann som er der for å ta bilder. Hun sliter med det samme. Filmen er ikke forutsigbar, slik amerikanske drama ofte er, og inneholder masse fine scener av merkelige japanere og deres, for meg, veldig annerledes kultur. Begge hovedrollene spilles strålende, og Bill Murray overrasker meg ved å vise at han kan spille noe annet enn tidvis morsomme komikerroller. Jeg trodde dette skulle være en komedie da jeg hørte at han spilte, og tittelen kunne vel tolkes dithen, men det er det altså ikke. Det finnes dog nokså mange finurlige og morsomme scener og karakterer, men i bunn er dette et menneskelig drama. Filmens uforutsigbarhet, små merkelige og morsomme scener og de sterke rolleprestasjonene gjør dette til en favoritt foran oscarutdelingen. For meg er det også en veldig god film, om kanskje enn ikke den beste jeg så i fjor. Skuespillerprestasjonene er blant de alle beste, dog.